Setra

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Flere generasjoner Setra samlet: (f.v.) S 6, S 208 HM, S 210 HD og S 511 HD.
Restaurert 1956-modell Setra S 6 tilhørende Demy Schandeler i Luxembourg. En 1961-modell av tilsvarende modell ble bruktimportert til Norge i 1964 av busseier Konrad Gjesteland i Høle.
Setra S 313 UL som postbuss over Sustenpasset i Sveits.
Setra S 417 HDH som VIP-buss i Tyskland.
Setra S 516 HD/2 i Tyrkia.

Setra er et bussmerke som produseres i Neu-Ulm i Tyskland og er mest kjent for luksuriøse turbusser, men har også rutevogner i sortimentet.

Setra-bussene er, i motsetning til hva vi er vant med i Norge, bygget med selvbærende karosseri. Navnet "Setra" er avledet av det tyske ordet "selbsttragend", som betyr selvbærende. Bussene har ellers mange felles komponenter med øvrige EvoBus-produkter, som f.eks. Mercedes-Benz busser.

Bussmodellene deles opp i tre hovedsegmenter; MultiClass som er alle rutevogner, ComfortClass som er vanlige tur- og ekspressbusser og TopClass som er de mest påkostede turbussene.

Historie[rediger | rediger kilde]

Setra ble opprinnelig bygget av Karl Kässbohrer Farzeugwerke i Ulm, et selskap som hadde bygget vogner siden 1893 og busser siden 1911. I 1922 ble selskapet overtatt av sønnene Otto og Karl (Jr). Opp gjennom årene bygde Kässbohrer forskjellige busser, stort sett på snutebilunderstell, og blant annet med tilhenger eller som semi. I 1950 begynte Otto utviklingen av det som da var en helt ny måte å bygge busser på. Tidligere ble busser bygget ved at man monterte karosseri på et chassis, enten et vanlig bil- eller lastebilchassis, eller et chassis spesialkonstruert for å bygget buss på, og i de aller fleste tilfeller var motoren foran. Med den nye måten å bygge på ble det konstruert et lett rammeverk som ble kledd inn med karosseri, mens de tekniske komponentene og drivlinjen ble montert inn i rammeverket. Dette gjorde at man blant annet kunne plassere motoren bak og slippe å ha en mellomaksling. Den første modellen av det for anledningen nye merket Setra ble lansert i april 1951 og fikk betegnelsen S 8, der 8-tallet angir høyeste antall seterader i bussen. Denne måten å angi modellnavnet på brukes fortsatt, og har vært brukt på nesten alle Setra-modeller opp gjennom historien.

I 1953 ble S 8 avløst av en ny serie busser i forskjellige lengder, kjent som "10-serien", først introdusert med S 9 og S 10, og i 1955 kom den 6,7 meter lange S 6, den minste Setra-modellen gjennom tidene. Senere i 1955 kom S 11, S 12 i 1959, S 14 i 1961 og S 15 i 1965. Mens de vanlige Setra-modellene først og fremst var turbusser, ble det også bygget rutevogner og bybusser. Den første var SP i 1954, den forlengede SPL i 1957, ST 110 i 1958, leddbussene SG 165 i 1959 og SG 175 i 1961, og S 125 i 1963. I 1965 tok S 7 over som den korteste modellen, og var samtidig ganske lik modellene i den påfølgende modellserien.

I 1967 ble "100-serien" lansert med modellene S 100, S 110, S 120, S 130, S 140 og S 150, der navnene er angitt av seterader etterfulgt av en 0. S 80 ble lansert som den minste modellen i 1968, mens en utgave som var like bred som de andre, kjent som S 80 B, ble lansert i 1975. Av rutevogner kom S 130 S og S 140 ES i 1971 og leddbussen SG 180 i 1972. I 1973 ble S 200 lansert som en forløper til neste modellserie og som den første virkelige "superhøydekkeren".

Sommeren 1976 ble 200-serien lansert med normalgulvmodellene S 211 H, S 212 H, S 213 H og S 215 H, og høydekkermodellene S 213 HD og S 215 HD. Igjen ble bussenes lengde angitt av antall seterader, bak 2-tallet. I 1977 kom den korte S 209 H og S 209 HM (med midtdør), som i 1979 fikk selskap av den enda kortere S 208 H og S 208 HM i 1979. I 1980 ble superhøydekkerne S 215 HDS og S 216 HDS lansert, der sistnevnte hadde førerplassen under kupéen, akkurat som på en dobbeltdekker. Denne var i utgangspunktet basert på en prototype av en superhøydekker leddbuss bygget et par år tidligere, kjent som SG 221 HDS.[1] Samme år ble også rutevognene S 213 HR og S 215 HR lansert, fulgt av de mer urbane S 213 RL og S 215 RL året etter. Setras første dobbeltdekker turbuss ble lansert i 1981 under navnet S 228 DT. I 1983 ble modellserien videre fyllt opp med S 210 H, S 210 HD og S 211 HD. I tillegg ble en ny serie med universelle rutevogner lansert i form av S 215 UL og leddbussen SG 221 UL. I 1984 ble det lansert en 40 fot lang superhøydekker turbuss spesielt for det nord-amerikanske markedet under navnet S 215 HDH, som ble bygget med amerikanske drivlinjekomponenter. Denne modellen kom i 1988 også til Europa i en modifisert utgave med europeiske drivlinjekomponenter og et utseende mer likt de andre europeiske modellene. I 1984 ble også bybussmodellene S 215 SL og SG 219 SL (leddbuss) lansert. I 1989 ble S 300 NC lansert som den første lavgulvmodellen, og en pekepinn mot neste modellserie. I 1992 ble laventrémodellene S 215 NR og S 217 NR lansert. For det nord-amerikanske markedet kom det i 1993 den 45 fot lange S 217 HDH, som fikk sin europeiske versjon i 1996. I 1994 kom S 250 som en forenklet utgave av den vanlige høydekkeren, der blant annet muligheten for egen sjåførdør var borte.

I 1989 begynte Kässbohrer byggingen av en helt ny fabrikk i Neu-Ulm, på motsatt side av Donau i forhold til Ulm. Anlegget stod ferdig høsten 1992. Disse store investeringene var med på å føre Kässbohrer i økonomiske vanskeligheter, og på begynnelsen av 1990-tallet ble selskapet splittet opp. Lastebilpåbygg- og tilhengerproduksjonen ble solgt ut i 1993, produksjonen av tråkkemaskiner ble solgt ut i 1994, og bærer fortsatt Kässbohrer-navnet den dag i dag, mens i starten av 1995 ble bussproduksjonen solgt til Daimler AG og den 14. februar slått sammen med bussdivisjonen til Mercedes-Benz under navnet EvoBus. Likevel er Setras logo fremdeles Kässbohrers «K» i en ring, som blant annet finnes på hjulkapsler og ratt. Frem til da hadde man fått bussene bygget med motorer fra mange forskjellige produsenter, mens under Daimler var det kun konsernets egne produsenter som gjalt.

300-serien ble lansert i 1991 med høydekkerne S 309 HD og S 315 HD og superhøydekkeren S 315 HDH. Førstnevnte var en midibuss og ble utviklet og bygget i Aabenraa i Danmark, etter at Kässbohrer året før hadde kjøpt fabrikken. Den ble produsert der frem til 1995, etter at fabrikken var blitt solgt til Volvo. I 1993 ble S 328 DT lansert som neste generasjon dobbeltdekker turbuss, og høydekkeren S 312 HD for å fylle mellomrommet mellom de to foregående. I 1994 kom rutevognene S 315 UL og S 315 H, i tillegg til den lettere turbussmodellen S 315 GT på samme plattform, og året etter kom flere rutevogner i form av den korte S 313 UL, lavgulvmodellen S 315 NF og leddbussen SG 321 UL. De fleste "UL"-modellene ble også etter hvert lansert som Mercedes-Benz Integro, og har vært bygget på Setra-fabrikken helt siden starten. I 1996 kom den forenklede høydekkermodellen S 315 GT-HD, og året etter rutevognene S 317 UL og de 15 meter lange S 319 UL og S 319 NF. I 1997 ble også de tre-akslede superhøydekkerne erstattet av S 315 HDH/3 og S 317 HDH, mens S 316 HDS bare var en facelift fra 200-serien. S 319 GT-HD kom i 1998 og S 317 GT-HD kom i 1999, mens S 316 UL kom i 2002.

I mars 2001 ble første delen av 400-serien presentert med det øverste segmentet, TopClass 400, som omfattet høydekkerne, superhøydekkerne og dobbeltdekkeren. Ved presentasjonen var S 411 HD, S 415 HD, S 415 HDH og S 417 HDH klare, mens dobbeltdekkeren S 431 DT ble lansert i 2002. I 2003 ble den nordamerikanske TopClass-modellen S 417, også kjent som S 417 TC lansert, mens på det euorpeiske markedet kom S 416 HDH som en mellomting mellom de to andre superhøydekkerne. Samme året ble også de første modellene i segmentet ComfortClass 400 lansert med S 415 GT-HD og S 416 GT-HD, og S 415 GT og S 417 GT-HD i 2004. I 2005 kom tredje og siste segment i 400-serien, MultiClass 400, som ved lansering omfattet modellene S 412 UL, S 415 UL, S 417 UL og S 419 UL. I 2006 kom lavgulvmodellene S 415 NF og S 416 NF som er bygget på samme plattform som Mercedes-Benz Citaro. De forskjellige segmentene ble etter hvert utvidet med flere modeller. ComfortClass ble komplettert med en to-akslet S 416 GT-HD/2 i 2006, S 416 GT i 2007 og 15-metringen S 419 GT-HD i 2008. Til MultiClass kom S 416 UL i 2007 og S 415 H og S 416 H i 2009. I 2011 ble en rimeligere modell lansert for det nord-amerikanske markedet med ComfortClass-modellen S 407, eller S 407 CC, som er den eneste av dagens modeller der modellbetegnelsen ikke stemmer overens med antall seterader. I 2013 ble "UL business"-modellene lansert som et enklere og rimeligere alternativ til UL-modellene, spesielt rettet mot anbudsmarkedet, med modellene S 415 UL business, S 416 UL business og S 417 UL business. Disse modellene er basert på tyrkiskbygde Mercedes-Benz Intouro og blir bygget på den samme fabrikken i Tyrkia. I 2014 ble laventrémodellene S 415 LE business og S 416 LE business lansert, mens 15-metringen S 418 LE business kom i 2015.

Setras 500-serie ble først lansert i 2012 med ComfortClass 500-modellene S 515 HD, S 516 HD/2, S 516 HD og S 517 HD som erstatning for GT-HD-modellene. I 2013 fulgte TopClass 500-modellene S 515 HDH, S 516 HDH og S 517 HDH. I 2014 ble ComfortClass-utvalgtet komplettert med den korte S 511 HD og den lange S 519 HD, i tillegg til de litt lavere modellene S 515 MD og S 516 MD, som erstattet GT-modellene. Dobbeltdekkeren er fortsatt i 400-serien, som også alle MultiClass-modellene og de nord-amerikanske modellene er.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ «Setra SG 221 HDS». Omnibusarchiv (tysk). 10. september 2007. Besøkt 1. desember 2015. 
  • Sürig, Udo, red. (2011). Setra – Chronology and Milestones (engelsk). Daimler AG.  [Utgitt i forbindelse med 60/100-årsjubileum]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Commons-logo.svg Commons: Kategori:Setra vehicles – bilder, video eller lyd