Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress
Logo for Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress - NKVTS.svg
Org.formAksjeselskap
Org.nummer986 304 096
Etablert1. januar 2004
MorselskapUniversitetet i Oslo
Hovedkontor OsloRediger på Wikidata
LandNorge
Antall ansatte101[1] (2019)
Nettsted Offisielt nettsted (no) · Offisielt nettsted (en)

Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress AS (NKVTS) er et statseid forskningsinstitutt i Norge med ca. 100 ansatte og sete i Oslo. Det er Norges nasjonale forskningsinstitusjon innen vold og overgrep, katastrofer, terrorisme, væpnede konflikter og stressmestring, og tvungen migrasjon og flyktninghelse. NKVTS er tverrfaglig og driver forskning, utvikling, implementering, undervisning, formidling og veiledning med utgangspunkt i psykologiske, medisinske, samfunnsvitenskapelige og rettslige perspektiver; flertallet av forskerne har psykologifaglig eller medisinsk bakgrunn, og NKVTS er et av de største psykologiske forskningsmiljøene i Norge. NKVTS er også faglig rådgiver for regjeringen innen instituttets ekspertiseområder og har enkelte beredskapsfunksjoner; instituttet deltar i nasjonal krisestab under koronavirusutbruddet i 2020 og har vært sentralt i håndteringen og oppfølgingen av terrorangrepene i 2011. NKVTS har forskningsprosjekter om blant annet terror, naturkatastrofer, barnesoldater, tortur, flyktninger, ofre for væpnede konflikter, seksuell vold, militærpersonells psykiske helse, psykiske belastninger under koronavirusutbruddet, kriseberedskap og vold i nære relasjoner.

NKVTS ble etablert av regjeringen etter initiativ fra fem departementer i 2004 gjennom en sammenslåing av flere forskningsinstitusjoner, hovedsakelig ved Det medisinske fakultet ved Universitetet i Oslo (UiO), og var heleid av UiO fra 2004 til 2019, da eierskapet ble overført til Norwegian Research Centre som eies av fire universiteter med Universitetet i Bergen som hovedeier. NKVTS er fortsatt et tilknyttet institutt ved UiO og defineres derfor som en enhet ved UiO i bred forstand.[2] Det har et nært samarbeid med Psykologisk institutt, Det medisinske fakultet og Oslo universitetssykehus; mange av NKVTS' forskere er også ansatt som professorer eller førsteamanuenser ved UiO. NKVTS driver først og fremst grunnforskning samt anvendt forskning hovedsakelig knyttet til det kliniske feltet, f.eks. implementerings- og behandlingsforskning. NKVTS arbeider også med formidling og undervisning, særlig i samarbeid med UiO. Instituttet var samlokalisert med Det medisinske fakultet på Oslo universitetssykehus, Ullevål til 2013, da det flyttet til Nydalen. NKVTS er organisert som et statsaksjeselskap. Instituttet er primært finansiert av Helse- og omsorgsdepartementet, Justis- og beredskapsdepartementet og Barne- og familiedepartementet, og har også større prosjekter finansiert av Forskningsrådet og EU.

NKVTS har røtter i norsk militær- og katastrofepsykiatrisk forskning ved UiO og Forsvarets sanitet fra 1950-årene, og NKVTS' eldste formelle forløperinstitusjon, Kontoret for katastrofepsykiatri, ble etablert ved UiO i 1978 av daværende sjefpsykiater i Forsvaret Arne Sund.[3] Instituttets forløpere var sentrale i utviklingen av militær- og katastrofepsykiatrien internasjonalt, og gjorde Norge til «et foregangsland innen forskning på virkninger av massedød, krig, katastrofer, ulykker og alle slag vold».[4] NKVTS har blitt beskrevet som «en av de mest respekterte forskningsorganisasjonene i verden» innen volds- og traumeforskningen.[5] NKVTS har vært representert i en rekke FN-organer, bl.a. FNs torturkomité.

Historie og fokus[rediger | rediger kilde]

Psykiatriprofessorene Lars Weisæth og Leo Eitinger foran NKVTS' forløper, Kontoret for katastrofepsykiatri, Universitetet i Oslo/Forsvarets sanitet, 1987
Psykologiprofessor ved UiO og forskningsleder for flyktninghelse og tvungen migrasjon ved NKVTS Nora Sveaass forsker på flyktninger som er traumatisert i forbindelse med grove menneskerettsbrudd og væpnet konflikt, og var medlem av FNs torturkomité fra 2005.
NKVTS' kontorer i Gullhaugveien i Nydalen i Oslo
NKVTS holdt til på Oslo universitetssykehus, Ullevål 2004–2013
NKVTS forsker på psykologiske og samfunnsmessige virkninger av terrorisme, som terrorangrepene i Norge 2011

NKVTS ble etablert av regjeringen i 2004 gjennom en sammenslåing av fire institusjoner med røtter tilbake til 1950-årene:[6]

  • Kontoret for katastrofepsykiatri med Stressmestringsteamet for internasjonale operasjoner, en felles enhet under Instituttgruppe for psykiatri ved Det medisinske fakultet ved Universitetet i Oslo og Forsvarets sanitet, plassert på Gaustad sykehus
  • Psykososialt senter for flyktninger, et senter i Instituttgruppe for psykiatri ved Det medisinske fakultet ved Universitetet i Oslo
  • Nasjonalt ressurssenter for seksuelt misbrukte barn ved Aker universitetssykehus og Det medisinske fakultet ved Universitetet i Oslo
  • Kompetansesenter for voldsofferarbeid ved Høgskolen i Oslo

Den eldste forløperinstitusjonen, Kontoret for katastrofepsykiatri, har røtter i den forskningen Leo Eitinger stod i spissen for ved Universitetet i Oslo fra 1950-årene, særlig om psykiske stressreaksjoner hos soldater, flyktninger og konsentrasjonsleiroverlevende. Eitingers arbeid bidro vesentlig til etableringen av Forsvarets psykologisk-psykiatriske tjeneste.[3][7] Fra 1960-årene ble forskning innen militærpsykiatri videreført i et samarbeid mellom Universitetet i Oslo og Forsvarets sanitet, og Forsvarets sjefpsykiater Arne Sund bygget opp norsk militærpsykiatri til å bli ledende innen NATO og bidro til etableringen av fagområdet katastrofepsykiatri internasjonalt, med relevans for blant annet terror, naturkatastrofer og store ulykker. I 1978 ble Kontoret for katastrofepsykiatri etablert som en formell enhet under Det medisinske fakultet og Forsvarets sanitet, plassert på Gaustad sykehus, og med Sund som leder og professor i katastrofepsykiatri. Gjennom Sunds innsats ble Norge «et foregangsland innen forskning på virkninger av massedød, krig, katastrofer, ulykker og alle slag vold».[4] Sund ble i 1984 etterfulgt av militærpsykiateren Lars Weisæth, som ledet institusjonen til den ble innlemmet i NKVTS med Weisæth som en av fire forskningsledere. Stressmestringsteamet for internasjonale operasjoner i Forsvarets sanitet, etablert 1996, var underlagt og samlokalisert med Kontoret for katastrofepsykiatri. Forskningsvirksomheten i disse organisasjonene ble en del av NKVTS mens det kliniske arbeidet ble videreført innen Forsvarets sanitet.

Psykososialt team for flyktninger ble etablert av regjeringen i 1986 og var en del av Helsedirektoratet, og ble et senter under Instituttgruppe for psykiatri ved Universitetet i Oslo i 1990; institusjonen ble ledet av psykiateren Edvard Hauff, senere av psykiateren Nils Johan Lavik, psykologen Nora Louise Ahlberg og psykologen Nora Sveaass. Nasjonalt ressurssenter for seksuelt misbrukte barn ble etablert av regjeringen i 1995 etter et enstemmig stortingsvedtak og var knyttet til barneavdelingen ved Aker sykehus; initiativtaker og første leder var barnelegen, senere Ullevål-direktør, Erik Kreyberg Normann. Kompetansesenter for voldsofferarbeid ble etablert av regjeringen Brundtland og åpnet i 1996, administrativt lagt til Høgskolen i Oslo.

Sammenslåingen av de fire institusjonene til NKVTS skjedde etter initiativ fra Helse- og omsorgsdepartementet, Justis- og beredskapsdepartementet, Forsvarsdepartementet, Arbeids- og sosialdepartementet og Barne- og familiedepartementet. Sosial- og helsedirektoratet var ansvarlig for gjennomføringen av sammenslåingen, og psykologen og helsebyråkraten Ellinor F. Major var en sentral drivkraft bak prosessen. NKVTS ble åpnet i januar 2004 på Ullevål universitetssykehus av helseminister Ansgar Gabrielsen.

Instituttet var heleid av Universitetet i Oslo fra 2004 til 2019 og er fremdeles et tilknyttet institutt ved UiO.[2] Det har et nært samarbeid særlig med Psykologisk institutt og Institutt for klinisk medisin ved UiO, der mange av senterets forskere også er professorer eller førsteamanuenser; det har også et nært forskningssamarbeid med Oslo universitetssykehus. NKVTS var samlokalisert med deler av Det medisinske fakultet på Oslo universitetssykehus, Ullevål fra 2004 til 2013, da senteret flyttet til Nydalen, der senteret holder til like ved Justis- og beredskapsdepartementet. NKVTS er organisert som et statsaksjeselskap og har 101 ansatte (2019). I 2018 foreslo regjeringen å innlemme NKVTS i Folkehelseinstituttet.[8] I 2019 foreslo regjeringen at NKVTS skal videreføres som et selvstendig statseid aksjeselskap, og at statens aksjer i NKVTS skal forvaltes av Norwegian Research Centre som eies av fire universiteter med Universitetet i Bergen som majoritetseier. Det er varige restriksjoner både i overtagelsesavtalen og vedtektene som sikrer at NKVTS videreføres som et selvstendig, frittstående forskningsinstitutt, og at aksjonær ikke kan gjøre vesentlige endringer i selskapet, og NKVTS er dermed ikke en del av NORCE.[9] Styret består av representanter for samarbeidsinstitusjonene Universitetet i Oslo, Universitetet i Bergen og Helse- og omsorgsdepartementet i tillegg til ansattrepresentanter; styreleder er tidligere assisterende helsedirektør Herlof Nilssen.

NKVTS får sine oppdrag og finansieres direkte av regjeringen. NKVTS har også mange prosjekter finansiert av Forskningsrådet og EU. NKVTS driver først og fremst grunnforskning samt anvendt forskning hovedsakelig knyttet til det kliniske feltet, f.eks. implementerings- og behandlingsforskning. NKVTS driver ikke med oppdragsforskning i særlig grad. I tillegg til forskning arbeider NKVTS med formidling og undervisning og veiledning av viderekomne studenter og forskerrekrutter, særlig i samarbeid med UiO.

NKVTS er tverrfaglig og forskningen rommer psykologiske, psykiatriske, samfunnsvitenskapelige og rettslige perspektiver, med vekt på psykologi; et flertall av forskerne har psykologifaglig bakgrunn. NKVTS har en rekke større forskningsprosjekter om de psykologiske og samfunnsmessige virkningene av terrorisme, blant annet om terrorangrepene i Norge 2011. NKVTS har også en rekke prosjekter om ofre for naturkatastrofer, barnesoldater, tortur, flyktninger, seksuell vold, ofre for væpnede konflikter og militærpersonells psykiske helse. I 2014 bevilget regjeringen 60 millioner kroner til et stort forskningsprogram om vold i nære relasjoner, som gjennomføres av NKVTS og NOVA.[10] NKVTS fikk i oppgave av regjeringen å følge opp de overlevende etter terrorangrepene i Norge 2011 og Utøya-studien ved NKVTS[11] er sentral i internasjonal traumeforskning; NKVTS har også gitt råd til fagmiljøer i andre land etter terrorangrep, bl.a. etter angrepene i Paris i 2015 og Nice i 2016.[12]

I tillegg til sine oppgaver innen forskning, undervisning og formidling er NKVTS faglig rådgiver for regjeringen innen instituttets ekspertiseområder og har enkelte beredskapsfunksjoner når det settes nasjonal krisestab. I forbindelse med koronavirusutbruddet i 2020 representerer psykologiprofessor Tine Jensen NKVTS i den nasjonale krisestaben.[13] Psykologen Nora Sveaass, seniorforsker og forskningsleder for flyktninghelse og tvungen migrasjon ved NKVTS, representerte Norge i FNs torturkomité fra 2005.[14]

De faglig ansatte omfatter prosjektmedarbeidere/forskningsassistenter, stipendiater, postdoktorer, forskere (forsker III), seniorforskere (forsker II) og forskningsprofessorer (forsker I). Inger Elise Birkeland er direktør for NKVTS.

Kjente forskere ved NKVTS[rediger | rediger kilde]

Tidligere forskere

Listen omfatter også forskere ved NKVTS' fire forløperinstitusjoner, hvorav tre var enheter ved Det medisinske fakultet ved UiO

  • Nora Louise Ahlberg, psykolog, professor og tidligere leder for Psykososialt senter for flyktninger (UiO)
  • Øivind Fjeld-Solberg, psykolog, forsker II ved NKVTS og Folkehelseinstituttet
  • Edvard Hauff, psykiater, professor i psykiatri og tidligere leder for Psykososialt senter for flyktninger (UiO)
  • Mona-Iren Hauge, psykolog, forsker II og forskningsleder ved NKVTS, og førsteamanuensis ved Psykologisk institutt (UiO)
  • Are Holen, psykiater og psykolog, tidligere forsker ved Kontoret for katastrofepsykiatri (UiO)
  • Thore Langfeldt, psykolog, tidligere forsker II ved NKVTS
  • Nils Johan Lavik, psykiater, professor i psykiatri og tidligere leder for Psykososialt senter for flyktninger (UiO)
  • Ellinor F. Major, psykolog, tidligere forsker ved Kontoret for katastrofepsykiatri og Psykososialt senter for flyktninger (UiO)
  • Lars Mehlum, psykiater, professor i psykiatri, tidligere overlege ved Kontoret for katastrofepsykiatri (UiO)
  • Erik Kreyberg Normann, barnelege, tidligere leder for Nasjonalt ressurssenter for seksuelt misbrukte barn (Aker universitetssykehus)
  • Hilde Pape, psykolog, tidligere forsker II ved NKVTS
  • Arne Sund, militær- og katastrofepsykiater, professor i katastrofepsykiatri og tidligere leder for Kontoret for katastrofepsykiatri
  • Nora Sveaass, psykolog, professor ved Psykologisk institutt (UiO), tidligere forskningsleder for flyktninghelse og tvungen migrasjon ved NKVTS, og medlem av FNs torturkomité
  • Sverre Varvin, psykiater, professor ved Oslomet og tidligere forsker ved NKVTS

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ https://www.nkvts.no/english/?s&fwp_type=employee.
  2. ^ a b «Enheter ved Universitetet i Oslo», Universitetet i Oslo
  3. ^ a b Arne Sund (2008). Historien om katastrofepsykiatrien som nytt fagområde i Norge. Sessvollmoen: Forsvarets sanitet. ISBN 9788299240963. 
  4. ^ a b «Arne Sund», Aftenposten, 28. desember 2012, s. 15
  5. ^ Saunders, B.E. (9. november 2018). «To Bent Høie» (PDF). Medical University of South Carolina. 
  6. ^ Åpning av Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress 24. august 2004, Regjeringen.no
  7. ^ «Grusomhetens erfaring», Aftenposten, 11. desember 2012
  8. ^ Camilla Stoltenberg og Trygve Ottersen: Faglig styrke og integritet ved Folkehelseinstituttet
  9. ^ «Årsrapport 2019», NKVTS
  10. ^ Forskningsprogram om vold i nære relasjoner, Regjeringen.no
  11. ^ Helle Aarnes og Robert Veiåker Johansen (15. juli 2021). «De glemmer aldri». A-magasinet. Arkivert fra originalen 19. juli 2021. Besøkt 22. juli 2021. 
  12. ^ Anne Lise Stranden (22. juli 2021). «– Vi var nok litt naive. Vi forsto ikke hvor vanskelig det ville bli for dem som overlevde angrepet.». forskning.no. Arkivert fra originalen 22. juli 2021. Besøkt 22. juli 2021. 
  13. ^ «– Vi må spørre hvordan vi kan fore­bygge en psyko­sosial katastrofe»
  14. ^ Norwegian psychologist to sit on UN Committee against Torture, Regjeringen.no

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]