Süddeutsche Automobil-Fabrik Gaggenau

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk

Süddeutsche Automobil-Fabrik Gaggenau (S.A.F.) i Gaggenau i Baden-Württemberg var en tysk kjøretøysprodusent. Produsenten var i virksomhet mellom 1905 og 1910, da den ble overtatt av Benz & Cie som utgjorde en del av Daimler-Benz AG-konsernet. George Wiss i 1904 grunnla firmaet i 1905 etter å ha kjøpt fabrikkanlegget som var bygget av Theodor Bergmann i 1894, og var dermed en aktiv leverandør av motordrevne kjøretøyer av alle typer, inkludert brannbiler og busser. Den første bussen med forbrenningsmotor i Norge var levert fra Gaggenau til A/S Stavanger Automobil-Omnibusselskab for ruten mellom Stavanger, Madla og Sola sommeren 1908.[1]

Modellbetegnelser[rediger | rediger kilde]

Både busser og lastebiler på 1900-tallet hadde felles chassis hvor tallet foran typebetegnelsen «to Lastwagen» eller «to Nutzlast» antyder nyttelast som to tonn (2) eller seks tonn (6). Busser som var bestilt og bygget på kundens anvisninger hadde navn som «Berlin», som var dobbeltdekkerbussen som var solgt til Berlin i 1907. Personbilene hadde sin typebetegnelse etter motorkraft som 12 hestekrefter i en parsylindermotor, «D/12» eller «C/28».[2]

Åpne busser i 1908 som var kalt aussichtswagen (panoramabuss) ved å være inspirert av kjøretøytypen char-à-bank,[klargjør] var bygget på chassis av type 2 to Lastwagen og 3 to Lastwagen. Den første typen var 4,6 meter langt med akselavstand på 3,36 meter med nyttelast på 2 tonn og C/28 eller C/36 firesylindermotor. Den siste var 5,87 meter langt med 3,6 meter i akselavstand med nyttelast på 3 tonn med C/28 eller C/36 motor.[3] Som charbang-kjøretøyet var seteradene arrangert slik at man satt som i en amfi slik at disse fra bak kunne se over hodene på disse foran.

Den norske bussen[rediger | rediger kilde]

Den 5. juni 1908 kom et skip fra Tyskland med et busskjøretøy til Stavanger. Like etterpå ble bussen satt inn i ruten mellom Stavanger, Madla og Sola. Bussen, som fikk kallenavnet «den blå automobil», hadde en motor på 36 hestekrefter og plass til tjue passasjerer fordelt på seks sittebenker på et åpent karosseri med stillastak som vern mot værelementene. Bussruten opererte ikke lenge, fordi mange av innbyggerne på Sola som mislikte biltrafikken lanserte boikottaksjoner og man måtte reduserte antallet bussturer fra ti om dagen til kun to om dagen. Vinterforholdene gjorde det ikke mulig å fortsette busstrafikken, som startet på nytt i våren 1909. Til slutt ble ruten nedlagt da bilselskapet fikk økonomiske problemer samtidig som det oppsto motortrøbbel.[1]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b Losnegård, s. 44
  2. ^ Oswald, s. 10-11
  3. ^ Oswald, s. 27

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]