Hopp til innhold

Kosmogenese

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
(Omdirigert fra «Kosmogoni»)
En visuell representasjon av kosmogenese, som symboliserer universets fødsel gjennom en kosmisk virvel med galakser, stjernetåker og stjerner som dannes fra en singularitet. Bildet skaper en balanse mellom lys og mørke, som understreker hvordan kosmisk orden oppstår fra kaos. Det kombinerer både vitenskapelige og mytologiske tolkninger av skapelsen. Illustrasjon er laget med ChatGPT.

Kosmogenese (fra gresk: kosmos, "orden" eller "univers", og genesis, "opprinnelse") refererer til studiet av universets opprinnelse og utvikling, og omfatter både historiske teologiske og astrologiske modeller samt moderne vitenskapelige teorier. Dette tverrfaglige feltet ligger primært i skjæringspunktet mellom kosmologi, astrofysikk og teoretisk fysikk, og berører fundamentale spørsmål om hvordan universet ble til, hvordan det har utviklet seg, og hvilke krefter og prosesser som har drevet denne utviklingen.[1]

Historiske teologiske modeller

[rediger | rediger kilde]

Historisk sett har mange kulturer utviklet teologiske modeller for universets tilblivelse.[2][3] I oldtidens Egypt ble kosmos ofte sett på som et syklisk system, der gudenes evige kretsløp og naturens rytmer – som Nilens årlige flom – symboliserte gjenfødelse og orden. Tilsvarende i hinduistisk kosmologi finnes det sykliske modeller der universet gjennomgår evige sykluser av skapelse, opprettholdelse og ødeleggelse, noe som reflekterer en dyp forestilling om tidens uendelighet og kosmisk harmoni.[4]

Vestlige tradisjoner

[rediger | rediger kilde]

I vestlig tradisjon har skapelsesberetninger fra kristendom, jødedom og islam beskrevet universets opprinnelse som et resultat av en guddommelig skapelseshandling, slik det fremkommer i religiøse tekster som Bibelen og Koranen.[5] Disse modellene fokuserer ofte på universets formål og mening, og har fungert som grunnlag for kulturell og religiøs identitet.

Aristoteles utviklet en kosmologisk modell som i århundrer utgjorde grunnlaget for vestlig filosofi og naturvitenskap. I hans system var universet et hierarkisk ordnet system der jorden lå i sentrum, omringet av konsentriske sfærer som bar himmellegemene. Aristoteles mente at disse himmellegemene var perfekte, uforanderlige kropper som beveget seg i sirkulære baner, og at deres evige bevegelse var igangsatt av den "urebevegelige beveger" (Prime Mover) – en årsak som selv forble uendret og dermed satte hele universet i bevegelse.[6]

Den geosentriske modellen til Aristoteles, som la grunnlaget for den vestlige oppfatningen av kosmos, ble videreutviklet av Ptolemaios. Ptolemaios introduserte matematiske korreksjoner, som epicykler, for å forklare de observerte himmelbevegelsene mer presist. Denne geosentriske oppfatningen dominerte vitenskapelig tenkning helt til den ble utfordret med Kopernikus' heliosentriske modell og den påfølgende revolusjonen innen astronomi.[7]

Nordiske modeller

[rediger | rediger kilde]

I norrøn mytologi beskrives universets opprinnelse og struktur gjennom mytiske fortellinger som forklarer skapelsen av verden og gudaspektenes rolle i opprettelsen av kosmos. Ifølge de norrøne skapelsesmytene ble verden skapt fra kroppene til den mektige urjätten Ymir, hvis kropp ble brukt av gudene til å forme himmel, jord og hav. De norrøne gudene, ledet av Odin, drepte Ymir og skapte Midgard (menneskenes verden) ut fra hans kropper, mens andre deler av hans legeme ble til himmelen, underverdenen og andre deler av den kosmiske orden.[8]

Universet i norrøn kosmologi er strukturert som et nettverk av ni verdener, som alle henger sammen via Yggdrasil, verdens tre. Yggdrasil symboliserer livets evige syklus og den sammenvevde naturen til alle eksistensens nivåer, fra Åsgard, gudenes bolig, til Hel, underverdenen. Denne modellen reflekterer en forståelse av kosmos som både dynamisk og syklisk, der skapelsen og ødeleggelsen går hånd i hånd med kontinuerlig regenerasjon og fornyelse.[9]

Filosofiske utviklinger og syn på kosmogenese

[rediger | rediger kilde]

Den neoplatonske modellen utviklet seg som en videreutvikling av tidlige platoniske ideer, og ble særlig systematisert av Plotinus på det tredje århundre e.Kr. I denne modellen er virkeligheten organisert som en serie av emanasjoner fra det Ene – den ultimate, udelelige kilden til alt som eksisterer. Fra det Ene strømmer en hierarkisk utstråling av virkeligheten, først ned til den Intellektuelle sfæren (Noös) og deretter videre til den Verdslige Sjel, som omfatter den materielle verden.[10]

Neoplatonismen la vekt på at alt eksisterende er en manifestasjon av det Ene, og den oppfattet universet som en sammenhengende helhet der alle nivåer av virkeligheten er forbundet gjennom en kontinuerlig utstråling. Denne modellen ble videre utviklet av filosofer som Porphyry, Iamblichus og Proclus, og hadde stor innflytelse på middelalderens kristne, jødiske og islamske teologiske systemer. Modellen tilbyr et metafysisk rammeverk der det guddommelige og det materielle er dypt integrert, og understreker viktigheten av enhet og transcendent harmoni i kosmos.[11]

I tidlig islamsk filosofi (800–1100 e.Kr.) ble neoplatoniske emanasjonsidéer raskt oversatt og integrert i den intellektuelle tradisjonen. Al‑Kindi (801–873) introduserte forestillingen om en Første Intellekt som gjennom en kjede av underordnede intellekter utstråler kosmisk orden[12]. Al‑Farabi (ca. 872–950) videreutviklet dette til et hierarkisk system der den guddommelige Intellektet genererer sjeler og materie, noe som skapte en ramme for universets struktur[13]. Ibn Sīnā (Avicenna, 980–1037) kombinerte aristotelisk logikk med neoplatoniske emanasjonsmodeller i verket al‑Shifāʾ, og forklarte hvordan en kjede av intellektuelle årsaker opprettholder eksistensen[14]. Selv om Al‑Ghazālī (1058–1111) i Tahāfut al‑Falāsifa kritiserte den rene rasjonelle filosofien, tok han til seg emanasjonsidéer i sin teologi for å illustrere hvordan Guds enhet manifesterer seg som harmoni i alle nivåer av kosmos[15].

Shihab al-Din Yahya ibn Habash Suhrawardi (ca. 1154–1191) var en persisk filosof og grunnlegger av den illuminasjonistiske tradisjonen. Han la vekt på at universets opprinnelse og struktur skulle forstås som en manifestasjon av "lys" – et symbol på den guddommelige virkeligheten. Ifølge Suhrawardi strømmet det guddommelige lyset ned fra de høyere åndelige sfærene til de lavere, materielle verdenene, og skapte dermed en hierarkisk orden i kosmos. Denne modellen for kosmogenese, der alt liv og alle materielle fenomener stammer fra en primær kilde av åndelig lys, hadde stor innflytelse på senere islamsk filosofi og teologi.[16]

Den jødiske filosofen Moses Maimonides (1138–1204) hentet inspirasjon fra Al‑Farabi og Ibn Sīnā da han i Guide for the Perplexed (1190) forente Aristoteles’ årsaksmodell med jødisk teologi. Han formulerte universets opprinnelse som en hierarkisk rekke av intellektuelle årsaker, og understreket viktigheten av allegorisk skriftforståelse for å løse tilsynelatende religiøse paradokser.[17] Thomas Aquinas (1225–1274) ble påvirket både av de islamske tenkerne, særlig Ibn Sīnā, og av Maimonides’ syntese. I Summa Theologica integrerte han Aristoteles’ naturfilosofi i en kristen kosmologi der Gud som første beveger setter i gang en kjede av engler og sjeler som videre forankrer materien. Aquinas’ idé om at universets iboende orden og målrettethet reflekterer Guds visdom, kan ses som en videreføring av den islamske emanasjonslæren kombinert med Maimonides’ allegoriske tilnærming.[18]

Nicolaus Cusanus (1401–1464) var en tysk filosof, teolog og kardinal som introduserte begrepet «lærd uvitenhet» (docta ignorantia) i kosmologisk sammenheng. I verket De Docta Ignorantia (1440) argumenterte han for at menneskelig fornuft når sine grenser når den forsøker å fatte Guds uendelige natur, og påpekte at Gud ikke kan være lokalisert i et bestemt sted, fordi rommet eksisterer i Ham snarere enn omvendt. Ut fra dette deduserte han at et virkelig uendelig univers ikke kan ha noe absolutt senter, og at Jorden derfor ikke kan være midtpunktet i en ubegrenset kosmisk sammenheng.[19] Senere, i De Visione Dei (1441), beskrev han universet som en kontinuerlig utstråling av lys og kjærlighet fra det guddommelige, uten noen brudd eller midtpunkt.[20]

Mulla Sadra (1571–1640) var en persisk filosof som videreutviklet Suhrawardi’s illuminasjonistiske kosmologi ved å integrere hans hierarki av lys med teorien om substansens bevegelse (al‑harakah al‑jawhariyyah). I hovedverket al‑Hikmatu’l‑Muta’aliyya fi’l‑Asfar al‑‘Aqliyya al‑Arba‘a (1637) argumenterte han for at eksistensen selv er i konstant transformasjon mot perfeksjon, drevet av en indre bevegelse mot det guddommelige lys slik Suhrawardi beskrev det. Han viste hvordan kosmisk lys utstråler fra det absolutte gjennom stadier av eksistens, og knyttet dette til en ontologisk teori der substansen forfines over tid, noe som gir en mer dynamisk og levende kosmologi.[21][22]

René Descartes (1596–1650) representerte et epokeskifte i filosofihistorien ved å innføre en metodisk tvil og en rasjonalistisk tilnærming som satte subjektets tenkning i sentrum for erkjennelse. I sitt verk Principia Philosophiae (1644) presenterte han en mekanistisk kosmologi der Gud, som en perfekt og uforanderlig skaper, én gang satte naturens lover i gang, hvoretter universet utviklet seg deterministisk etter disse. Descartes hevdet at virkeligheten består av to distinkte substanser – res cogitans (tenkende substans) og res extensa (utstrakt substans) – som samvirker gjennom Guds vilje. Selv om han opprettholdt troen på en skapende Gud, innebar hans modell et brudd med tidligere aristoteliske og teleologiske verdensbilder, og la grunnlaget for en mer vitenskapelig og matematisk forståelse av kosmos.[23]

Baruch Spinoza (1632–1677) videreførte og radikaliserte den rasjonalistiske tradisjonen fra Descartes, men avviste fullstendig hans dualisme. I sitt hovedverk Ethica (1677) forkastet han skillet mellom tenkning og utstrekning og hevdet at det kun finnes én substans – Gud eller Naturen (Deus sive Natura) – som er årsaken til seg selv og eksisterer med nødvendighet. Spinoza avviste idéen om en personlig skaper og benektet en skapelsesakt i tid: universet er evig, uten begynnelse eller slutt, og utvikler seg etter logiske og nødvendige prinsipper. Dermed utfordret han både tradisjonelle teologiske skapelsesberetninger og de emanasjonsbaserte kosmologiene fra neoplatonismen, ved å fremstille hele kosmos som et uttrykk for én uendelig og upersonlig substans.[24]

Alfred North Whitehead (1861–1947) representerte et vendepunkt i filosofisk kosmologi ved å forlate den mekanistiske og deterministiske verdensmodellen som hadde preget moderniteten siden Descartes og Newton. I sin prosessfilosofi – særlig i verket Process and Reality (1929) – beskrev han universet som en kontinuerlig skapende prosess, bestående av «aktualiteter» snarere enn statiske substanser. Hver hendelse i kosmos var, ifølge Whitehead, både en respons på fortiden og en skapende handling med indre frihet. Dette perspektivet fikk fornyet aktualitet i lys av kvantefysikkens fremvekst, der fenomen som kvantefluktuasjoner og måleproblemet utfordret den klassiske idéen om et fullstendig forutsigbart univers. Slik åpnet Whitehead og samtidsfilosofer for en kosmologi der prosess, relasjon og potensial er like grunnleggende som materie og lovmessighet, og der universets utvikling kan forstås som både betinget og åpen. [25] [26]

Moderne vitenskapelige modeller

[rediger | rediger kilde]

Moderne vitenskapelige modeller for kosmogenese er i stor grad basert på Big Bang-teorien, som postulerer at universet startet for omtrent 13,8 milliarder år siden som en ekstremt varm og tett tilstand. Etter Big Bang har universet ekspandert og avkjølt seg til den strukturen vi observerer i dag. Empiriske observasjoner, slik som den kosmiske bakgrunnsstrålingen, galaksefordelingen og rødforskyvningen til fjerne objekter, støtter denne modellen.[27] Fremskritt innen partikkelfysikk og kvantekosmologi, slik som teorien om kosmisk inflasjon, har ytterligere utdypet vår forståelse av de aller første øyeblikkene etter Big Bang, og moderne forskning undersøker også universets utvikling med hensyn til mørk materie og mørk energi.[28][29]

En annen moderne tilnærming til kosmogenese er den sykliske modellen foreslått av Roger Penrose, kjent som Conformal Cyclic Cosmology (CCC). Denne modellen antyder at universet gjennomgår uendelige sykluser av ekspansjon og kontraksjon. Ifølge Penrose vil den nåværende ekspansjonen av universet, som akselereres av mørk energi, til slutt føre til en tilstand der alle massefulle objekter forsvinner og universet går over i en tilstand dominert av ren stråling. Gjennom en konform transformasjon vil denne tilstanden til slutt "omformes" til en ny Big Bang, og dermed starte en ny syklus av kosmisk utvikling.[30] Denne modellen utfordrer den tradisjonelle oppfatningen av en engangs Big Bang og antyder i stedet at universet har en evig, syklisk natur der fortid, nåtid og fremtid er uløselig knyttet sammen i en uendelig rekke kosmiske sykluser.

Sammenligning og integrasjon

[rediger | rediger kilde]

De teologiske modellene vektlegger en guddommelig eller kosmisk orden med et iboende formål, mens moderne vitenskapelige teorier baserer seg på naturlovene og empiriske data for å forklare universets utvikling. Likevel omfatter diskusjonen om kosmogenese både vitenskapelige og filosofiske spørsmål om tid, rom og eksistens, og enkelte tilnærminger forsøker å integrere innsikter fra begge områder. Noen moderne teoretikere hevder at prinsipper som resonans og harmoni – krefter som driver systemer mot stabile, optimale tilstander – er reelle aspekter ved universets virkemåte.[31][32] Et illustrerende eksempel finnes i kjemien, der oktettregelen ofte forklares gjennom energiminimering, men som også kan tolkes som et uttrykk for at en oktettkonfigurasjon representerer en tilstand med maksimal harmoni og resonans som kan beskrives med sfæriske harmoniske funksjoner. I molekylær orbitalteori oppstår kjemiske bindinger gjennom konstruktiv interferens mellom atomære bølgefunksjoner, noe som øker elektrontettheten mellom atomene og skaper en stabil resonanstilstand.[33][34] Dette understreker hvordan resonans og harmoni ikke bare er estetiske konsepter, men også fundamentale prinsipper i fysikken og kjemien som organiserer materie på alle nivåer av eksistens.[35]

Tenk deg to personer som har på seg forskjellige fargede briller, der hver brille representerer en ulik filosofisk tilnærming. Den ene personen ser oktettregelen som et prinsipp for energiminimering, mens den andre ser den som en maksimering av harmoni. Begge perspektiver kan være gyldige, men å tolke oktettregelen som energiminimering kan gi inntrykk av at universet kun streber etter stillstand eller inaktivitet. Derimot gir en forståelse basert på harmonimaksimering et bilde av et univers som er levende, dynamisk og søker balanse fremfor kun å opphøre.

Det harmonimaksimerende perspektivet kan også knyttes til en vilje til læring i motstrid med minste motstands vei. Dersom universet i sin grunnleggende natur søker harmoni fremfor ren energiminimering, kan dette speile hvordan komplekse systemer – inkludert biologiske og kognitive prosesser – utvikler seg gjennom dynamiske tilpasninger fremfor passiv stabilitet.[36][37]

Attraktorer og Big Bang som en høyenergi-attraktor

[rediger | rediger kilde]
En sfærisk harmonisk figur som representerer en symmetrisk bølgefunksjon med høyere ordens symmetri enn de sfæriske funksjonene som beskriver atomorbitaler i det periodiske systemet. Figuren illustrerer en utvidet form for harmonisk organisering som kan eksistere utenfor det tradisjonelle atomære og kjemiske rammeverket.

Fra et klassisk perspektiv kunne man forvente at elektronet ville falle inn mot protonet og bevege seg mot lavest mulig energinivå. Dette skjer imidlertid ikke, fordi elektronets tillatte tilstander bestemmes av fundamentale kvantemekaniske symmetriregler[38]. Disse symmetriene fungerer som føringsskinner som begrenser systemets mulige konfigurasjoner, uttrykt gjennom bølgefunksjonene til atomorbitalene. Dermed finner elektronet stabilitet ikke nødvendigvis ved å minimere energi, men ved å innta tilstander som oppfyller bestemte symmetri- og resonansbetingelser.

Hvis universet følger tilsvarende prinsipper, der resonans og symmetri kan være viktigere enn å alltid bevege seg mot lavest mulig energi, åpner dette for ideen om at attraktive tilstander ikke alltid befinner seg på de laveste energinivåene.[39][40] I stedet kan universet ha falt inn i tilstander som var mer stabile i et kvantemekanisk perspektiv, selv om energinivået var høyt.[41][42]

I et slikt perspektiv kan Big Bang forstås som en høyenergi-attraktor – en stabil tilstand universet beveget seg inn i snarere enn en tilfeldig eksplosjon fra et ustabilt punkt. Big Bang kan dermed ses på som en konfigurasjon som var kvantemekanisk mer stabil enn tilstanden som kom forut. Denne tolkningen harmonerer med modeller hvor universet beveger seg gjennom kvantefeltlandskaper og søker tilstander med optimal symmetri eller stabilitet.[43]

Dette perspektivet påvirker også vår forståelse av universets langsiktige utvikling. I stedet for at universet nødvendigvis beveger seg mot maksimal entropi og en kald, ustrukturert «død», kan det tenkes at kosmiske systemer drives mot nye høyenergi-attraktorer og kvantemekaniske stabiliteter. Fremtidige faser kan dermed kjennetegnes av ordnet struktur og symmetrier snarere enn ren entropisk nedbrytning.

Betydning

[rediger | rediger kilde]

Studiet av kosmogenese har dype implikasjoner for vår forståelse av universets historie og strukturen i naturen, samt menneskets plass i kosmos. Det utfordrer både vitenskapelige og filosofiske ideer om tid, rom og eksistens, og inspirerer til tverrfaglig forskning som knytter sammen observasjoner fra astronomi, fysikk, geokjemi og teologi.[44]

Se også

[rediger | rediger kilde]

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ Ryden, B. (2017). "Introduction to Cosmology". Cambridge University Press.
  2. ^ Needham, J. (1959). Science and Civilisation in China, vol. 2: History of Scientific Thought. Cambridge University Press.
  3. ^ North, J. (2008). The Norton History of Astronomy and Cosmology. W. W. Norton.
  4. ^ Narayan, V. (2003). "Cosmology in Indian Tradition." Philosophy East and West, 53(4), 401-420.
  5. ^ Enoch, A. (2005). "Creation in Ancient Theology." Oxford University Press.
  6. ^ Aristoteles. (ca. 350 f.Kr.). Om himmellegemene.
  7. ^ Kirk, G. S., Raven, J. E., & Schofield, M. (1983). The Presocratic Philosophers: A Critical History with a Selection of Texts. Cambridge University Press.
  8. ^ Crossley-Holland, K. (1980). The Norse Myths. Pantheon Books.
  9. ^ Bellows, H. (1954). The Poetic Edda. Princeton University Press.
  10. ^ Plotinus. (1994). The Enneads. Oversatt av Stephen Mackenna. Penguin Classics.
  11. ^ Proclus. (1995). The Elements of Theology. Oversatt av Thomas Taylor. Prometheus Books.
  12. ^ Gutas, D. (2001). Greek Thought, Arabic Culture: The Graeco-Arabic Translation Movement in Baghdad and Early Abbasid Society. Routledge.
  13. ^ Adamson, P. (2005). Philosophy in the Islamic World. Oxford University Press.
  14. ^ Corbin, H. (1964). *History of Islamic Philosophy*. Kegan Paul International.
  15. ^ Ghazali, A. H. (1100). The Incoherence of the Philosophers. Translated by M. E. Marmura. Brigham Young University Press.
  16. ^ Suhrawardi, S. (1979). The Wisdom of Illumination. Edited and translated by H. S. R. Rustomji. London: Kegan Paul International.
  17. ^ Maimonides, M. (1190). *The Guide for the Perplexed*. Oversatt av Shlomo Pines. University of Chicago Press, 1963.
  18. ^ Aquinas, T. (1947). Summa Theologica. Oversatt av Fathers of the English Dominican Province. New York: Benziger Brothers.
  19. ^ Cusanus, N. (1440). De Docta Ignorantia. Basel.
  20. ^ Cusanus, N. (1441). De Visione Dei. Basel.
  21. ^ Sadrā, M. (1637). al‑Hikmatu’l‑Muta’aliyya fi’l‑Asfar al‑‘Aqliyya al‑Arba‘a. Isfahan.
  22. ^ Corbin, H. (1964). History of Islamic Philosophy. Kegan Paul International.
  23. ^ Descartes, R. (1644). Principia Philosophiae. Amsterdam.
  24. ^ Spinoza, B. (1677). Ethica. Oversatt av [oversetter].
  25. ^ Whitehead, A. N. (1929). Process and Reality. Free Press, 1978 edition.
  26. ^ Barad, K. (2007). Meeting the Universe Halfway: Quantum Physics and the Entanglement of Matter and Meaning. Duke University Press.
  27. ^ Planck Collaboration (2018). "Planck 2018 results. VI. Cosmological parameters." Astronomy & Astrophysics.
  28. ^ Riess, A. G., et al. (1998). "Observational Evidence from Supernovae for an Accelerating Universe and a Cosmological Constant." Astronomical Journal, 116(3), 1009-1038.
  29. ^ Guth, A. H. (1981). "Inflationary universe: A possible solution to the horizon and flatness problems." Physical Review D, 23(2), 347-356.
  30. ^ Penrose, R. (2010). Cycles of Time: An Extraordinary New View of the Universe. Knopf.
  31. ^ Prigogine, I., & Stengers, I. (1984). Order out of Chaos: Man’s New Dialogue with Nature. Bantam Books.
  32. ^ Davies, P. (1988). The Cosmic Blueprint: New Discoveries in Nature’s Creative Ability to Order the Universe. Templeton Foundation Press.
  33. ^ Pauling, L. (1960). The Nature of the Chemical Bond. Cornell University Press.
  34. ^ Atkins, P., & de Paula, J. (2010). Atkins’ Physical Chemistry (10th ed.). Oxford University Press.
  35. ^ Kuhn, T. S. (1970). The Structure of Scientific Revolutions. University of Chicago Press.
  36. ^ Kauffman, S. (1995). At Home in the Universe: The Search for Laws of Self-Organization and Complexity. Oxford University Press.
  37. ^ Kelly, K. (1994). Out of Control: The New Biology of Machines, Social Systems, & the Economic World. Addison‑Wesley.
  38. ^ Messiah, A. (1961). Quantum Mechanics. Dover Publications.
  39. ^ Cornish, N. J., & Levin, J. J. (1997). “The Mixmaster Universe is Chaotic,” Physical Review Letters, 78(6), 998–1001.
  40. ^ Liddle, A. R., & Lyth, D. H. (2000). Cosmological Inflation and Large-Scale Structure. Cambridge University Press.
  41. ^ Tsagas, C. G., Challinor, A., & Maartens, R. (2008). “Relativistic cosmology and large‑scale structure,” Physics Reports, 465(2–3), 61–147.
  42. ^ Susskind, L. (2003). “The Anthropic Landscape of String Theory,” arXiv:hep-th/0302219.
  43. ^ Steinhardt, P., & Turok, N. (2002). “A Cyclic Model of the Universe.” Science, 296(5572), 1436–1439.
  44. ^ Penrose, R. (2004). "The Road to Reality: A Complete Guide to the Laws of the Universe." Jonathan Cape.

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]
Autoritetsdata
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Kosmogenese&oldid=25089501»