Pieter Willem Botha

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Pieter Willem Botha
PW Botha 1962.jpg
Født12. januar 1916
Paul Roux
Død31. oktober 2006 (90 år)
Wilderness
Ektefelle Anna Elizabeth Botha
Utdannet ved University of the Free State
Beskjeftigelse Politiker
Parti Nasjonalistpartiet
Nasjonalitet Sør-Afrika
Utmerkelser Det gode håps orden

Pieter Willem Botha (afrikaans: /ˈpitəɹ ˈvələm ˈbʊə̯tɑ/; født 12. januar 1916 i Paul Roux-distriktet (Oranjefristaten) i Sør-Afrika, død 31. oktober 2006 i Wilderness ved George) var statsminister i Sør-Afrika fra 1978 til 1984 og republikkens president fra 1984 til 1989. P.W. Botha representerte Nasjonalistpartiet, det bærende partiet under apartheid. Botha ble også kalt Die Groot Krokodil, den store krokodillen.[trenger referanse]

Botha sørget for enkelte oppmykninger av de strengeste apartheidlovene, eller «petty apartheid» som det ble kalt.[trenger referanse] Det var lover som for eksempel nektet svarte og hvite å være gift, svarte å kjøpe eiendom, organisere seg i fagforeninger og andre synlig rasistiske lover. Likevel nektet han å endre på hovedproblemene, og de svarte fikk ingen grunnleggende rettigheter under ham. Under hans styre ble antiapartheidkampen og den internasjonale boikotten av Sør-Afrika stadig trappet opp. I hele hans regjeringstid gjaldt omfattende unntakslover i Sør-Afrika, og i townshipene og bantustanene oppsto rene borgerkrigsaktige tilstander[trenger referanse].

I 1989 fikk Botha slag, og ble mot sin egen vilje avsatt i noe som nærmest var et internt kupp i regjeringen.[trenger referanse] Frederik Willem de Klerk tok makten.

Liv og virke[rediger | rediger kilde]

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Botha ble født i Oranjefristaten som sønn til en offiser som hadde kjempet mot britene i andre boerkrig. Hans mor var under krigen sittet internert i konsentrasjonsleir av britiske styrker. Ved atten års alder flyttet han til Bloemfontein for å studere jus, men uppgav sine studier etter to år til fordet for en politisk karrierte.

Politisk engasjement[rediger | rediger kilde]

Han var i en tid medlem i Ossewabrandwag likesom John Vorster, men oppgav disse kontakter mot krigsslutt og fordømte nazismen til fordel for «kristen nasjonalisme».[trenger referanse]

Han ble i 1946 ordførende for Nasjonalistpartiets ungdomsforbund ble i 1948 valgt inn i parlamentet som representant för valgkretsen George i Kapprovinsen.

I Hendrik Verwoerds regjering var Botha assisterende innenriksminister og ble etter dennes død elevert til regjeringens innerste krets av ettertrederen Vorster.[trenger referanse] Som forsvarsminister 1966-1980 var han ytterst ansvarig for det sydafrikanske angrepet mot Kassinga i Angola i 1978, som var motivert med at den sørvestafrikanske frigjøringsbevegelse SWAPO hadde opprettet baser i landet.

Sørafrikas leder (1978-1989)[rediger | rediger kilde]

Etter at Vorster var falt for allmenhetens misbilligelse etter en korrupsjonsskandale ble Botha med knapp margin valgt til Nasjonalistpartiets leder (78 stemmer mot 72 for «Muldergate»-skandalens hovedmann, P.C. Mulder) og følgelig til statsminister[1]. Som landets leder innledet han fremgangsrikt forhandlinger med Mosambiks marxistiske president Samora Machel om inndratt støtte til ANC respektive antikommunistiske bevegelser i Mosambik, og inngikk en tilsvarende avtale med Angolas president José Eduardo dos Santos omfattende tilbaketrekning av Sørafrikas styrker i landet[2]. Hans regjering opprettet en rekke sikkerhetsorganer til forsvar av apartheidsystemet.[trenger referanse] Bevilgningene til militære formål økte til en femtedel av statsbudsjettet.[3] Også et kjernevåpenprogram ble lansert i samvirke med Israel, der partene skulle bytte 30 gram tritium mot 600 tonn sørafrikansk uran, noe som skjedde i 1977-78.[4]

Under sine senere år strebet Botha etter å bryte landets isolering ved lettet eller avskaffet diskriminering av parkbenker, busser, kinoer med mere, og legaliserte seksuelle forbindelser og ekteskap over rasegrenseea med uttalt mål at de hvite i samvirke med landets fargede og asiatiske befolkningsgrupper skulle styre landet,[trenger referanse] mans bantustansystemet ble opprettholdt. Hvite og svarte opposisjonelle ble truet av undertrykkelse ved brutale sikkerhetsstyrker og en rekke unntakstilstander. Permanent oppholdstillatelse for landets svarte ble begrenset til et økende antall reservater på landsbygden. Reformene resulterte i at et flertall parlamentsrepresentanter under ledelse av [nformasjonsminister Andries Treurnicht trådte ut av Nasjonalistpartiet for å danne Sørafrikas konservative parti (KP), et rent apartheidparti som motsatte seg enhver ettergivenhet.

Etter at en ny konstitusjon ble innført i 1984, som delgav fargede og asiater stemmerett i et segregert trekammerparlament med Botha som president, kulminerte motstanden fra både liberale og konservative mot nasjonalistenes reformpolitikk, og i valget i 1987 tapte Botha atskillige velgere til KP.[trenger referanse] Motstand fra svarte grupperinger, med tiltagende attentater som kom til å kreve tusentalls dødsoffer[trenger referanse], øket presset på den fysiskt stadig svakere Botha, som gikk av i 1989 etter et slaganfall.

Kort før sitt fall hadde han for det sørafrikanske parlament erklært seg å være motvillig beredt til å løslate Nelson Mandela, noe etterfølgeren F.W. de Klerk så gjorde noen måneder etter sin tiltreden.

Etter 1994 fikk en sannhets- og forsoningskommisjon ledet av Desmond Tutu i oppgave å avdekke grusomheter og vold foretatt under og av apartheidregimet. Kommisjonen fikk også myndighet til å gi voldsutøvere amnesti for sine handlinger, og de fleste ledere og aktive fra begge sider av konflikten ble innkalt. Botha nektet da som en av de mest prominente å forklare seg, og han ble kjent skyldig for å ha stått bak flere voldshandlinger – klarest bombingen av hovedkvarterene til South African Council of Churches i 1986.[trenger referanse] På grunn av sin fremskredne alder og stilling blant mange sørafrikanere, fikk han syv års betinget fengsel.[trenger referanse]

Død[rediger | rediger kilde]

Botha døde av et hjerteinfarkt i sitt hjem i Wilderness tirsdag 31. oktober 2006 i en alder av 90 år.[5] Hans død ble møtt med storsinnethet av mange av hans tidligere motstandere. Tidligere president Nelson Mandela skal ha sagt «while to many Mr. Botha will remain a symbol of apartheid, we also remember him for the steps he took to pave the way towards the eventual peacefully negotiated settlement in our country».[6]

President Thabo Mbeki annonserte at det skulle flagges på halv stang, for å markere dødsfallet til en tidligere regjeringssjef. Det ble tilbudt statsbegravelse, men det ble avvist av Bothas familie og en privat gravferd ble holdt 8. november i byen George i Western Cape, hvor Botha ble gravlagt. Mbeki deltok i begravelsen.[7]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ «SOUTH AFRICA: The Not-So-Favorite Choice». Time (engelsk). 9. oktober 1978. ISSN 0040-781X. Besøkt 13. oktober 2018. 
  2. ^ «South Africa: Marching (Back) to Pretoria». Time (engelsk). 13. februar 1984. ISSN 0040-781X. Besøkt 13. oktober 2018. 
  3. ^ Gregory, Joseph R. «P. W. Botha, Defender of Apartheid, Is Dead at 90» (engelsk). Besøkt 13. oktober 2018. 
  4. ^ «South Africa's Nuclear Weapons Program - Building Bombs». nuclearweaponarchive.org. Besøkt 13. oktober 2018. 
  5. ^ Former South Africa leader dies, BBC News, 1. november 2006
  6. ^ PW Botha: Reaction in quotes, BBC News, 1. november 2006
  7. ^ PW laid to rest, Independent Online (IOL), 8. november 2006

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]


Forgjenger:
 Balthazar Johannes Vorster 
Sør-Afrikas statsminister
Etterfølger:
 posisjon avskaffet 
Forgjenger:
 Marais Viljoen 
Sør-Afrikas president
Etterfølger:
 Frederik Willem de Klerk