Ramsløk

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Ramsløk
Ramsløk
Vitenskapelig(e)
navn: 		Allium ursinum
L., 1753
Norsk(e) navn: ramsløk,[1]
Biologisk klassifikasjon:
Rike: Planter
Divisjon: Karplanter
Klasse: Blomsterplanter
Orden: Aspargesordenen
Familie: Løkfamilien
Underfamilie: Allioideae
Slekt: Løkslekta
Norsk rødliste for arter:
Regionalt utryddetRegionalt utryddet i vill tilstandKritisk truetSterkt truetSårbarNær truetLivskraftigStatus iucn3.1 reg-NT-no.svg

NT — Nær truet
Artsdatabanken (2021)[2]

Habitat: terrestrisk
Utbredelse: Europa og Asia[3]

Ramsløk (Allium ursinum) er en viltvoksende plante med to brede avlange blader, stjerneformede, hvite blomster i skjerm og en smal løk under jorden. Den er blitt rødlistet i 2021 på grunn av intensiv innhøsting til bruk i matlaging. Den er nær truet på Norsk rødliste for arter i 2021.

Alle deler av planten er spiselig og inneholder løkoljer som gir den karakteristiske løklukten.

Det er ikke mulig å si sikkert, og botanikere har ulike synspunkter, men det er mulig at den ble brukt og dyrket allerede i vikingtiden.

Navn[rediger | rediger kilde]

Det vitenskapelige navnet på ramsløk er Allium ursinum. Den svenske naturforskeren Carl von Linné står bak den gyldige botaniske beskrivelsen av dette taksonet.[4] Artsepitetet, ursinum er avledet av det nylatinske ursus som betyr «bjørn».[5]

Ramsløk har også vært omtalt under andre norske navn i eldre litteratur og i ulike dialekter. Ivar Aasen førte opp «Rams» som navnet på denne planten.[6] Ifølge botaniker Rolf Nordhagen skal rams være forbundet med det fellesgermanske hramsa og kanskje det russiske ceramsa som brukes om villøk.[5] En del stedsnavn benytter forstavelsen Rams- og kan på den måten knyttes til denne planten, selv om botaniker Ove Arbo Høeg peker på muligheten for at slike navn også kan ha forbindelse med andre ord, for eksempel ramn, hrafn eller rafn som brukes om fuglen ravn.[7] Ramsgras, skogløk og geitrams er også tidligere brukte navn.[7] Det sistnevnte kan forbindes med at geiter mer enn gjerne beiter på ramsløk om de får muligheten. Det samme er tilfellet med kyr. Hvis en lot det skje kunne det føre til usmak, «ramsesmak» på melken.[7] Av den grunn var det ikke noe særlig om en gård hadde et felt med «ramsgroe».[7] En annen mulighet er at den lukter stramt i likhet med geiter.[7]

Beskrivelse[rediger | rediger kilde]

Tidlig på våren kjennes ramsløk først og fremst på voksemåte, lukt og bladets form og stilling. Den danner ofte tette bestander i næringsrik moldjord på steinete grunn i varmekjær løvskog med urtevegetasjon.[8] De bredt elliptiske og lansettformede bladene som kan bli mellom 15–45 cm lange skiller den fra andre løkarter, kanskje med unntak av fremmedarten seiersløk som har et begrenset utbredelsesområde i Nord-Norge. Gressløk og en del andre planter i løkslekta har blader med rundt tversnitt. Bladets form, stilling og lukten er et viktig kjennetegn som skiller unge blader av ramsløk fra liljekonvall. Ramsløken har 2 løkblader, ikke 2 stengelblader.

Blomstring inntreffer omkring april–juni.[9] Ved blomstring er ramsløkens melkehvite blomster i en hodeformet skjerm svært karakteristisk.[5] Skjermen kan inneholde alt fra 5 til 15 små stjerneformede blomster med 6 lansettformede blomsterdekkblader. Hver enkelt blomst har både fruktemne og pollenbærere. Fruktemnet består av tre fruktblad og en griffel i midten som bærer et arr øverst. Etter modning gulner fruktbladene og slipper små svarte frø som spres av maur.[10] Pollenbærerne er kortere en blomsterdekkbladene.[9]

Utbredelse[rediger | rediger kilde]

I Norge finnes ramsløk i lavlandet langs kysten fra Østfold til Trøndelag.[2] Også i de andre nordiske landene finnes den i de sørlige delene. Her er den en utpreget kystplante.[7]

Den er ellers utbredt i Europa og Kaukasus.[2] Noen steder vokser den så høyt som 1900 meter over havet.[9]

Rødlistet 2021[rediger | rediger kilde]

Ramsløk ble i 2021 oppført på 2021-versjonen av Norsk rødliste for arter. Ekspertkomitéen for karplanter, som utarbeidet 2021-versjonen, uttrykte bekymring over at økt fokus på ville matplanter hadde ført til en svært intensiv høsting av ramsløk (og andre spiselige planter) i enkelte bynære områder, særlig ved Oslofjorden. Ramsløk sankes flere steder i sekkevis (og kilovis), og forekomster ribbes for alt av blad og stengler som stikker opp, til salg til restauranter og på grønnsaktorg. Ekspertkomiteen konstaterte at til og med i naturreservater, slik som Ekebergskråningen i Oslo, blir all ramsløk høstet på denne måten.[2]

På Vestlandet, som er det området i Norge der det er størst forekomst av ramsløk, er arten noe mindre truet fordi det finnes mer av den. Ettersom ramsløk på 2020-tallet har blitt en svært trendy matplante, kan det imidlertid også på Vestlandet oppstå fare for at arten blir utryddet. Hvis arten over-høstes i samme eller høyere grad enn det som nå skjer, vil arten bli en utsatt plante. Rødlistingen i 2021 var en endring; i forrige vurderingsrunde var ramsløk vurdert som «livskraftig» (LC). Rødlistingen skyldtes at høsting av ramsløk var blitt intensivert de seinere åra.[2]

Bruk[rediger | rediger kilde]

Smaken minner om hvitløk, og senere trender har gjort den populær i matlaging. Botaniker Ove Arbo Høeg forteller at den under navnet skogløk var bortimot det eneste som var å få kjøpt i grønnsaksforretninger i Oslo da andre verdenskrig skapte knapphet på varer.[7] Den var altså kjent som en matplante, men likevel ikke i vanlig bruk utenom nødstider.

I eldre skriftlige kilder, for eksempel den eldre Frostatingsloven, og i flere kvad i den eldre Edda, finner man navn som geirlaukr, hjalmlaukr og itrlaukr foruten det mer generelle laukr.[11] Fredrik Christian Schübeler kommenterte disse navnene i Norges Væxtrige utgitt i 1885.[12] Siden den omtalte løken kunne skjæres blader av inntil midtsommer måtte det være en flerårig løkart med blader man spiste. Han konkluderer med at det må ha vært gressløk, eller kanskje pipeløk. Førsteamanuensis i botanikk, Brynhild Mørkved, ved Norges arktiske universitet, har på den annen side sagt at ramsløk eller seiersløk kunne være aktuelle arter vikingene hadde i sine løkhager, i norrønt kalt laukagardr.[11]

Det har ikke vært mulig å fastslå hvilke arter det dreier seg om, men i tillegg til de forannevnte forslagene har hvitløk også blitt tatt i begraktning i og med likheten mellom geirlaukr og det engelske garlic som betyr «hvitløk».[11]

I Europa har Ramsløk vært brukt i løksaus til fiskeretter helt tilbake til 1500-tallet.[8] Den inngår i noen andre gamle og nye oppskrifter også, for eksempel som krydder i aromasmør, ost og salater.[8] Smaken avtar i styrke ved koking og tørking, og den konserveres derfor gjerne som puré eller ved opphakket i fryseren uten å forvelle den først.[13][14]

I folkemedisin har den blitt spist av mennesker som et middel mot innvollsorm, og den har også blitt gitt til geit av samme grunn.[7]

Planten kan forveksles med liljekonvallblader, som er giftige. I motsetning til liljekonvall har ramsløk en lukt som minner om hvitløk.

Galleri[rediger | rediger kilde]

Økologi[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ «Artsdatabankens artsopplysninger». Artsdatabanken. 25. februar 2022. Besøkt 25. februar 2022. 
  2. ^ a b c d e Solstad H, Elven R, Arnesen G, Eidesen PB, Gaarder G, Hegre H, Høitomt T, Mjelde M og Pedersen O (24. november 2021). «Karplanter. Vurdering av ramsløk Allium ursinum som NT for Norge»Åpent tilgjengelig. Norsk rødliste for arter 2021. Artsdatabanken. Besøkt 29. mars 2023. 
  3. ^ «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 15. januar 2009. Besøkt 10. juni 2006. 
  4. ^ Carl von Linné (1753). Species plantarum. s. 300. doi:10.5962/bhl.title.37656. 
  5. ^ a b c Norges planter. Cappelen. 1994. s. 85–86. ISBN 8202142539. 
  6. ^ Aasen, Ivar (1860). Norske Plantenavne. s. 11. 
  7. ^ a b c d e f g h Høeg, Ove Arbo (1985). Ville vekster til gagn og glede. Universitetsforlaget. s. 160–161. ISBN 8200063216. 
  8. ^ a b c Borgen, Liv (2006). Urtegleder. Naturhistorisk museum, Universitetet i Oslo. s. 24–25. ISBN 8279700072. 
  9. ^ a b c Grey-Wilson, Christopher (1992). Teknologisk forlags store illustrerte flora. Teknologisk forl. s. 460. ISBN 8251203554. 
  10. ^ Medisinske urter. no: Teknologisk forl. 1982. s. 40. ISBN 8251202132. 
  11. ^ a b c Brynhild Mørkved (1998). «Løk — Våre eldste kulturplanter?». Ottar. Tromsø museum, Universitetet i Tromsø. 1998 (2): 38–44. 
  12. ^ Schübeler, F.C. (1885). Norges Væxtrige. Aschehoug. s. 337. 
  13. ^ Torkelsen, Anna-Elise (1992). I den grønne gryte-. Landbruksforl. s. 15. ISBN 8252914810. 
  14. ^ Torkelsen, Anna-Elise (1992). I den grønne gryte-. Landbruksforl. s. 58. ISBN 8252914810. 

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Ramsløk&oldid=23591219»