Abel Seyler

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Abel Seyler
Abel Seyler silhouette - Basel.svg
Silhuett av Abel Seyler
Født 23. august 1730
Liestal, Sveits
Død 25. april 1801 (70 år)
Rellingen, Holsten
Begravet Rellingen
Ektefelle
Barn
Yrke Bankier og teatermann
Nasjonalitet Basel
Religion Kalvinisme
Signatur
Abel Seylers signatur

Abel Seyler (født 23. august 1730 i Liestal i Sveits, død 25. april 1801 i Rellingen i Holsten, Danmark-Norge) var en sveitsiskfødt bankier og teatermann. Han startet karrièren som kontroversiell finansakrobat og spekulant i valuta og andre finansielle instrumenter, men ble senere kjent som en av opplysningstidens ledende europeiske teaterledere og som «den fremste støtte for tysk teater»[1] i sin levetid.

Han var hovedmannen bak Hamburgs nasjonalteater (1767–1769), som hadde Lessing som verdens første dramaturg, og grunnlegger og leder av Seylersche Schauspiel-Gesellschaft (1769–1779), en av samtidens mest anerkjente vandrende teatertrupper som ble regnet som «det beste teaterkompaniet i Tyskland i sin tid».[2] I tre år virket Seyler-teateret ved Anna Amalias hoff i Weimar, og senere gjestet Seyler-teateret en rekke andre hoff og byer. Han var en aktiv deltager i Sturm und Drang-perioden, introduserte Shakespeare på tyske scener, fremmet Ludvig Holbergs idé om nasjonalteateret og fremmet tyskspråklig opera. Skuespillet Sturm und Drang, som gav navnet til perioden, ble skrevet for og urfremført av Abel Seylers teater, og Seyler hadde også en viktig rolle i å popularisere Sturm und Drang-dikterne.

Han var gift i første ekteskap med en søster av naturforskeren J.G.R. Andreae og i andre ekteskap med Friederike Sophie Seyler, Tysklands ledende skuespillerinne i andre halvdel av 1700-tallet, som skrev syngespillet Oberon (eller Hüon und Amande), som librettoen til operaen Tryllefløyten delvis er basert på. Seyler ble frimurer i London i 1753 og spilte en tidvis viktig rolle i tysk frimureri til sin død. Abel Seyler var far til bankieren L.E. Seyler og svigerfar til Sturm und Drang-dikteren Johann Anton Leisewitz.

Bakgrunn og oppvekst[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Seyler

Abel Seyler vokste opp som prestesønn i Liestal like utenfor Basel i Sveits. Foreldrene var Abel Seyler den eldre (1684–1767), kalvinistisk prest, dr.theol. og sogneprest i Frenkendorf-Munzach i Liestal, og Anna Katharina Burckhardt (1694–1773), en slektning av orientalisten Johann Ludwig Burckhardt. Han tilhørte på begge foreldrenes sider noen av de mest kjente patrisierslektene fra Basel. Han var barnebarn av den kalvinistiske teologen Friedrich Seyler og Elisabeth Socin, som tilhørte en italiensk adelsslekt opprinnelig fra Toscana, og han stammet på morens side også fra slektene Merian og Faesch. Han var oppkalt etter sin oldefar Abel Socin (1632–1695), dommer i Basel og gesandt til det franske hoff. Han var også en matrilineær etterkommer av Justina Froben, datter av humanisten Johann Froben. Abel Seyler hadde en søster, Elisabeth Seyler (1715–1798), som var gift med presten Daniel Merian.

Bankhuset Seyler & Tillemann[rediger | rediger kilde]

Seyler & Tillemann samarbeidet nært med Heinrich Carl von Schimmelmann

I ung alder dro Seyler fra Sveits til Hamburg, der han først etablerte seg som velstående forretningsmann og grunnla et bank- og handelshus sammen med kompanjongen Johann Martin Tillemann, Seyler & Tillemann. Under Syvårskrigen handlet Seyler og Tillemanns firma bl.a. med veksler, sølv og mynter i stor stil (produsert ved myntverket Münze zu Rethwisch i samarbeid med forretningspartneren Heinrich Carl von Schimmelmann[3]). De eide også et stort sølvraffineri i Hamburg med et fabrikkanlegg i Hohendamm. Seyler & Tillemann drev under Syvårskrigen en vill spekulasjon i devaluering av pengeverdien, og firmaet gikk i 1763 konkurs med 3 millioner Mark Banco i gjeld, noe som ble regnet som spektakulært på grunn av kreditorenes store tap og fordi Seyler og Tillemann hadde sikret seg rundt 80 000 mark hver fra konkursboet. Konkursen førte til en rekke rettssaker, som nådde Rikskammerretten i 1765.[4] Seyler og Tillemann var utpregede levemenn, viste liten respekt for de sosiale konvensjonene blant Hamburgs kjøpmannsborgerskap og tok ikke konkursen særlig tungt.[5] Etter at banken hans gikk konkurs viet Seyler seg til sin store interesse, teater.

Nasjonalteateret i Hamburg[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Hamburgische Entreprise

Gotthold Ephraim Lessing malt under årene i Hamburg

Med kompanjongen Tillemann og tapetfabrikanten Bubbers som inaktive partnere brukte Seyler sine resterende midler på å overta Konrad Ernst Ackermanns teaterbygning, Comödienhaus, og finansiere Nasjonalteateret i Hamburg. Det var et ambisiøst foretagende med Det Kongelige Teater, grunnlagt av Ludvig Holberg i 1748, som forbilde. Gotthold Ephraim Lessing var ansatt ved teateret som verdens første dramaturg, og hans teaterkritikker ble senere utgitt i det kjente skriftet Hamburgische Dramaturgie, som gav faget dramaturgi sitt navn. Abel Seyler var teaterets ledende finansielle støtte og drivkraft. Nasjonalteateret eksisterte fra 1767 til 1769, da pengene var brukt opp.

Seylersche Schauspiel-Gesellschaft[rediger | rediger kilde]

I 1769 etablerte Seyler teatertruppen Seylersche Schauspiel-Gesellschaft. Teatertruppen bestod til enhver tid av rundt 60 medlemmer, blant dem noen av Tysklands ledende skuespillere slik som Konrad Ekhof, og eget orkester, ballett, husdramaturger, komponister og dramatikere (blant dem Klinger, Wieland, Hiller, Benda oa.). Truppen ble en av Tysklands fremste «vandrende teatertrupper» i perioden 1769–79; i 1769 ble Abel Seyler utnevnt av Georg III av Hannover og Storbritannia til «direktør for de kongelige og kurfyrstelige hoffskuespillere» i Kurfyrstendømmet Hannover, og i 1771 ble Seyler-teateret invitert til å virke ved hoffet i Weimar av hertuginne Anna Amalia, som på denne tiden inviterte en rekke av tidens fremste kunstnere dit (Herder, Goethe, Schiller). Oppholdet i Weimar tok slutt tre år senere da slottet brant i 1774. Fra 1774 til 1775 virket Seylers teaterkompani som hoffteater i Gotha, og deretter fulgte opphold i Dresden, Leipzig og Frankfurt am Main.

En rekke kjente skuespill ble skrevet på oppdrag fra Abel Seyler, bl.a. Sturm und Drang av Klinger, som gav navnet til perioden.

Musikkritikeren John Warrack skriver:

«Suksessen til Abel Seylers teatertrupp i etterkrigsårene var basert på hans forretningssans, kombinert med en evne til å tiltrekke seg talent, men han ville ikke ha blomstret uten den større respekten som begynte å bli vist reisede teatertrupper i det nye klimaet av interesse for drama og dermed i dramatisk musikk. Seyler var ikke bare i stand til å rekruttere berømte skuespillere som Konrad Ekhof; i 1769 utnevnte han Anton Schweitzer som musikalsk leder, med oppdraget å utvide repertoaret med opera.»[6]

Mannheims nasjonalteater[rediger | rediger kilde]

I 1778 ble Seyler og hans teater rekruttert til å danne kjernen i det nye Nasjonalteateret i Mannheim, som ble grunnlagt av Karl Theodor av Bayern og som åpnet dørene i 1779. Teateret ble ledet av baron Wolfgang Heribert von Dalberg (en bror av kurfyrst Karl Theodor von Dalberg) som intendant og av Abel Seyler som regissør, og ble i løpet av kort tid et av de fremste teatrene i Europa. I samarbeid med Dalberg staket han ut teaterets karakteristiske kunstneriske retning, basert på idéen om balanse mellom en mer «naturlig» stil og en viss nobelhet og idealisme.[7]

Sene år og død[rediger | rediger kilde]

Fra 1781 til 1783 var Seyler direktør for slottsteateret i Schleswig. Mellom 1783 og 1787 ledet han igjen Comödienhaus i Hamburg, og fra 1787 til 1792 var han igjen direktør for slottsteateret i Schleswig.

I 1789 døde Friederike Sophie Seyler og i 1792 fikk han en pensjon av sin frimurerbror og bekjente Karl av Hessen, som da var stattholder i Schleswig og Holstein. Abel Seyler bodde fra 1798 i Rellingen nord for Hamburg, som gjest på godset til sin mangeårige venn, samarbeidspartner og frimurerbror, skuespilleren Friedrich Ludwig Schröder, der han døde i 1801 og der han er begravet.

Frimureri[rediger | rediger kilde]

Seyler var i likhet med Lessing og mange andre samarbeidspartnere frimurer. Han ble frimurer i London i 1753,[8] ble medlem av Absalom-logen i Hamburg i mai 1755[9] og var involvert i frimureri til sin død nesten 50 år senere.

Sammen med Konrad Ekhof og andre medlemmer av Seylersche Schauspiel-Gesellschaft grunnla han den første frimurerlogen i Gotha 25. juni 1774. Grunnleggelsen fant sted i vertshuset Zum Mohren i forbindelse med feiringen av Johannes Døperens dag. Ekhof ble Ordførende Mester og Seyler ble stedfortreder, og blant de andre medlemmene var komponisten Georg Benda. Logen het opprinnelig Cosmopolit, et navnevalg som nok skyldtes Seylers kosmopolittiske sinnelag, men skiftet kort etter navn til Zum Rautenkranz til ære for hertugfamilien. Kort etter ble hertug Ernst II Ludwig av Sachsen-Gotha-Altenburg og hans bror prins August medlemmer av logen. Mange av medlemmene av Seylers loge, ikke minst hertugen og hans bror, var senere også medlemmer av Illuminati, og hertugen gav Illuminatis grunnlegger Adam Weishaupt asyl i Gotha.

Annet[rediger | rediger kilde]

Hans andre ektefelles syngespill Hüon und Amande ble direkte plagiert av Emanuel Schikaneders teater i 1790 (under navnet Oberon), og kort tid etter ble også librettoen til Tryllefløyten, skrevet av Schikaneder, basert på den plagierte versjonen av Hüon und Amande i stor grad.[10][11]

Seyler var fadder for skuespilleren og teaterdirektøren Jacob Herzfeld (f. 1763),[12] som ble kjent som den første jødiske skuespilleren i Tyskland, da denne konverterte til kristendommen.[13]

Ekteskap og etterkommere[rediger | rediger kilde]

Han var i sitt første ekteskap gift med Sophie Elisabeth Andreae (1730–1764), som var datter av den velstående hoffapotekeren i Hannover Leopold Andreae (eier av Andreae & Co.) og søster av den kjente naturforskeren J.G.R. Andreae. Hans tre barn fra første ekteskap, sønnene Abel Seyler (f. 1756) og Ludwig Erdwin Seyler (1758–1836), og datteren Sophie Seyler (1762–1833), vokste opp hos onkelen J.G.R. Andreae, som også motvillig reddet Seyler-teateret fra konkurs da Abel Seyler hadde opparbeidet seg en stor gjeld. Seyler hadde knapt nok noen kontakt med sine barn etter 1764, men skuespilleren Friedrich Ludwig Schröder har i sin dagbok en rørende skildring av datteren Sophies hengivenhet til faren i hans siste leveår, til tross for at de gjennom nesten hele livet ikke hadde sett hverandre.[14]

Seylers barn levde mer konvensjonelle liv enn ham selv. Den eldste sønnen Abel Seyler ble hoffapoteker i Celle. Den yngste sønnen Ludwig Erdwin Seyler giftet seg med den eldste datteren av det hanseatiske bankierdynastiet Berenberg/Gossler i Hamburg og ble i 1788 tatt opp av svigerfaren Johann Hinrich Gossler som medeier av Berenberg Bank, og etterfulgte svigerfaren som firmaets sjef i 1790. Datteren Sophie Seyler var gift med juristen og Sturm und Drang-dikteren Johann Anton Leisewitz, forfatteren av Julius von Tarent. Seyler-søskenene arvet i 1793 også Andreae & Co. etter sin barnløse onkel og pleiefar.

I andre ekteskap var Abel Seyler gift med den kjente skuespilleren Friederike Sophie Seyler, som også skrev syngespillet Oberon. De hadde ingen barn.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Wilhelm Kosch, «Seyler, Abel», Dictionary of German Biography, red. Walther Killy and Rudolf Vierhaus, vol. 9, Walter de Gruyter, 2005, ISBN 3110966298, s. 308
  2. ^ «Herzogin Anna Amalie von Weimar und ihr Theater», i Robert Keil (red.), Goethe's Tagebuch aus den Jahren 1776–1782, Veit, 1875, s. 69
  3. ^ Christian Degn, Die Schimmelmanns im atlantischen Dreieckshandel, K. Wachholtz, 1974, s. 11
  4. ^ Mary Lindemann, «The Anxious Merchant, the Bold Speculator, and the Malicious Bankrupt: Doing Business in Eighteenth-Century Hamburg». I Margaret C. Jacob og Catherine Secretan (red.), The Self-Perception of Early Modern Capitalists, Palgrave Macmillan, 2009
  5. ^ Karl Mantzius, A History of Theatrical Art in Ancient and Modern Times: The great actors of the eighteenth century, P. Smith, 1970, s. 112 («With his partner Tillemann he had not long before suffered a sensational bankruptcy for an enormous sum, out of which each of them had saved a few thousands, but neither of them had lost his good humour or his taste for light living.»)
  6. ^ John Warrack, German Opera: From the Beginnings to Wagner (s. 93), Cambridge University Press, 2001, ISBN 0521235324
  7. ^ Schiller: A Birmingham Symposium, s. 37, 2006
  8. ^ Weiblichkeitsentwürfe und Frauen im Werk Lessings: Aufklärung und Gegenaufklärung bis 1800 : 35. und 36. Kamenzer Lessing-Tage 1996 und 1997, Lessing-Museum, 1997
  9. ^ Manfred Steffens, Freimaurer in Deutschland: Bilanz eines Vierteljahrtausends, s. 582, C. Wolff, 1964
  10. ^ David J. Buch, Magic Flutes and Enchanted Forests: The Supernatural in Eighteenth-Century Musical Theater, University of Chicago Press, 2008
  11. ^ Peter Branscombe, W. A. Mozart: Die Zauberflöte, Cambridge University Press, 1991, p. 28
  12. ^ Paul Schlenther: Abel Seyler. In: Allgemeine Deutsche Biographie (ADB). Band 34, Duncker & Humblot, Leipzig 1892, S. 778–782.
  13. ^ Jacob Herzfeld
  14. ^ Paul Schlenther: Abel Seyler. I: Allgemeine Deutsche Biographie (ADB). Vol. 34, Duncker & Humblot, Leipzig 1892, s. 778–782.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Paul Schlenther: «Seyler, Abel». I Allgemeine Deutsche Biographie (ADB). Bind 34, Duncker & Humblot, Leipzig 1892, s. 778–782.
  • Andrea Heinz: «Seyler, Abel.» I Neue Deutsche Biographie (NDB). Bind 24, Duncker & Humblot, Berlin 2010, s. 300 (digitalisering).
  • Wilhelm Kosch, «Seyler, Abel», Dictionary of German Biography, red. Walther Killy og Rudolf Vierhaus, vol. 9, Walter de Gruyter, 2005, ISBN 3110966298, s. 308
  • William Grange, «Seyler, Abel», Historical Dictionary of German Theater, Scarecrow Press, 2006, ISBN 0810853159
  • Dirk Böttcher, Hannoversches Biographisches Lexikon: Von den Anfängen bis in die Gegenwart
  • Thomas Bauman, «New directions: the Seyler company» (s. 91–131), i North German Opera in the Age of Goethe, Cambridge University Press, 1985
  • Magazin zur Geschichte des deutschen Theaters, 1773, VI, pp. 264–276
  • Rudolf Schlösser, Vom Hamburger Nationaltheater zur Gothaer Hofbühne, 1767–1779. Dreizehn Jahre aus der Entwicklung eines deutschen Theaterspielplans, Leipzig, Voß, 1895
  • Eike Pies, Prinzipale: zur Genealogie d. deutschsprachigen Berufstheaters vom 17. bis 19. Jahrhundert, Henn, 1973

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]