Oriontåken

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Oriontåken. Foto: NASA / ESA.

Oriontåken (også kjent som M42 eller NGC 1976) er en stjernetåke sør for «Orions belte» i konstellasjonen Orion. M42 er en av de mest lyssterke stjernetåkene på nattehimmelen, og er så vidt synlig med det blotte øye. Den befinner seg 1 270±76 lysår unna jorden, og har en utstrekning på omtrent 24 lysår.

Inne i stjernetåken foregår det dannelse av nye stjerner fra enorme skyer av gass og interstellart støv. Oriontåken er et av de mest fotograferte og studerte objektene i verdensrommet, og har gitt astronomene mye kunnskap om hvordan nye stjerner og planetsystemer oppstår.

Forskning[rediger | rediger kilde]

Allerede middelalderens arabiske astronomer beskrev Oriontåken, som ble kalt Na’ir al Saif, skjønt de brukte ofte samme navn om stjernen Iota Orionis 0,5° lenger mot sør.

Av europeiske astronomer er tåken dokumentert første gang i 1610 av Nicolas-Claude Fabri de Peiresc[1]. Man kan imisdtlertid anta at denne relativt lyse tåken også var blitt lagt merke til også tidligere.

Se også[rediger | rediger kilde]

astronomistubbDenne astronomirelaterte artikkelen er foreløpig kort eller mangelfull, og du kan hjelpe Wikipedia ved å utvide den.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Harald Siebert: Die Entdeckung des Orionnebels. Historische Aufzeichnungen aus dem Jahr 1610 neu gesichtet. In: Sterne und Weltraum. Nr. 11, 2010, S. 32–42.