Greyhound Lines

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Greyhound Prevost X3-45 avbildet i 2009 i New York City

Greyhound Lines, Inc., vanligvis forkortet til Greyhound, er et firma som driver ekspressbussruter i et rutenett med flere enn 2 700 stoppesteder i Nord-Amerika. Selskapets første rute begynte i Hibbing i Minnesota i 1914, og selskapet tok navnet The Greyhound Corporation i 1929. Siden oktober 2007 har Greyhound vært et datterselskap av det skotske transportselskapet FirstGroup, men fortsetter å ha sitt hovedkontor i Dallas, Texas, hvor det har hatt hovedkontoret siden 1987.[1]

Historie[rediger | rediger kilde]

Tidlige år (1914-1930)[rediger | rediger kilde]

Greyhound aksjebrev fra 1936 (Aksjebrev nummer 0000)

Selskapets grunnlegger, Carl Eric Wickman var født i Sverige i 1887. I 1905 emigrerte han til USA hvor han jobbet i en gruve som en boreoperatør i Alice, Minnesota før han ble sagt opp i 1914. I det samme året begynte han som selger for Hupmobile i Hibbing, Minnesota.[2] Han fant ut at han ikke egnet som bilselger og i 1914 med sin syv-seter personbil,[3] begynte han sammen med Andy (Buss Andy) Anderson og C. A. A. (Arvid) Heed,[4] å transportere gruvearbeidere fra Hibbing til Alice [3] for 15 cent en vei.[5]

I 1915 slo Wickman seg sammen med Ralph Bogan som drev en lignende tjeneste fra Hibbing til Duluth, Minnesota. Navnet på den nye organisasjonen var Mesaba Transport Company.[6] og de fikk 8 000 dollar i overskudd første året.

Ved slutten av første verdenskrig i 1918 eide Wickman 18 busser og fikk en årlig fortjeneste på 40 000 dollar. I 1922 slo Wickman seg sammen med Orville Cæsar, eieren av Superior White Blue Line. Fire år senere kjøpte Wickman to foretak på vestkysten: Pioneer Yelloway System (selskapet med landets første transkontinentale bussruter) og Pickwick Line, et nasjonalt intercity buss-selskap.[7] «Greyhound-navnet» hadde sin opprinnelse fra den første ruten fra Superior, Wisconsin til Wausau, Wisconsin. Da bussen passererte gjennom en liten by - så sjåføren, Ed Stone et gjenskinn av hans støvgrå 1920-talls buss i et butikkvindu. Gjenskinnet minnet ham om en greyhound hund, og det ble opprinnelsen til selskapets navn, for den delen som omfattet Blue Goose Line. Greyhound-navnet ble populært og senere brukt på hele buss-selskapet. Wickman, som ble president i selskapet fortsatte å utvide det, slik at i 1927 kjørte bussene transkontinentale ruter fra California til New York. I 1928 hadde Greyhound en brutto årlig inntekt på seks millioner dollar.[3]

I 1929 kjøpte Greyhound ytterligere interesser i Southland Transport Company, Grey Line, og en del av Colomial Motor Coach. Det selskapet ble til East Greyhound Lines.[8]

Greyhound kjøpte også eierandel i Northland Transport Company og omdøpte det til Northland Greyhound Lines.[8]

1930-1945[rediger | rediger kilde]

Denne Greyhound-stasjonen i Columbia, South Carolina ble bygget i 1938-1939 i Art Deco - stil, kjent som Streamline Moderne. Nedleggelsen skjedde i 1987; Bildet er tatt året i forveien. Foto: Jack Boucher
Fronten på Greyhound Lines Supercoach (Yellow Coach Model 719) fra midten til slutten av 1930-tallet.

I 1930 var mer enn 100 busslinjer konsolidert inn i det som ble kalt Motor Transitt Company.[9]

Wickman ledet virksomheten under den Den store depresjonen, og i 1931 hadde selskapet en million dollar i gjeld.

På 1930-tallet ble økonomien bedre. Greyhound Corporation begynte igjen å gå med overskudd. I 1934 transporterte Intercity-linjene (Greyhounds største) om lag 400 000 passasjerer—nesten like mange passasjerer som de store jernbaneneselskapene. I 1934 kom filmen Det hendte en natt - en publikumsuksess, og den første filmen som vant fem Oscar. Filmen handlet om en arving som reiste med en Greyhound-buss.[10] Filmen fikk æren for at selskapet fikk en vekst i inntekter.[11] I 1935 steg de nasjonale intercity-bussenes passasjertall med 50% til 651 000 passasjerer, og overgikk dermed passasjertallet på de store jernbanene for første gang.[12] I 1935 kunne Wickman kunngjøre rekordresultat på åtte millioner dollar. I 1936 var Greyhound det største buss-selskap i USA. Greyhound hadde nå 306 nye busser.[13]

De fleste nye stasjoner som ble bygget mellom 1937 og 1945, hadde arkitektur i Art Deco-stilen, kjent som strømlinjeformet.[14] I 1937 ble merkevare og identitet profilert ved å utstyre både busser og terminaler i denne stilen.[15] Ved utbruddet av andre verdenskrig hadde selskapet 4 750 holdeplasser og nesten 10 000 ansatte

Utvidelse, raseskille og nye satsingsområder (1945-1983)[rediger | rediger kilde]

Utvidelse[rediger | rediger kilde]

En Greyhound GMC PD-3751 «Silverside» i fargemønster som ble brukt av Greyhound på 1950-tallet. Bussen er fra 1948, men er avbildet med nederlandske bilskilter
En GMC PD-4106 avbildet høsten 1965, klar for ombordstigning i Salem, Oregon for en tur nordover til Seattle på den nye Interstate 5

Wickman trakk seg som president av Greyhound Corporation i 1946 og ble erstattet av hans mangeårige forretningspartner, Orville Cæsar.[16]

Etter andre verdenskrig begynte byggingen av det nye Interstate Highway System i 1956. Bruk av privatbil, økte i USA.[17] Dette, kombinert med stadig lavere billettpriser på flyreiser førte til problemer for Greyhound og andre intercity-busselskap.[17]

Raseskille[rediger | rediger kilde]

I 1955 vedtok Interstate Commerce Commission i saken Keys mot Carolina Coach Co. at buss-selskaper med ruter fra en av USAs delstater til en annen - Greyhound var en av disse - ikke kunne beholde raseskillet.[18] I 1960, i saken Boynton mot Virginia vedtok USAs Høyesterett at en afroamerikaner hadde urettmessig blitt nektet adgang til et whites only-toalett ved venterommet til en bussterminal.[19] I mai 1961 organiserte Borgerettsbevegelsens aktivister en «frihetsreise mellom delstater»-aksjon for å støtte denne avgjørelsen. Den 14. mai angrep en folkemengde et par busser (en Greyhound og en Trailways) underveis fra Washington, D.C. til New Orleans, Louisiana og kuttet dekkene på Greyhoundbussen.[20]. Flere mil utenfor Anniston Alabama tvang en annen folkemengde Greyhound-bussen til å stoppe, og slo istykker vinduene og angrep med brannbomber.[21][22] Folkemengden stengte dørene [angivelig] for å brenne passasjerene til døde. Kildene er uenige, men enten eksploderte en drivstofftank[23] eller en sivil politimann svingte med en revolver[24] noe som førte til at folkemengden trakk seg noe tilbake. Da passasjerene forlot bussen ble de slått av folkemengden, mens det ble skutt advarende skudd i luften fra en patruljebil som hindret dem fra å bli lynsjet.[25]. I 1964 kom borgerettighetsloven, Civil Rights Act som påla flyselskaper og buss-selskaper som Greyhound og andre tjenesteytende foretak et forbud mot diskriminering i hoteller, restauranter og andre offentlige rom, samt i offentlige[klargjør] bygninger.[26]

Nye satsingsområder[rediger | rediger kilde]

Del av bussbillett som beholdes av passasjeren; Billetten som lå oppå pleide å fjernes av busselskapet i forbindelse med ombordstigning.Bilaget er fra 1975, og er i seg sjøl ikke gyldig som billett

Senere på 1960-tallet så Greyhounds ledelse en trend med fallende passasjerantall og begynte med betydelige endringer, blant annet ved hjelp midler fra den lønnsomme bussdriften å investere i andre bransjer.[17]

På 1970-tallet flyttet Greyhound sitt hovedkvarter til Phoenix, Arizona og var nå blitt et stort og diversifisert selskap med eierandeler i alt fra konservesbedriften Armour - til en såpefabrikk. Firmaet kjøpte i 1970 Travellers Express som utstedte resesjekker, de investerte i MCI som bygde bussene, var også involvert i leasing av passasjerfly. Faktisk, Greyhound hadde gått inn i en tid med store endringer. De begynte endogtil å ansette både afroamerikanske og kvinnelige sjåfører på slutten av syttitallet.[27]

I 1972 innførte Greyhound det spesielle «Ameripass»med ubegrenset kjørelengde. Passet ble opprinnelig markedsført som «99 dager for 99 dollar» eller med andre ord, reis til hvor som helst når som helst for en dollar om dagen. I flere tiår var det var et populært valg for turister på et lavbudsjett som ønsket å reise Amerika på kryss og tvers.[28] Over tid hevet Greyhound prisen på passet, forkortet gyldighetsperioden og gjorde til et Discovery Pass, før det til slutt ble avviklet i 2012.[28]

Greyhound kjøpte Premier Cruise Line i 1984.[29] Mellom 1985 og 1993 ble Premier drevet som det Offisielle Cruise Line for Walt Disney World med Disney-figurer ombord. Forsøk på å forlenge denne avtale førte ikke frem da Disney ønsket å drive dette selv.[30]

Konsolidering, streik, og konkurser (1983-2001)[rediger | rediger kilde]

1983 Greyhound-sjåførene streiker[rediger | rediger kilde]

I 1983 opererte Greyhound en flåte på 3 800 busser og fraktet ca 60 prosent av USAs buss-reise marked.[31] Fra 2. november 1983 til 20. desember streiket sjåfører i firmaet.

Spin-off, fusjon og konkurs (1986-1990)[rediger | rediger kilde]

Etter en tid med lønns- arbeidsforhandlinger med fagforeningen, Transitt Union (ATU) på slutten av 1986 var en buss-selskapeti ferd med å bli solgt til en Dallas-basert investorer. Tidlig i 1987 ble Greyhound Lines et frittstående buss-selskap. Under administrerende direktør Fred Currey, tidligere direktør for det rivaliserende Continental Trailways flyttet Greyhound sitt hovedkvarter til Dallas, Texas.[32]

I februar 1987 ble 'Greyhound Lines og ATU enige om en ny 3-års arbeidsavtale.[33]

1990 Greyhound-sjåfører streiker igjen[rediger | rediger kilde]

I begynnelsen av 1990 utløp sjåførenes avtale fra 1987. I mars begynte ATU sin streik mot Greyhound. Denne streiken var like bitter som streiken i 1983, med vold mot både angripere og ledelsen som satte inn streikebrytere. En fagforeningsleder i Cal fornia ble drept av en Greyhound streikebryter.[34] , og et skudd ble avfyrt på en Greyhound buss.[35] Streiken omfattet 6 300 sjåfører og de fleste av 3 949 busser var inaktive og 80% av avgangene ble kansellert.[36] På samme tid måtte Greyhound stri med fremveksten av low-cost flyselskaper som Southwest Airlines, noe som ytterligere reduserte markedet for langdistanse inter-city buss-transport.

Tidlig på 1990-tallet: Konkurs og antitrust[rediger | rediger kilde]

Ved utgangen av 1990 hadde selskapet 488 millioner dollar i aktiva og 654 millioner dollar i gjeld.[37] Under konkursen måtte selskapet til slutt innfri et krav på 142 millioner dollar til de streikende sjåfører og 384 millioner dollar av konkursgjelden til investorgruppen ledet av Fred G. Currey.[37]

Ifølge selskapet hadde Greyhound under konkursen i august 1991 redusert den totale arbeidsstokken til 7 900 ansatte (fra 12 000 før konkursen) og redusert sin flåte til 2 750 busser og 3 600 sjåfører.[37]

I august 1992 avsluttet Greyhound sin terminalavtale (BTL) med andre operatører for 200 terminaler og stilte krav om at Greyhounds billetter skulle være de eneste som ble solgt innenfor en 25-kilometer radius av en Greyhound-terminal.[38] I 1995 anla United States Department of Justice Antitrust Division søksmål for å stoppe denne praksisen med påstand om at det var en ulovlig avtale, dårlig for forbrukerne, og den førte til redusert konkurranse.[38] I februar 1996 vant USA sin sak og Greyhound sa seg enig å tillate sine agenter å selge billetter i nærheten, og å akseptere interline billetter fra konkurrenter.[39]

Trailways-Laidlaw fusjoner og konkurs i 2001[rediger | rediger kilde]

Greyhound MCI MC-12 Americruiser som skal til Cleveland, Ohio i 2003

På slutten av 1990-tallet kjøpte Greyhound Lines to av National Trailways Buss-Systems selskaper. De kjøpte Carolina Trailways i 1997,[40] etterfulgt av intercity-selskapet Southeast-Trailways i 1998.[41]

Laidlaw år (2002-2007)[rediger | rediger kilde]

En Greyhound MCI G4500 avbildet i 2008 i Atlantic City, New Jersey

Det Naperville, Illinois-baserte Laidlaw International, Inc. kjøpte aksjer på New York Stock Exchange i februar 10, 2003 og kom fra re-organiseringen 23. juni 2003 som etterfølgeren til Laidlaw Inc.

Etter Laidlaws konkus og lav etterspørsel og med færre holdeplasser langs veiene begynte Greyhond å konsentrere seg om de tette inter-city rutene. De kuttet nesten 37 prosent av sitt rutenett .[42] I enkelte landsens områder tok lokale operatører over de gamle stoppesteder (ofte med offentlige subsidier) spesielt i de øvre deler av Midtvesten (for eksempel Wisconsin), og nordlige deler av stillehavskysten.[43][44][45][46]

Fra begynnelsen av 1997 møtte Greyhound betydelig konkurranse i nordøst fra buss-selskaper i Chinatown.[47]. Fra 2003 er mer enn 250 busser som drives av konkurrenter som Fung Wah og Lucky Star-Buss blitt intense konkurrenter om holdeplassene langs fortauskantene i Chinatowns i New York, Boston, Philadelphia og Washington, D.C.[47] De opererer med inter-city ruter i Chinatown og tilbyr priser som er ca 50% lavere enn Greyhounds.[47] Mellom 1997 og 2007 tok disse Chinatown bussene 60% av Greyhounds markedsandel i nordøst-USA.[48]

FirstGroup eierskap (2007 – i dag)[rediger | rediger kilde]

Inne i en Greyhound-terminal i Nashville, Tennessee, i 2010

Den 7. februar 2007 tilbød det skotske transport-konsernet FirstGroup Laidlaw International å kjøpe Greyhound for 3,6 milliarder dollar. Tilbudet gjaldt til 30. september 2007[49] og oppkjøpet ble gjennomført den 1. oktober 2007[50] Selv om FirstGroups interesse var først og fremst transport av skolebarn og transittrafikk besluttet FirstGroup å beholde Greyhounds operasjoner som i 2009 etablerte seg i Storbritannia som Greyhound UK.

I dag opererer Greyhound 1 229 busser som betjener 3 800 holdeplasser og stasjoner i Nord-Amerika, kjører 8,8 km på Nord-Amerikas veier.[51]

Det "Nye Greyhound"[rediger | rediger kilde]

Nesten umiddelbart etter at det ble oppkjøpt av FirstGroup søkte Greyhound å forbedre sitt image og arbeide med det som ble kalt «New Greyhound» ved oppussing av mange terminaler, utvide flåten med nye busser, oppussing av gamle busser og kurse sine ansatte. Greyhound startet også en ny reklamekampanje med Butler, Glans, Stern & Partnere med sikte på å få ungdom og latinamerikanere tilbake til Nye Greyhound.[52]

Fullstendig ombygget og modernisert 2000 MCI 102DL3 buss i ny lakk, juli 2011

Det Nye Greyhound innførte en ny logo og en ny marine-blå og mørk grå farge på bussene som ble rullet ut til en landsdekkende flåte over flere år. Også de eldre busser ble malt, de ble også pusset opp og fikk installert trådløs Internett-tilgang, stikkontakter og nye skinnseter med økt benplass og setebelter.[53]

Tilfeller av "overbooking"[rediger | rediger kilde]

I løpet av den tid Laidlaw drev Greyhound hadde det kommet kritikk for dens praksis med billettsalget, spesielt selv om billettene hadde fast avreisedato og klokkeslett påført billetten, stoppet de ikke salget, selv etter alle plasser var solgt. I perioder med høy etterspørsel la Greyhound til flere «deler» (busser), men den terskelen som krevdes for å sette opp en ekstra buss varierte, ofte måtte passasjerer vente til neste bussavgang.[54]

Kort tid senere startet Greyhound et program i utvalgte markeder hvor passasjerene kunne reservere et sete for ekstra fem dollar. Det var imidlertid bare et begrenset antall sitteplasser som kunne reservers og avgiften måtte betales på terminalen, selv om billetten var kjøpt på forhånd på nettet.[55]

Problemet ble videreutviklet i 2014 da Greyhound fikk et nytt datasystem. Med det nye systemet var Greyhound i stand til å mer nøye å administrere antall solgte billetter til hver avgang og justere priser basert på salget.[56] Selv om mengden av overbestilte billetter er blitt kraftig redusert med dette nye systemet, kunne ikke Greyhound fortsatt gi garanti for ledig plass til alle med billett (bortsett fra på Greyhound Express ruter).[57]

Tjenester lansert siden 2010[rediger | rediger kilde]

Den neste store endringen laget av FirstGroup var lanseringen av en merkevare av premium bussruter kalt «Greyhound Express» i 2010. Dette kom samtidig som konkurrenten Megabus lanserte sine tredje og fjerde sentra i Philadelphia og Washington D.C., og begynte å etablere ekspressruter.[58] Greyhounds ruter begynte å gjøre færre stopp mellom store byer (i forhold til vanlig Greyhound ruter), brukte den bare nyere modeller eller ombygde busser, hadde garantert plass, og billetter som startet på en dollar [59] De utvidelser i Greyhounds rutenett og oppgraderinger av bussparken som kom på begynnelsen av 2010-tallet var i det minste et delvis konkurransedyktig svar til Megabus.[60] I 2014 hevdet Greyhounds administrerende direktør David S. Leach at selskapet hadde fått en gevinst på 73 millioner dollar og en omsetning på 990,6 millioner dollar, og sa at selskapets suksess skyldes både endring i den urbane befolkning, mindre privatkjøring, et mønster som var til fordel for alle operatører.[61]

I juli 2015 kunngjorde selskapet at det ville åpne terminaler i Monterrey og Nuevo Laredo, Mexico, og begynne å trafikkere mellom de to byene med nye og flere ruter til de eksisterende terminaler i Texas. I såfall blir Greyhound det første amerikanske buss-selskapet til å operere en intra-meksiknsk rute.[62] I september 2015 annonserte Greyhound utvidet service i Missouri og Kansas kort tid etter at Megabus annonserte at de ville avslutte skoletransporten.[63]

Tjenester[rediger | rediger kilde]

Greyhound busser i Portland, Oregon station

Greyhound driver i dag 123 ruter[64] som traffikerer over 2 700 holdeplasser over hele Amerika. Greyhound planlegger å konkurrere med privat bilbruk, lavprisflyselskap, Amtrak, og andre intercity buss selskaper.

Greyhound Express[rediger | rediger kilde]

Greyhound Express er en lav-kost ekspress by-til-by-tjeneste som går non-stop eller få stopp i forhold til en tradisjonell rute. Prisene starter på en dollar og sitteplasser er garantert siden bussene ikke overbookes.[65] Greyhound Express ble dannet for å konkurrere direkte med lavkost-operatører som Megabus[66] og Chinatowns busslinjer.

Tjenesten begynte den 28. september, 2010 med flere ruter som grener ut fra New York til de store byer i den Nordøstlige USA.[67] og raskt ble den utvidet til destinasjon er i Midtvesten, Sørlige og Sørvestlige USA. Foreløpig omfatter Greyhound Express nettverket 930 byer og videre utvidelser er planlagt.[68]

Greyhound Express ruter benytter nye eller ombygde busser som er utstyrt med Wi-Fi, stikkontakter, skinnseter, og ekstra benplass. Greyhound Express-bussers passasjerer kan dra nytte av egne venterom, adskilt fra passasjerer som reiser med andre Greyhound-busser eller med andre operatører. Noen stasjoner holder rede på passasjerene på Greyhound Express busser ved hjelp av tall som er trykt på billetten.[69] Dette nummeret blir tildelt i den rekkefølgen billetten ble kjøpt, noe som betyr at passasjerer som har kjøpt billettene sine tidligere får gå ombord først og velge sin plass før andre.

Greyhound Koble[rediger | rediger kilde]

Greyhound Koble er busser som opererer på kortere ruter for å ta passasjerer i mindre landsbyer til større, urbane byer. Foreløpig tilbys Greyhound Koble i Alabama, Arkansas, Colorado, Maryland, Missouri, Montana, Nord-Carolina, og Utah.[70] Noen ruter drives med subsidier fra den Føderale Transitt Administrasjon,Federal Formel Grant Program for District .[71]

Greyhound Charter Tjenester[rediger | rediger kilde]

Greyhound Charter Tjenester arrangerer charter busser for kunder som bruker Greyhounds flåte av busser.[72]

Greyhound Express Pakke[rediger | rediger kilde]

I tillegg til å transportere passasjerer og deres bagasje, frakter Greyhound busser også pakker. Gjennom Greyhound Parcel Express kan kunder bestille pakker ekspedert dør-til-dør eller stasjon-til-stasjon. Selskapet sier at pakker sendt med buss er et kostnadseffektivt alternativ til andre transportører eller luftfartsselskaper for samme-dag-levering.[73]

Spesielle ruter[rediger | rediger kilde]

Lucky Streak[rediger | rediger kilde]

Lucky Streak er Greyhounds merkevare for ruter mellom byer med kasinoer og andre nærliggende byer. Alle billetter selges som åpen turer/retur med anledning til å returnere når som helst.[74] På Atlantic City ruter tilbys spesielle bonuser (spille-kreditt, rabatter på måltider) for å vinne passasjerer.[74]

Det er for tiden tre Lucky Streak- ruter:[75]

  • Atlantic City: Baltimore, Brooklyn, New York, Philadelphia og Washington, D.C.
  • Connecticut (Mohegan Sun & Foxwoods Casino): Boston, Bridgeport, New Haven, New York, Providence, og Stamford
  • Las Vegas: Anaheim, Barstow, Claremont, Compton, El Monte, Hollywood, Long Beach, Los Angeles, Phoenix, Riverside, San Bernardino, San Diego, Santa Ana, og Victorville

QuickLink[rediger | rediger kilde]

QuickLink er Greyhounds merkevare for pendlerbusser som går ofte i rushtiden på hverdager.[76] I tillegg til en vei og tur-retur billetter tilbyr QuickLink månedskort og 10-dagers kort. Kort og billetter på QuickLink er fleksible og kan kjøpes om bord i en buss med ledig plass. For øyeblikket er det bare QuickLink ruter mellom Mt. Laurel, New Jersey og New York.[76] Tjenesten var tidligere også tilgjengelig fra Sacramento, California til San Francisco Bay Area og Macon, Georgia til Atlanta.[77]

Andre merker og partnerbskap[rediger | rediger kilde]

BoltBus[rediger | rediger kilde]

BoltBus Prevost X3-45 i New York

Amtrak Thruway Motorcoach[rediger | rediger kilde]

Greyhound er en av de største operatørene innen Amtraks Thruway Motorcoach tjeneste, selv om de to selskapene er konkurrenter i noen markeder.[78].Disse Thruway Motorcoach ruter gjør det mulig for Amtrak å betjene passasjerer i områder uten jernbaneforbindelse og tilbyr passasjerer i områder med tog et bredere utvalg av destinasjoner.[79], og Greyhounds passasjer kan kjøpe Amtrak-billetter i en Greyhound-terminal.

Sikkerhet[rediger | rediger kilde]

Inne i Greyhound station i St. Louis, Missouri, på ettermiddagen Mai 26, 2010. En buss i bakgrunnen på vei for å plukke opp passasjerer på annen gate på denne stasjonen er på vei til Los Angeles, California.

Stadig bekymring har vært gitt til bussenes sikkerhet. Som følge av Terrorangrepet 11. september 2001 er sikkerheten på tog og fly økt betydelig, men den samme økningen har ikke kommet busspassasjerer til gode. Bagasjen blir ikke undersøkt, heller ingen identifikasjon av passasjerer blr sjekket. Greyhound sier at metalldetektorer er blitt utplassert på bussterminalene, men de ser ikke ut til å være noen rutine i å bruke de.

Greyhound kunngjorde på en pressekonferanse i 2007 at et prøveprosjekt for å teste ulike sikkerhetstiltak ville bli gjennomført på utvalgte stasjoner senere på året.

I februar 2013 gjennomførte Greyhound i samarbeid med DriveCam installering av videokameraer over hele sin flåte for å øke sikkerheten for passasjerer og sjåfører.[80]

Greyhound krever i dag ID-eller kredittkort for alle passasjerer i et forsøk på å øke sikkerheten. På de store stasjoner må passasjerene åpne sine vesker og kofferter, og passasjerene blir undersøkt med metalldetektorer.[81]

Flåten[rediger | rediger kilde]

Interiøret i en 2009 Prevost X3-45 med skinnseter

Per 2014 opererer Greyhound 1 272 turistbusser[51] produsert hovedsakelig av Motor Coach og Prevost.

I et forsøk på å forbedre sitt image, kjøpte selskapet mellom 2007 og 2014 nye busser og restaurerte de eksisterende. Per 2016 er flertallet av Greyhound-flåten lakkert i en marineblå og grå "neoklassisk" farge, fått trådløs internett-tilgang, skinnstoler og 120-volts stikkontakter på de fleste plasser. Greyhound-bussene har en færre seterader enn det som er standard i bransjen, noe som gir passasjerene ekstra benplass.[82] Alle busser kjøpt siden 2009 et utstyrt med tre-punkts sikkerhetsbelter.[83]

Stasjoner og holdeplasser[rediger | rediger kilde]

Greyhound billettkiosk i sentrum av Houston, Texas

Greyhound betjener over 2 700 stasjoner og holdeplasser over hele Amerika. Det finnes 230 Greyhound stasjoner i de fleste store byer hvor passasjerer kan ta en buss og og kjøpe billetter.[84] Alle stasjoner har et Greyhound-skilt og er bemannet med representanter for selskapet. Noen stasjoner er i et eget bygg, mens andre ligger i en del av større transportsentrum eller supermarked med en Greyhound skranke og venterom.

I de små og mellomstore byer stopper Greyhound busser enten ved steder som drives av en agent (for eksempel en butikk eller annen bedrift) eller ved fortauskanten. På de fleste steder driver en agent stedet hvor de ansatte også kan selge billetter.

Greyhound bussene stopper også på stasjoner som tilhører samarbeidende buss-selskaper. På de fleste av disse stedene er representanter i stand til å selge billetter til Greyhounds ruter

Viktige hendelser og ulykker[rediger | rediger kilde]

Nedenfor er en liste over viktige hendelser og ulykker på Greyhound busser og busser av datterselskaper i USA

  • Den 4. august 1952 inntraff Greyhounds mest alvorlig ulykke da to Greyhound-busser kolliderte front mot front på daværende US-8 nær Waco, Texas. Begge bensintanker røk og antente brann. Av de 56 personer ombord i begge busser omkom 28, inklusive begge sjåførene.[85][86]
  • Den 13. mai 1972 nær Bean Station, Tennessee mellom Knoxville og Bristol, inntraff en frontkollisjon mellom en Greyhound Scenicruiser underveis fra Memphis til New York City og en tractor-trailer. Bussen hadde nettopp kjørt forbi en personbil. Fjorten mennesker inklusive begge sjåfører. Granskningskommisjonen. The National Transportation Safety Board fastslo at årsaken var Greyhound-sjåførens manøver som da han kjørte forbi personbilen ikke observerte lastebilen.[87]
  • Den 9. mai 1980 kolliderte en lastebåt med Sunshine Skyway Bridge nær St. Petersburg, Florida, noe som førte til at deler av veibanen kollapset og det førte til at flere biler, inklusive en Greyhound-buss falt ned iTampa Bay. Alle 26 mennesker i bussen omkom, likeledes ni i de andre bilene.[88]
  • Den 18. desember 1990 kom en Greyhound-buss som hadde forlatt Salt Lake City med kurs for Chicago ut for en snøstorm på I-80, like før grensen til Wyoming. Bussen ble truffet av en semi-trailer som kom imot i feil kjørebane. Kollisjonen førte til at bussen veltet over på siden og styrtet ned en bratt skråning. Bussen skled 50 meter og stoppet mot et gjerde ti meter under østgående kjørebane på I-80. Syv passasjerer omkom og mer enn 40 ble skadet .[89]
  • Den 20. juni 1998 kjørte en Greyhound buss fra New York City til Pittsburgh ut av kjørebanen nær Burnt Cabins, Pennsylvania og over på en parkringplass for utrykningskjøretøyer. Seks passasjerer og sjåføren omkom. The National Transportation Safety Board fastslo som mulig årsak at sjåførens bruk av et medikament som inneholdt antihistaminer som førte til tretthet samt irregulære arbeids/hvileøkter.[90]
  • Den 3. oktobr 2001 omtrent kl. 4:14 på ettermiddagen angrep en mentalt forstyrret passasjer, Damir Igric buss-sjåføren med kniv og truet med kutte strupen. Dette førte til at bussen havarerte nær Manchester, Tennessee. Igric og fem passasjerer omkom og 32 ble skadet. Dette hendte tre uker etter Terrorangrepet 11. september 2001. Greyhound innstilte midlertidig alle avganger etter at de ble kjent med hendelsen av frykt for at dette kunne være del av et større co-ordinert angrep. Etter at Greyhound og FBI hadde gransket saken ble det klart at Igric var en ensom ulv uten kontakter, og samme kveld ble alle avganger gjenopptatt.[91] Ettee hendelsen innførte Greyhound økt sikkerhet på all bussterminaler, men langt fra samme nivå som på flyplasser eller togstasjoner.
  • Den 30. september 2002 angrep Arturo Martinez Tapia en Greyhound-sjåfør nær Fresno, California, noe som førte til at to passasjerer døde etter at bussen rullet ut for en skråning og havarerte.[92]
  • Den 23. january 2014 hallusinerte og skrek en passasjer ved navn Maquel Donyel Morris "Everybody's going to die," han slo sjåføren og grep rattet på bussen som kjørte på Interstate 10 nær Tonopah, Arizona, 50 miles (80 km) vest for Phoenix. 24 passasjerer ble skadet, inklusive 21 som ble fløyet med luftambulanse til de nærmeste hospitaler. Politiet ga honnør til sjåføren fordi han greide å holde bussen i veibanen og unngå møtende traffikk .[93]
  • Den 19. januar 2016 havarerte en nattbuss med 20 passasjerer som nylig hadde forlatt Los Angeles og havarerte på Highway 101 i San Jose, California. To passasjerer omkom og åtte andre måtte innlegges på sykehus.[94] Undersøkelser fastslo at det ikke dreide seg om mekaniske feil på bussen og konstaterte at sjåføren var utmattet som en mulig årsak .[95]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Roman, Alex (5. januar 2015). «Fleets Growing, Business Strong for Motorcoach Top 50». Metro. Besøkt 17. mai 2015. 
  2. ^ Lewis, Mary Beth.
  3. ^ a b c Lewis, p.92.
  4. ^ «Tracing the Hound: The Minnesota Roots of the Greyhound Bus Corporation» (PDF). Besøkt 21. september 2013. 
  5. ^ «Greyhound Bus Museum». Greyhound Bus Museum. Besøkt 21. september 2013. 
  6. ^ Walsh, Margaret (1985). «Tracing the Hound: The Minnesota Roots of The Greyhound Bus Corporation» (PDF). Minnesota Historical Society. s. 310–320. Besøkt 11. april 2014. 
  7. ^ «Greyhound History-The Yelloway Merger». greyhoundhistory.com. Besøkt 5. januar 2015. 
  8. ^ a b Walsh, Margaret.
  9. ^ «Greyhound History-The Name Change». greyhoundhistory.com. Besøkt 5. januar 2015. 
  10. ^ Hall, Mordaunt. «It Happened One Night (1934): NYT Critics' Pick». The New York Times. Besøkt 11. april 2014. 
  11. ^ «Historical Timeline». Greyhound Lines. Arkivert fra originalen 2014-02-16. Besøkt 11. april 2014. 
  12. ^ «Transport: Greyhound's Litter». Time. 10. august 1936. Besøkt 11. april 2014. «Class I railroads of the U. S. carried 445,995,000 passengers in 1935. Last week, the National Association of Motor Bus Operators announced that non-local bus lines had beaten this mark by carrying 651,999,000 passengers in 1935. An increase of almost 50% over 1934, it was the first time busses had handled more traffic than their biggest rivals.» 
  13. ^ «Transport: Greyhound's Litter». Time. 10. august 1936. Besøkt 11. april 2014. «To keep pace with this new business, the largest U. S. bus line, Greyhound Corp., last week whelped the first 25 of a litter of 305 new busses, completely outmoding present standard equipment.» 
  14. ^ Luther, Roger. «The Greyhound Runs Again: First Impressions at a Streamline Bus Station». Treasures of the Southern Tier. Binghamton Press & Sun-Bulletin. Arkivert fra originalen 2013-05-22. Besøkt 11. april 2014. 
  15. ^ Wrenick, Frank E. (2011). Streamline era greyhound terminals : the architecture of w.s. arrasmith. Jefferson: Mcfarland. s. 112–194. ISBN 978-0-7864-6445-6. Besøkt 11. april 2014. «The year 1937 was a pivotal one for Greyhound ... implemented its program to create a new corporate image, integrating architectural and vehicle designs, and commenced a massive program of building terminals that would be under its exclusive control and suit its needs. The buses and terminals were to be streamlined ...» 
  16. ^ Hampson, Philip (30. oktober 1954). «The Road to Success». Chicago Tribune. Besøkt 1. juli 2015. 
  17. ^ a b c Belsky, Gary (19. desember 2013). «100 Years on a Dirty Dog: The History of Greyhound». Mental Floss. Besøkt 30. august 2015. 
  18. ^ Barnes, Catherine (1983). Journey from Jim Crow: The Desegregation of Southern Transit. New York: Columbia University Press. s. 86–107. 
  19. ^ U.S. Supreme Court. «BOYNTON v. VIRGINIA, 364 U.S. 454 (1960)». FindLaw.com. Besøkt 13. februar 2015. 
  20. ^ «"Freedom Riders," WGBH American Experience». PBS. Besøkt 12. desember 2011. 
  21. ^ «Get on the Bus: The Freedom Riders of 1961». NPR. Besøkt 30. juli 2008. 
  22. ^ av en utbombet Greyhound-buss utført av en folkemengde in Anniston, Alabama[død lenke].
  23. ^ «Get on the Bus: The Freedom Riders of 1961». NPR. Besøkt 30. juli 2008. 
  24. ^ Branch, Taylor. «Baptism on Wheels». Parting the Waters: America in the King Years 1954–63. s. 412–50. ISBN 978-1-4165-5868-2. 
  25. ^ «Get on the Bus: The Freedom Riders of 1961». NPR. Besøkt 30. juli 2008. 
  26. ^ Sandoval-Strausz, A.K. (Spring 2005).
  27. ^ Jackson, Carlton.
  28. ^ a b Smith, Aaron Lake (20. desember 2013). «Riding the Dirty Dog». Vice. Besøkt 1. august 2015. 
  29. ^ Lazarus, George (30. mai 1989). «Greyhound Cruise Line Making Waves». Chicago Tribune. Besøkt 30. juni 2015. 
  30. ^ Fritscher, Lisa. «How Disney Cruises Started». USA Today. Besøkt 30. juni 2015. «he arrangement worked well for eight years, but in 1993 Premier announced that it was trading in on board Disney characters for a new license agreement with Warner Brothers ... Disney entered negotiations with both Carnival and Royal Caribbean in 1993 to replace the exclusive land and sea deal it once had with Premier, but when talks proved unsuccessful, Disney opted to create its own cruise line.» .
  31. ^ «Strike Over Pay Cuts Halts Intercity Buses of Greyhound Lines». 3. november 1983. Besøkt 11. april 2014. 
  32. ^ «Historical Timeline». Greyhound Lines. Arkivert fra originalen 2015-10-19. Besøkt 30. juni 2015. «1987 The Greyhound Corporation divests its U.S. bus operations. The new company, Greyhound Lines, Inc., establishes its headquarters in Dallas. Fred Currey is the company's new chief executive. Greyhound Lines purchases Trailways, Inc., establishing Greyhound as the largest nationwide intercity bus transportation company.» 
  33. ^ Associated Press (4. februar 1987). «Union, Buyers of Greyhound Settle Contract». Los Angeles Times. Besøkt 9. april 2014. 
  34. ^ «THE GREAT GREYHOUND STRIKES». Angelfire.com. Besøkt 21. januar 2015. 
  35. ^ Times Wire Services (21. mars 1990). «P.M. Briefing: Greyhound Bus Fired on in Va.». Los Angeles Times. Besøkt 10. april 2014. 
  36. ^ LaMendola, Bob (3. mars 1990). «Greyhound Bust Strike at Nation's Biggest Bus Line Causes Delays, Drives Off Customers.». Sun-Sentinel (South Florida, USA). Besøkt 11. april 2014. 
  37. ^ a b c Inquirer Wire Services (31. august 1991). «Judge Approves Greyhound Plan To Reorganize». Philadelphia Inquirer. Besøkt 18. april 2014. 
  38. ^ a b «Complaint: USA v Greyhound Lines, Inc.». Antitrust Division website. U.S. Department of Justice. Besøkt 18. april 2014. 
  39. ^ «Final Judgment: USA vs Greyhound Lines, Inc.». Antitrust Division website. U.S. Department of Justice. Besøkt 18. april 2014. 
  40. ^ «Greyhound To Buy Carolina Trailways». Google News. 10. mars 1997. Besøkt 21. september 2013. 
  41. ^ «Greyhound Acquires Southeastern Trailways Business». Thefreelibrary.com. 6. juli 1998. Besøkt 21. september 2013. 
  42. ^ «Greyhound: 100 years old and acting younger than ever». The Washington Post. Besøkt 21. januar 2015. 
  43. ^ «USATODAY.com - Some left in lurch as Greyhound cuts stops». USA Today. Besøkt 21. januar 2015. 
  44. ^ «As Greyhound Cuts Back, The Middle of Nowhere Means Going Nowhere». The New York Times. 6. september 2004. Besøkt 21. januar 2015. 
  45. ^ «The Greyhound doesn't stop here anymore». Post-gazette.com. 13. november 2005. Besøkt 15. mars 2015. 
  46. ^ «Doghouse on Wheels». Besøkt 21. august 2017. 
  47. ^ a b c O'Shaughnessy, Patrice (16. juni 2003). «Chinatown Bus War Fuels Probe: Slain businessman tied to mob, cops say». Daily News. New York. Besøkt 17. april 2014. 
  48. ^ Schliefer, Theodore (8. august 2013). «Bus travel is picking up, aided by discount operators». Philadelphia Inquirer. Besøkt 25. august 2013. 
  49. ^ «exv99w1». Sec.gov. Besøkt 21. januar 2015. 
  50. ^ «FIRSTGROUP COMPLETES ACQUISITION OF LAIDLAW» (pressemelding). 1. oktober 2007. Arkivert fra originalen 2015-01-21. Besøkt 17. januar 2015. 
  51. ^ a b Sachs, Andrea (3. juli 2014). «Greyhound: 100 years old and acting younger than ever». The Washington Post. 
  52. ^ «Greyhound Gets A Makeover». CBS News. 12. november 2007. Besøkt 12. november 2007. 
  53. ^ «Greyhound New Buses». Greyhound. Besøkt 18. oktober 2013. 
  54. ^ «Even with a ticket, relying on Greyhound bus can be a gamble». Springfield News-Leader. Arkivert fra originalen 2015-01-21. Besøkt 21. januar 2015. 
  55. ^ {{Kilde pressemelding |forfatter= |tittel=Greyhound Introduces Reserved Seating Program |url=https://www.greyhound.com/en/newsroom/viewrelease.aspx?id=335&year=2007 |besøksdato=15. juni 2015 |dato=12. november 2007 |dødlenke=ja |arkivurl=https://web.archive.org/web/20151019053725/https://www.greyhound.com/en/newsroom/viewrelease.aspx?id=335&year=2007 |arkivdato=2015-10-19 }}
  56. ^ «Greyhound Modernizes IT Infrastructure to Provide More Pricing Options for Consumers and Optimize Operations» (pressemelding). 9. desember 2014. Arkivert fra originalen 2015-02-19. Besøkt 5. januar 2015. 
  57. ^ , http://las.depaul.edu/centers-and-institutes/chaddick-institute-for-metropolitan-development/research-and-publications/Documents/2014-Year-in-Review-of-Intercity-Bus-Service-in-the-United-States.pdf 
  58. ^ Austen, Ben (7. april 2011). «The Megabus Effect». Bloomberg Business. Bloomberg LLC. Besøkt 4. oktober 2015. 
  59. ^ «Greyhound Introduces New Express Service» (pressemelding). 12. november 2010. Arkivert fra originalen 2014-04-13. Besøkt 11. april 2014. 
  60. ^ McManis, Sam (10. november 2013). «Long-distance buses are cheap and surprisingly attractive options for travel». The Sacramento Bee. Besøkt 5. oktober 2015. «... there now is heated competition in the long-distance bus industry. The recent rise of Megabus.com, a British company featuring bright blue and orange two-decker coaches that began service in Sacramento in 2012, has prompted Greyhound to expand and upgrade its service. The result is a boon to travelers.» 
  61. ^ Automotive Writer (7. juni 2014). «Greyhound starting to get its stride back». The Dallas Morning News. The Dallas Morning News Inc. Besøkt 5. oktober 2015. «But Leach said the competition should benefit all the carriers because it calls attention to buses. "We're the ones with the iconic brand and the established network," he said. "But the fact that Megabus is coming in just gets buses in general out front and at a time when you've got all these great changes going on."» 
  62. ^ Forgione, Mary (16. juli 2015). «Greyhound starts bus service in Mexico, with connecting routes to Texas». Los Angeles Times. Besøkt 10. september 2015. 
  63. ^ Hudnall, David (24. september 2015). «Greyhound to expand Kansas City and Columbia services in light of Megabus' departure». The Ptich. Besøkt 5. oktober 2015. 
  64. ^ "Greyhound Timetables" Arkivert 27. desember 2014 hos Wayback Machine..
  65. ^ «Greyhound Express Perks and Benefits». Arkivert fra originalen 2014-12-31. Besøkt 31. desember 2014. 
  66. ^ Brock, Katherine Cromer (18. oktober 2012). «Greyhound Express adds cities to Houston route». Dallas Business Journal. Besøkt 2. april 2013. 
  67. ^ «Greyhound and Peter Pan Bus Lines Launch Express Service in the Northeast ; New Service Offers More Schedules, Faster Trips, Lower Fares and Easy-to-Use Regional Website» (pressemelding). Greyhound. 21. september 2010. Arkivert fra originalen 2015-10-05. Besøkt 22. april 2015. 
  68. ^ FirstGroup (sommeren 2014). «Greyhound factsheet» (PDF). Arkivert fra originalen (PDF) 2015-02-13. Besøkt 22. april 2015. 
  69. ^ «Greyhound Express FAQ». Arkivert fra originalen 2014-12-31. Besøkt 31. desember 2014. 
  70. ^ «Greyhound Connect». Greyhound.com. Besøkt 21. januar 2015. 
  71. ^ «Greyhound to ard Mo. to Iowa round trip service». METRO Magazine. 
  72. ^ «Greyhound Charter Services». Greyhound.com. Arkivert fra originalen 2015-01-02. Besøkt 2. januar 2015. 
  73. ^ «About Package Express». Shipgreyhound.com. Besøkt 21. januar 2015. 
  74. ^ a b «Greyhound Lucky Streak». Arkivert fra originalen 2015-01-02. Besøkt 2. januar 2015. 
  75. ^ «Greyhound Services & Routes». Greyhound.com. Besøkt 2. januar 2015. 
  76. ^ Lentzsch, Craig (mars–april 2003). «Making the Connections» (PDF). TR News (225). Transportation Research Board of the National Research Council. s. 32. Besøkt 2. januar 2015. «Greyhound's Quicklink brand of commuter service operates from Mt. Laurel, New Jersey, to New York City, and from Northeast Sacramento, California, to the Bay Area. Most recently, Quicklink began serving Macon, Georgia, to Atlanta.» 
  77. ^ «About Greyhound». Arkivert fra originalen 2014-02-14. Besøkt 11. april 2014. «Amtrak passengers use Greyhound to make connections to cities not served by rail on Amtrak Thruway service by purchasing a ticket for the bus connection from Amtrak in conjunction with the purchase of their rail ticket.» 
  78. ^ «Amtrak Thruway Connecting Services Multiply Your Travel Destinations». Besøkt 11. april 2014. 
  79. ^ Prabu, Karthick (22. februar 2013). «New TSA Pre-check airports, Greyhound goes Big Brother and more travel tech news». Tnooz. Besøkt 19. mars 2013. 
  80. ^ «Greyhound Lines». 
  81. ^ «Greyhound New Buses». Greyhound. Besøkt 18. oktober 2013. 
  82. ^ «Greyhound Applauds National Highway Traffic Safety Administration for Requiring Seat Belts on all New Motorcoaches Starting in 2016» (pressemelding). Greyhound Lines. 20. november 2013. Arkivert fra originalen 2015-10-19. Besøkt 17. juni 2014. 
  83. ^ "Types of stations & stops".
  84. ^ Hounds of the Road. Books.ggogle.com. Besøkt 21. januar 2015. 
  85. ^ «My Turn: He's still walking tall, and grateful to be alive». Dailybreeze.com. Besøkt 21. januar 2015. 
  86. ^ «GREYHOUND BUS/MALONE FREIGHT LINE, INC. TRUCK COLLISION». National Transportation Safety Board. 25. oktober 1973. Besøkt 15. juni 2015. 
  87. ^ Jean Heller (7. mai 2000). «The Day Skyway Fell: May 9, 1980». St. Petersburg Times. Besøkt 30. august 2015. 
  88. ^ «7 Killed in Collision Of a Greyhound Bus And Trucks in Utah». New York Times. Associated Press. 19. desember 1990. Besøkt 31. august 2015. 
  89. ^ «National Transportation Safety Board. 2000. Greyhound Motorcoach Run-off-the-Road Accident, Burnt Cabins, Pennsylvania, June 20, 1998.» (PDF). National Transportation Safety Board. 5. januar 2000. Besøkt 15. juni 2015. 
  90. ^ «Breaking News, U.S., World, Weather, Entertainment & Video News - CNN». CNN. 19. februar 2014. Arkivert fra originalen 2010-05-30. Besøkt 21. januar 2015. 
  91. ^ «Americas - Knife attack on California bus». BBC. Besøkt 21. januar 2015. 
  92. ^ TANG, TERRY; DAVENPORT, PAUL (23. januar 2014). «Police: 24 hurt after passenger attacks bus driver». Associated Press. Besøkt 31. januar 2014. 
  93. ^ «GREYHOUND BUS DEPARTS FROM LA, CRASHES IN SAN JOSE; 2 DEAD, 8 HOSPITALIZED». abc7.com. ABC News. 19. januar 2016. Besøkt 29. februar 2016. 
  94. ^ Early, David (21. januar 2016). «Mechanical failure ruled out in Greyhound bus crash in San Jose». San Jose Mercury News. Besøkt 29. februar 2016. 

Litteratur[rediger | rediger kilde]