Karl Arnold (politiker)
| Karl Arnold | |||
|---|---|---|---|
.jpg) | |||
| Født | 21. mars 1901[1][2][3][4] Höfen (Warthausen)[4] | ||
| Død | 29. juni 1958[1][2][3][5] (57 år) Düsseldorf[6] | ||
| Beskjeftigelse | Politiker | ||
| Embete |
| ||
| Barn | Gottfried Arnold | ||
| Parti | Christlich Demokratische Union[4] Deutsche Zentrumspartei | ||
| Nasjonalitet | Tyskland | ||
| Gravlagt | Südfriedhof | ||
| Utmerkelser | Storkors av forbundsrepublikken Tysklands fortjenstorden | ||
Karl Arnold (født 21. mars 1901 i Höfen (Warthausen) i Schwaben, død 29. juni 1958 i Düsseldorf) var en tysk skomaker og politiker (Zentrum og CDU). Han var fra 1947 til 1956 ministerpresident i Nordrhein-Westfalen, og fra 1949 til 1950 den første president i Forbundsrådet. Arnold tilhørte den kristensosialistiske del av CDU, og startet sin politiske karrière som tillitsvalgt i de kristelige fagforeningene. Han ble lenge ansett som Konrad Adenauers naturlige etterfølger som kansler i Tyskland.
Liv og virke[rediger | rediger kilde]
Bakgrunn[rediger | rediger kilde]
Karl Arnold gjennomførte etter folkeskolen en lørlingtid som skomaker, og ble skomakersvenn i 1919.[7] I 1920 og 1921 studerte han ved Soziale Hochschule Leohaus i München.
Karriere[rediger | rediger kilde]
Høsten 1921 flyttet han til Düsseldorf for å overta en stilling i Christliches Lederarbeiter-Verband (det kristelige lærarbeiderforbund).[8] Han betraktet seg selv som kristen sosialist.
Arnold engasjerte seg i de katolske fagforeningene og i det katolske Zentrum fra de tidlige 1920-årene. Fra 1933 kom han i det nasjonalsosialistiske regimets søkelys, og ble overvåket og forfulgt av Gestapo.
Fra 1934 var Arnold medeier i et installasjonsfirma.[8] Han ble arrestert noen uker etter attentatet mot Hitler (20. juli 1944),[9] men ble løslatt etter tre dager.[10]
Etter andre verdenskrig deltok han i oppbygningen av partiet Christlich Demokratischen Union (CDU), og grunnla sammen med Hans Böckler Deutscher Gewerkschaftsbund (DGB), den største tyske landsorganisasjonen.[9]
Arnold fikk i 1946 lisens av okkupasjonsmyndighetene til å drive avisen Rheinische Post, og ble samme år valgt til overborgermester i Düsseldorf.[9]
Karl Arnold var kristelig sosialist. Som ministerpresident i Nordrhein-Westfalen valgte han for sin første regjering fra 1947, ikke bare medlemmer fra de katolske og høyreorienterte partiene Zentrum og CDU, men også det sosialdemokratiske SPD og det kommunistiske KPD. KPD gikk riktignok ut av regjeringen allerede i 1948. Da Arnold i 1950 ikke tok med sosialdemokratene i sin regjering, var det etter påtrykk fra den mer konservative partifelle, forbundskansler Konrad Adenauer. Arnold var fra 7. september 1949 til 6. september 1950 den første president i Forbundsrådet.[9][11]
Etter andre verdenskrig var Tyskland delt i fire okkupasjonssoner. Arnold gikk i 1948 sterkt inn for en samling av samtlige av de fire okkupasjonssonene, til én tysk stat.[9]
I 1956 ble Arnold en av fire nestledere i CDU, visstnok mot ønsket til daværende leder Konrad Adenauer. Arnold ble i det følgende ansett som en opponent til Adenauer, og ble i denne periode dessuten vurdert som Adenauers naturlige etterfølger som kansler. Ved valget i Tyskland i 1957 fikk Arnold 72 % av stemmene i sin valgkrets. I 1958 etterfulgte han Jacob Kaiser som leder av Christlich-Demokratische Arbeitnehmerschaft[12][13]
Arnold døde etter et hjerteinfarkt, under valgkampen i Nordrhein-Westfalen i 1958.[9]
-
Valgplakat fra delstatsvalget i Nordrhein-Westfalen i 1950. -
Monument over Arnold i Düsseldorf. -
Karl Arnold, til venstre, sammen med Konrad Adenauer (nr. 2 fra venstre), under innvielsen av festhallen Gürzenich i Köln i 1955.
Referanser[rediger | rediger kilde]
- ^ a b Gemeinsame Normdatei, besøkt 9. april 2014[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b Munzinger Personen, Munzinger IBA 00000001053, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b Grunnleggende data om medlemmene av Forbundsdagen, katalogkode 11000052, besøkt 13. april 2018[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b c Ministerpräsidenten seit 1946, besøkt 23. juni 2017[Hentet fra Wikidata]
- ^ Social Networks and Archival Context, SNAC Ark-ID w6f24n1c, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
- ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 30. desember 2014[Hentet fra Wikidata]
- ^ Detlev Hüwel, Jürgen Rosorius (Hrsg.): Der Politiker Karl Arnold. Ministerpräsident und Sozialreformer. Droste Verlag, Düsseldorf 1982, d. 97.
- ^ a b www.rheinische-geschichte.lvr.de
- ^ a b c d e f Deutschland, Stiftung Haus der Geschichte der Bundesrepublik. «Gerade auf LeMO gesehen: LeMO Karl Arnold». www.hdg.de (tysk). Besøkt 28. september 2017.
- ^ «Arnold, Karl». www.kas.de (tysk). 3. august 2010. Besøkt 26. juli 2020.
- ^ Stefan Appelius. «Karl Arnold Das Scheitern des Adenauer-Rivalen». Der Spiegel. Besøkt 28. september 2017. «Es war die Zeit des Ahlener Programms der nordrhein-westfälischen CDU, in dem nicht nur mit der kapitalistischen Wirtschaftsordnung abgerechnet, sondern auch ein christlicher Sozialismus proklamiert wurde. Dieser Idee eines "Sozialismus aus christlicher Verantwortung" fühlte sich Karl Arnold eng verbunden. Umso missfiel es ihm, dass er auf Druck des Bundeskanzlers nach den Landtagswahlen im Jahre 1950 nicht weiterhin mit den Sozialdemokraten koalieren durfte. In Düsseldorf kursierte schon damals das geflügelte Wort "Er will nach links und muss nach rechts". Doch Arnold ließ sich nicht beirren. Er ging unbeirrt vom Kanzler seinen eigenen Weg.»
- ^ Appelius, Stefan (7. mai 2010). «Karl Arnold: Das Scheitern des Adenauer-Rivalen». Spiegel Online. Besøkt 28. september 2017. «Fortan galt Arnold unter politischen Beobachtern als heimlicher Gegenkaiser, man sah ihn an der Spitze einer innerparteilichen Rebellion gegen die Alleinherrschaft des "Alten" aus Rhöndorf.»
- ^ Appelius, Stefan (7. mai 2010). «Karl Arnold: Das Scheitern des Adenauer-Rivalen». Spiegel Online. Besøkt 28. september 2017. «Manch einer hielt es trotzdem nur für eine Frage der Zeit, wann Arnold den greisen Bundeskanzler beerben würde.»