Stenderforsamling

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Åpningen av stenderforsamlingen i Frankrike i 1789, samtidig tegning

Stenderforsamling var en representasjonsform som typisk besto av representanter for de tre stendene adel, geistlighet og borgere. Livegne bønder og tjenerskap ble gjerne ikke regna å tilhøre noen stand, men i Norden kunne selveiende ikke-adelige bønder være representert. Stenderforsamlinger kan sies å være forløpere for det parlamentariske tokammersystemet, slik todelingen med det britiske Overhuset og Underhuset er et eksempel på.

Under føydaltida holdt monarkene gjerne rådslagninger med sine vasaller, ofte også med geistlige tilstede. Da byene begynte å utgjøre en betydelig økonomisk makt, ble det etterhvert vanskelig å se bort fra dem, og det førte til at også byborgerne kunne sende egne representanter til rådslagningene. Disse borgerne representerte hele bybefolkningen, og med det var spiren til folkerepresentasjon sådd.

De første stenderforsamlingene dukket opp rundt år 1200. I enkelte land fantes det slike representasjonsformer fram til slutten av 1800-tallet. Enkelte steder kunne det forekomme regionale stenderforsamlinger.

Eksempler fra ulike land
  • États généraux, stenderforsamlingene i Frankrike, ble avholdt i 1302, 1303, 1308, 1317, 1343, 1355, 1356, 1357, 1358, 1359, 1363, 1439, 1468, 1484, 1491, 1498, 1506, 1560, 1588–1589, 1593, 1614 og 1789. 17. juni 1789 utropte tredjestanden sammen med overløpere fra førstestanden seg som en nasjonalforsamling.
  • Reichstag i Det tysk-romerske riket var opprinnelig en stenderforsamling som utviklet seg fra 1100-tallets mindre formelle Hoftag inntil det i 1495 ble en fast institusjon i riksforfatningen.
  • Zemskij sobor, stenderforsamlingene i Russland, kom med ujevne mellomrom sammen på 1500- og 1600-tallet.

Se også[rediger | rediger kilde]

Kilder[rediger | rediger kilde]

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Neithard Bulst: Die französischen Generalstände von 1468 und 1484. Prosopographische Untersuchungen zu den Delegierten. (bilagshefte til tidsskriftet Francia, 26). Thorbecke, Sigmaringen 1992, ISBN 3-7995-7326-7 (online)
  • Jules Michelet: Geschichte der Französischen Revolution, Gutenberg-Verlag Christensen & Co. Wien, Hamburg, Berlin; 1. bind, 2. og 3. Kapitel