Mayakulturen

For «Maya»; se også kvinnenavnet Maja og programvaren Autodesk Maya.

Mayakulturen var en mesoamerikansk sivilisasjon, kjent for å være den eneste som hadde et fullt utviklet skriftspråk i det førkolumbiske Amerika, foruten også kjent for sin kunst, arkitektur, og matematiske og astronomiske systemer. Mayakulturen ble etablert i løpet av den førklassiske perioden (ca. 2000 f.Kr.-250 e.Kr.), i henhold til mesoamerikansk kronologi, men mange mayabyer oppnådde sitt fremste utviklingstrinn i løpet av den klassiske perioden (ca. 250-900 e.Kr.) og fortsatte gjennom den postklassiske perioden inntil ankomsten av de spanske erobrerne.

Mayasivilisasjonen deler mange trekk med andre mesoamerikanske sivilisasjoner grunnet høy grad av samhandling og kulturell spredning og blanding som karakteriserte regionen. Nyvinninger som skriving, epigrafikk, og kalender hadde ikke sin opprinnelse hos mayaene, men deres sivilisasjon videreutviklet disse i omfattende grad. Mayaenes innflytelse kan bli sporet i land som Honduras, Belize, Guatemala, og vestlige El Salvador og så langt unna som til sentrale Mexico, mer enn 1 000 km unna. Det kan også spores mange ytre påvirkninger i mayaenes kunst og arkitektur som er antatt å stamme fra handel og kulturutveksling framfor direkte ytre erobring.

Mayafolkene forsvant aldri, heller ikke på tiden til den klassiske periodens nedgang eller med ankomsten til de spanske conquistadorene. I dag utgjør mayaene og deres etterkommer betydelige befolkningstørrelser over hele det tidligere mayaområdet og opprettholder et særskilt sett av tradisjoner og trosforestillinger som er resultatet av foreningen av den førkolombianske og posterobringens ideer og kulturer. Millioner av mennesker snakker mayiske språk i dag; Rabinal Achí, et skuespill skrevet på achispråket, ble erklært som et Mesterstykke i muntlig og immateriell kulturarv av UNESCO i 2005.

Geografisk omfang

Utstrekningen av mayasivilisasjonen i klassisk og postklassisk tid.

Mayasivilisasjonen strakte seg ut over hele av det som er dagens sørlige meksikanske delstatene Chiapas, Tabasco, og Quintana Roo på Yucatánhalvøya. Mayaenes område strakte seg gjennom hele den nordlige sentralamerikanske regionen, inkludert dagens nasjoner Guatemala, Belize, nordlige El Salvador og vestlige Honduras.

Mayaområdet er generelt delt inn i tre løst definert soner: de sørlige stillehavslavlandet, høylandet og det nordlige lavlandet. Mayaenes høyland omfattet hele av det høytliggende landet i Guatemala og Chiapas. De sørlige lavlandet lå akkurat sør for høylandet og omfattet deler av den meksikanske delstaten Chiapas, sørkysten av Guatemala, Belize og El Salvador. Det nordlige lavlandet dekket hele Yucatánhalvøya, inkludert de meksikanske delstatene Yucatán, Campeche og Quintana Roo, Peténområdet av Guatemala og hele Belize. Deler av de meksikanske delstatene Tabasco og Chiapas er også omfattet i det nordlige lavlandet.

Historie

Førklassisk tid

Den indre grensen i rødt viser grensene til mayasivilisasjonen. Den ytre grensen i sort viser grensen til andre mesoamerikanske kulturer.

Førklassisk periode i mayahistorien strekker seg fra de første mayabosetningene og fram til tiden rundt 250 e.Kr. Røttene til mayakulturen er forblitt uklare, men arkeologi, lingvistikk og moderne vitenskap har gitt hentydninger om at ved 2000 f.Kr. hadde et folk som snakket et mayiske språk allerede vært bosatt i det sørlige mayaområdet. Oppdagelser av mayabosetninger ved Cuello i Belize har blitt karbondatert til rundt 2600 f.Kr., men den dateringen er kontroversiell. Denne bosetningen omfattet monumentale strukturer og bygninger. Mayakalenderen begynner på en dato som tilsvarer med datoen 11. august 3114 f.Kr. Det er således ennå ikke enighet om en mer nøyaktig datering for de første åpenbare mayabosetninger, hentydningene strekker seg mellom 2000 f.Kr. og 1800 f.Kr. Sistnevnte er datert i Soconusco-regionen av stillehavskysten for en bosetningen som er blitt identifisert som tilhørende mayaene. Denne perioden, kjent som tidlig førklassisk, var karakterisert av fastboende samfunn og introduksjon av keramikk og brente leirfigurer.

Betydningsfulle mayasteder på de sørlige landlandene var Nakbe, El Mirador, Cival, og San Bartolo. På høylandet i Guatemala som Kaminaljuyu oppsto det i tiden rundt 800 f.Kr. I mange århundrer kontrollerte stedet mineralkildene for edelsteiner som jade og obsidian i Petén og lavlandet ved stillehavskysten. Viktige tidlige steder som Izapa, Takalik Abaj, og Chocolá ved tiden rundt 600 f.Kr. var de fremste produsentene av kakao. Mayasamfunn i mellomstørrelse begynte også å utvikle seg i det nordlige lavlandet i den midtre og sene førklassiske tiden, skjønt disse manglet størrelsen, målestokken og innflytelsen til de større sentrene i det sørlige lavlandet. To betydningsfulle førklassiske i nord var Komchen og Dzibilchaltun. De første skriftlige inskripsjoner på mayaenes hieroglyfer er også datert til denne perioden (ca. 250 f.Kr.).

Forskerne er ikke enige om grensene som skilte den fysiske og kulturelle utstrekningen av den tidlige mayakulturen og øvrige tidlige førklassiske mesoamerikanske sivilisasjoner som olmekkulturen på lavlandet i Tabasco og de folkene som snakket zapotekisk og mixe-zoqueanske språk i henholdsvis sørlige Oaxaca og Chiapas. Mange av de tidligste betydningsfulle inskripsjoner og bygninger oppstår i denne overlappende sonen, og det er bevis som antyder at disse kulturene og den formative mayakulturen gjensidig påvirket hverandre. Takalik Abaj i Guatemala er det eneste stedet hvor det er funnet trekke fra olmekkulturen og deretter mayakulturen.

Klassisk periode

«Caana» ved Caracol. Den står 42 meter høy.

«Alter 13» ved Caracol. 830 e.Kr.

Klassisk periode (ca. 250–900 e.Kr.) var vitne til storstilte byggverk og urbanisering, nedtegnelser av monumentale inskripsjoner, og en periode av betydelig intellektuell og kunstnerisk utvikling, særlig i regionene i det sørlige lavlandet. Mayaene utviklet et jordbrukbasert, bysentrert rike bestående av tallrike uavhengige bystater. Det omfattet de velkjente byene Caracol, Tikal, Palenque, Copán, Xunantunich og Calakmul, men også de mindre kjente byene Lamanai, Dos Pilas, Cahal Pech, Uaxactun, Altun Ha, og Bonampak, blant andre. Spredning av tidlig klassisk bosetning i nordlige lavlandet er ikke like godt kjent som den sørlige sonen, men den omfatter en rekke befolkningssenter som Oxkintok, Chunchucmil, og den tidlige bosetningen i Uxmal.

I løpet av denne perioden utgjorde mayafolket i flere millioner, de opprettet et mylder av kongedømmer og små riker, bygde monumentale palasser og templer, var engasjert i storstilte seremonier og utviklet et detaljert hieroglyfisk skriftsystem. Det sosiale grunnlaget for denne frodige sivilisasjonen var et stort politisk og økonomisk intersosialt nettverk (verdensystem) som strakte seg over hele mayaregionen og bortenfor i den større mesoamerikanske verden. Den politisk, økonomisk og kulturelt dominerende kjernen i mayaenhetene i dets verdensystem var lokalisert i den sentrale lavlandet mens dets tilsvarende avhengige eller perifere enheter eksisterte i utkantene i de nordlige og sørlige lavlandene. Som alle verdensystemer skiftet mayaenes kjerneområder lokalsiering i tidens løp. Det begynte i førklassisk tid i det sørlige lavlandet, flyttet seg til det sentrale lavlandet i løpet av klassisk tid og skiftet endelig til nordlige halvøya i løpet av den postklassiske tiden. I dette verdensystemet til mayaene tok de delvis perifere enhetene vanligvis form av handel og kommersielle sentre.

De mest bemerkelsesverdige monumenter var trappepyramidene som ble bygd i de religiøse sentrene og som ledsaget herskernes palasser. Palasset ved Cancuén er det største i mayaenes område, men stedet mangler interessant nok pyramider. Andre viktige arkeologiske levninger omfatter den utskårne steinplatene som vanligvis kalles for steler, men mayaene kalte dem for tetun, eller «tresteiner», og som avbildet herskerne sammen med hieroglyfiske tekster som beskrev deres slekt, militære seirer og andre bedrifter.

Mayasivilisasjonen deltok i langdistansehandel med mange andre mesoamerikanske kulturer, inkludert Teotihuacán, zapotekere og andre folkegrupper i sentrale Mexico og ved kysten av Mexicogolfen, foruten også mer fjerne grupper utenfor det mesoamerikanske området som eksempelvis tainofolket i Karibia. Arkeologene har også funnet gull fra Panama i den hellige cenote («den hellige brønn») i Chichen Itza. De viktigste handelsvarene var kakao, salt, sjølskjell, jade og obsidian.

Mayakulturens sammenbrudd

Relieff som viser krigsfanger som vises fram for en mayahersker, ca. 785 e.Kr.

Uxmal, mayaruiner i Mexico.

Mayasentrene i det sørlige lavlandet gikk inn i en nedgang på 700- og 800-tallet og ble forlatt kort tid etter. Denne nedgangen var koblet til en opphør i monumentale inskripsjoner og storstilte byggeprosjekter. Det er ingen generelt akseptert teori som alene forklarer sammenbruddet.

Teorier som ikke er knyttet til økologi om mayaenes tilbakegang er delt i flere underkategorier, som overbefolkning, utenlands invasjon, bondeopprør og et sammenbrudd i fremste handelsrutene. Økologiske hypoteser omfatter miljøkatastrofer, epidemiske sykdommer og klimaendringer. Det er bevis på at mayabefolkningen gikk utover den bærekraftige kapasiteten i miljøet, inkludert utarming av jordbrukspotensialet og storstilt fråtseri og overjakt i megafaunaen. En del forskere har senere teoretisert i at en omfattende tørke på 200 år førte til sammenbruddet for mayasivilisasjonen. Tørketeorien har sin bakgrunn i forskning utført ikke av arkeologer, men av fysikere som studerte jordbrukssenger i innsjøene, oldtidspollen og andre data. Nyere forskning fra 2011 som har benyttet høyoppløselige klimamodeller og nye rekonstruksjoner av fortidens landskap, antyder at avskoging, omdanningen av tidligere skogsland til jordbruksland, kan ha ført til redusert evapotranspirasjon og således også nedbør, noe som økte graden av naturlig tørke. En studie publisert i Science i 2012 fant ut at beskjedent reduksjon i nedbør, tilsvarende til kun 25 til 40 prosent i årlig nedbør, kan ha vært det avgjørende vendepunktet for mayakulturens sammenbrudd. Basert på prøver fra innsjøer og sedimenter fra grotter i området rundt betydelige mayabyer, har forskerne vært i stand til å avgjøre mengden av årlig nedbør i regionen. Milde tørkeperioder som skjedde i årene mellom 800 og 950 var nok til raskt redusere tilgjengeligheten på åpent vann. Ytterligere en undersøkelse i samme tidsskrift støtter og utvider denne konklusjonen basert på isotopanalyser av mineraler i en stalagmitt (dryppstein). Artikkelen argumenterer at mye nedbør i årene mellom 440 og 660 e.Kr. gjorde det mulig for mayakulturen å blomstre i første omgang, og at mens milde tørkeperioder i de påfølgende årene førte til omfattende krigføring, uro og nedgang for mayasivilisasjonen, var det den langvarige tørkeperioden mellom 1020 og 1100 e.Kr. som til sist ble katastrofalt for samfunnet. En rask klimaendring forekommer når påvirkningen av klimasystemet fører til at en terskel krysses og går brått over i en ny tilstand. Selv en langsom endring i den ytre påvirkningen kan føre til en slik brå endring. Særlig dramatiske konsekvenser er knyttet til tørke, slik som tilfellet var med mayakulturen i klassisk tid.

Postklassisk periode

Uxmal, Nunnery Quadrangle

I løpet av den påfølgende postklassiske perioden (fra 900- til tidlig på 1500-tallet) vedvarte utviklingen i de nordlige sentrene, karakterisert av et økende mangfold i ytre påvirkninger. Mayabyene i det nordlige lavlandet i Yucatán fortsatte å blomstre i ytterligere århundrer. En del av de betydningsfulle stedene i denne tidsalderen var Chichen Itza, Uxmal, Edzná, og Coba. Etter nedgangen til de herskende dynastiene i Chichen og Uxmal, styrte byen Mayapan hele Yucatánhalvøya fram til et opprør i 1450. Området forfalt deretter til å strides med andre bystater inntil Yucatán ble erobret av spanjolene. Navnet på byen Mayapan kan være kilden til ordet «Maya», som hadde en mer geografisk begrenset betydning i Yucatec og for koloniale spanjolene, og fikk først sin nåværende betydning på 1800- og 1900-tallet.

Mayafolk som Itza, Ko'woj og Yalain-gruppene i sentrale Peten overlevde sammenbruddet i den klassiske perioden i mindre antall og ved 1250 hadde de reorganisert seg ved å opprette konkurrerende bystater. Itzafolket opprettholdt deres hovedstad ved Tayasal (også kjent som Noh Petén), et arkeologisk sted antatt å ligge under dagens moderne by Flores i Guatemala på innsjøen Petén Itzá. Den hersket over et område som strakte over regionen rundt innsjøen, og omsluttet samfunnet Eckixil ved innsjøen Quexil. Ko'woj hadde deres hovedstad ved Zacpeten. De postklassiske mayastatene fortsatte også på det sørlige høylandet. Et av nasjonene i dette området var quichéfolkets kongedømme Q'umarkaj, som var ansvarlig for det best kjente mayiske arbeidet innenfor historiografi og mytologi i Popol Vuh. Andre høylandskongedømmer var mamfolket basert i Huehuetenango mens kaqchikelfolket var lokalisert ved Iximche. Chajomafolket var basert i Mixco Viejo og chujfolket var i San Mateo Ixtatán.

Koloniperioden

Mayaruiner i Mexico.

Foto: Miguel Marn, 2005

Kort tid etter deres første ekspedisjon til regionen, innledet spanjolene en rekke forsøk på erobre og underkaste mayaene. De innfødte var fiendtlig mot de fremmede med god grunn for forsøket på å etablere en koloni på mayaenes område på Yucatánhalvøya og høylandet i Guatemala. Den spanske kampanjen kom til å bli en langvarig og farlig prosjekt for conquistadorene, erobrerne, og det kom til ta rundt 170 år og titusener av indianske hjelpestyrker før spanjolene etablerte fast kontroll over hele mayaområdet.

I motsetningen til aztekernes og inkaernes riker, var det ikke et enkeltstående politisk senter som kunne bli erobret og således også knuse den kollektive motstanden. Isteden måtte de spanske styrkene angripe, erobre, og underkaste tallrike uavhengige mayaenheter, bortimot en for en, og mange av dem ga fra seg en innbitt motstand. Mange av conquistadorene var motivert av utsiktene til stor rikdom som skulle bli erobret, helst metaller som gull eller sølv. Imidlertid var mayaenes landområder fattige på nettopp disse ressursene. Det ble en annen faktor som bremset de spanske planene om erobring da de isteden ble tiltrukket av rapporter om store rikdommer i sentrale Mexico eller Peru.

Spanjolene hadde ingen respekt for den kulturen de møtte. For den spanske kirke var de innfødte hedninger. Kirken og representantene for de spanske myndighetene ødela det de kom over av mayatekster og annet som ble definert som hedensk. Med ødeleggelsene forsvant også kunnskapen om mayaenes skriftsystem. Ved en tilfeldighet har likevel tre førkolumbiske bøker datert til den postklassiske perioden blitt bevart. De siste mayastatene, itzafolket i Tayasal og byen Ko'woj i Zacpeten klarte å holde spanjolene fra livet en lang tid før de til sist ble nedkjempet av spanjolene så sent som 1697.

Kongen og hoffet

Til høyre, fru Xoc, tante-hustru av kong Itzamnaaj B'alam II, trekker et tau med mothaker gjennom tungen, 709 e.Kr.

En typisk mayisk samfunnsdannelse i klassisk tid var en liten hierarkisk stat ledet av en arvelig hersker kjent som en ajaw (senere som k’uhul ajaw). Slike kongedømmer var vanligvis ikke mer enn en hovedstad med dens nabolag og flere mindre byer eller landsbyer, skjønt det var også større kongedømmer som kontrollerte store områder og utøvde beskyttelse over mindre enheter. Hvert kongedømme hadde et navn som ikke nødvendigvis tilsvarte en lokalitet innenfor dets område. Dets identitet var at en politisk enhet var assosiert med et særskilt herskerdynasti. Eksempelvis det arkeologiske stedet Naranjo var hovedstaden for kongedømmet Saal. Landet (chan ch’e’n) til kongedømmet og dens hovedstad var kalt for Wakab’nal eller Maxam og var en del av en større geografisk enhet kjent som Huk Tsuk. Interessant nok, til tross for vedvarende krigføring og eventuelt endring i regional makt, de fleste kongedømmer forsvant aldri fra det politiske landskapet før hele systemet kollapset på 800-tallet e.Kr. I denne forstand var de klassiske mayakongedømmene meget lik de sene postklassiske samfunnsformene som spanjolene møtte i Yucatán og sentrale Mexico: en del samfunn kunne bli underkastet av et overherredømme gjennom erobring eller dynastiske foreninger og selv da beholdt de sine særskilte enheter.

Ruinene av samfunnet Copán.

Forskere i mayakulturen har i økende grad akseptert en «hoff-paradigme» i mayasamfunnene i klassisk tid som vektlegger sentraliteten i den kongelige husholdning og særlig på kongens person. Denne tilnærmingen fokuserer på mayaenes monumentale plasser som legemliggjøringen av diverse aktiviteter hos den kongelige husholdningen. Den betrakter funksjonen til plassene og rommene (inkludert kongefamiliens og adelens boliger, tronrommet, templer, haller og offentlige seremoniplasser) i funksjonen av etableringen av makt og sosialt hierarki, foruten også i å framskyte estetiske og moralske verdier som definerte det større sosiale riket.

Spanske kilder har jevnlig beskrevet selv de største mayabosetninger som spredtliggende samlinger av boliger gruppert rundt templer og palasser til det herskende dynasti og småadelen. Ingen av mayabyene i klassisk tid viser bevis på økonomisk spesialisering og handel i målestokken til meksikanske Tenochtitlan. Isteden kunne mayabyene bli sett på som en enorm kongelig husholdning hvor de lokale drev de administrative og rituelle aktivitetene til det kongelige hoff. De var de steder hvor den privilegerte adelen kunne nærme seg den hellige herskeren, og hvor estetiske verdier til høykulturen ble formulert og spredt, og hvor estetiske gjenstander ble konsumert. De var de selvproklamerte sentrene og kildene for den sosiale, moralske og kosmiske orden. Sammenbruddet for et kongelige hoff som i de veldokumenterte tilfellene av Piedras Negras eller Copán ville føre til den uunngåelig «døden» for det tilknyttede samfunnet og bosetningen.

Kunst

Konge i legemliggjøringen av helteguden Hunahpu, ofrer sin penis. Malerifragment fra vestmuren i San Bartolo

Mayisk kunst fra klassisk tid (ca. 250 til 900 e.Kr.) er av meget høyt nivå av estetisk og håndverksmessig forfinelse og dyktighet. Utskjæringer og relieffer gjort av stukkatur ved Palenque og billedhoggerkunst ved Copán, viser en ynde og omhyggelig observasjon av den menneskelige form som minner om de klassiske sivilisasjoner i den gamle verden, derav også navnet på denne mayaepoken. Det er kun antydninger igjen av malerkunsten, hovedsakelig hva som har blitt bevart er på gravkeramikk og annen leirgods, og en bygning ved Bonampak som har fresker som har blitt bevart ved en tilfeldighet. En vakker turkis farge, «mayablå», har blitt bevart gjennom århundrene grunnet dens særegne kjemiske karaktertrekk. Sen førklassiske veggmalerier av stor kunstnerisk og ikongrafisk perfeksjon ble oppdaget i 2001 ved San Bartolo. En del av vestveggen har fire bilder på rad med fugler, konger og ofringer bestående av fisk, dåhjort, kalkun, og duftende blomster. De fire kongene framviser sine peniser med piercinger, skvetter offerblod, og deretter overrekker en ofring. De er forsøksvis tolket som legemliggjøringen av Hunahpu (de mayiske heltetvillingene). En femte figur i sentrum er representert som livets tre og er antagelig den mayiske maisgud.

Mayaenes kunstframstilling blomstret gjennom de syv århundrene av den klassiske perioden og gikk gjennom en utvidet postklassisk fase før krigene på 1500-tallet ødela hoffkulturen og drepte den mayiske kunsttradisjonen. Mange regionale stiler eksisterte, ikke alltid sammenfallende med de endrede grensene til de mayiske politiske enhetene. Med avkodingen av mayaenes skriftsystem har det blitt oppdaget at mayene var blant de få sivilisasjoner hvor kunstnerne knyttet deres personnavn til sitt arbeid. Det var også kunstnerisk innflytelse utenfra, olmekere, Teotihuacán og toltekere hadde påvirkning på mayakunsten. Tradisjonelle kunstformer har delvis blitt videreført i veving og i utformingen av bondehus.

• 
  Kong Ahkal Mo' Naab III av Palenque, steinfigur, 700-tallet
• 
  Statuett fra øya Jaina, 650-800
• 
  Tegning av et stukkaturrelieff ved Palenque, ca. 670

Arkitektur

Nordlige akropolis, Tikal i Guatemala

Mayaarkitekturen strekker seg over mange tusen år; dog er ofte det som er mest dramatisk og lettest gjenkjennelig som mayisk, er trappepyramidene fra avslutningen av den førklassiske perioden og deretter. Det er også grotter som var viktige for mayaene. Disse grottestedene er blant annet Jolkagrotten, hulen ved Naj Tunich-grotten, Candelaria-grottene, og den såkalte Heksens grotte. Den førstenevnte grotte inneholder eksempelvis en rekke veggmalerier og et antall mayainskripsjoner som er datert tilbake til tidlig klassisk tid (200- til 600-tallet e.Kr.). Det finnes en rekke mayiske opphavsmyter knyttet til grottene, og en del av grottene er fortsatt i bruk på høylandet i Chiapas.

Det har vært spekulert om templene og pyramidene ble endret og ombygd hvert 52. år i en synkroni med mayakalenderen. Det synes som om byggeprosessene ble tilskyndet av hver nye hersker eller av politiske grunner, i motsetningen til å tilpasse kalendersyklusen. Særlig den nordlige høyborgen ved Tikal synes å være totalsummen av 1500 år med arkitektoniske endringer. I Tikal, Yaxha og Ixlu var det tvillingpyramider. Det var ni i Tikal og en hver i Yaxha og Ixlu. Ved Tikal ble de benyttet til minnes og feire slutten på en 20 års k'atun-syklus. Via observasjon av tallrike jevnlige elementer og stilistiske særtrekk har mayaarkitekturen blitt en viktig nøkkel for å forstå utviklingen i mayasivilisasjonen.

Byutforming

Ballbanen ved Tikal i Guatemala

Utformingen av byene ble bestemt av topografien til hvert bestemt sted. En del byer ble bygd på flate sletter bestående av kalkstein som i nordlige Yucatán vokste ut i store, usammenhengende boliger, mens andre byer som ble bygd i høydene av Usumacinta utnyttet den naturlige høyden i topografien til å løfte deres tårn og templer til imponerende høyder.

Byplanlegging i klassisk tid kan lett bli beskrevet som inndeling av plass ved store monumenter og gangveger. Åpne offentlige plasser var samlingssteder for folket og et fokus for byplanleggingen, mens innvending formgivning var absolutt sekundært. Kun i sen postklassisk tid begynte de store mayabyene å utvikle seg til mer festninglignende forsvarstrukturer som manglet i de fleste tilfeller for de store og tallrike plassene i klassisk tid.

I begynnelsen av den storstilte byggeprosjektene i klassisk tid var en typisk forhåndsbestemt akse etablert i et grunnretning. Avhengig av lokaliseringen av naturlige ressurser som brønner med ferskvann, cenoter, vokste byen ved å bruke sacbeob (begrensede gangveger eller såkalte «hvite veger) for knytte sammen de store plassene med tallrike plattformer som skapte substrukturen for nær alle mayabygninger. Etter hvert som flere strukturer ble lagt til og eksisterende strukturer ble ombygd eller endret, synes de store mayabyene å ta en bortimot tilfeldig identitet som sto skarp kontrast til andre store mesoamerikanske byer som eksempelvis Teotihuacan og dens konstruksjoner fordelt i et strengt rutenett.

I hjertet av mayabyene var de store plassene omgitt av de viktigste bygninger for utøvelse av religiøse eller politiske aktiviteter, som eksempelvis høyborg, store pyramidetempler og tidvis ballbaner. Selv om utformingen av byene utviklet seg slik naturen rundt dikterte, ble det gitt nøye oppmerksomhet til retningsorienteringen av templene og observasjonene ved at de ble bygget i henhold til deres fortolkning av himmellegemenes kretsløp. Umiddelbart utenfor disse rituelle sentrumsarealet var det bygninger for lavere adel, mindre templer, og individuelle helligdommer; jo mindre hellig og viktig strukturere var, jo mer private var deres natur. Utenfor de stadig ombygde bykjernene var det mindre faste og mer beskjedne hjem for vanlige folk.

Byggematerialer

Korstempelet ved Palenque; det er en intrikat takkonstruksjon og en utkraget bue-konstruksjon

En overraskende aspekt av de store mayastrukturene er deres mangel på mange avanserte teknologier som synes nødvendig for slike konstruksjoner. Mangelen på trekkraft fra husdyr nødvendig for transport basert på hjul, metallredskaper og selv trinser og taljer. Isteden krevde den mayiske arkitekturen overflod av arbeidskraft i form av mennesker. Bortsett fra manglende teknologi og kravet på stor menneskelig arbeidskraft, var gjenværende materiell tilgjengelig: all stein for strukturene synes å ha blitt tatt fra lokale steinbrudd. De brukte som oftest kalkstein som er smidig nok til å bearbeides med steinredskaper og som herdes straks det er fjernet fra steinbruddet. I tillegg til bruken av bearbeidet kalkstein ble det benyttet mørtel som besto av knust, brent og blandet kalkstein som lignet på egenskapen til sement og ble like mye benyttet for etterbehandling som stukkatur som for mørtel.

Senere forbedringer i steinbruddteknikkene reduserte nødvendigheten for å benytte stukkatur av kalkstein, da steinene ble skåret så perfekt tilpasset at de kunne fungere som kritiske elementer i en del tak og overliggere. I tilfellet med vanlige husene for folk flest var det trepåler, soltørket leirstein og takhalm som var de fremste byggematerialene. Et kjent trekk ved mayaarkitekturen var bruken av utkraget bue (også kalt for «falsk bue») som gjorde det mulig å lage større, luftigere innganger og porter. Disse buene forbedret bropilar og overliggere ved dører og andre åpninger ved å fordele vekten av overliggerne til støttende stolper.

Kjente konstruksjoner

• Seremonielle plattformer var vanligvis bygd av kalkstein som oftest var mindre enn fire meter i høyden og hvor offentlige seremonier og religiøse ritualer ble framført. De var bygd i stil som var typisk for et fundament, ofte betont med utskårne figurer, altre, og kanskje tzompantli, et stativ som ble benyttet for vise fram avhode hoder til ofre eller beseirete motstandere i ballspill.
• Palasser var store og ofte meget dekorert, og var vanligvis bygget nært sentrum i byen. I palasset bodde befolkningens elite. Ethvert stort kongelige palass eller en bygning som besto av mange rom på ulike etasjer kan bli referert til som en høyborg eller et akropolis. Imidlertid var mange av disse kun på en etasje og besto av mange mindre rom og hadde oftest minst et indre gårdsrom. Graden av dekorasjon anga beboernes status.

• 
  Detalj av høyresiden av en mur, vendt mot tempelet, av Masketempelet ved Lamanai
• 
  «El Castillo» ved Xunantunich. Den er 40 meter høy
• 
  Frise av «El Castillo» ved Xunantunich
• 
  Palenques hovedpalass, 600-tallet
• 
  Baksiden av guvernørens palass i Uxmal, 900-tallet
• 
  Codz Poop ved Kabah, 600-900-tallet

• «E-grupper», som er en arkitektonisk betegnelse, som betegner særskilte strukturelle framtoninger som var representert ved et antall mayabyer. Disse kompleksene var orientert og regulert i henhold til særskilte astronomiske hendelser (særskilt solverv og jevndøgn) og deres funksjon var antagelig observatorer. Disse strukturene var vanligvis fulgt av ikonografiske relieffer som knyttet de astronomiske observasjonene til mayaenes mytologi. Disse strukturelle kompleksene er kalt for «gruppe E» ved Uaxactun, de første som ble dokumentert i Mesoamerika.
• Pyramider og templer. Ofte var de viktigste religiøse templene på toppen av mayapyramider, antagelig for at det lå nærmere himmelen. Mens nyere oppdagelser peker mot omfattende bruk av pyramider som graver, er templene i seg selv langt mer sjelden, om noen gang, benyttet som gravsteder. Stående på toppen av pyramidene, en del over 60 meter, slik som El Mirador, var templene imponerende og dekorerte strukturer i seg selv. Vanligvis hadde de på toppen en takrygg eller kunstig storslått mur. Disse templene kan ha tjent som propaganda. Da de ofte var de eneste bygningene i en mayaby som strakte seg over høyden til den omgivende jungelen, var takryggen ofte inngravert med representanter av herskerne som kunne bli sett langt unna.
• Observatorier. Mayaene var ivrige astronomer og de hadde kartlagt fasene til himmellegemene, særlig månen og planeten Venus. Mange templer hadde døråpninger og andre trekk som var stilt på linje med himmellegemene. Runde templer, ofte dedisert til Kukulcan, er kanskje de som oftest er beskrevet som «observatorier» av dagens kommersielle turistguider, men det er ingen bevis for de ble utelukkende benyttet i denne hensikten, og tempelpyramider av andre former kan også ha blitt benyttet som observatorier.
• Ballbane. Som et integrert aspekt av mesoamerikansk livsstil ble trange plasser for rituelle ballspill konstruert over hele mayariket og tidvis i storstilt målestokk. De var bygget i alle byer, unntatt de aller minste. De var innestengt på begge sider av skråplan med trapper som antagelig fungerte som sitteplasser for tilskuere og som dessuten ledet opp til seremonielle plattformer eller små templer. Ballbanen i seg selv var formet som bokstaven I.

Skriftsystem

Mayaskriften

• Se hovedartikkel, Mayaskrift

Fem sider av Dresden-kodeksen

Utviklingen av skriftspråk i oldtidens Egypt, Den fruktbare halvmåne og i Kina var drevet fram av økonomi, av behovet for å holde rede på varer og betalinger. Mayaenes behov var annerledes, deres skriftspråk, mayaskriften, var drevet fram av behovet for å holde rede på tiden. Mayaene la stor vekt på fødselsdataoer og gunstige dager, men å kalkulere tiden var ingen enkel oppgave. Det var basert på multiplum av tyve, ikke ti, og dens kjerne var en rekke av tyve dager, hver med sitt navn, og hver av disse dagene skjedde tretten ganger i løpet av et mesoamerikansk «år», hver time i spann med et tall fra 1 til 13, noe som ga 260 dager før sekvensen av navn og dager gjentok seg igjen i form av en «hellig runde».

For å holde rede på dette komplekse tankesystemet utviklet mayaene et skrivesystem som ofte kalles for hieroglyfer grunnet en overfladisk lik med oldtidens egyptiske skrift, men var en kombinasjon av fonetiske symboler og logogrammer. Det er som oftest klassifisert som et logografisk skrivesystem, men er riktigere et logosyllabisk system da hvert syllabisk tegn hadde en betydelig rolle. Det er det eneste skivesystem i førkolumbiske Amerika som er kjent for å for å representere samfunnets talespråk. Totalt hadde skriftspråket mer enn et tusen ulike ideogrammer, skjønt noen få er variasjoner av det samme tegnet eller mening, og mange opptrer kun sjeldent, eller er begrenset til særskilte lokaliseringer. Det var aldri mer enn rundt 500 logogrammer som var i bruk til enhver tid, rundt 200 av disse (inkludert variasjoner) som en fonetisk eller syllabisk (stavelsesdannende) tolkning.

De tidligste inskripsjonene som er identifisert som mayaskrift er datert tilbake til 200–300 f.Kr. De eldste skriftsystemer i Mesoamerika er de til zapotekere og til olmekere. Det fantes et førmayisk skriftsystem kjent «epi-olmekisk skrift» som en del forskere mener kan ha representert en overgangsskrift mellom olmekisk og mayisk skrift, men forholdet mellom disse er uklare og saken er ikke avklart. I 2006 publiserte National Geographic funn av mayaskrifter som kan være så gamle som fra rundt 400 f.Kr., noe som antyder at mayaskrift kan være bortimot like gamle som de eldste mesoamerikanske som er kjent fra denne tiden, zapotekeres. I de påfølgende århundrene utviklet mayaene deres skriftsystem til en form som var langt mer komplett og kompleks enn noe annet som har hittil blitt funnet i Amerika.

Siden dets begynnelse var mayaskriften i bruk fram til spanjolenes invasjon, og hadde sin høydepunkt i den mayiske klassiske perioden (ca. 200 til 900 e.Kr.). Selv om mange mayasentre gikk inn i en nedgang (eller ble fullstendig forlatt) i eller rett etter denne perioden, fortsatte utøvelsen og kunnskapen om mayaskriften blant deler av befolkningen, og de første spanske conquistadorer kjente til enkelte som fortsatt kunne lese og skrive mayaskrift. Beklageligvis viste spanjolene liten interesse for det, og som et resultat av de forferdelige konsekvensene av invasjonen og erobringen hadde på mayasamfunnene, gikk evnen og kunnskapen om skriftspråket tapt, antagelig i løpet av noen få generasjoner.

Mayaskrift som avbilder kong T'ah 'Ak' Cha'an (Dah 'Ag Txhaun)

Som en grov beregning, av de rundt 10 000 enkeltstående tekster som hittil har blitt avdekket, de fleste inskripsjoner på steinmonumenter, overliggere, steler og keramikk. Mayaene produserte også tekster malt på en form for papir framstilt fra å prosessere bark fra trår, særlig fra flere tretyper fra fikenslekten (som Ficus cotinifolia og Ficus padifolia). Dette papiret, kjent og brukt over hele Mesoamerika, og i dag kjent ved dets aztekiske navn, amatl, var oftest bundet sammen til ett fortløpende ark som ble foldet til sider av lik bredde i stil som trekkspill. Således ble det produsert en kodeks eller bok som kunne skrives på begge sider. Kort tid etter den erobringen ble alle kodekser som ble funnet, beordret brent eller ødelagt av nidkjære katolske prester, mest kjent er biskop Diego de Landa. Kun tre rimelig intakte eksemplarer av mayakodekser er kjent for å ha overlevd fram til i dag. Disse har fått navnene Madrid-, Dresden-, og Paris-kodeksene (etter stedene hvor de befinner seg i dag). I tillegg finnes noen få sider som har blitt bevart fra en fjerde, Grolier-kodeksen.

Dechiffrering og gjenvinning av den tapte kunnskapen om mayaskriften har vært en lang og omstendelig prosess. En del elementer ble først tydet på slutten av 1800-tallet og tidlig på 1900-tallet, hovedsakelig de delene som angikk tall, som mayakalenderen og astronomi. Betydelig gjennombrudd kom på 1950-tallet og fram til 1970-tallet, og økte raskt deretter. Ved slutten av 1900-tallet var forskerne i stand til å lese det meste av mayatekstene i stor grad, og nyere feltarbeid fortsetter å belyse innholdet.

I referanse til de få bevarte mayaskriftene har Michael D. Coe, en framtredende arkeolog ved Universitet Yale uttalt:

«Vår kunnskap om oldtidens mayiske tanker må representere kun en liten fraksjon av hele bildet, for av de tusenvis av bøker som i fullt omfang nedtegnet deres lærdom og ritualer, kun fire har blitt bevart til moderne tid (som om alt ettertiden kjente om oss selv var basert på tre bønnebøker og Pilegrims vandring)».

Palasstruktur fra midtre førklassisk tid ved Nakbe.

De fleste bevarte førkolumbiske mayaskriftene er fra steler og andre inskripsjoner på steiner på mayasteder, mange av disse stedene ble forlatt allerede før spanjolenes ankomst. Inskripsjonene på stelene nedtegnet hovedsakelig konger, dynastier og kriger mot andre byer. Av interesse er også inskripsjoner som avslører informasjon om livene til oldtidens mayakvinner. Mange av de gjenværende mayaskriftene har blitt funnet på gravkeramikk, og hvor de meste beskriver etterlivet.

Skriveredskaper

Selv om de arkeologiske nedtegnelsene ikke har gitt eksempler, viser mayakunsten at skriving ble gjort med pensler gjort av dyrehår og fjærpenner. Skrift i kodekser ble vanligvis gjort med svart blekk som ble framhevet i rødt, noe som ga opphav til aztekiske betegnelsen for mayaområdet som «landet i rødt og svart».

Skrivere og lesekyndighet

Skrivere hadde en framtredende posisjon i mayahoffene. Mayisk kunst avbilder ofte herskere med skrivebord og med skriveredskaper festet i hodekeldningen, noe som indikerer at de var skrivere eller i det minste i stand til å lese. I tillegg er det mange herskere som er avbildet i forbindelse med skriveredskaper, som skjell eller blekkhus. Selv om antallet logogrammer og syllabiske symboler som er nødvendig for å skrive språket ikke var mer enn et par hundre, var skrive- og lesekyndighet ikke nødvendigvis spredt utover de herskende klasser. Graffiti avdekket i ulike sammenhenger, inkludert på brente mursteiner, viser forsøk uten mening å etterligne skrivesystemet.

Matematikk

• Se hovedartikkel, Maya-matematikk

Mayatall

Felles med andre mesoamerikanske sivilisasjoner benyttet mayaene et grunntall på 20 (vigesimalt tallsystem) og et nummereringssystem basert på 5. Førklassiske mayakultur og deres naboer hadde uavhengig utviklet konseptet med null ved år 36 f.Kr. Den bruker tre forskjellige symboler; skall, punkt, og strek, for å bygge opp tallene. Skallet representerte både null og 20. Punktet representerte 1, og streken 5. Ved å kombinere disse symbolene kunne de bygge opp tallene. Inskripsjoner viser at de tidvis arbeidet med summer opp mot hundre av millioner og datoer så store at det ville ta flere linjer bare å få dem representert. De framskaffet ekstremt nøyaktige astronomiske observasjoner; deres tabeller over månens og planetenes bevegelser er likeverdige eller overlegne til andre sivilisasjoner som studerte himmellegemene kun ved hjelp av det nakne øye.

Astronomi

Dresden-kodeksen, den eldste skrevne boken i Amerika, inneholder den høyeste konsentrasjon av astronomiske fenomen, observasjoner og kalkuleringer av de mayatekster som er bevart (det synes som om dataene i denne kodeksen er hovedsakelig eller utelukkende av astronomisk vesen). Undersøkelser og analyser av denne teksten viser at Venus var den viktigste astronomiske objekt for mayaene, viktigere for dem enn selv solen.

Mayaene var meget interessert i det fenomen at solen passerte rett over hodet slik at ingen skygge ble kastet, det vil si når solen er i senit. Disse vilkårene skjedde kun på steder mellom Krepsens vendekrets (nordlige) og Stenbukkens vendekrets (sørlige). Breddegraden for de fleste mayabyene lå syd for krepsens vendekrets, og disse fenomener ville skje to ganger om året med lik avstand fra solverv. For å representere denne posisjonen av solen, hadde mayaene en Venus-gud kalt «Dykkende Gud». Et tempel for denne guden fantes i Tulúm.

Det er en del bevis som antyder at mayakulturen var den eneste sivilisasjon fra tiden før teleskopet som demonstrerte kunnskap om Oriontåken som sløret eller tåkete, det vil si ikke et stjernepunkt. Informasjonen som støtter denne teorien kommer fra en muntlig, folkelig fortelling som handler om Orions stjernebilde på himmelen. Deres tradisjonelle arnesteder inkluderte en flekk av glødende ild som tilsvarte Oriontåken. Det er en betydningsfullt ledetråd som støtte for oppfatningen om at mayaene hadde funnet et diffust område på himmelen i motsetningen til stjernenes nåløye før teleskopet ble oppdaget. Mange førklassiske mayasteder er orientert i henhold til stjernehopen Pleiadene og stjernen Eta Draconis. Det kan bli sett i La Blanca, Ujuxte, Monte Alto, og Takalik Abaj.

Kalender

• Se hovedartikkel, Mayakalender

Haabsirkel med mayazodiakens 19. tegn hvor nummer 1. Pop står straks før kl.12 og fortsetter rundt med klokken.

Felles med andre mesoamerikanske sivilisasjoner hadde mayaene målt lengden på solåret med en meget høy grad av nøyaktighet, langt mer nøyaktig enn hva som ble benyttet i Europa som grunnlag for gregoriansk kalender. Mayakalenderen identifiserer en dato ved å telle antall dager som tilsvarte fra 11. august 3114 f.Kr. i den gregoriansk kalender eller 6. september 3113 f.Kr. i den julianske kalender. Det vesentlige i mayakalenderen er basert på et system som var felles for hele region, datert tilbake til minst 400-tallet f.Kr. Selv om den mesoamerikanske kalenderen ikke hadde sin opprinnelse hos mayaene, kom de med påfølgende utvidelser og forbedringer av den som var meget raffinerte. Sammen med kalendrene til aztekerne, er mayakalenderen den best dokumenterte og best forståtte.

I henhold til mayaenes mytologiske tradisjon er guddommen Itzamna kreditert for å ha skaffet kunnskapen om kalendersystemet til de opphavelige mayaene, sammen med skrivekunsten og andre grunnleggende aspekter av mayakulturen.

Da mayakalenderen ved et tidspunkt avsluttes eller er ikke videreført, at det gitt stor oppmerksomhet i våre dager med profetier om det indikerte verdens dommedag. Tatt i betraktning at det hittil kun har eksistert én referanse til mayakalenderens sluttdato, som er funnet i Dresdenkodeksen, har mayaenes endetidsbeskrivelse fått overraskende mye oppmerksomhet. Forskere i Guatemala har oppdaget en ytterligere en referanse til kalenderens siste dag. Den er hugget inn i 1300 år gamle trappetrinn i det arkeologiske utgravningsstedet La Corona.

Mayaene hadde lange tidsperspektiver og deres kalenderen hadde en syklus på 5128 år, og denne mente de var bestemt av guddommelige krefter. Kalenderens startdato er beregnet til å ha vært den 11. august i året 3114 f.Kr. Dermed ville kalenderen sluttet den 21. desember 2012. Det finnes også andre mayakalendere, men de antyder ikke at 2012 er en spesiell begivenhet. Det er neppe fare for dommedag på den nevnte datoen.

Religion

• Se hovedartikkel, Mayamytologi

Framstilling av en mayaprest.

Som aztekerne og inkaene som kom til makt senere, trodde mayaene på tidens sykliske løp. Ritualer og seremonier var nært tilknyttet himmelske og terrestriske sykluser som de observerte og skrev inn på detaljerte kalendre. Mayapresten hadde arbeidet med å tolke disse syklusene og gi en profetisk utsikt om framtiden eller fortiden basert på antallet relasjoner i deres kalendre. De måtte også avgjøre om himmelen var gunstig for å utføre bestemte religiøse seremonier.

Det er mye av mayaenes religiøse tradisjoner som fortsatt ikke er forstått av forskerne, men det er kjent at de forestilte seg at kosmos hadde tre vesentlige plan: jorden, underverden under og himmelen over. Underverden ble nådd via grotter og dype tunneler. Det var antatt å være dominert av de aldrende mayagudene for død og forråtnelse. Solen (Kinich Ahau) og Itzamna, en aldrende gud, dominerte mayatanken om himmelen. En annen aldrende mannlig guddom, L, var den ene av de betydelige gudene i underverden. Nattehimmelen ble betraktet som et vindu som viste alle overnaturlige vesener. Mayaene konfigurerte stjernehimmelen med guder og steder, så fortellinger folde seg ut i deres sesongmessige bevegelser og trodde at skjæringspunktet for alle mulige verdener var i nattehimmelen.

Mayagudene hadde slektskap og aspekter som fikk dem til å fusjonere med hverandre på måter som synes ubegrenset. Det er en meget stor rekke av overnaturlige figurer i mayaenes religiøse tradisjon, kun en del av dem opptrer jevnlig. Gode og onde trekk er ikke fastlåste karaktertrekk hos mayagudene, heller ikke er utelukkende «de gode» beundringsverdig i seg selv. Hva som er upassende i løpet av en sesong kan komme til å være passende for en annen ettersom de meste mayaenes religiøse tradisjon er basert på sykluser og ikke varighet.

Livssyklusen til maisen ligger i hjertet av mayaenes forestillinger. Denne filosofien er demonstrert i troen på den mayiske maisguden som en sentral religiøs figur. Mayaenes legemlige ideal er også basert på formen til denne unge guddommen, noe som er demonstrert i deres kunstverker. Maisguden er også en modell for hofflivet i klassisk tid.

Mayaene praktiserte menneskeofring. I en del mayaritualer ble mennesker drept ved at deres armer og bein ble holdt fast og en prest skar opp offerets bryst og rev ut hans hjerte som en ofring. Dette er avbildet på oldtidsobjekter som billedtekster i deres kodekser. Døden var ikke slutten, men begynnelsen. Blodsutgytelse skapte liv. Mayaene, som i Teotihuacan og hos zapotekene, trodde på en kraft kalt tonalli, en form for stråleglans eller hete som brakte liv, slik religionsforskeren Richard Haly beskrev det: «en blodforbindelse som knyttet generasjoner til generasjoner,» og det «kommer ned til menneskene ved tiden for deres fødsel, knytter de nyfødte til deres forfedre.» I gjengjeldelse tilbød menneskene blod tilbake til himmelen for å kunne sluttføre syklusen. Det står i kontrast til den framvoksende kristne oppfatningen i Romerriket som plasserte liv og død i motsetning til hverandre mens den mesoamerikanske oppfatningen så på liv og død i en vekselvirkning. De dødes land var ikke utelukkende en underverden, men et sted som eksisterte side om side med jorden. Utskjæringer og billedframstillinger gir antydninger om kompliserte ritualer med blodutgytelser, utført av kongene. Kongen som skar seg opp på toppen av pyramiden, etterlignet ikke bare gudens handlinger i den fjerne fortid, men var sammen med guden, fungerte med ham som hans representant, og kanskje til og med var guden selv i hans inkarnasjon.

Jordbruk

En rekke maissorter.

Oldtidens mayaer hadde ulike og avanserte metoder for matproduksjon. Det var tidligere antatt at det meste av deres jordbruk var basert på skifte (som svibruk hvor deler av landet ble kultivert midlertidig, deretter forlatt til fordel for nye områder), men det er nå antatt at faste felter, terrassebruk, skogshager, administrerte brakkmarker og villhøsting også var viktig for å skaffe ernæring for store deler av befolkningen. Det er bevis for dette mangeartete landbrukssystemet som eksisterer den dag i dag: hevete felter knyttet sammen av kanaler kan bli sett på flyfoto. Flere plantearter i regnskogen har betydelig høyere rikelighet av økonomisk verdi i oldtidens mayaland, og nedtegnelser av pollen i innsjøsedimenter antyder at korn, maniok, solblomstfrø, bomull, og andre vekster ble kultivert sammen med avskogingen i Mesoamerika siden minst 2500 f.Kr.

Tradisjonelt jordbruk ga stort genetisk mangfold. Eksempelvis pitahayafrukten som kommer fra ulike kaktusarter, som i dag dyrkes i mange land verden over, særlig i Asia, kom opprinnelig fra sørlige Mexico og Mesoamerika. Et av de viktige områdene er Tehuacándalen i Mexico, hvor grensene mellom natur og kultur er flytende, og der kaktus fortsatt dyrkes på tradisjonelt vis.

Mayaernæringen fokuserte på fire domestiserte avlinger: mais, gresskar, bønner og chilipepper. De tre førstnevnte er ofte referert til i Nord-Amerika som «de tre søstre», og mais var den sentrale komponenten i ernæringen til mayaene, og figurerte framtredende i mytologien.

Jakt skaffet kjøtt, skjønt flere mulige tamdyr kan ha vært matkilde, som eksempelvis hund (pek) og kalkuner (ulum). I kystområdene var det også fiske.

Gjenoppdagelsen av den førkolumbiske mayakulturen

Hovedtempelet ved Tulum, illustrasjon av Catherwood, fra Views of Ancient Monuments

Spansk presteskap og administratorer på 1500-tallet var godt kjent med oldtidens mayasteder, skriftsystem og kalender. Utgivelser av biskop Diego de Landa, og skrifter på 1700-tallet av spanske myndighetspersoner fremmet seriøse undersøkelser av mayasteder på slutten av 1700-tallet. I 1839 besøkte den amerikanske reisende og forfatteren John Lloyd Stephens, kjent med tidligere spanske undersøkelser, sammen med den engelske arkitekten og tegneren Frederick Catherwood, mayastedene Copán, Palenque, og andre områder. Deres illustrerte redegjørelser av ruinene satte i gang en stor populær interesse for regionen og folket, og mayaene fikk igjen deres posisjon som en vital forbindelse i den mesoamerikanske arv.

Imidlertid var det mange steder hvor mayaruinene var blitt fullstendig overvokst av jungelen som var blitt tett nok til å skjule bygninger og strukturer som var selv kun noen få meter unna. For å finne ruinene begynte forskere i moderne tid å benytte fotografier fra satellitter. Den beste måten å finne dem på var å se med synlige og nær-infrarøde spektra. Grunnet at ruinene besto av kalkstein påvirket monumentene den kjemiske sammensetningen av jorden etter hvert som de gikk i oppløsning. En del planter som tiltrekkes av fuktighet holdt seg unna mens andre ble drept eller misfarget. Effekten av kalksteinsruinene er fortsatt synlige på en del satellittsensorer.

Mye av dagens samtidige jordbruksbefolkning på Yucatánhalvøya, Chiapas (begge i Mexico), Guatemala og Belize tilhører mayafolket ved avstamning og språk.

Se også

• Mayamytologi
• Myter fra Meso-Amerika

Litteratur

• Coe, Michael D. (1999): The Maya (6. utg.). New York: Thames & Hudson. ISBN 0-500-28066-5.
• Coggins, Clemency (red.) (1992): Artifacts from the Cenote of Sacrifice Chichen Itza, Yucatán: Textiles, Basketry, Stone, Shell, Ceramics, Wood, Copal, Rubber (Memoirs of the Peabody Museum). Harvard University Press. ISBN 0-87365-694-6.
• Culbert, T.Patrick (red.) (1977): Classic Maya Collapse. University of New Mexico Press. ISBN 0-8263-0463-X.
• Drew, David (2004): The Lost Chronicles of the Maya Kings (Ny red.). London: Phoenix Press. ISBN 0-7538-0989-3.
• Krupp, Edward C. (1999): «Igniting the Hearth» i: Sky & Telescope (Februar): s. 94.
• Love, Michael (Desember 2007): «Recent Research in the Southern Highlands and Pacific Coast of Mesoamerica» i: Journal of Archaeological Research (Springer Netherlands) 15 (4): 275–328. doi:10.1007/s10814-007-9014-y. ISSN 1573-7756.
• «Maya Ruins» Arkivert 24. september 2008 hos Wayback Machine.. NASA Earth Observatory.
• Miller, Mary; Simon Martin (2004): Courtly Art of the Ancient Maya. London: Thames & Hudson. ISBN 0-500-05129-1.
• Miller, Mary; Karl Taube (1993): The Gods and Symbols of Ancient Mexico and the Maya. London: Thames and Hudson. ISBN 0-500-05068-6.
• Reyes-Valerio, Constantino (1993): De Bonampak al Templo Mayor: Historical del Azul Maya en Mesoamerica. Siglo XXI editores. ISBN 968-23-1893-9.
• Sharer, Robert J.; Loa P. Traxler (2006): The Ancient Maya (6. rev. utg.). Stanford, California: Stanford University Press. ISBN 0-8047-4817-9. OCLC 57577446.
• Skidmore, Joel (2006): «The Cascajal Block: The Earliest Precolumbian Writing» (PDF). Mesoweb Reports & News. Mesoweb.
• Webster, David L. (2002): The Fall of the Ancient Maya. London: Thames & Hudson. ISBN 0-500-05113-5.

Eksterne lenker

• (en) Maya civilization – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
• Foundation for the Advancement of Mesoamerican Studies, Inc (FAMSI)
• Mayaweb Arkivert 10. januar 2010 hos Wayback Machine., nederlandsk og engelsk
• Guatemala, Cradle of The Maya Civilization
• The Maya at the World Museum of Man
• Courtly Art of the Ancient Maya at the National Gallery of Art Arkivert 25. juli 2008 hos Wayback Machine.
• Primary sources of Maya history, del en ved Ronald A. Barnett]
• Mesoweb ved Joel Skidmore.
• The Daily Glyph ved Dave Pentecost.
• Maya Map, kart over mayasivilisasjonen