Emil Julius Gumbel

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Emil Julius Gumbel
Født18. juli 1891[1][2][3][4]Rediger på Wikidata
München (Det tyske keiserrike)[5]
Død10. sep. 1966[1][2][3][4]Rediger på Wikidata (75 år)
New York (USA)
BeskjeftigelseMatematiker, oversetter, statistiker, universitetslærer, journalist Rediger på Wikidata
Utdannet vedLudwig-Maximilians-Universität München
Doktorgrads-
veileder		Georg von Mayr
EktefelleMarieluise Hau Solscher (1930–)[6]
PartiSozialdemokratische Partei Deutschlands (1920–)[6]
Unabhängige Sozialdemokratische Partei Deutschlands (1917–1920)[6]
NasjonalitetDet tyske keiserrike
Weimarrepublikken
USA
Medlem avInstitute of Mathematical Statistics (1942–) (Fellow of the Institute of Mathematical Statistics)[3]
UtmerkelserGuggenheim-stipendiet (1950)[7]
Fellow of the American Statistical Association
Fellow of the Institute of Mathematical Statistics (1942)[3]
Minneplate over Gumbel på markedsplassen i Bonn.
Minneplate over de østerrikske og tyske flyktningene i Sanary-sur-Mer.
Albert Einstein (1921) støttet Gumbel.
Gumbels bok Fire år med politiske mord, fra 1922.

Emil Julius Gumbel (1891–1966) var en tysk statistiker, skribent og pasifist. Gumbel påviste ved bruk av statistikk at tysk rettsvesen under Weimarrepublikken i stor grad forskjellsbehandlet politisk motiverte drap, avhengig av om gjerningspersonene var høyre- eller venstreorienterte.

Ifølge Gumbel ble det i perioden 1918 til 1922 utført minst 354 politisk motiverte drap med antatt høyreorienterte gjerningsmenn, og 22 tilsvarende motiverte drap fra venstresiden. Gumbel fant ingen ulikheter i de to gruppenes moral som kunne forklare den tallmessige forskjellen. Hans teori var at venstresidens kollektive organisering medførte at drap ikke var like aktuelt for dem. Høyresiden var ikke likedan organisert og skolert. Et rådende synspunkt på høyresiden var dessuten at historien ble skapt av «heltene». Høyreradikale gjerningspersoner handlet derfor ofte alene, uten organisatorisk tilknytning.

Gumbels statistikk viste at venstreradikale gjerningspersoner ble straffet vesentlig hardere enn tilsvarende høyreradikale, blant annet med ti dødsdommer. Ingen høyreorienterte gjerningspersoner fikk dødsdom, men overveiende milde fengselsstraffer.

Gumbel ble i 1932 avskjediget som professor ved universitetet i Heidelberg, for å ha forstyrret det akademiske samfunns ro og orden. Gumbel hadde uttalt at «en lettkledt jomfru med en seierspalme i hånden» ikke burde tjene som minnesmerke over de falne under første verdenskrig, men heller en stor kålrot, som var det tyskerne hadde overlevd på gjennom krigsårene.

Liv og virke[rediger | rediger kilde]

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Gumbel ble født inn i en jødisk, kunnskapsorientert familie i München, men ble selv konfesjonsløs senere i livet. Faren Hermann Gumbel (1857– ca. 1917) eide en privatbank. Moren Flora (1869–1917) som også var født Gumbel, fikk ytterligere en sønn, Paul, som falt i første verdenskrig og en datter, Helene (født 1901).[8][9] Gumbels forfedre ble i senmiddelalderen som jøder, fordrevet fra dagens Heilbronn til det nærliggende Stein am Kocher. Gumbels bestefar, Isaak Gumbel, var blant de første jøder som på 1800-tallet flyttet tilbake til Heilbronn.[10]

Gumbel studerte matematikk og nasjonaløkonomi fra 1910 til 1914. I 1913 ble han assistent ved seminaret for statistikk og forsikringsvitenskap, og tok doktorgrad i 1914. Han meldte seg først til frivillig krigstjeneste, og arbeidet deretter fra 1917 i flyindustrien i Adlershof, senere hos Telefunken. Han ble i 1921 lærer ved utdannelsessenteret til fagforbundet Allgemeiner Deutscher Gewerkschaftsbund, og studerte fysikk ved siden av. I 1923 tok han eksamen i statistikk ved universitetet i Hamburg og fikk der en lærerstilling i dette faget.[9][8]

Pasifist[rediger | rediger kilde]

Få måneder etter utbruddet av første verdenskrig ga Gumbel uttrykk for sin motstand mot krigen. Han meldte seg inn i ulike pasifistiske foreninger og ble tiltrukket av den sosialdemokratiske politikken. I likhet med flere av sine samtidige, for eksempel journalisten Carl von Ossietzky, holdt han en kritisk-intellektuell distanse til de store partiene. Han er sagt å kunne hevde sine synspunkter på en ikke-dogmatisk og rasjonell måte.[11] Gumbel bidro selv til spaltene i ukeavisen Die Weltbühne der Ossietzky var redaktør. Senere ble han medlem av kampanjen som arbeidet for å få Ossietzky fri fra konsentrasjonsleiren han befant seg i.[11]

Forskjellsbehandling av politisk motiverte drap[rediger | rediger kilde]

Gumbel utga i 1921 sitt dokumentasjonsskrift Zwei Jahre politischer Mord (To år med politiske mord). En utvidet utgave fra 1922 bar tittelen Fire år med politiske mord. I sin siste bok påviste Gumbel at det i tidsrommet 1918–1922 ble begått minst 376 politisk motiverte drap i Tyskland. Av disse var 354 utført av høyreorienterte grupper, mens 22 tilsvarende motiverte drap ble utført av venstreorienterte. Gumbels undersøkelse gikk på rettsvesenets behandling av sakene. Den dreide seg ikke først og fremst om den ene side var mer tilbøyelig til vold enn den andre.[12][11][13]

Domstolenes behandling av de venstreorienterte drapsmennene var meget streng. Drapene førte blant annet til ti henrettelser. De 354 drapene utført av høyreorienterte grupper, førte til én livstidsdom, ingen henrettelser og til sammen 90 år i fengselsstraff. Dette ga for høyreorienterte gjennomsnittlig fire måneders fengsel per drap.[12][11][13]

Gumbel ga blant annet uttrykk for at forskjellen mellom fløyene med hensyn til tallene for drap, ikke hadde påviselig grunnlag i gruppenes moral. Forskjellen var i hvordan venstre-, henholdsvis høyresiden var organisert. Venstresiden utkjempet sin samfunnskamp med organiserte masseaksjoner. Høyresiden var ikke i samme grad organisert. Oppfatningen på høyresiden gikk ut på at historien ble skapt av heltene, og derfor handlet de enkeltvis.[14]

Kjente tilfeller[rediger | rediger kilde]

Blant de sakene Gumbel nevner, er drapene i 1919 på spartakistene Rosa Luxemburg og Karl Liebknecht og Bayerns ministerpresident Kurt Eisner. Fra 1921 nevner han drapene på USPD-politikeren Karl Gareis og minister Matthias Erzberger. Utenriksminsiter Walter Rathenau ble myrdet i 1922.[15][16]

Gumbel understreker i sin bok at han bare tok med tilfeller av planlagte drap utført av enkeltpersoner, med kjente tyskere som ofre, og som var utført med en innenrikspolitisk begrunnelse. Han tok bare med saker der det dreide seg om enkelte gjerningsmenn. Saker der den utførende part hevdet å være angrepet, ble ikke tatt med. Heller ikke saker der liv gikk tapt i en lynsjing utført av en navnløs mobb, ble tatt med. Han hadde imidlertid vært langt mer forsiktig med å medregne saker som kunne være knyttet til gjerningsmenn på høyresiden. Listen over drap begått av venstreradikale omfattet også dødsfall som hadde hatt karakter av opprør og tumulter, snarere enn planlagte drap.[15][16]

Listen var, sett fra Gumbels side, ikke komplett. Gumbel nevner noen drap som såkalte fememord, mens han i de fleste tilfeller ikke nevner dette begrepet. Kjernen i begrepet fememord er drap begått etter beslutninger i en organisasjon.[15][16]

Professor i Heidelberg, «kålrotsaken»[rediger | rediger kilde]

Gumbel ble i 1930 etter mange år som lærer, utnevnt som ekstraordinær professor ved universitetet i Heidelberg. Utnevnelsen førte til store protester fra den nasjonalistiske studentbevegelse i Heidelberg. Det ble avholdt et møte med 1 900 studenter til stede for å ta avstand fra utnevnelsen.[17][12]

Gumbel fikk på sin side støtte fra fysikeren Albert Einstein. Einstein forsikret om Gumbels faglige kompetanse, og lovpriste det etiske nivå og innhold i hans verker. I 1930 skrev Einstein til tidligere justisminister og nå jusprofessor i Heidelberg Gustav Radbruch at «oppførselen som den akademiske ungdommen viser ham er et av de tristeste tegn i tiden, så lavt som den setter rettmessighet, toleranse og sannhet. Hva skal det bli til av et folk, som forfølger en av sine medborgere på denne måten, og hvis leder ikke stiller opp mot den gemene hop?». Radbruch var en av Einsteins få tilhengere ved «Ruperto Carola», universitetets latinske navn.[17][12][18]

I 1932 reiste studentene intern sak mot Gumbel for å ha uttrykt seg krenkende om et minnesmerke over den første verdenskrigen. Gumbel ble forsvart av Radbruch. I et møte skulle han ha uttrykt at «minnesmerket over de tyske soldatene er for meg ikke en lettkledt jomfru med en seierspalme i hånden, men en eneste stor kålrot». Kålrot var den grønnsaken mange tyskere overlevde på, i løpet av krigsårene. Universitetsledelsen tok ikke stilling til den nøyaktige ordlyd, men mente at man ikke kunne uttrykke seg sarkastisk over en innretning som dette minnesmerket. Han ble derfor gitt avskjed ettersom han hadde forstyrret det akademiske samfunns ro og orden. Universitetet ga uttrykk for at det ikke tok stilling til hans politiske motiver. Det var imidlertid «den samlede struktur av hans personlighet», som var uforenlig med en lærerstilling i Heidelberg. Det var ikke bare konservative, men også liberale professorer som stemte for utelukkelse. Dette er senere forklart med den nasjonalfølelse som preget tidsånden, og dessuten en massiv solidaritet blant de ansatte.[17][12][18]

Utlendighet[rediger | rediger kilde]

Gumbel emigrerte til Frankrike i 1932, som var før nazistenes maktovertakelse i 1933. I august 1933 ble han fratatt sitt tyske statsborgerskap. Gumbel fikk fransk statsborgerskap i 1934 og arbeidet blant annet ved universitetet i Lyon. Han reiste videre fra Frankrike til USA i 1940. Etter avslutningen av andre verdenskrig vendte han tilbake til Tyskland som gjesteprofessor. Han fikk fast arbeid i 1953, som professor ved Columbia University i New York City. Delstaten Baden-Württemberg innvilget ham i 1955/56 pensjon som professor. I 1960-årene var han sterkt engasjert mot Vietnamkrigen.[11][18][17]

Ettermæle[rediger | rediger kilde]

I 1991 rehabiliterte Heidelberg-universitetet Gumbel på hans 100-årsdag. I en erklæring fra universitetet het det blant annet at «Universitetet handlet uriktig og begikk en urett, da det utviste Gumbel».[18] Han regnes av Arbeitsgemeinschaft Orte der Demokratiegeschichte blant de viktigste personer som i løpet av de siste 200 år, har bidratt til dannelsen av demokratiet i Tyskland.[19]

Se også[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b Gemeinsame Normdatei, besøkt 9. april 2014[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ a b Autorités BnF, data.bnf.fr, besøkt 10. oktober 2015[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ a b c d Scientific Legacy Database, besøkt 16. desember 2022[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ a b Munzinger Personen, oppført som Emil J. Gumbel, Munzinger IBA 00000005318, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  5. ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 10. desember 2014[Hentet fra Wikidata]
  6. ^ a b c www.leo-bw.de[Hentet fra Wikidata]
  7. ^ Guggenheim fellows ID emil-j-gumbel[Hentet fra Wikidata]
  8. ^ a b Christian Jansen (1981). «Der ” Fall Gumbel“ und die Heidelberger Universitäat» (PDF). Universitätsbibliothek Heidelberg. Besøkt 20. oktober 2022. 
  9. ^ a b «Gumbel Emil Julius - Detailseite - LEO-BW». www.leo-bw.de. Besøkt 20. oktober 2022. 
  10. ^ «Emil J. Gumbel - Munzinger Biographie». www.munzinger.de. Besøkt 12. juli 2023. 
  11. ^ a b c d e «Emil Julius Gumbel». demokratie-geschichte.de (engelsk). Besøkt 20. oktober 2022. 
  12. ^ a b c d e Gabriele Dörflinger (2018). «Gumbel, Emil Julius» (PDF). Universitätsbibliothek Heidelberg. s. 6. Besøkt 22. oktober 2022. 
  13. ^ a b Bergersen, Birger Martin (1973). Hva USA skylder Hitler. Oslo: Tiden. s. 15. ISBN 82-10-00880-3. OCLC 1028296476. 
  14. ^ Gumbel, Emil Julius (1922). «Politische Differenzierung der Mordtechnik». Vier Jahre politischer Mord. Berlin-Fichtenau : Verlag der Neuen Gesellschaft. s. 146. «Bei der Rechten fehlt eine solche Gewerkschafts-Schulung. Ihr handelt es sich darum, die für sie durch die Worte „Ruhe und Ordnung" charakterisierte anarchische Wirtschaftsordnung aufrecht zu erhalten. Und diesem Ziel entsprechen individuelle Mittel, die in ihrer Wirkung der anarchistischen „Propaganda der Tat" identisch sind. Denn die Rechte ist Anhängerin der heroischen Geschichtsauffassung, wonach der Held die Geschichte „macht".» 
  15. ^ a b c Ernst Julius Gumbel (1922). «Vier Jahre politischer Mord» (PDF). s. forord. Besøkt 10. juli 2023. 
  16. ^ a b c Ulrike Claudia Hofmann (15. mai 2006). «Fememorde – Historisches Lexikon Bayerns». www.historisches-lexikon-bayerns.de. Besøkt 9. juli 2023. 
  17. ^ a b c d «Gumbel Emil Julius - Detailseite - LEO-BW». www.leo-bw.de. Besøkt 24. oktober 2022. «Ruhestörer und Friedensbrecher des akademischen Gemeinschaftslebens» 
  18. ^ a b c d «Krieg gegen einen Pazifisten - Universität Heidelberg». www.uni-heidelberg.de. Besøkt 7. juli 2023. 
  19. ^ «100 Köpfe der Demokratie». demokratie-geschichte.de. Besøkt 23. juli 2021. 
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Emil_Julius_Gumbel&oldid=24293203»