Støyforurensning

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Dette er en artikkel om støy som lyd. For andre typer støy se Støy (andre betydninger)

Støy eller støyforurensning er uønsket lyd. I Norge er veitrafikken den dominerende kilde for støyforurensning.[1] 1,4 mill. nordmenn er utsatt for veitrafikkstøy over 55 dBA, målt som et gjennomsnitt over døgnet, og målt ved ytterveggen. I Oslo er halvparten av innbyggerne utsatt for et slikt – og til dels betydelig høyere – støynivå. Et støykart over Oslo[2] viser at enkelte bolighus langs E18 vestover faktisk utsettes for et gjennomsnittlig støynivå på over 80 dBA. Siden dB-skalaen er logaritmisk, tilsvarer en økning på 10 dBA en tidobling av lydenergien, slik at 80 dBA fysisk tilsvarer ca. 300 ganger så mye støy som 55 dBA.Statistisk sentralbyrås levekårsundersøkelse viser at 5 % av befolkningen har søvnproblemer pga. støy.

Målt etter støyplageindeksen (SPI) stod iflg. Statistisk sentralbyrå veitrafikkstøy for 79 % av støyplagene i 2007. Fly stod for 4 %, jernbane 4 %, industri 4 %, annen næring 3 %, andre kilder 6 %. Støyplageindeksen tar utgangspunkt i både de som er lite plaget, delvis plaget og sterkt plaget av støy og definerer ut fra dette en gjennomsnittlig plagegrad for ulike støykilder. Indeksen tar hensyn til ulikheter i støynivåer, måleenheter og støykildenes egenskaper.

Helseskader[rediger | rediger kilde]

Støyforurensning er ofte svært helseskadelig. Støy kan føre til eller bidra til bl.a. stress, konsentrasjonsvanskeligheter og hjerte-/karsykdommer. Kraftig veitrafikkstøy kan antagelig også bidra til hjerneslag hos eldre over 65 år.[3] Iflg. EUs miljøbyrå (EEB) får hvert år 245 000 EU-borgere hjerte- og karsykdommer som er fremkalt av veitrafikkstøy. Hvis forholdene er de samme i Norge, tilsvarer dette over 2000 nordmenn.

Sterk støy kan gi hørselsskader[rediger | rediger kilde]

Sterk støy kan medføre hørselsskader som hørselstap og/eller tinnitus(øresus). Iflg. HMS-magasinet får 2000 mennesker i Norge årlig hørselsskader på jobb. Bl.a. barnehageansatte og kundebehandlere i såkalte callsentre fremheves som særlig utsatt. Iflg. Legehåndboka har imidlertid enkelte studier vist forekomst av sensorineuralt hørselstap på over 40% blant ansatte i diskotek mot 10% i referansegruppen.[4]

Lover, regler og forskrifter mot støy[rediger | rediger kilde]

Både i Norge og på EU-nivå (som Norge er forpliktet til å følge pga. EØS-avtalen) finnes lover, regler, forskrifter og retningslinjer som skal beskytte mot helseskadelig støy[5][6][7]. Når mange likevel plages av støy, skyldes det bl.a. at

  • Folks toleranse for støy er svært forskjellig, og grenseverdiene er satt så høyt at mange likevel kan sjeneres av støy: «Retningslinjene angir grenser hvor inntil 10 % av befolkningen fremdeles vil kunne være sterkt plaget av støy.» (Miljøverndepartementets retningslinje for støy i arealplanleggingen)[8].
  • Lovene og reglene ikke håndheves, delvis (men ikke bare) fordi de støyplagede ikke kjenner sine rettigheter (f.eks. utenlandske bygningsarbeidere eller personale på skjenkesteder som ikke kan norsk).[9]
  • Kommunestyrene ofte gir dispensasjoner for støyende virksomhet[10]
  • De støymålingene og -beregningene som reglene og håndhevingen av dem bygger på, kan være omtrentlige og ufullstendinge. F.eks. er støykartet for Oslo ennå pr. 2012 basert på beregninger ut fra trafikken i 2006[11].
  • Retningslinjer og veiledninger er normalt ikke juridisk bindende[12], eller gjelder bare for f.eks. bebyggelse fra 2005 og nyere.[13]

Støy på arbeidsplassen[rediger | rediger kilde]

Forskrift om vern mot støy på arbeidsplassen[14] skal beskytte arbeidstagerne mot helseskadelig støy. Bl.a. er hørselvern påbudt ved 85 dBA og mer, målt som gjennomsnitt over 8 timer. Ved fire timers eksponering tillates dobbelt så sterk støy, dvs. 88 dBA.
       Som så ofte ellers blir heller ikke denne forskriften alltid fulgt. En undersøkelse i regi av Arbeidstilsynet ved 640 bedrifter (innen bl.a. bygg og anlegg, næringsmiddelindustrien, barnehager og telefonsalg) viste følgende: 38 % hadde ikke gjennomført støymålinger, 43 % hadde ingen planer om å redusere støyen, og 63 % fikk pålegg om tilsammen 1098 forhold.[15]

Betydelig fremgang på mange arbeidsplasser[rediger | rediger kilde]

På mange arbeidsplasser har fremgangen vært betydelig, bl.a. fordi støyende maskiner og motor er blitt erstattet med mindre støyende. F.eks. er støynivået i førerkabinen til NSBs El. 18 ved samme hastighet opptil 10-15 dBA lavere enn i det eldre El. 14, som igjen var mindre støyende enn forgjengerne. Den sterkeste togstøyen i dag, både for lokførere og for omgivelsene, er tyfonen som brukes ved planoverganger. Denne støyplagen forsvinner etter hvert som planovergangene blir nedlagt.[16].

Referanser[rediger | rediger kilde]

Se også[rediger | rediger kilde]