Teotihuacán

Teotihuacán
UNESCOs verdensarv
	De dødes aveny, med Solpyramiden til venstre, sett fra Månepyramiden
Land	Mexico
Innskrevet	1987
Kriterium	I, II, III, IV, VI
Se også	Verdensarvsteder i Amerika
Referanse	UNESCO nr. 414
	Teotihuacán (Mexico)

Teotihuacán var den største byen i Amerika før den europeiske erobringen, og navnet brukes også som betegnelse for den høykulturen som sprang ut fra denne byen, og som dominerte det meste av Mesoamerika.

Ruinene av byen befinner seg i kommunen San Juan Teotihuacán, som hadde ca. 45 000 innbyggere i 2000, i delstaten México, ca. 45 kilometer nordøst for Mexico by. Noen av de ytterste forstedene i millionbyen når helt ut mot denne kommunen. Kommunen er med i storbyområdet ZMCM.

Navnet[rediger | rediger kilde]

Byens opprinnelige navn er ikke kjent, men fremstår i mayafolkets tekster som Puh (= «Siv-stedet»)^[1] siden byen ble anlagt på våtmark. Navnet Teotihuacan ble innført av de nahuatl-språklige aztekerne flere århundrer etter byens kollaps rundt 550. Navnet har vært oversatt som «gudenes fødested» eller «stedet der gudene ble skapt».^[2]

På nahuatl uttales navnet Teoti Wakan, med trykk på wa-stavelsen. Teotihuacán var i sin storhetstid en multietnisk by, med egne bydeler for zapotekere, mixtekere, mayaer og de nahuatl-språklige aztekerne som omdøpte byen.

Historie[rediger | rediger kilde]

Mellom 900 og 600 f.Kr. var landsbyene å finne øverst i dalen, under frostgrensen, men høyt nok til å dra nytte av den ekstra nedbøren øverst. Det var trolig snakk om svedjebruk med lange brakkperioder. Etter 600 f.Kr. oppstod - kanskje som følge av avskoging og utpining - flere større landsbyer lenger nede, med oppdyrking av den nedskylte jorden og vann fra den porøse, vulkanske fjellsiden. Etter 300 f.Kr. vokste det frem landsbyer nede i dalbunnen, og kjernen i det som utviklet seg til Teotihuacán, hadde rundt 4.000 innbyggere. Et nett av kanaler ble fylt fra kilder som på slutten vannet om lag 55.000 mål intensivt dyrket jord med to årlige avlinger. Teotihuacán vokste raskt etter 100 e.Kr. og hadde kanskje 125.000 innbyggere på 700-tallet, en by med palasser av stein og mur for de rike og rundt 2.200 dystre, mørke leilighetskomplekser for almuen. Det er registrert 400 verksteder som fremstilte redskaper av obsidian, og over hundre keramikkverksteder.^[3]

Solpyramiden ble bygd ca. 150 f.Kr. Byen hadde sin storhetstid mellom ca. 150 e.Kr. og 450 e.Kr., da den var hovedstad i et vidstrakt rike med kulturinnflytelse ut over hele Mellom-Amerika. Byen hadde en utbredelse på ca. 30 km², og hadde mellom 150 000 og 200 000 innbyggere. Grunnlaget for rikdommen var forekomsten av obsidian, forarbeidet til redskaper som var ettertraktet i hele Mellomamerika.

Byens brede hovedgate, kalt «De dødes aveny» (et navn oversatt fra nahuatl Miccaohtli, det egentlige navnet er tapt), er fremdeles omgitt av imponerende byggverk. Den største pyramiden er solpyramiden, den nest største pyramiden i Amerika, den nest største er Månepyramiden. Quetzalcóatls tempel og en rekke andre templer og palasser ligger også langs denne gata.

Solpyramiden var egentlig viet til regnguden Tlaloc, og bygd over en grotte, trolig en helligdom. Utstyr og rikdommer i graven har senere blitt stjålet, muligvis allerede før den spanske erobringen. Månepyramiden var viet til Tlalocs kone Chalchihuitlicue, gudinne for innsjøer og elver, og tjente som et viktig gravsted for eliten i Teotihuacán.

Det finnes ingen egentlige skriftlige kilder fra Teotihuacán. I mayatekster refereres det imidlertid av og til til byen, blant annet beskrives giftermål mellom Teotihuacáns overklasse og lokale herskere i maya-området, som strakte seg helt til Honduras. Maya-hieroglyfene nevner også en person de kaller «spydkasterugla», som synes å være hersker over Teotihuacán. Han hersket i over 60 år, og påtvang slektningene sine som konger i Tikal og Uaxactun i Guatemala. Det meste vi vet om Teotihuacán, kan leses ut av murmalerier og friser som finnes eller fantes på stedet.

Omkring år 700 kollapset Teotihuacán, kanskje fordi toltekernes stormakt var i ferd med å vokse frem bare tre mil unna. Det kan også ha dreid seg om et internt opprør - slummen og fattigstrøkene var så å si urørte - etter at samfunnet var blitt destabilisert av et fall i nedbørsmengden, noe som ville være nok til å senke grunnvannsspeilet og gjøre byen ubeboelig. Området rundt byen var alt avskoget av det store behovet for treverk til byggevirksomhet, brensel og fremstilling av kalkmørtel. Denne avskogningen i seg selv kan ha endret nedbørsmengden. I tusenåret mellom år 200 og 1200 vokste befolkningen i Mexicodalen fra noen titusener til to millioner, mens den politiske kontrollen vokste fra et par dalfører til å strekke seg over et halvt kontinent. I dette tusenåret var det tre overganger i jordbruket:^[4]

1. Svedjebruket i fjellsidene, avløst av
2. kanalvanning fra kildebrønner, der jord fra dreneringsgrøftene ble hauget opp i høyproduktive åkerkammer, og
3. bygging av chinampas, der åkerkammene strekkes ut i sjøen ved å dumpe mudder på et fundament av kvist, greiner og maisstengler.

Tilhengere av invasjonsteorien peker derimot på at det er funnet murmalerier i en rivaliserende by, Cacaxtla, med Teotihuacáns skrifttegn over bildet av en brennende pyramide. Antall innbyggere gikk i alle fall ned fra 500-tallet av.

Arkeologisk utgravning[rediger | rediger kilde]

Kunnskapen om de enorme ruinene ble imidlertid aldri glemt. For aztekerne, som var til stede i Mexicodalen fra 1300-tallet, var Teotihuacán et pilegrimsmål, knyttet til myten om Tollan, stedet hvor sola ble skapt.

Mindre arkeologiske utgravninger fant sted på 1800-tallet, og i 1905 begynte et omfattende prosjekt for utgravning og restaurering under arkeologen Leopoldo Batres.^[5] Solpyramiden ble utgravd og restaurert til 100-årsjubileet for Mexicos uavhengighet i 1910.