Byplanlegging

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Byplanlegging av urbane bosetninger, fra småbyer til store megabyer, her illustrert ved Hongkong fra det vestlige distriktet med utsikt over Kowloon over Victoriahavnen.

Byplanlegging er en prosess som søker å styre den fysiske utviklingen av byer. Selv det enkleste og minste samfunn kan bygges ut etter mer eller mindre organisert planlegging, med en mer eller mindre detaljert plan for hvor i byen en skal ha gater, plasser, kvartaler, sentrumsområder, forretningsstrøk, grøntområder og boligområder. Med byplanlegging forutsettes det et bysamfunn av en størrelse som kan oppebære organer for forslagsstilling og beslutninger.

Prosessen forutsetter en besluttende myndighet som fatter vedtak på et politisk og teknisk grunnlag av antatte vekstbehov, naturgitte forutsetninger, økonomiske beregninger, sosiale analyser og til dels kulturelle og filosofiske betraktninger. Man tar hensyn til faktisk befolkningsutvikling og bosettingsmønster. Planleggingmyndighetene bestemmer lokalisering av boligområder, industri og næringsbygg, behov for infrastruktur som kommunikasjonsveier, tilførsel av rent vann og energi samt sanitærbehov som avløp og behandling av spillvann og kloakk. Slike vurderinger inngår ofte i en reguleringsplan som gjerne har som sitt sentrale resultat et kartgrunnlag.

Høyere utdannelse innen byutvikling og byplanlegging tilbys ved Institutt for urbanisme og landskap ved Arkitektur- og designhøgskolen i Oslo, Institutt for landskapsplanleggingUniversitetet for miljø- og biovitenskap, ved Fakultet for arkitektur og biletkunst/ Institutt for byforming og planlegging på Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet, ved Institutt for sosiologi og samfunnsgeografiUniversitetet i Oslo og ved Universitetet i Stavanger ved Byutvikling og urban design.

Planprosessen[rediger | rediger kilde]

I Norge pålegger plan- og bygningsloven kommunene å utarbeide kommuneplaner. Kommuneplanen består av en kortsiktig og en langsiktig del. Den langsiktige delen består av en samfunnsdel som omhandler kommunens satsingsområder, og en arealdel som omhandler arealbruken i kommunen. Kommuneplanens arealdel er en grov oversikt som er styrende for utarbeidelse av kommunedelplaner og reguleringsplaner. Kommunedelplaner utarbeides også normalt av kommunen. Det er ikke en lovpålagt oppgave, men har vist seg å være et nyttig virkemiddel i transformasjonsområder. Reguleringsplaner er en mer detaljert plantype som tar for seg et mindre geografisk område. For alle plantypene gjelder at endelig vedtak gjøres av kommunestyret. Rådmannens fagstab i kommunen har en spesiell rolle som kommunens eksperter på arealplaner. Det er de som gjør størstedelen av arbeidet med kommuneplanens langsiktige del og kommunedelplanene. Reguleringsplaner utarbeides i stadig større grad av private initiativtakere, i tråd med nyere tids styresett, der det offentlige spiller en mer tilbakelent rolle (les: governance).

Det er bystyret som eventuelt godkjenner de fremlagte reguleringsplaner. Dersom der reises innvendinger fra en statlig myndighet må departementet bestemme om planen kan undergå mindre endringer eller forkastes i sin helhet. En reguleringsplan som i en slik prosess godkjennes av departementet får status som en stadfestet reguleringsplan.

Hvem som helst har rett til å utarbeide forslag til regulering – også på annen manns eiendom. Det er imidlertid kommunestyret som bestemmer om planen skal komme til utførelse. Dersom grunneiere nekter å avgi areal til planens gjennomføring, kan kommunen gå til ekspropriasjon etter oreigningsloven dersom nektelsen kan sies å hindre gjennomføringen av viktige samfunnsinteresser. Grunneier må da akseptere økonomisk kompensasjon etter satser som kan utledes av gjeldende ekspropriasjons-erstatningsrett. Ekspropriasjon er et lite brukt virkemiddel i dag, ettersom det anses som et inngrep i den private sfære.

Byplanleggingen foregår som et samspill mellom eiendomsutviklere, kommunens planavdeling og politikere – og innbyggerne (publikum).

Historisk utvikling[rediger | rediger kilde]

Tidlige spor[rediger | rediger kilde]

Byplanlegging fant sted allerede i den indiske harappakulturen for 4000 år siden. Arkeologiske funn viser at byene Harappa og Mohenjo-Daro hadde sprikende hovedgater.

Antikkens byplanlegging[rediger | rediger kilde]

Statsplanlegging i den vestlige verden kan ledes tilbake til de gamle grekerne. Den klassiske rutenettsplanen ble første gang benyttet i den joniske byen Milet, som ble utvidet under perserkrigene. Romerne grunnla et stort antall byer i hele Middelhavsområdet. De nye byene var generelt formet som et rektangel, orientert etter de fire himmelretningene. Rutenettsplanen ble vanligvis dominert av to hovedgater, en nordsørlig cardo og en østvestlig decumanus.

Middelalderbyer[rediger | rediger kilde]

I middelalderen ble få nye byer grunnlagt, og man benyttet den romerske byplanleggingsmodellen. Norges eldste byer, Tønsberg, Trondheim, Sarpsborg, Oslo, Hamar, Bergen og Stavanger, er middelalderbyer.

Moderne statsplanlegging oppsto under den tidlige renessansen, fra Italia, med Firenze som sentrum. Sentralperspektiv var viktig i den nye byplanleggingen, og gatenettene var ofte rektangulære eller stjerneformede. Byplanleggingen konsentrerte seg videre om byenes visuelle kvaliteter. En spektakulær tillemping av perspektivet er den såkalte gåsefotmodellen, dvs. tre gater som treffer hverandre i et punkt. Det mest kjente eksempelet er Piazza del Popolo i Roma.

I Norge bygde Kristian IV renessansebyer, blant annet Oslo (gjenoppbygget som Christiania, etter bybrannen i 1624), Kristiansand og Kongsberg.

Barokkens byplanlegging[rediger | rediger kilde]

Barokken var mer storslått enn renessansen, både med tanke på byplanlegging, bygninger og annen arkitektur. Byplanleggingen fra denne tiden tok utgangspunkt i barokke parker, med alleer som utgikk fra et sentrum og et torg der folk møttes. Barokk arkitektur var den sentrale stilarten helt frem til omkring midten av 1700-tallet, da nyklassisismen ble den dominerende byggestilen. På denne tiden ble byer som Roma og Paris formet til slik de er i dag, og stilen har også preget bygninger og bysamfunn ellers i Europa og i det spansktalende Amerika.

Havebytanken[rediger | rediger kilde]

Moderne byplanlegging[rediger | rediger kilde]

I de senere år har et nytt aspekt kommet inn i byplanleggingen, nemlig å legge til rette for økologisk holdbare samfunn med lavt energiforbruk. Dette omfatter både bygningskropper, materialbruk og energibehov, og samfunnsfunksjonenes innbyrdes plassering og derav følgende transportbehov og transportmetoder.

Byplan i Norge[rediger | rediger kilde]

Cicignons byplan i Trondheim[rediger | rediger kilde]

I 1599 og 1651 opplevde Trondheim store bybranner, hvilket førte til stadig mer utvidede gatebredder. I 1681 kom den såkalte Hornemans-brannen, og Kristian V besluttet at det skulle lages et helt nytt byplan for Trondheim. Oppgaven ble gitt til generalmajor Johan Caspar de Cicignon, med generalkvartermester Anthony Coucheron som assistent.

I den nye byplanen, som ble formet etter barokkens modell, var de viktigste hensynene brannsikkerhet og forsvar, og gatene ble derfor laget brede (60 for Munkegata og Kjøpmannsgata, 36 og 25 for mange andre). Cicignos ønsket å fjerne alle de middelalderske gateløperne, veitene, men dette ble ikke gjennomført. I tillegg til nyregulering av områdene i Midtbyen inkluderte planen et anlegg av en ny festing, Kristiansten festning, på høyden over Nidelva, og byen ble omkranset av festningsverker – voller – mot sør, vest og nord.

Regulering etter bybrannen i Bergen 1916[rediger | rediger kilde]

De brente byers regulering[rediger | rediger kilde]

Institusjonen Brente steders regulering ble etablert av staten i 1940, og ledet av professor i arkitektur Sverre Pedersen. Aksemotiver og monumentale men enkle funksjonalistiske bygninger preger gjenreisningsbyene. Bodø, Kristiansund, Molde, Åndalsnes, Elverum, Steinkjer, Namsos og en rekke byer og fiskevær i Finnmark er steder institusjonen arbeidet med planer for.

Etter andre verdenskrig trakk man flere steder konklusjonen at bysentrumene ikke hadde plass til mer byfortetning, og begrepene satelittby, soveby og drabantby oppsto.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Se også[rediger | rediger kilde]