Oriontåken

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Oriontåken. Foto: NASA / ESA.

Oriontåken (også kjent som M42 eller NGC 1976) er en stjernetåke sør for «Orions belte» i konstellasjonen Orion. M42 er en av de mest lyssterke stjernetåkene på nattehimmelen, og er så vidt synlig med det blotte øye. Den befinner seg 1 270±76 lysår unna jorden, og har en utstrekning på omtrent 24 lysår.

Inne i stjernetåken foregår det dannelse av nye stjerner fra enorme skyer av gass og interstellart støv. Oriontåken er et av de mest fotograferte og studerte objektene i verdensrommet, og har gitt astronomene mye kunnskap om hvordan nye stjerner og planetsystemer oppstår.

Forskning[rediger | rediger kilde]

Allerede middelalderens arabiske astronomer beskrev Oriontåken, som ble kalt Na’ir al Saif, skjønt de brukte ofte samme navn om stjernen Iota Orionis 0,5° lenger mot sør.

Av europeiske astronomer er tåken dokumentert første gang i 1610 av Nicolas-Claude Fabri de Peiresc[1]. Man kan imidlertid anta at denne relativt lyse tåken også var blitt lagt merke til også tidligere.

Fysisk karakteristikk[rediger | rediger kilde]

Om Oriontåkens beliggenhet, hva som kan ses i den stjernedannende regionen, og om effektene interstellare vinder har på formingen av stjernetåken.
Amatørbilde av Oriontåken tatt med DSLR-kamera.
Stjernebildet Orion med Oriontåken (nederste del, i midten).

Tåken er synlig med det blotte øye selv fra områder påvirket av noe lysforurensning. Den ses som miderste "stjerne" i Orions sverd, som er de tre stjernene sør for Orions belte. Stjernen ser uklar ut for skarpsynte observatører, og tåken er tydelig gjennom kikkert eller et lite teleskop. Største overflatelysstyrke for sentralregionen er omtrent 17 Mag/kvadratbuesekund (omtrent 14 millinits) og den ytre blålige gøden har største overflatelysstyrke 21,3 Mag/kvadratbueskund (omtrent 0,27 millinits).[2] (I fotoene vist her er lysstyrken forsterket i stor grad.)

Se også[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Harald Siebert: Die Entdeckung des Orionnebels. Historische Aufzeichnungen aus dem Jahr 1610 neu gesichtet. In: Sterne und Weltraum. Nr. 11, 2010, S. 32–42.
  2. ^ Clark, Roger (28. mars 2004). «Surface Brightness of Deep Sky Objects». Besøkt 29. juni 2013. . Omregningen til nits er basert på at størrelsesklasse 0 er 2,08 microlux.