Carrosses à cinq sols

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Rutekart over femskillingsvognene.
Minnesplakat under 350-årsjubileet av Parisvognene. Plakaten i Clermont-Ferrand, Blaise Pascals fødested.

Femskillingsvogn, på fransk carrosses à cinq sols, var en form for kollektivtrafikk drevet med hester i Frankrikes hovedstad Paris. Vognene utgjorde den første formen av kollektivtrafikk i bymiljø i verdenshistorien. Konseptet var utviklet av filosofen og matematikken Blaise Pascal.

Fem linjer starteres i flere kvarter i Paris den 18 mars 1662. Restriksjoner og høye tariffer fra parlamentet i Paris fulgt til nedleggelsen av vogntjenesten i 1677.

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Det kom til å vare fram til 1800-talet før kollektivtrafikk i større skala i bymiljø testes på alvor, dels på grunn av begrensede størrelse på byene, dels på grunn av smale gatenett. Femskillingsvognen utgjorde et unntak som et tidlig eksperiment med kollektive reisemidler.

I november 1661 startet Blaise Pascal ett firma sammen med Artus Gouffier de Roannez, guvernør och generalløytnant i provinsen Poitou, markis de Sourches samt Pierre de Perrien, markis de Crenan. De ansøker om å skape en transportvirksomhet for:

Sitatvognene som stadig foretar den samme reisen i Paris, fra ett kvarter til ett annet, det vill si for fem skilling hver gang per gång … og som reise hele tiden med samme tidtabeller, uansett hvor mange som vil reise videre, til og med og det ikke kom noen, ettersom man må betale for de tomme plassene.Sitat
[1].

Paris under kong Ludvig XIV hadde allerede mer enn 500 000 innbyggere, og var etter London verdens største by. 500 hovedgater, 100 torg eller småtorg, ni broer och 22 000 hus inngikk i byen.[2] Femskillingsvognene innstiftes gjennom en beslutning av det kongelige rådet den 19 januari 1662. Kung Ludvig XIV skrev under patentsbrevet som tillatt den nye tjenesten, och dermed også selskapets monopol. Efter testforsøk 26 februar, ble det besluttet at fem ruter for femskillingsvognene skal starte.[1]

Linjene[rediger | rediger kilde]

Den første linjen starteres 18 mars, som forbandt Porte Saint-Antoine og Palais du Luxembourg, via Rue de la Verrerie, pont au Change, Pont Neuf och Rue Dauphine. 11 april åpnes den andre linjen, som sammenlenket Rue Saint-Antoine og Rue Saint-Denis via place Royale (Place des Vosges) ogRue des Francs-Bourgeois.

En tredje rute startet den 2. mai, som forbandt Luxembourg og Rue Montmartre via Pont Saint-Michel, Pont Neuf og Place des Victoires. Den fjerde linjen starteres 24 juni, med en sirkulær rute. Dessuten hadde man besluttet å ha en avgift på bruk av tjenesten, som avhengiges av lengden på reisen Reiseruten deles in i seks seksjoner som skilles med overganger, hvor reisende må betale fem skillinger per to overgang. I den 5. juli ble den siste linjen som lenket sammen Luxembourg og rue de Poitou via pont Notre-Dame og Rue Saint-Martin åpent.

Hestevognene[rediger | rediger kilde]

Hestevognen drives med fire hester og styres av en kusk og en lakei. Det var plass for åtte passasjerer, og var tunge og klumpede for kusken som ikke kunne stoppe langs vegen. Passasjerer måtte dermed stige av og på ved anmodning på holdeplassene.[1]

Tjenesten innvigdes med mye pomp og prakt og var godt mottatt av befolkingen, selv om parlamentet til forskjell fra kongen hadde visse synspunkter, blant annet at bussvognene dels ekskludere «vanlige» folk til fordelen for bedrestilte som borgerfolk og adelige. Dette forårsaket misnøye som fulgt til protestaksjoner av folk. Etter prisen forøkes fra fem til seks skillinger ble vognene mindre populært.[3]

De bevarte dokumentene viste ikke når bussvirksomheten opphørte. Flere historikerne antar at busstjenesten hadde stoppet i de første årene etter det siste dokumentet.[3]

Se også[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b c "carrosses qui feraient toujours les mêmes trajets dans Paris d'un quartier à l'autre, savoir les plus grands pour cinq sols marqués... et partiraient toujours à heures réglées, quelque petit nombre de personnes qui s'y trouvassent, même à vide s'il ne se présentait personne, sans que ceux qui se serviraient de cette commodité fussent obligés de payer plus que leurs places." Jean Robert, Les tramways parisiens, s. 28
  2. ^ Marc Gaillard, Du Madeleine-Bastille à Meteor, histoire des transports parisiens, s. 10
  3. ^ a b Jean Robert, Les tramways parisiens, s. 29

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Pascal, Blaise; Strömholm Stig (2012). Brev och småskrifter. [Atlantis väljer ur världslitteraturen], 99-0162253-0. Stockholm: Atlantis. sid. 60-62. Libris 12348362. ISBN 978-91-7353-537-3