Menneskeofring

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
En engel stopper Abraham fra å ofre sin sønn. Isteden ble et dyr ofret. Maleri fra verkstedet til Rembrandt, 1636.

Menneskeofring er en religiøs praksis der mennesker blir rituelt drept som et offer til guddom i forbindelse med en religiøs seremoni. Menneskeofring har forekommet i en rekke kulturer verden over, men har også i mange tilfeller vakt reaksjoner.

Ofrene blir generelt rituelt drept på et vis i den hensikt å tilfredsstillede eller forsone guden(e), åndene eller avdøde, eksempelvis som en forsonende ofring, eller som en erstatningsoffer hvor høvdingen eller kongens tjener eller slektning blir drept på ordre av dem for å tjene deres herre i det neste liv. En variant av denne praksis som er funnet i en del stammesamfunn er kannibalisme.[1] Ved jernalderen, med den assosierte utviklingen i religion, formulert som aksetiden, ble menneskeofring mindre vanlig i Europa, og kom til å bli sett på som barbarisk i førmoderne tider (antikken). I den nye verden fortsatte menneskeofring på utstrakt vis i varierende grad fram til den europeiske koloniseringen av Amerika.

I moderne tid, selv om praksisen med ofring av dyr har stort sett forsvunnet fra alle store religioner (eller har blitt omformet i form av rituelle slaktninger), har menneskeofring har blitt meget sjeldent. De fleste religioner fordømmer praksisen, og dagens sekulære lover betrakter det som mord. I et samfunn som fordømmer menneskeofring, er begrepet ritualmord isteden benyttet.[2][3]

Opphav og kontekst[rediger | rediger kilde]

Midvinterblot, skisse av Carl Larsson, olje på duk, 1915

Ideen med menneskeofring har sine røtter dypt i forhistorien[4] innen menneskelig væremåte. Fra dens historiske forekomster synes det hovedsakelig å ha vært assosiert med enten neolittisk eller nomadiske kulturer i utkanten av sivilisasjonen, men også de tidlige landbrukskulturene. Hodejakt var å ta hodet til en drept fiende for seremonielle eller magiske hensikter, lykke eller prestisje. Mange førmoderne stammesamfunn drev på med denne praksisen.

Menneskeofring har blitt praktisert ved et antall ulike tilfeller og i mange forskjellige kulturer. De ulike rasjonelle tankegangene bak menneskeofring er de samme som motiverer religiøse ofringer generelt. Menneskeofringer har til hensikt å bringe god lykke og formildne gudene eksempelvis i sammenhengen med dedikasjonen av en fullført konstruksjon av et tempel eller bro. Det er en kinesisk legende som hevder at tusenvis av mennesker er gravlagt i den kinesiske mur.[5]

I oldtidens Japan forteller legender om hitobashira, «menneskesøyler», hvor unge kvinner ble gravlagt levende ved fundamentet eller i nærheten av byggverk for å beskytte bygningene mot katastrofer eller angrep fra fiender.[6] En bortimot identisk trope eller motiv opptrer i det serbiske episke diktet Reisningen av Skadar (serbisk: Зидање Скадра) hvor ofringen av en ung mor som fortsatt diet sitt barn for å beskytte byen Skadar (i dag Shkodër i nordvestlige Albania) mot et overnaturlig vesen kalt Vila i serbisk mytologi.[7][8]

For gjenoppbyggingen av den store pyramiden i aztekisk Tenochtitlan i 1487 ble det hevdet at hele 80 400 ganger i løpet av fire dager ble drept. Selv om tallet er overdrevet, er det sannsynlig at et enormt antall mennesker ble ofret for pyramiden.[9]

Menneskeofring ble også praktisert for å vinne gudenes gunst i krig. I den homeriske legende ble Ifigeneia ofret av sin far Agamemnon for å få suksess i Trojakrigen. I henhold til den hebraiske Bibelen (det gamle testamente) sverget Jefta å gi til Gud den første skapning som kom ut av huset for å møte ham om han vant slaget mot ammonittene. I henhold til Dommernes bok:[10] «Da Jefta kom hjem til huset sitt i Mispa, kom datteren hans ut imot ham med håndtrommer og dans. Hun var det eneste barnet hans, han hadde ingen sønn eller datter utenom henne. Da han fikk se henne, flerret han klærne sine og ropte: «Å, min datter, for en sorg du volder meg, for en ulykke du bringer! Jeg har gitt Herren et løfte, og jeg kan ikke ta det tilbake.» Det er en parallell i fortellingen om Abraham som ble satt på prøve av Gud og krevde hans sønn Isak. Abraham gjorde klar ofringen og sto klar med kniven da Gud lot engler gripe inn.[11] Da Norge sto overfor en stor dansk hær, lot Håkon jarl sin sju år gamle sønn Erling bli ofret til sin personlige guddom Torgerd Holgebrud for å vinne seier i de påfølgende slaget ved Hjørungavåg.[12] Torgerd ble blidgjort som følge av offeret og grep inn i slaget på jarlens side. Hun viste seg i luften med et stort følge av valkyrjer. De stormet på prustende hester og sendte et piskende haglvær mot jarlens fiender. Det er ikke utenkelig, som i dette tilfellet, at norrøne menn ofret til valkyrjene i krig, selv om det antagelig i de fleste tilfeller ga offer i form av dyr, mat og drikke eller kostbarheter.[13]

Den tyske misjonæren Adam av Bremen har gitt skildringer av den offentlige kulten i Uppsala. Han forteller at det ble ofret ni mennesker av hankjønn og deres blod benyttes for å forsone gudene. Kroppene ble hengt opp i en lund ved tempelet.[14] Sannhetsverdien i disse kristne fortellingene er omdiskutert, men også Snorre Sturlason nevner menneskeofringer i den kronologisk eldste av sine sagaer, Ynglinge-saga. En kong Aun i Uppsala blotet for å få et langt liv og gjorde så ved å ofre sin sønn til Odin. Det gjentok han hvert tiende år med en ny sønn, og da han hadde ofret den niende sønn var han så gammel at han drakk fra et horn som et spedbarn. Da han ville ofre den tiende sønnen grep svearne inn og kongen døde.[15] Bloting av mennesker var øyensynlig noe man grep til når man trengte et sterkt offer til gudene. Snorre forteller at da det var sult og nød i Svitjord (Sverige) ofret man okser da høsten slo feil, og da ofret man mennesker, men heller ikke denne høsten ble bedre. Da holdt høvdingene i Uppsala råd og bestemte seg for å ofre sin konge. De drepte ham, blotet for godt år, og farget offerbenkene med blodet hans.[16]

En nesten fem hundre år gammel mumie av ei femtenårig inka-jente funnet i ruiner ved vulkanen Llullaillaco i Andesfjellene i Salta-provinsen nordvest i Argentina. Dette og to barnelik ble oppdaget i 1999 i en høyde av 6700 m. Alle kroppene var usedvanlig godt bevart.

I en del oppfatninger av et etterliv vil den døde få fordeler av ofre som ble drept i hans gravferd. Mongoler, skytere, tidlige egyptere og ulike folk i Mesoamerika kunne høvdingen ta det meste av sin husholdning, inkludert tjenere og konkubiner med seg til den neste verden. Egypterne fant øyensynlig ut at figurer og statuer kunne tjene som symboler på det følget som fulgte farao til dødsriket framfor å menneskeofring.[17][18]

Menneskeofring kan ha vært et ritual som ble praktisert i et stabilt samfunn, og kan også ha vært gjort for øke samfunnsmessige tilknytninger, slik sosiologi har teoretisert, både ved å skape bånd som minsket samfunnsmessige spenninger og skapte forening. Ved å kombinere menneskeofring og dødsstraff kunne man fjerne enkeltindivider som man mente hadde negativ effekt på samfunnets stabilitet (kriminelle, religiøse eller seksuelle avvikere, farlige kvinner, utenlandske slaver eller krigsfanger). Da antikkens Athen frigjorde seg fra tyranni og oligarki ved det athenske demokrati ble dødsstraff erstattet med forvisning. Utenfor religionens rammer kan menneskeofring ha vært resultatet av vanviddsutbrudd og blodtørst hvor massedrap kulminerte med at samfunnet igjen falt til ro. Utbrudd av dødsstraff under de europeiske heksejaktene, eller den franske revolusjonens skrekkveldet viser tilsvarende sosiologiske mønstre. Sosiologen Stanley Cohen innførte begrepet moralsk panikk i 1972 for tilsvarende hendelser.[19]

Mange kulturer viser spor av førhistorisk menneskeofring i deres mytologier og religiøse tekster, men opphører praksisen før begynnelsen av historisk tid. De bibelske fortellingene om Abraham og Isak kan vurderes som eksempler på en etiologisk myte som forklarer avskaffelsen av menneskeofring. Vediske Purushamedha (bokstavelig «Menneskeofring») er allerede en ren symbolsk handling i dens eldste bevitnelse. I henhold til Plinius den eldre ble menneskeofring i antikkens Roma forbudt av en bestemmelse av det romerske senatet i 97 f.Kr., skjønt på denne tiden hadde praksisen blitt så sjelden at bestemmelsen var stort sett en symbolsk handling. Menneskeofring straks den ble forbudt ble vanligvis erstattet av enten dyreofring eller av en symbolsk ofring med dukker eller avbildninger som med ritualene med Argei i Roma.[20]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Rudolph, Michael (2008): Ritual Performances as Authenticating Practices. LIT Verlag Münster. ISBN 3825809528. s. 78
  2. ^ «Boys 'used for human sacrifice'». BBC News. 16. juni 2005
  3. ^ «Kenyan arrests for 'witch' deaths». BBC News. 22. mai 2008
  4. ^ «Early Europeans Practiced Human Sacrifice». Livescience.com. 11. juni 2007
  5. ^ Zimmerman, Damian (desember 1997): «The Great Wall of China», ICE Case Studies
  6. ^ «History of Japanese Castles». Japanfile.com.
  7. ^ Oinas, Felix J. (1978): Heroic Epic and Saga: An Introduction to the World's Great Folk Epics; Indiana University Press, ISBN 9780253327383, s. 262. Sitat: «For example, The Building of Skadar (Vuk II, 25) is based on the motif of a blood sacrifice being required to make a building stand.»
  8. ^ Dundes, Alan (1996): The Walled-Up Wife: A Casebook, Univ of Wisconsin Press, ISBN 9780299150730, s. 146
  9. ^ Hassig, Ross (2003): «El sacrificio y las guerras floridas» i: Arqueología mexicana, s. 46–51.
  10. ^ Nettbibelen: Dommerne 11:34-35
  11. ^ Nettbibelen: Første Mosebok 22:1-18
  12. ^ Soga um jomsvikingane, s. 95
  13. ^ Steinsland, Gro (2005): Norrøn mytologi. Myter, riter, samfunn, Oslo: Pax, s. 255
  14. ^ Steinsland, Gro (2005): Norrøn mytologi. Myter, riter, samfunn, Oslo: Pax, s. 296
  15. ^ Snorres kongesagaer, Oslo: Gyldendal, 6. utg. 2003, s. 21-22
  16. ^ Snorres kongesagaer, Oslo: Gyldendal, 6. utg. 2003, s. 14-15
  17. ^ Funerary objects, Reshafim.org
  18. ^ Tomorad, Mladen: «Ancient Egyptian funerary practices from the first millennium BC to the Arab conquest of Egypt (c. 1069 BC-642 AD)», Academia.edu
  19. ^ Cohen, Stanley (1972): Folk devils and moral panics. London: Mac Gibbon and Kee
  20. ^ Palmer, Robert E.A. (2009): The Archaic Community of the Romans, Cambridge University Press, s. 84.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Aldhouse-Green, Miranda (2001): Dying for the Gods, Trafalgar Square, ISBN 0-7524-1940-4
  • Carrasco, David (2000): City of Sacrifice: The Aztec Empire and the Role of Violence in Civilization, Moughton Mifflin, ISBN 0-8070-4643-4
  • Girard, René (1979): Violence and the Sacred, overs. av P. Gregory; Johns Hopkins University Press, ISBN 0-8264-7718-6
  • Jensen, Adolf E. (1963): Myth and Cult among Primitive Peoples, University of Chicago Press
  • Hughes, Dennis D. (1991): Human Sacrifice in Ancient Greece, Routledge ISBN 0-415-03483-3
  • Hughes, Derek (2007): Culture and Sacrifice: Ritual Death in Literature and Opera, Cambridge University Press, ISBN 978-0-521-86733-7
  • Kahaner, Larry (1994): Cults That Kill, Warner Books. ISBN 978-0-446-35637-4
  • Steinsland, Gro (2005): Norrøn mytologi. Myter, riter, samfunn, Oslo: Pax, ISBN 82-530-2607-2
  • Valeri, Valerio (1985): Kingship and Sacrifice: Ritual and Society in Ancient Hawaii, University of Chicago Press, ISBN 0-226-84559-1

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Commons-logo.svg Commons: Kategori:Menneskeofring – bilder, video eller lyd