Francesco Francia

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Madonna i rosengård
«Den hellige Cecilias begravelse» (freske; 1504-1506). San Giacomo Maggiore, Bologna.

Francesco Raibolini (født muligens i 1447 i Bologna i Italia, død 5. januar 1517 samme sted), bedre kjent som Francesco Francia, var en italiensk maler og gullsmed. Francia begynte å male i 1485 i en eklektisk stil.

Liv og virke[rediger | rediger kilde]

Francesco Francia omtales av Giorgio Vasari i annen del av hans berømte kunstnerbiografier (Le vite dei più eccellenti architetti, pittori et scultori italiani).

Innen han hengav seg til maleriet i 1485, utdannet han seg til gullsmed. Han studerte under den italienske maler Francesco Squarcione. Hans bilder er for det meste preget av fremstillinger av Jomfru Maria og av helgener. Ved siden av malte han portretter.

Blant hans egne studenter var Innocenzo Francucci, kalt Innocenzo da Imola, og kobberstikkeren Marcantonio Raimondi. I løpet av hans levetid hadde han i alt mer enn 300 lærlinger og andre elever saom var innom hans kunstnerverksted i Bologna.

I 1483 ble han leder av gullsmedlauget, et embede han bekledte under flere perioder (1489, 1506–1508 og 1512). I 1514 var han leder for de fire kunster. Han ble bestilt av Bentivogliene til myntmester og ble bekreftet som dette av pave Julius II, og fikk en betydeleg berømmelse for sitt stempelscnitt, sølvornament og niello. To av hans niellotallerkener befinner seg i Bolognas akademi.

Han er mer berømt som maler. Innflytelsen fra Lorenzo Costa er tydelig (skjønt i noem kilder hevdes det derimor at Lorenzo Costa var hans elev). Som norditaliener var Francia ikke så skolert i den florentinske tegnekunst som Perugino, og derfor virker hans figurer slappere og flatere. Han nløyer seg med færre figurer, men klarer desto mere å gi dem et avmålt og salvedshullt uttrykk som antyder et sart sjeleliv, særlig i de kvinnelige gestaler. Francia og Perugino gårt for å være de fremste veiberedere for den mellomitalienske høyrenessanse. Idet de stadig mer vender seg bort fra de realistiske tendenser i quattrocento til fordel for en idealisering, nærmet de seg allerede den klassiske stil som skulle formfullendes av Rafael. Francia og Rafael stod i vennskaleplig kontakt med hverandre (brevveksling fra 1508 er kjent). Vasari videreformidler den anerdote at Francia døde da han fikk skue Rafaels «Estasi di santa Cecilia» (Pinacoteca Nazionale di Bologna)

Berømt ble også hans (nå antatt tapte) pprtrett av Isabella d’Este fra 1511, da dette brukes som et paradeeksempel i kunsthistorien for de manglende modellsesjoner i renessansen. Uten modellsesjoner malte Francia markgrevinnen på grunnlag av en fremmed tegning (sannsynligvis fra Lorenzo Costa, eller Leonardo da Vincis berømte profiltegning) og etter hennes halvsøster muntlige beskrivelse. Isabella var så begeistret at hun i emn alder av 62 år i 1536 bad Tizian om å male et foryngende portrett av henne - på grunnlag av Francias portrett, og atter uten å sitte som modell. Resultatet ble Tizians «Sorte Isabella» i Kunsthistorischen Museum Wien.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Giorgio Vasari: Le vite dei più eccellenti architetti, pittori et scultori italiani, Firenze 1568
  • George C. Williamson: Francesco Raibolini, called Francia, London 1901
  • Giuseppe Piazzi: Le Opere di Francesco Raibolini, detto il Francia, orefice e pittore. Azzoguidi, Bologna 1925
  • Emilio Negro, Nicosetta Roio: Francesco Francia e la sua scuola. Artioli Editore, Modena 1998, ISBN 8877920572
  • Sally Hickson: Giovanni Francesco Zaninello of Ferrara and the portrait of Isabella d'Este by Francesco Francia, Renaissance Studies Vol. 23 No. 3 (2009), S. 288–310

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]