Hugenotter
Hugenotter | |||||
---|---|---|---|---|---|
![]() Hugenottkorset er hugenottenes symbol. | |||||
Hovedgren | Den reformerte kirke |
Artikkelen inngår i serien om |
---|
Reformasjonen (1500-tallet) |
Reformasjonskirker (Europa) Protestantiske bevegelser Lutherdom (Tyskland) Kalvinisme (Sveits) Hugenotter (Frankrike) Mennonitter (Nederland) Presbyterianisme (Skottland) |
Etterreformatoriske kirkeretninger |
Baptisme (USA) Evangelikalisme (USA) Metodisme (England) |
Norske, protestantiske kirker |
Hugenotter er betegnelsen på tilhengerne av den reformerte lære i Frankrike. Hugenottene baserte sin kirke på Jean Calvins lære.
Ordet hugenott (fransk huguenot) stammer fra 1500-tallet og skal visstnok være avledet av det tyske Eidgenosse («forbundsfelle»), på grunn av båndene til den sveitsiske reformasjon. Først ble ordet brukt som skjellsord av motstanderne, men senere ble det tatt i bruk av hugenottene selv.
Hugenottene ble forfulgt av de franske kongene og andre katolske makthavere. En massakre på en hugenottisk menighet i Vassay i 1562 gav støtet til en 30-årig religionskrig i Frankrike. Den verste hendelsen i denne krigen er kjent som Bartolomeusnatten. Den 24. august 1572 ble det satt i gang et blodbad i Paris der flere tusen hugenotter ble drept.
Ediktet i Nantes gav i 1598 hugenottene visse fristeder. Senere ble de igjen utsatt for sterkt press fra den franske kongen, og i 1685 ble ediktet i Nantes opphevet. Mellom 200 000 og 250 000 hugenotter emigrerte på grunn av forfølgelsene. Særlig dro de til Sveits og mange stater i dagens Tyskland (hovedsakelig Brandenburg-Preussen, som de kom til å sette et sterkt preg på), England, Nederland og Nord-Amerika. Noen hugenotter kom til Norge der for eksempel slektene Faye og Michelet nedstammer fra hugenotter. Denne utvandringen var et stort tap for Frankrike, ettersom hugenottene var dyktige borgere.
Først ved den franske revolusjon i 1789 fikk hugenottene fulle borgerrettigheter.
Kjente hugenotter[rediger | rediger kilde]
- Peter Carl Fabergé, russisk juvelér[trenger referanse]
- Theodor Fontane, tysk dikter og forfatter[trenger referanse]
- Nicolaus Harnoncourt, amerikansk dirigent[trenger referanse]
- Gustaf de Laval, svensk ingeniør og oppfinner[trenger referanse]
- Sheridan Le Fanu, irsk forfatter[trenger referanse]
- Lothar de Maizière, tysk politiker[trenger referanse]
- Thomas de Maizière, tysk politiker[trenger referanse]
- Friedrich Karl von Savigny, tysk jurist[trenger referanse]
- Anton Friedrich Justus Thibaut, tysk jurist[trenger referanse]
- Chris Gueffroy, det siste offeret for Berlinmuren[trenger referanse]