Liste over Tysklands finansministre

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Wolfgang Schäuble har vært finansminister siden 2006.
Detlev Rohwedder-huset i Wilhelmstrasse er departementets hovedkontor. Bygget ble reist i 1936 for Tysklands Reichsluftfahrtministerium.

Listen over Tysklands finansministre omfatter lederne av det kontor eller departement som i Tyskland har hatt ansvaret for de føderale finansene, fra Det tyske keiserriket og frem til idag. De enkelte delstatene har gjennomgående hatt egne finansministre, men disse er ikke med på denne listen.

Listen begynner med den første leder, kalt statssekretær, av det føderale riksfinanskontoret i Det tyske keiserriket. Den fortsetter med Weimarrepublikken, da finanskontoret ble omdannet til et departement, og lederen fikk tittelen minister. Videre omfatter listen finansministrene under den nasjonalsosialistiske periode, og etter den andre verdenskrigen også finansministrene i DDR. Endelig omfatter den finansministrene i Forbundsrepublikken Tyskland frem til idag.

Tysklands finansminister er leder av landets finansdepartement og medlem av Tysklands regjering. Hans eller hennes tittel er forbundsfinansminister (tysk: Bundesfinanzminister/in). Forstavelsen forbund viser at vedkommende tjener forbundsrepublikken, og ikke en enkelt delstat.

Departementets hovedkontor ligger i Detlev Rohwedder-huset i Wilhelmstrasse i Berlin.

Historisk bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Under Wienerkongressen som ble holdt etter Napoleonskrigene, oppsto det tyske forbund.[1] Dette var et statsforbund av selvstendige stater, altså ingen føderasjon. Preussen var en av de viktigste statene i forbundet, men engasjerte seg i begynnelsen ikke for noen ytterligere integrasjon av forbundsstatene. Etter en tid vokste imidlertid også Preussen inn i det tyske fellesskap, og landet tok deretter en ledende rolle i forbundet. Dette er utgangspunktet for den senere utvikling av tysk skattevesen og skatterett.[1]

I 1820 opphevet Preussen alle direkte skatter, bortsett fra inntektsskatt. Dette medførte at bare den som tjente penger, måtte betale skatt. Samtidig var det bare de som betalte skatt som fikk stemmerett. Konkret medførte dette den prøyssiske treklassestemmeretten.[1]

På det generelle plan pekte revolusjonen i Tyskland i 1848 fremover mot en samling av den tyske nasjon, og det samme gjorde utvidelsen av tollforbundet i 1842.[1]

Statssekretærer i det keiserlige riksfinanskontoret 1880–1918[rediger | rediger kilde]

Johannes von Miquel innførte inntektsskatt og formuesskatt i Preussen.

Ved rikssamlingen i 1871 var delstatenes skattesystemer, forvaltningssystemer og regler for saksbehandling, innbyrdes meget forskjellige. I de sørlige delstatene Bayern og Württemberg var det på 1800-tallet etablert selvstendige og effektive skatteetater, med faglig skolerte saksbehandlere.[2] I landets nordlige delstater fantes det ikke egne skatteetater; der ble skattene fastsatt av folkevalgte takseringskommisjoner og beskatningen foregikk på kommuneplan. Utdannede offentlig ansatte saksbehandlere fantes ikke.

Den føderale forfatning i keiserriket fra 1871, ga delstatene en sterk stilling i forholdet til den føderale stat.[3] Bismarck mente at føderalstaten skulle finansieres som «en spisegjest hos delstatene» («Ein Kostgänger der Einzelnstaten»).[2]

Føderalstaten utskrev ikke direkte skatter av borgernes inntekter, men fikk noe inntekter av indirekte skatter, for eksempel tollavgifter.[2] Det meste av det føderale budsjettet ble dekket over delstatenes budsjetter.

De føderale finansspørsmål ble behandlet av rikskanslerens kontor, i begynnelsen ledet av en understatssekretær.[2] Siden ble det opprettet et eget finanskontor (tysk: Reichsschatzamt) ledet av en statssekretær. Statssekretæren ble imidlertid lenge behandlet som en underordnet av Preussens finansminister.[3]

Den såkalte Frankensteinske klausul fra 1879, skulle bremse på føderalstatens inntekter og utvikling.[4] Bestemmelsen ble vedtatt som et kompromiss mellom føderalstaten representert ved Bismarck, og konservative politikere fra sør, blant dem Georg Arbogast von und zu Franckenstein fra Bayern. Klausulen innebar at føderalstatens nettoinntekter av toll og tobakkavgifter som oversteg 130 millioner riksmark, skulle videreføres til de tyske delstatene, etter folketall. Den franckensteinske klausul ble opphevet i 1904 under finansminister Hermann von Stengel.[5] Loven som opphevet Den frankensteinske klausul fikk tilnavnet Lex Stengel (Stengels lov), etter initiativtakeren.

Johannes von Miquel var den første prøyssiske finansminister (1890 til 1901).[2] Den omfattende finans- og skattereform 1891–1893 som han ledet, fikk stor innvirkning på det prøyssiske og senere det føderale tyske skattesystemet. Miquel innførte i Preussen en progressiv inntektsskatt,[6] samt formuesskatt, og han flyttet beskatningen av næringslivet fra staten til kommunene.

Ved riksfinansreformen i 1906[6] fikk føderalstaten innføre arveavgift og i 1913 dessuten eiendomsskatt og formueskatt.[2]

Statssekretær riksfinanskontoret (Reichsschatzamt) Det tyske keiserrikets våpen
Nr. Navn Bilde Leveår Tiltredelsesår Fratredelsesår Parti Rikskansler
Leder av det folkevalgte råd
(Rat der Volksbeauftragten)
1 Adolf Heinrich Wilhelm Scholz Adolf von Scholz (cropped).jpg 1833–1924 1880 1882 - Bismarck
2 Emil von Burchard 1836–1901 1882 1886 - Bismarck
3 Karl Rudolf Jacobi 1828–1903 1886 1888 - Bismarck
4 Helmuth von Maltzahn Helmuth von Maltzahn (cropped).jpg 1840–1923 1888 1893 Deutschkonservative Partei Bismarck
5 Arthur von Posadowsky-Wehner Nicola Perscheid - Arthur von Posadowsky-Wehner.jpg 1845–1932 1893 1897 Freikonservative Partei Bismarck
Leo von Caprivi
Hohenlohe-Schillingsfürst
6 Max Franz Guido von Thielmann Max von Thielmann 1894 (cropped).jpg 1846–1929 1897 1903 - Hohenlohe-Schillingsfürst
7 Hermann von Stengel Hermann von Stengel 1900.jpg 1837–1919 1903 1908 - Bülow
8 Reinhold Sydow 1851–1943 1908 1909 - Bülow
9 Adolf Wermuth Adolf wermuth.jpg 1855–1927 1909 1912 - Bethmann Hollweg
10 Hermann Kühn 1851–1937 1912 1915 - Bethmann Hollweg
11 Karl Helfferich Karl Helfferich.jpg 1872–1924 1915 1916 - Bethmann Hollweg
12 Siegfried von Roedern Bundesarchiv Bild 146-2003-0016R, Siegfried Graf von Roedern.jpg 1879–1954 1916 1918 - Bethmann Hollweg
Michaelis
Hertling
Baden
13 Eugen Schiffer[7] Eugen Schiffer (1919).jpg 1860–1954 1918 1919 - Ebert
Leder av det folkevalgte råd
(Rat der Volksbeauftragten):

Ebert
Haase
Scheidemann

Finansministre i Weimarrepublikken 1918–1933[rediger | rediger kilde]

Matthias Erzberger var den største reformator av tysk skattevesen på 1900-tallet. Han ble drept i 1921 i et politisk attentat. Her til venstre sammen med parlamentsmedlem Eduard David.
Hyperinflasjon: pengetransport i 1923 måtte foregå med store vesker for alle sedlene.

Etter novemberrevolusjonen i 1918 startet arbeidet med en finansreform i Tyskland. Den enorme tyske statsgjeld etter den første verdenskrigen krevde en fullstendig omorganisering av lovgivning og skattesystem.

Finansminister Matthias Erzbergers finans- og skattereform fra 1919/1920 («den Erzbergske skattereform»), skulle bli den betydeligste reform i tysk finanshistorie på 1900-tallet.[8]

Som en del av reformen byttet i februar 1919 riksfinanskontoret (tysk Reichsschatsamt) navn og status til riksfinansdepartementet (tysk: Reichsfinansministerium). Den føderale finansforvaltning ble organisert i tre plan: et føderalt departement, departementer i hver av delstatene og endelig lokale skatte- eller tollkontorer landet rundt.[2]

Erzbergers reform innebar videre at lovgivningskompetansen og innfordringen av de viktigste skattene, ble lagt til den føderale staten. For første gang ble den direkte beskatning en sak for de sentrale myndigheter og ikke bare delstatene.

Beskatningen ble gjenstand for vitenskap og forskning, og skatterådgivning oppsto som næringsgren.

Reformen medførte en betydelig økning av skattene. Effekten av de økte skatteinntektene til staten, ble imidlertid sterkt redusert av hyperinflasjonen, i perioden 1922 til 1923.

Grunntrekkene i den Erzbergske skattereform er videreført og gjenfinnes også i dagens (2014) tyske skattesystem.

Den økonomiske krise på 1920-tallet førte til en redusert nasjonalinntekt for Tyskland, økt arbeidsledighet og et betydelig underskudd i finansbudsjettet. Deflasjonspolitikken som ble ført, forsterket denne utvikling. Med innføringen av sysselsettingsprogrammet i 1932 fulgte også en kursendring i retning av en ekspansiv finanspolitikk. Denne kurs ble fulgt også i den nasjonalsosialistiske periode.

Riksfinansminister Weimarrepublikkens våpen
Nr. Navn Bilde Leveår Tiltredelsesår Fratredelsesår Parti Regjering
1 Eugen Schiffer Eugen Schiffer (1919).jpg 1860–1954 1919 1919 DDP Scheidemann
2 Bernhard Dernburg Bundesarchiv Bild 102-12088, Bernhard Dernburg.jpg 1865–1937 1919 1919 DDP Scheidemann
3 Matthias Erzberger Bundesarchiv Bild 146-1989-072-16, Matthias Erzberger.jpg 1875–1921 1919 1920 Zentrum Bauer
4 Joseph Wirth Bundesarchiv Bild 146III-105, Joseph Wirth.jpg 1879–1956 1920 1921 Zentrum Müller I, Fehrenbach, Wirth I
5 Andreas Hermes Fotothek df pk 0000079 059.jpg 1878–1964 1921 1923 Zentrum Wirth II, Cuno
6 Rudolf Hilferding Rudolf Hilferding and Gattin, cropped.jpg 1877–1941 1923 1923 SPD Stresemann I
7 Hans Luther Bundesarchiv Bild 146-1969-008A-07, Hans Luther.jpg 1879–1962 1923 1925 Partiløs Stresemann I, Marx I og II
8 Otto von Schlieben 1875–1932 1925 1925 DVP Luther I
9 Hans Luther Bundesarchiv Bild 146-1969-008A-07, Hans Luther.jpg 1879 - 1962 1925 1926 Partiløs Luther I
10 Peter Reinhold 1877–1955 1926 1927 DDP Luther II, Marx III
11 Heinrich Köhler Bundesarchiv Bild 102-05710, Franz Heinrich Köhler.jpg 1878 - 1949 1927 1928 Zentrum Marx IV
12 Rudolf Hilferding Rudolf Hilferding and Gattin, cropped.jpg 1877–1949 1928 1929 SPD Müller II
13 Paul Moldenhauer MoldenhauerPaul1920.jpg 1876 - 1947 1929 1930 DVP Müller II, Brüning I
14 Hermann Dietrich Bundesarchiv Bild 102-10015, Robert Hermann Dietrich (cropped).jpg 1879–1954 1930 1932 DDP Brüning I, Brüning II
15 Lutz Schwerin von Krosigk Johann Ludwig Graf Schwerin von Krosigk.JPG 1887–1977 1932 1933 Partiløs Papen, Schleicher

Riksfinansminister i Det tredje rike 1933–1945[rediger | rediger kilde]

Under det tredje riket ble den føderale stat erstattet med enhetsstaten.[1] Under det nasjonalsosialistiske diktaturet ble likevel deler av samfunnssystemet som skatterett, plikten til å holde avtaler, eiendomsrett og annen sivilrett i hovedsak opprettholdt. Uten disse elementer ville samfunnet brutt sammen. Skattesystemet og innfordringen var dermed en viktig forutsetning for opprettholdelsen av diktaturet. Skattesystemet ble imidlertid også misbrukt, noe som særlig gjaldt overfor jødene. Jødenes eiendom ble beslaglagt til fordel for statskassen, blant annet når de søkte utreisetillatelse; som motytelse for utreisetillatelse måtte jødene gi fra seg sine eiendommer. I 1938 ble jødene pålagt 20 % ekstraskatt som reaksjon på attentatet mot Ernst vom Rath.[1]

Mot slutten av 1930-tallet var Det tredje rikes finanspolitikk først og fremst innrettet på å tjene utviklingen av næringslivet og dernest opprustingen. Skattebyråkratiet ble utbygget og skattevesenets stilling overfor borgerne ble forsterket.[2] I domstolene fikk dette utslag ved anvendelsen av prinsippet «in dubio pro fisco» (ved tvil for skatteoppkreveren).[1]

Fra 1939 ble finanspolitikken innrettet fullt ut for å tjene krigføringen.[2] Under den andre verdenskrigen økte skattene og det samme gjorde statens gjeld.

En uavhengig historikerkommisjon ble i 2009 opprettet for å vurdere finansdepartementets stilling som et verktøy for makthaverne under det tredje riket.[2]

Riksfinansminister Tysklands våpen under nasjonalsosialismen
Navn Bilde Leveår Tiltredelsesår Fratredelsesår Parti Statsleder
Lutz Schwerin von Krosigk

Johann Ludwig Graf Schwerin von Krosigk.JPG

1887–1977 30. januar 1933 23. mai 1945 NSDAP Adolf Hitler

Finansministre i Den tyske demokratiske republikk (DDR) 1949–1990[rediger | rediger kilde]

Det offentlige finansvesen i DDR var bygget på to hovedelementer: staten skulle eie produksjonsmidlene og det skulle skje en sentral planstyring av økonomien.[9] Statsbanken var sidestilt med finansdepartementet, i den forstand at begge var underlagt ministerrådet (regjeringen). I samsvar med den prinsippene for den demokratiske sosialisme var statsbanken ingen selvstendig bank, men styrt av staten ved regjeringen.

Det vesentligste av statens inntekter kom fra statsselskapene (VEB), sammenliknet med disse inntektene betydde skatteinntekter fra private svært lite.[1]

Befolkningens innsikt i statsfinansene var begrenset. Den første gangen offentligheten fikk kunnskap om at staten delvis var finansiert med lån, var da finansminister Ernst Höfner i 1989 svarte på spørsmål om dette i Folkekammeret.[10]

Finansminister DDRs våpen
Nr. Navn Bilde Leveår Tiltredelsesår Fratredelsesår Parti Regjeringssjef President/
leder av Statsrådet/
Folkekammerets president
1 Hans Loch
Bundesarchiv Bild 183-09979-0003, Hans Loch.jpg
1898–1960 11. oktober 1949 26. november 1955 LDPD Ministerpresident:
Otto Grotewohl
President:
Wilhelm Pieck.
2 Willy Rumpf
Bundesarchiv Bild 183-91852-0010, Berlin, 22. Volkskammersitzung.jpg
1903–1902 26. november 1955 12. desember 1966 SED Otto Grotewohl
Leder av ministerrådet:
Willi Stoph
Wilhelm Pieck
Leder av Statsrådet:
Walter Ulbricht
3 Siegfried Böhm
Bundesarchiv Bild 183-J0416-0030-001, Berlin, 24. DDR-Staatsratsitzung.jpg
1928–1980 12. desember 1966 5. mai 1980 SED Horst Sindermann
Willi Stoph
Walter Ulbricht
Willi Stoph
Erich Honecker
4 Werner Schmieder 1926– 5. mai 1980 26. juni 1981 SED Willi Stoph Erich Honecker
5 Ernst Höfner
Bundesarchiv Bild 183-1987-0626-021, Ernst Höfner.jpg
1929–2009 26. juni 1981 7. november 1989 SED Willi Stoph Erich Honecker
Egon Krenz
6 Uta Nickel 1941– 18. november 1989 12. april 1990 SED Hans Modrow Egon Krenz
Manfred Gerlach
7 Walter Romberg
Bundesarchiv Bild 183-1990-0129-027, Dr. Walter Romberg.jpg
1928–2014 12. april 1990 16. august 1990 SPD Ministerpresident:
Lothar de Maizière
Folkekammerets president:
Sabine Bergmann-Pohl[11]
8 Werner Skowron 1943– 16. august 1990 2. oktober 1990 CDU Lothar de Maizière Sabine Bergmann-Pohl

Forbundsfinansministre i Forbundsrepublikken Tyskland[rediger | rediger kilde]

Under alliert okkupasjon[rediger | rediger kilde]

Okkupasjonsmaktene regjerte Tyskland gjennom det allierte kontrollråd og innførte det hardeste skattetrykk i Tyskland noensinne. Kontrollrådet hadde kontor i bygningen Berlins kammerrett, navnet på bygningen og institusjonen Berlin høyesterett.

Da Tyskland kapitulerte 7. og 8. mai 1945 opphørte staten i praksis å eksistere, og de fire okkupasjonsmaktene overtok ledelsen av landet.[12] For denne ledelsen gjaldt det to grunnprinsipper: hver av de øverstkommanderende, Eisenhower, Montgomery, Zjukov og Tassigny var innenfor sitt lands okkupasjonssone, kun ansvarlig overfor sine egne regjeringer. I saker som gjaldt hele Tyskland opptrådte de fire som et kollektivt beslutningsorgan, det allierte kontrollrådet. Beslutningene i rådet måtte treffes enstemmig.[13] En rekke beslutninger om skatter ble truffet i enstemmige vedtak i kontrollrådet.[14]

Sakene for kontrollrådet ble forberedt av de alliertes nestkommanderende, Clay, Sokolovskij, Robertson og Koeltz.[12] Under disse oppsto det et stort byråkrati, organisert i tilsammen tolv direktorater. Direktørstillingene skiftet med jevne mellomrom mellom de fire okkupasjonsmaktene.

Det enhetlige føderale skattevesen som var opprettet i 1919, ble som resten av statsforvaltningen oppløst i 1945. De ansatte i skattevesenet fortsatte imidlertid sitt arbeid under ledelse av de allierte okkupasjonsmaktene.[2] I denne perioden gjennomførte det allierte kontrollrådet den sterkeste beskatning i Tyskland noensinne.[2] I mars 1948 trakk Sovjetunionen seg fra kontrollrådet som protest mot Sekslandskonferansen i London og i juni samme år startet Berlinblokaden.

Tyskland innførte i 1948 Deutsche Mark til erstatning for Reichsmark. Etter denne reformen fulgte en betydelig økonomisk oppgangstid for landet.

Selvstendig stat fra 1949[rediger | rediger kilde]

Forbundsrepublikken Tyskland ble etablert med sin grunnlov i mai 1949, og den første regjering Adenauer I, i september samme år. Grunnloven delte retten til beskatning mellom den føderale staten og delstatene.[15] Det ble etablert atskilte skattemyndigheter i det føderale Tyskland og i hver enkelt delstat. Denne arbeidsdelingen har ført til et relativt komplisert skattesystem som imidlertid siden har vært gjenstand for reformer.

Finansminister Fritz Schäffer brukte mye av sin åtteårige tjenestetid fra 1949 til 1957 til å behandle konsekvensene av det nasjonalsosialistiske styret og sikringen av den tyske valutaens verdi. Det skjedde gjennom en streng budsjettpolitikk.[2] En planlagt, gjennomgripende «organisk skattereform» ble ikke gjennomført. En viktig enkeltstående reform har likevel vært innføringen av omsetningsavgiften i 1967. Tysklands omsetningsavgift er en sisteleddsavgift, altså en merverdiavgift.[16]

Den tidligere deling mellom et departement for statens eiendeler (tysk: Bundesschatzministerium) og ett finansdepartement, er forlatt til fordel for bare ett departement, finansdepartementet.[2]

Etter Tysklands gjenforening[rediger | rediger kilde]

Tyskland hadde riksmark inntil 1948
DDRs valuta ble kalt Mark der Deutschen Notenbank fra 1964 til 1967 og Mark der DDR fra 1967 til staten ble gjenforent med Tyskland i 1990
Forbundsrepublikken Tyskland innførte Deutsche Mark i 1948
Tyskland innførte euro i 2002 (elektronisk fra 1999)

Etter Tysklands gjenforening fikk Treuhandanstalt oppgaven med å avvikle eller privatisere den såkalte Volkseigentum fra DDR-tiden.[1] Treuhandanstalt ble oppløst i 1994. Allerede fra 1990 hadde det gjenforente Tyskland ett skattesystem for hele landet.

Forbundsminister for finans Forbundsrepublikken Tysklands våpen
Nr. Navn Bilde Leveår Parti Tiltredelsesår Fratredelsesår Regjering
1 Fritz Schäffer KAS-Schäffer, Fritz-Bild-395-1.jpg 1888–1967 CSU 20. september 1949 29. oktober 1957 Adenauer I
Adenauer II
2 Franz Etzel KAS-Etzel, Franz-Bild-638-1.jpg 1902–1970 CDU 29. oktober 1957 14. november 1961 Adenauer III
3 Heinz Starke 1911–2001 FDP 14. november 1961 19. november 1962 Adenauer IV
4 Rolf Dahlgrün 1908–1969 FDP 13. desember 1962 28. oktober 1966 Adenauer V
Erhard I
5 Kurt Schmücker Kurt Schmücker1.jpg 1919–1996 CDU 28. oktober 1966 30. november 1966 Erhard II
6 Franz Josef Strauß Franz Josef Strauß 1982.jpg 1915–1988 CSU 2. desember 1966 20. oktober 1969 Kiesinger
7 Alexander Möller Bundesarchiv B 145 Bild-F039419-0010, Hannover, SPD-Bundesparteitag, Möller.jpg 1903–1985 SPD 22. oktober 1969 13. mai 1971 Brandt I
8 Karl Schiller Bundesarchiv B 145 Bild-F029983-0017, Bonn, SPD-Pressekonferenz, Karl Schiller.jpg 1911–1994 SPD 13. mai 1971 7. juni 1972 Brandt I
9 Helmut Schmidt Verteidigungsminister Helmut Schmidt.jpg 1918–2015 SPD 7. juni 1972 16. mai 1974 Brandt I
Brandt II
10 Hans Apel Verteidigungsminister Dr. Hans Apel (4909219537).jpg 1932–2011 SPD 16. mai 1974 15. februar 1978 Schmidt I
Schmidt II
11 Hans Matthöfer Bundesarchiv B 145 Bild-F048639-0031, Dortmund, SPD-Parteitag, Hans Matthöfer.jpg 1925–2009 SPD 16. februar 1978 28. april 1982 Schmidt II
Schmidt III
12 Manfred Lahnstein Bundesarchiv B 145 Bild-F064991-0014, Bonn, SPD-Pressekonferenz, Manfred Lahnstein.jpg 1937– SPD 28. april 1982 1. oktober 1982 Schmidt III
13 Gerhard Stoltenberg Verteidigungsminister Dr. Gerhard Stoltenberg (4909220253).jpg 1928–2001 CDU 4. oktober 1982 21. april 1989 Kohl I
Kohl II
Kohl III
14 Theodor Waigel 2012 Theo Waigel.jpg 1939– CSU 21. april 1989 27. oktober 1998 Kohl IV
15 Oskar Lafontaine Bundesarchiv B 145 Bild-F079276-0010 Lafontaine (cropped).jpg 1943– SPD 27. oktober 1998 18. mars 1999 Schröder I
16 Hans Eichel Hans Eichel 01.jpg 1941– SPD 12. april 1999 22. november 2005 Schröder I
Schröder II
17 Peer Steinbrück Dts news streinbrueck wikipedia.JPG 1947– SPD 22. november 2005 28. oktober 2009 Merkel I
18 Wolfgang Schäuble WSchaeuble.jpg 1942– CDU 28. oktober 2009 - Merkel II
Merkel III

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b c d e f g h i Bundeszentrale für politische Bildung: Constanze Hacke: Der Zehnte – ein Streifzug durch die Steuergeschichte lest 2. april 2015
  2. ^ a b c d e f g h i j k l m n «BMF im Wandel der Zeit». Tysklands finansdepartement. Besøkt 14. juni 2015. 
  3. ^ a b Witt, Peter-Christian i Vierteljahrshefte für Zeitgeschichte, januar 1975: "Reichsfinanzminister und Reichsfinanzverwaltung 1918-1924" side 4 besøkt 9. august 2014
  4. ^ «Franckensteinske klausul». Wikisource. Besøkt 7. juni 2015. 
  5. ^ «Lex Stengel som opphevet Franckensteinske klausul». Wikisource. Besøkt 7. juni 2015. 
  6. ^ a b «Zeittafel - Johannes Popitz» (PDF). Tysklands finansdepartement. Besøkt 14. juni 2015. 
  7. ^ Witt, Peter-Christian i Vierteljahrshefte für Zeitgeschichte, januar 1975: "Reichsfinanzminister und Reichsfinanzverwaltung 1918-1924": Schiffer var statssekretær i Reichsschatzamt fra 13. november 1918 til 12. februar 1919 (side 19). Reichschatzamt ble kalt Reichfinanzministerium fra februar 1919 (side 9). Besøkt 8. august 2014
  8. ^ Witt, Peter-Christian i Vierteljahrshefte für Zeitgeschichte, januar 1975: Reichsfinanzminister und Reichsfinanzverwaltung 1918-1924 side 11 besøkt 9. august 2014
  9. ^ Googlebooks: Profess Dr. Günter Hedtkamp og Dr. Karl Brodtbeck i Handwörterbuch der Wirtschaftswissenschaft side 195 besøkt 16. august 2014
  10. ^ Filmsnutt fra Folkekammerets møte Deutsches Rundfunkarchiv, lest 2. april 2015
  11. ^ Ifølge Artikkel 75 a i DDRs grunnlov tilføyd 5. april 1990 skulle presidenten av Folkekammeret overta oppgavene til statsoverhodet inntil det ble vedtatt en ny lov om DDRs president.(bis zur Verabschiedung eines Gesetzes über die Stellung, die Aufgaben und die Befugnisse des Präsidenten der Republik und bis zu seiner Wahl […] der Präsident der Volkskammer die Befugnisse des Vorsitzenden des Staatsrates der Deutschen Demokratischen Republik wahr.) Ettersom Folkekammeret siden bestemte seg å gjenforene DDR med Forbundsrepublikken Tyskland, ble det aldri avholdt noe presidentvalg i DDR.
  12. ^ a b Wolfgang Benz (13. juli 2005). «Errichtung der Besatzungsherrschaft». Bundeszentrale für politische Bildung. Besøkt 24. juni 2015. 
  13. ^ «Aliierte Besatzung». LEMO. Besøkt 24. juni 2015. 
  14. ^ «Deutschland als Ganzes». verfassungen.de. Besøkt 24. juni 2015. 
  15. ^ Grunnloven på justisdepartementets internettside, se kapittel X Das Finanzvesen besøkt 5. august 2014
  16. ^ Bundeszentrale für politische Bildung: Mehrwertsteuer besøkt 5. august 2014