Gregor VII

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Gregor VII
Gregorius
Gregor7 g.jpg
Født Ildebrando Aldobrandeschi di Sovana
1020/1025
Sovana, Toscana
Død 25. mai 1085
Salerno
Gravlagt Salerno Cathedral
Religion kristendom
Dåpsnavn Hildebrand
Valgt 22. april 1073
Innsatt 22. april 1073
Saligkåret -
Helligkåret 1606
Festdag 25. mai
Forgjenger Alexander II (pave)
Etterfølger Viktor III

Gregor VII (født Hildebrand av Sovana, italiensk: Ildebrando di Soana, ca 1020/1025 i Sovana i Toscana, død 25. mai 1085 i Salerno) ble valgt til pave i 1073 og satte igang arbeidet for å verge pavedømmets selvstendighet og myndighet.

Liv og virke[rediger | rediger kilde]

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Sannsynligvis var Hildebrand først munk. Senere ble hahan erkediakon, og da en nøkkelperson i tidens kirkepolitikk. Han var særlig opptatt av den kluniasensiske reformbevegelse og kampen mot simoni og presteekteskap.

I 1046 fulgte han med sin høyt skattede pave Gregor VI, som var blitt avsatt av synoden i Sutri, i dennes landflyktighet til Köln. To år etter, i 1048, ville keiser Henrik III utnevne Bruno von Egisheim-Dagsburg til ny pave (Leo IX). Men denne insisterte på - antagelig etter råd fra Hildebrand, å la seg velge til pave av folket og kleresiet.

Atterede etter pave Leo IXs død i 1054 skulle Hildebrand eleveres til pave, men keiseren kalte imidlertid Gebhard, biskopen av Eichstätt, til pave Viktor II.

Pave[rediger | rediger kilde]

I 1073 døde pave Alexander II. Under hans bisettelse ropte folket i Roma: Hildebrand skal være pave! Han lot seg så intronisere under navnet Gregor VII. Navnevalget Gregor skyldes ifølge mange kilder Hildebrands ønske om å gi oppreisning til Gregor VI, som jo var blitt avsatt noen tiår tidligere i forbindelse med anklager fremført av keiseren. Men det kan også være at Hildebrand vel så meget, eller primært, hadde Gregor den store i sine tanker. [1]

Med dette inspirasjonsvalget hadde man åpenbart brutt mot pavevalgsdekretet av 1059, som hadde bestemt at paven var å velge av 3¤-delsflertallet av kardinalskollegiet, og som også hadde bekreftet den romersk-tyske konges rett til å ha et ord med i laget.

Det var strid om hvem som skulle utnevne biskoper, og Gregor mente at kirken selv skulle ha dette ansvaret. Den tyske keiseren Henrik IV motsatte seg dette og beskyldte Gregor for «ikke å være pave, men en falsk munk», og Henrik krevde videre at Gregor skulle trekke seg fra pavestillingen. Striden endte med at Gregor VII lyste Henrik IV i bann.

I denne situasjonen valgte Henrik en taktikk som sette Gregor midlertidig ut av spill. Han reiste til Canossa i Nord-Italia og bad om syndsforlatelse, og det kunne ikke paven nekte en angrende synder. I 1080 marsjerte Henrik mot Roma, tok byen og satte inn en motpave, som straks kronet ham til keiser.

Striden om retten til å sette inn biskoper blir kallet investiturstriden, og den ble ikke løst før ved konkordatet i Worms i 1122.

Se også[rediger | rediger kilde]

Kanossagang

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Bernd-Ulrich Hergemöller: Die Geschichte der Papstnamen, Münster: Verlag Regensberg 1980, s. 59

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Katleen C. Custling: Reform and the papacy in the eleventh century, Manchester university press, 2005.


Emblem of the Papacy SE.svg
Forgjenger:
Alexander II
Pave
(liste over paver)
Etterfølger:
Viktor III
personstubbDenne biografien er foreløpig kort eller mangelfull, og du kan hjelpe Wikipedia ved å utvide den. (Se stilmanual)