Hopp til innhold

Gudfaren

Dette er en god artikkel.
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Denne artikkelen er om filmen Gudfaren. For Mario Puzos roman (som var forelegg for filmen), se Gudfaren (roman). For gudfar, se «fadder».
Gudfaren
orig. The Godfather
Generell informasjon
GenreDrama,[1] krim, gangster[1]
Utgivelsesår1972
NasjonalitetUSA
Varighet175 min.
SpråkEngelsk, italiensk
Bak kamera
RegiFrancis Ford Coppola Rediger dette på Wikidata
ManusMario Puzo, Francis Ford Coppola Rediger dette på Wikidata
TemaOrganisert kriminalitet
Basert på
Gudfaren (Mario Puzo)[2] Rediger dette på Wikidata
Produsent(er)Albert S. Ruddy
MusikkNino Rota Rediger dette på Wikidata
FotoGordon Willis Rediger dette på Wikidata
KlippWilliam H. Reynolds, Peter Zinner Rediger dette på Wikidata
Foran kamera
MedvirkendeMarlon Brando, Al Pacino, James Caan, Richard S. Castellano, Robert Duvall, Sterling Hayden, John Cazale, Diane Keaton, Talia Shire, Abe Vigoda, Al Lettieri, Gianni Russo, Corrado Gaipa, Al Martino, John Marley, Johnny Martino, Lenny Montana, Richard Conte, Alex Rocco, Julie Gregg, Simonetta Stefanelli, Saro Urzì, Angelo Infanti, Franco Citti, Joe Spinell, Morgana King, Richard Bright, Rudy Bond, Vito Scotti, Carmine Coppola,[3] Roman Coppola,[3] Sofia Coppola,[3] Ron Gilbert,[3] Tony King,[3] Raymond Martino,[3] Nick Vallelonga,[3] Tony Giorgio,[3] Victor Rendina,[3] Salvatore Corsitto, Tere Livrano[4] Rediger dette på Wikidata
Annen informasjon
Filmformat35-mm-film 1,85:1
Farve/s.hvFarger
FilmselskapParamount Pictures, Alfran Productions Rediger dette på Wikidata
Budsjett7 000 000 USD Rediger dette på Wikidata
Totalomsetning270 007 394 USD (globalt)[5] Rediger dette på Wikidata
Premiere(r)
FilmserieGudfaren
OppfølgerGudfaren 2 Rediger dette på Wikidata
Utmerkelser
Utmerkelser
7 oppføringer
Eksterne lenker
IMDb

Gudfaren (originaltittel: The Godfather) er en amerikansk drama- og gangsterfilm fra 1972 regissert av Francis Ford Coppola. Filmen er basert på Mario Puzos roman med samme navn fra 1969 (Gudfaren).[12][13] Filmens historie spenner fra 1945 til 1955, og rollelisten omfatter flere av datidens mest kjente skuespillere, deriblant Marlon Brando som gjorde comeback. Den gjorde Al Pacino og James Caan til stjerner.[13] Den utmerket seg med dristig og tildels påkostet scenografi.[13] Filmen etablerte Coppola som en av de ledende i amerikansk film.[14]

I 1974 kom oppfølgeren Gudfaren 2, som delvis hadde samme skuespillere.[13] Handlingen fortsetter omtrent der den første filmen sluttet, men betydelige deler foregår også forut for den første filmen. Begge filmene ble svært populære og fikk betydelig innflytelse. Gudfaren 2 var i 1974 den sjette mest innbringende i USA, mens Gudfaren var den mest innbringende lanseringsåret og en av de mest innbringende filmer noen sinne.[15] På IMDbs topp 250 filmer (stemt frem av brukere) rangeres Gudfaren 2 på fjerdeplass mens Gudfaren er på andreplass (per februar 2026).[16] Gudfaren var den mest innbringende filmen i USA i 1972 (med over 78 millioner solgte billetter).[17]

Produksjon

[rediger | rediger kilde]

Puzos roman ble gitt ut i 1969 og har solgt i over 20 millioner kopier. Coppola var en relativt ung og lite etablert regissør da Paramount planla filmen. Flere regissører (blant andre Otto Preminger, Sergio Leone, Arthur Penn og Peter Bogdanovich) avslo oppdraget før forespørsel gikk til Coppola som også avslo innledningsvis, men honoraret var gunstig og han trengte penger. Coppola fortalte senere at hans unge medarbeider George Lucas argumenterte for at Coppola skulle ta oppdraget. For Paramount var det gunstig at Coppola også var manusforfatter og var av italiensk herkomst.[18][19]

Marlon Brando i 1967.

Coppola mer enn Puzo preget det endelig manuset, blant annet ble karakteren Fredo vesentlig endret fra brutal gangster til snill gutt. Puzo hadde et kritisk blikk på Vito Corleone, mens Coppola i større grad romantiserer Corleones gammeldages maskulintet. Den eldste broren Santino (Sonny) hadde et ubehersket temperament og Fredo var for svak, mens Michael var i stand til å arve Vitos styring av familien. Puzo syntes at Coppola hadde gjort gangsterne for sympatiske og publikum sympatiserte til en viss grad med Michael. Publikum opplevde ofte brutaliteten som berettiget og at ofrene fikk som fortjent, mens Puzos roman ikke etterlot slikt inntrykk.[18][19]

Carmine Coppola, regissørens far, og Nino Rota sto for musikken. Datteren Sofia Coppola medvirket som spedbarn ved dåpen (hun medvirket også i de to oppfølgerne). Søsteren Talia Shire medvirket som Connie Corleone. Brando fikk tannlegen til å lage bittskinne til tennene for å gi de karakteristiske hengende kjevene.[13][20]

Filmen ble innspilt med autentisk epokes scenografi fra 1940-tallet.[21]

Handling

[rediger | rediger kilde]

Filmen begynner midt i bryllupsfesten mellom don Corleones (Marlon Brando) datter, Connie, og Carlo Rizzi. Selv om det er bryllupsfest, har den aldrende mafiabossen likevel møter med ulike mennesker som ber om hans tjenester. Johnny Fontane er en av de som ber om en tjeneste fra gudfaren, en musiker som gjerne vil at Corleone skal bruke sin innflytelse slik at Fontane kan komme seg inn i filmbusinessen.

Gianni Russo (født 1943, foto 2013) fremstilte Carlo Rizzi.
Diane Keaton (1946-2025; foto 1977) fremstilte Kay Adams gift Corleone.

Etter at don Corleone ber Johnny om å slappe av og forsikrer ham om at han skal ta seg av alt, sier han den berømte setningen «I'm gonna make him an offer he can't refuse» (Jeg skal gi ham et tilbud han ikke kan avslå). Deretter sender han familiens rådgiver (consigliere), Tom Hagen (Robert Duvall) ned til California for å overbevise den kjente filmregissøren Woltz til å inkludere Fontane i filmen hans. Dette er imidlertid ikke så veldig vellykket – inntil Woltz finner hodet til sin premiehest i sengen sin.

I mellomtiden har gudfarens yngste sønn, Michael (Al Pacino), kom hjem etter å ha tjenestegjort i annen verdenskrig. Virgil «Tyrkeren» Sollozzo, en kjent narkoagent som jobber for Tattaglia-familien, spør Corleone om hans hjelp til å markedsføre narkotika – hvilket Corleone avviser. Livvakten til don Corleone, Luca Brasi, blir sendt for å samle informasjon fra Tattaglia-familien, som avslører ham og dreper ham.

Ikke lenge etter er det et snikmord-forsøk på don Corleone, men han overlever. Som følge av dette planlegger Michael blodhevn og dreper Solozzo og hans kompanjong, en korrupt politisjef ved navn McCluskey, i en restaurant i The Bronx. Etter attentatene flykter han til Sicilia for å unngå oppmerksomhet. Der møter han Apollonia som han gifter seg med. Hun blir senere drept av en bilbombe som var ment for Michael.

Don Corleones eldre sønn, den ganske så temperamentsfulle Sonny (James Caan), forbereder seg til å ta et oppgjør med Carlo som mishandler sin kone (dvs. Sonnys søster, Connie), men han blir lurt i en felle og drept – en handling som får den aldrende don Corleone til å søke fred med de fem mafiafamiliene. Michael returnerer fra Sicila og gifter seg med sin tidligere kjæreste, Kay (Diane Keaton). Don Corleone erklærer Michael som det nye familieoverhodet, og familien har planer om å forlate olivenolje-bransjen (skalkeskjulet deres) og bli lovlydige i kasino-businessen.

Deres tilbud til Moe Greene, en kasinoeier, blir avslått. Mens don Corleone leker med barnebarnet sitt, dør han av et hjerteattakk. Michael får full kontroll over familien, og iverksetter en rekke mord på overhodene av de fem familiene mens han er i dåpen til sin nevø, Connie og Carlos sønn.

«Michael: My father made him an offer he couldn't refuse.

Kay: What was that?
Michael: Luca Brasi held a gun to his head, and my father assured him that either his brains or his signature would be on the contract.[22]»

På slutten av filmen blir Michael vist som den nye gudfaren, der folk viser sin respekt for ham, og refererer ham som don Corleone. Kay står og stirrer på mennene. Kay fungerer som publikum som observerer mafiamiljøet fra utsiden.[23][13]

Mottakelse

[rediger | rediger kilde]
Al Pacino og James Caan i 1972.
Foto: Bernard Gotfryd

Filmen ble meget godt mottatt av filmkritikerne.[24] Blant annet så gav amerikanske Roger Ebert ga den 4 av 4 stjerner og skrev at tilskuerne identifiserer seg med familien Corleone. Michael Corleone, snarere enn Don Corleone, er filmens hovedperson.[21] The Guardians anmelder ga den 5 av 5 stjerner og beskrev det som storartet historiefortelling og psykologisk drama om en dysfunksjonell familie. Guardian beskrev Al Pacinos skuespill som slående karismatisk og Robert Duvall som brilliant i rollen som den betrodde consiglieri.[25] Varietys anmelder skrev at Al Pacino viste fremragende skuespill, at Marlon Brando utmerket seg og generelt godt valg av skuespillere, men mente filmen er litt lang.[26]

Nominasjoner og priser

[rediger | rediger kilde]

Filmen er blitt nominert til, og har vunnet en lang rekke priser, deriblant tre Oscar: beste film (Albert S. Ruddy som produsent), beste manus (Puzo og Coppola) og Marlon Brando fikk, men avslo, prisen for beste mannlige hovedrolle som Don Vito Corleone. Filmen var et comeback for Brando.[13] Brando fremstilte en Vito Corleone som en mann så vant med å ha makten at han ikke trengte minne om hvem som er sjefen.[21] Brando ønsket ikke å motta prisen og sendte i stedet Sacheen Littlefeather, som på hans oppfordring leste opp en erklæring. Dette gjorde han som protest mot Hollywoods behandling av den amerikanske urbefolkning.[27][28][29]

PrisKategoriNominert/vinnerResultat
Oscar 1972Beste film[13]Albert S. RuddyVant
Beste manus[13]Puzo og CoppoloaVant
Beste regissør[13]CoppolaNominert
Beste skuespiller[13] Brando Vant
Beste mannlige birolleJames Caan[13]Nominert
Beste mannlig birolle Al Pacino[13] Nominert
Beste mannlig birolle Robert Duvall[13] Nominert
Beste kostymer[13] Anna Hill Johnstone Nominert
Beste musikk[13]Nino RotaNominert

Rolleliste

[rediger | rediger kilde]
Sacheen Littlefeather ved den 45. Oscar-utdelingen med Brandos erklæring i hånden.

Oppfølgere

[rediger | rediger kilde]

Se også

[rediger | rediger kilde]

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. 1 2 «AFI|Catalog». catalog.afi.com. Besøkt 1. mars 2026.
  2. ↑ "Gudfadern (1972)"; Svensk Filmdatabas; verkets språk: svensk; besøksdato: 18. juli 2023; Svensk filmdatabase ID: 15789.
  3. 1 2 3 4 5 6 7 8 9 «Kmotr (1972)». ČSFD (på tsjekkisk). Besøkt 18. juli 2023.
  4. ↑ «Roy Thomas Baker, record producer whose finest hour was working with Queen on Bohemian Rhapsody». The Daily Telegraph. 25. april 2025.
  5. ↑ «The Godfather». The Numbers. Besøkt 29. august 2025.
  6. ↑ Box Office Mojo, Box Office Mojo film ID godfather[Hentet fra Wikidata]
  7. ↑ Svensk Filmdatabas, «Gudfadern (1972)», verkets språk svensk, Svensk filmdatabase ID 15789, besøkt 18. juli 2023[Hentet fra Wikidata]
  8. ↑ The Internet Movie Database, «The Godfather», verkets språk flere språk, besøkt 18. juli 2023[Hentet fra Wikidata]
  9. 1 2 3 www.oscars.org[Hentet fra Wikidata]
  10. 1 2 3 The Internet Movie Database, «Golden Globes, USA (1973)», verkets språk flere språk, besøkt 18. juli 2023[Hentet fra Wikidata]
  11. ↑ Smithsonian Magazine, Alice George, «Studio Executives Did Not Want Marlon Brando for the Title Role in 'The Godfather'», verkets språk engelsk, besøkt 18. juli 2023[Hentet fra Wikidata]
  12. ↑ Kunnskapsforlagets teater- og filmleksikon. Oslo: Kunnskapsforl. 1991. ISBN 8257409073.
  13. 1 2 3 4 5 6 7 8 9 10 11 12 13 14 15 16 17 18 19 20 21 22 23 24 25 26 27 28 29 30 1001 filmer du må se før du dør. Oslo: Orion. 2004. s. 558. ISBN 8245806498.
  14. ↑ Kunnskapsforlagets teater- og filmleksikon. Oslo: Kunnskapsforl. 1991. ISBN 8257409073.
  15. ↑ Barker, Stephen (12. november 2022). «The Godfather Part II: 10 Movies That Are Both Sequels And Prequels». ScreenRant (på engelsk). Besøkt 16. februar 2026.
  16. ↑ «IMDb Top 250 movies». IMDb (på engelsk). Besøkt 19. februar 2026.
  17. ↑ «The Numbers - Top-Grossing Movies of 1972». The Numbers. Arkivert fra originalen 17. januar 2024. Besøkt 19. februar 2026.
  18. 1 2 Cavallero, Jonathan J. (2011). Hollywood's Italian American Filmmakers: Capra, Scorsese, Savoca, Coppola, and Tarantino. University of Illinois Press. ISBN 978-0-252-03614-9. doi:10.5406/j.ctt1xch6p.8.
  19. 1 2 Johnson, G. Allen. «Francis Ford Coppola reveals George Lucas made him direct ‘The Godfather,’ warns America may fall like ancient Rome». San Francisco Chronicle (på engelsk). Besøkt 21. februar 2026.
  20. ↑ Dreher, Beth (18. februar 2016). «10 Mind-Blowing Facts About The Godfather». Reader's Digest (på engelsk). Besøkt 28. februar 2026.
  21. 1 2 3 «The Godfather movie review & film summary review:». www.rogerebert.com (på engelsk). Besøkt 28. februar 2026.
  22. ↑ Stone, Rolling (12. oktober 2025). «‘The Godfather’ (1972)». Rolling Stone Australia (på engelsk). Besøkt 27. februar 2026.
  23. ↑ Stone, Rolling (12. oktober 2025). «‘The Godfather’ (1972)». Rolling Stone Australia (på engelsk). Besøkt 27. februar 2026.
  24. ↑ «The Godfather | Rotten Tomatoes». www.rottentomatoes.com (på engelsk). Besøkt 1. mars 2026.
  25. ↑ Bradshaw, Peter (23. februar 2022). «The Godfather review – a brutal sweep of magnificent storytelling». The Guardian (på engelsk). ISSN 0261-3077. Besøkt 28. februar 2026.
  26. ↑ Murphy, A. D. (8. mars 1972). «Film Review: The Godfather». Variety (på engelsk). Besøkt 28. februar 2026.
  27. ↑ Brando, Marlon (30. mars 1973). «That Unfinished Oscar Speech». The New York Times (på engelsk). Arkivert fra originalen 29. april 2016. Besøkt 14. februar 2014.
  28. ↑ «‘I promised Brando I would not touch his Oscar’: the secret life of Sacheen Littlefeather». the Guardian (på engelsk). 3. juni 2021. Besøkt 14. januar 2023.
  29. ↑ Robinson, Melia (27. februar 2014). «The unbelievable story of Why Marlon Brando rejected his 1973 Oscar for 'The Godfather'». Business Insider (på engelsk). Arkivert fra originalen 3. august 2016.

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]
Engelsk Wikiquote har en samling sitater relatert til:

Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Gudfaren&oldid=25804850»