Hestestridsvogn

En assyrerkonge (med en bue i spenn) på en stridsvogn i nærheten av to løver som er truffet av piler.

Omtrentlig historisk utbredelse av hestestridsvogner, 2000 –500 f.Kr.

Stridsvogn trukket av en eller flere hester, styrt av en fører. Stridsvognen er den eldste og enkleste formen for hestevogn ved at det ga rask og bevegelig kraft. Stridsvogner ble benyttet av hærstyrker både som transport eller som mobile plattform for bueskyttere, for jakt eller for hesteveddeløp, og som en beleilig måte å reise på for mange mennesker siden oldtiden.

Det norske ordet vogn er avledet fra norrøne vagn, mens det engelske ordet chariot (framfor wagon, «vogn») er avledet fra franske charriot som kommer fra latinske carrus, i seg selv et lånord fra gallisk. I antikkens Roma, og en del andre oldtidssivilisasjoner ved Middelhavet, krevde en biga to hester (tospann), en triga tre, og en quadriga fire.

Hestestridsvogn var en rask, lett, åpen transport trukket av to eller flere hester spent opp side ved side Stridsvognen var ikke mer enn et gulv eller en liten plattform, omgitt av et brystvern foran og på sidene. Den bemannet med en fører og med en eller to soldater. Fra stridsvognene ble fienden beskutt med pil og bue eller angrepet med spyd eller spydøks. Stridsvogner ble innledningsvis benyttet i oldtidens krigføring i løpet av bronsealderen og jernalderen, men etter at dens militære evne ble overgått av kavaleri etter at hester ble gradvis avlet til å bli større, ble stridsvognen redusert til reiser, for prosesjoner og opptog, for turneringer og i [[hesteveddeløp.

Farao Ahmose I angriper hyksosene, «de utenlandske herskerne».

Den avgjørende oppfinnelsen som gjorde det mulig å konstruere lette og således raske hestetrukne vogner, var hjul med eiker. De første vogner var sleder, og med oppfinnelsen av hjul, kunne man bygge vogner for å frakte nyttelast trukket av sterke dyr, gjerne okser. De første hjulene var faste og tunge, og derfor ikke egnet for raske kjøretøyer. De eldste kjente vogner med eikehjul er datert til rundt 2000 f.Kr., og det synes som om de ble oppfunnet på den pontisk-kaspiske steppe av indoeuropeere i bronsealderen. I henhold til gravfunn er sintashtakulturen den fremste kandidaten for oppfinnelsen. I andre mellomepoke ble oldtidens Egypt angrepet av et fremmed, semittisk folk kalt hyksos med en hær av hestetrukne stridsvogner, som var ukjent for egypterne. Først da egypterne selv behersket krig med stridsvogner ble de fremmede herskerne fordrevet i tiden 1570-1550 f.Kr. Bruken av stridsvogner synes å ha nådd sitt militære høydepunkt i tiden rundt 1300 f.Kr., kanskje som følge av slaget ved Kadesj, 1274 f.Kr. Stridsvognene hadde mistet sin militære betydningen ved 100-tallet e.Kr., men hadde fortsatt prestisje i opptog, og hesteveddeløp med stridsvogner fortsatte å være en populær sport i Konstantinopel fram til 500-tallet e.Kr.

Historie

Stridsvognens opprinnelse

En stridsvogn trukket av hester.

Domestisering av hesten var et viktig skritt mot sivilisasjon. Det er økende mengde bevis (som ved det arkeologiske stedet Dereivka i dagens Ukraina) som støtter hypotesen at hester ble først domestisert på den eurasiske steppe for omtrentlig 4000-3500 f.Kr.

Oppfinnelsen av hjulet for bruk ved transport var en annen betydningsfull oppfinnelse. Det skjedde sannsynligvis i sen neolittisk tid. Kjøretøyer med hjul (i motsetningen til slede) synes å opptre fra midten av 3000-tallet f.Kr. i både cucuteni-kulturen i Sentral-Europa og i majkopkulturen i Kaukasia. De eldste kjøretøyer med solide tømmerhjul var tunge kjerrer trukket av okser. Disse dukket opp relativt samtidig mellom 3 400 og 3100 f.Kr. over et meget stort område, fra Mesopotamia i sør til de russiske steppene og Sentral-Europa i nord. De var tunge kjøretøyer hvor kun okser, ikke hester, kunne benyttes. Problemet var seletøy, først da kineserne en gang mellom 200- og 400-tallet e.Kr. utviklet bogtre som seletøy som tilpasset for hesters anatomi, fikk okser konkurranse. Fordelene var åpenbare: oksekjerrene kunne reise rundt 3,2 km/t under gode forhold, men straks eikehjul ble oppfunnet, var det mulig å bygge en lett vogn med to hjul, trukket av hester. Den kunne oppnå en hastighet på 10 til 14 km/t ved trav, kanskje opptil 30 km/t ved galopp.

Den eldste sikre datering av kjøretøy med hjul, en vogn med to aksler og fire hjul, er en primitiv tegning på et keramikkbolle, kalt for Bronocicebollen, navngitt etter et distrikt i sørlige Polen hvor det ble avdekket. Den er datert til omtrentlig 3635–3370 f.Kr. ved karbondatering. Den ble avdekket i den arkeologiske traktbegerkulturen. Det eldste sikkert daterte kombinasjonen av hjul-aksel er Ljubljanamarskhjulet, avdekket i et marsklandområde sør for Ljubljana i Slovenia, og datert til ca. 3150 f.Kr. Det gjør det til det eldste solide trehjul som er funnet, og tilhørte en håndkjerre med to hjul.

Gravhaugen Starokorsunskaya kurga i regionen Kuban i sørlige Russland inneholdt en vogngrav tilhørende majkopkulturen (som hadde hester). To faste hjul av tre fra denne gravhaugen har blitt datert til andre halvdel av 3000-tallet f.Kr. I tiden etter denne graven ble gjort tallrike tilsvarende gravhauger i den nordlige regionen av Kaukasia. Disse gravene gjør det mulig å tolke et klassesamfunn hvor den hestetrukne stridsvognen var et statussymbol for mektige krigerhøvdinger. Det var en todeling mellom «den pragmatiske, oksetrukne vognen til bonden og byfolket, og stridsvognen, prosesjonen til de vellykte krigere og konger.»

Det nære østen

Relieff av vogntog på Urs krigspanel, ca. 2500 f.Kr.

Etter at praksisen med hjulbaserte vogner spredte seg blant sivilisasjonene mellom Eufrat og Tigris utviklet Sumer i sørlige Mesopotamia en lettere utgave av en vogn med to solide hjul, trukket av fire esler. Eikehjul kom ikke til Mesopotamia før på midten av 2000-tallet f.Kr.

De eldste funnene av hjul i Mesopotamia er fra første halvdel av 2000-tallet f.Kr., mer enn 500 år etter de funnene fra Kuban-regionen i nord. Det finnes dog en del piktogrammer av sleder som synes å støtte seg på tømmerruller eller hjul. De er datert til omtrent samme tid som de eldste funnene av hjul i Europa, og kan antyde at kunnskapen om hjul ikke var ukjent. De eldste beskrivelsene av vogner i forbindelse med krigføring er avdekket i sørlige Mesopotamia på Urs krigspanel, en hellig boks fra rundt 2500 f.Kr., framstilt av tre og med innlagte mosaikkbilder på begge sider med scener fra krig og fred, nå oppbevart ved British Museum. Disse synes heller å være kjerrer, og ble trukket av okser eller en hybrid av afrikansk villesel og asiatisk villesel, kalt kunga i byen Nagar som var kjent for å avle dem. Disse hybridene ble benyttet i hærstyrkene til eblaittene, tidlige sumere (tidlige dynastiske periode), akkadere, og tredje dynati i Ur. Selv det tidvis ble fraktet en spydmann med vognføreren, kan slike tunge vogner på solide trehjul og dekket med skinn, ha vært en del av bagasjetoget (eksempelvis under kongelige gravprosessjoner) framfor særskilte kjøretøyer i krig.

Indoeuropeisk spredning

Plan over de indoeuropeiske folkevandringene fra ca. 4000 til 1000 f.Kr., i henhold til Kurgan-hypotesen.
* Magentarødt område tilsvarer teorien om et indoeuropeisk «urhjem» eller opprinnelse (og hovedområdet til den påfølgende jamnakulturen).
* Rødt område tilsvarer området som kan han blitt bosatt av indoeuropeisk-språklige folk fram til rundt 2500 f.Kr.
* Oransje område fram til 1000 f.Kr.

Området med stridsvogner med eikehjul er funnet innenfor sintashtakulturen, den urindoiranske kulturen er indikert i purpur.

Det eldste fullt utviklede hestetrukne stridsvogner med eikehjul er bevitnet sintashtakulturens i gravhauger i sørlige Russland og Kasakhstan i tiden ca. 2000 f.Kr. Den avdøde er lagt i graven med sin stridsvogn, og tidvis også med sine hester og andre eiendeler. Etter treverket råtnet etterlot den levninger og merker i bakken som bevarte formen av en vogn med to hjul, inkludert eikerne på hjulene. Så langt er minst 16 slike graver funnet. De er datert til 2100-1700 f.Kr., eldre enn noen andre stridsvogner andre steder. Fra steppene spredte stridsvognene seg til den nære østen sammen med steppehestene og beslåtte kroneskafter. Denne arkeologiske kulturen er delvis utviklet fra den eldre jamnakulturen på den pontisk-kaspiske steppe i løpet av 3500-tallet og 2200-tallet f.Kr. Denne kulturen var overveiende nomadisk, men en del jordbruk ble drevet i nærheten av elver og ved noe få bygdeborger. De var også engasjert i bronsemetallurgi og praktiserte komplekse gravritualer som minner om hinduritualer kjent fra oldtidstekstene Rigveda og Avesta.

En videreføring av sintashtakulturen var andronovokulturen som spredte seg over steppene fra Uralfjellene og østover til fjellkjeden Tian Shan som en del av den indoeuropeiske folkevandringen, og korresponderte med de tidlige indoiranske kulturer. Stridsvogner figurer framtredende i indoiransk mytologi. De spilte også en viktig del i både persisk og hindumytologi, hvor de fleste gudene i deres gudeverden ble framstilt som herskere som red på dem. Sanskritordet for en stridsvogn er hankjønnsordet rátha-, noe som er beslektet med avestisk raθa- (også hankjønnsord), og i sin opprinnelse en bekreftelse av det urindoeuropeiske adjektivet *rot-h₂-ó- i betydningen «har hjul», med det karakteristiske aksentskiftet som er funnet i indoiranske substantiviseringen. Dette adjektivet på sin side avledet fra det kollektive substantivet *rot-eh₂-, «hjul», fortsatte i latinske rota, som tilhørte substantivet *rót-o- for «hjul» (fra *ret-, å løpe») som også er funnet i germansk, keltisk og baltisk (gammelhøytysk rad, gammelirsk roth, litauisk rãtas).

I nordlige Mesopotamia var mitanniene berømte førere av stridsvogner. navnene på deres konger opptrer i nedtegnelser fra rundt 1500 f.Kr. deres navn var indiske, og et av dem hadde betydningen «har angripende stridsvogn». Deres folk snakket ikke et indoeuropeisk språk, men hurrittisk (beslektet med urartisk), men deres aristokrati hadde sin opprinnelse i førere av stridsvogner. Det er da mulig at indoeuropeere med stridsvogner nordfra hadde grepet makten i landet. Med stridsvognens mobilitet kom streben etter makt, etter kveg og erobringer. Hestekulturen på steppene var avhengig av og underlagt endrede beiteland, klimatiske endringer som endret beitebetingelsene, og suksess i krig. Flyktige og drevet av stadig endrede lojalitetskultur til de ulike kongedømmer på steppene, var de helt avhengig av sine hester. Til sist endret steppenomadene og deres hester historien, veltet sivilisasjoner og skapte selv mektige riker.

Så tidlig som 5000 f.Kr. la folk gravgods i gravene med den avdøde. Foruten redskaper, våpen, verdisaker ble også tamdyr og selv folk i gravene. I løpet av noen århundrer ble også hester en del av gravgodset. Denne praksisen med hestegraver, som arkeologene kaller dem, er funnet blant mange indoeuropeiske folk, og andre folk, inkludert kinesere og tyrkiske folk. Handlingen indikerer hvilken høy verdi som hester hadde fått i særskilte kulturer og gir bevis på folkevandringer av folk med en hestekultur. Menneskegraver som inneholder andre tamdyr er sjeldne, selv de finnes; eksempelvis er det i Storbritannia funnet 31 hestergraver, men kun en kugrav, unik i Europa. Denne praksisen med hestegraver er en del av en bredere tradisjon med hesteofring. En tilknyttet prosess er gravlegging med stridsvogner hvor hele vognen, med eller uten en hest, legges i graven til den avdøde. Det er også funnet hestehoder og hover i graver dynket med rød oker. Disse funnene synes å være forløpere til tradisjoner med hesteofringer hvor hestekjøtt ble spist, mens skinnet, skallen og hovene ble lagt til side.

Hester og vogner med hjul åpnet opp for å tilbakelegge store strekninger på steppene. En del av årsakene for ekspansjoner vestover mot Uralfjellene var behovet for metaller. Etter 2000 f.Kr. var ekspansjonene så mange og i så ulike retninger, og ført teknologien med hestestridvogner vidt av sted, blant annet helt til Kina. På 2000-tallet f.Kr. førte steppesamfunnene bestående av hester og kveg inn i Sentral-Asia. Høvdingene utgjorde en elite som skaffet seg rikdom og prestisje via handel og krig, eller ved plyndring. I Mesopotamia var hesten ikke vanlig hvor frakt skjedde via elvene eller ved eselkaravaner, og hesten var kjent som «eselet fra utenlandske fjelland». I løpet av 3000-tallet f.Kr. infiltrerte nomadefolk fra steppene med sine hester og stridsvogner de fastboende sivilisasjonene mellom Eufrat og Tigris. Disse infiltrasjonene som økte i antall og brede, hadde sin årsak i den miljømessige virkeligheten på steppene. Ved å leve på delvis tørre sletter med ujevnt nedbør var nomadene med sine kvegflokker avhengig av stadig å finne nye beiteområder. I tider med godt nedbør spredte de seg ut over steppene, men i tider med tørke søkte de mot faste vannhull. Således bevegde seg mot utkanten av steppene og mot områder med mer vann og fruktbart land hvor det hadde vært fastboende bønder i århundrer. Tørke kombinert med voksende befolkning og hesteflokker i nord krevde stadig søken etter beitemarker. Landene i sør mellom Eufrat og Tigris må ha fortont seg som lett bytte. Med seg førte de nye militære teknologier og metalluri.

Hettittene

Hettittisk stridsvogn utstyrt med tre soldater, fører, soldat og skjoldbærer (tegning av egyptisk relieff.

Hettittene i Antolia var et indoeuropeisk folk som tidlig hadde utvandret fra steppene. De opprettet en stat ved Hattusa, den gamle hovedstaden til hattianere, et opprinnelig folk i Anatolia som hettitterne etterfulgte og samtidig overtok deler av deres kultur, som blant annet skriftspråket. Det hettittiske riket sto på høyden av sin makt under kong Suppiluliuma (1344-1333 f.Kr.) og omfattet da mye av sørvestlige Asia, likestilt stormakt med Assyria i øst og Egypt i sør. Det eldste vitnebyrd om krigføring med stridsvogn er en gammelhettittisk Anitta-tekst (1700-tallet f.Kr.). Teksten nevner 40 spann med hester (i den opprinnelige kileskrift stavet 40 ṢÍ-IM-TI ANŠE.KUR.RA^ḪI.A) ved beleiringen av Salatiwara (et sted i Anatolia). Ettersom teksten nevner et spann av hester framfor stridsvogner er tekstens faktiske betydning usikker. Den første sikre bevitnelse av hettittiske stridsvogner er datert til slutten av 1600-tallet f.Kr. (Hattusili I). En annen hettittisk tekst om å trene hester som er tilskrevet Kikkuli fra Mitanni er fra 1400-tallet f.Kr.

Den hettittiske krigsmaskinen besto av esler og tunge oksekjerrer som fraktet nødvendige forskninger, men det viktigste angrepsvåpenet var lette hestetrukne vogner. Det var ikke en ny våpenteknologi. Hettitternes fiender, blant dem egypterne, hadde benyttet dem som mobile plattformer for sine bueskyttere. Deres stridsvogner var langdistansevåpen som kunne avfyre skyer med piler mot fienden. Hettittene hadde en annen tilnærming, og utviklet en stridsvogn som var lengre og dypere, og vognhjulene hadde fire eikere framfor åtte, og fraktet 3 menn framfor 2. Vognen kunne klare den ekstra tyngden ved at hjulene var plassert midt under vognen og ikke bak som på de egyptiske. De tre var en fører, en soldat, og en skjoldmann som hadde som oppgave å beskytte de andre to med sitt skjold. Mannskapet bar rustning, og det gjorde også hestene på sine flanker, bakside og nakker. Soldaten hadde en bue og piler foruten et kort sverd. Høyden på plattformen ga ham en fordel i nærkamp, og til sammen var dette våpenet velegnet til å overvinne fiendens stridsvogner og mot uerfarent infanteri.

Det hettittiske rike i Anatolia (blått) og oldtidens Egypt i sør (gult). Assyria i øst (grønt) og den mykenske kulturkrets i vest (fiolett).

Hettittenes framgang var i stor grad avhengig av deres kontroll over handelsrutene og naturressurser, særlig metaller. Etter hvert som hettittene fikk kontroll over Mesopotamia økte spenningene mot naborikene som assyrerne, hurrittere, og egyptere. Under Suppiluliuma erobret hettittene byen Kadesj, lokalisert ved elven Orontes i det som i dag er Syria. Byen ble lokalitet for et av de best dokumenterte slag i oldtiden, slaget ved Kadesj i 1274 f.Kr., utkjempet mellom datidens supermakter, hettittene og egypterne, på 1200-tallet f.Kr. Slaget ved Kadesj var kanskje det største slaget mellom stridsvogner som noen gang ble utkjempet, og involverte over 5 000 stridsvogner. Farao Ramses II ledet de egyptiske styrkene og hettittene ved deres konge, Muwatalli II. Det er dog ingen enighet i ettertiden om resultatet eller hva som skjedde. Synspunktene strekker seg fra en egyptisk seier, en uavgjort kamp, og et egyptisk nederlag (hvor de egyptiske rapporteringen er kun propaganda). Slaget ga antagelig ikke avgjørende seier til noen av partene, til tross for store tap. Begge sider trakk seg tilbake og krevde seieren overfor sine egne.

Hettittene benyttet mye tid på å forbedre sine stridsvogner, særlig treningen av hester i spann. Så viktig var treningen av hestene at et arkiv i kileskrifter har nedtegnet dette. Særlig en tekst av nevnte Kikkuli. Ikke mye er kjent om denne hestetreneren, bortsett fra at han var en utlending som kom fra Mitanni, et kongerike fra hva som nå er nordlige Syria. Allerede i første setning presenterte han seg selv: «Således taler Kikkuli, hestetrener fra landet til mitanniene.» I henhold til hans treningsmanual fremmet han en streng og hard opplæring av hestene. Han var nådeløs i sitt opplegg som begynte om høsten og varte i 148 dager. Han bygde styrke og forberedelse på tøffe forhold, og presset hestene til ytterpunktene av hva de maktet. Kikkuli og de andre hettittiske hestetrenerne fikk til sist meget kondisjonssterke og veltrente hester, og det var antagelig årsaken til hvorfor den hettittiske hæren var så suksessfulle.

Hester var både sjeldne og kostbare. En hest hadde samme verdi som sju okser, eller ti esler, eller tretti slaver. De ble benyttet til stridsvogner, men også ridende speidere og voktere som patruljerte og kontrollerte store områder med erobret land og folk. Storstilt krigføring ved kavaleri var ikke aktuelt før skyterne og deres effektive kavaleri fra steppen revolusjonerte militær strategi.

Krigføring med stridsvogner avtok med sammenbruddet av det hettittiske riket på 1100-tallet f.Kr. Endringen av den etablerte orden førte til et paradigmeskifte for krig med hester. I århundrer betraktet eliten i Mesopotamia det som uverdig å ri hester. I henhold til en berømt brevutveksling hadde kong Zimri-Lim av Mari planlagt å besøke byer i Akkad. Han ble rådet til å kjøre en stridsvogn, «eller om du må ride, ri et muldyr. For kun da vil du bevare din verdighet for din kongelige posisjon.» Hva kongen gjorde er ikke bevart.

Oldtidens Egypt

Ramses II framstilt kjempende på en stridsvogn i slaget ved Kadesj sammen med to bueskyttere, en med tømmene knyttet rundt midjen å frigjøre begge hender. Relieff ved Abu Simbel i sørlige Egypt.

Både hester og stridsvognen ble innført til oldtidens Egypt av de invaderende semittiske hyksos (egyptisk: heqa khaseshet, «hersker(e) fra fremmede land») i andre mellomepoke. De erobret og bosatte seg på østlige Nildeltaet en tid før 1650 f.Kr. og førte til slutten på 13. egyptiske dynasti. Først da egypterne selv behersket krig med stridsvogner ble de fremmede herskerne fordrevet i tiden 1570-1550 f.Kr. Bruken av stridsvogn bidro siden til egypternes militære suksess. I egyptisk og assyrisk kunst er det tallrike representasjoner av stridsvogner som viser at de var rikt dekorert. Egypterne utviklet deres egen formgivning til stridsvognen, som teknologiske forbedringer til strukturen med en tverrstang på hjulkonstruksjonen som reduserte vekten. De oppfattet også den T-formede kravesalen til sine hester en gang rundt 1500 f.Kr. De best bevarte eksemplene på egyptiske stridsvogner er fire stykker i graven til Tutankhamon.

Stridsvognene var effektive ved deres store hastighet og styrke som overgikk infanteriet, og ble raskt det nye mektige våpenet i Midtøsten. De var bemannet med en fører og en bueskytter. De ble trukket av to eller fire hester. De var dog kostbare, tunge og utsatt for å bryte sammen, men i kontrast til tidligere kavaleri ga de en mer stabil plattform for bueskyttere. Ulempene var deres størrelse og avhengigheten av flatt terreng. I kamp ble stridsvognene benyttet i det første angrepet for å bryte gjennom en kompakt forsvarslinje og ble tett fulgt av infanteriet. I en annen rolle ble stridsvognen benyttet til å forfølge og nedlegge flyktende fiender etter at seieren var klar.

Medlemmene av stridsvognenhetene utgjorde deres egen aristokratiske klasse kjent som maryannu («unge helter»). Den heroiske symbolisme kan bli sett i samtidige avbildninger hvor farao er framstilt ridende i sin stridsvogn med eliten og skyter piler mot fienden. Denne framstilling ble typisk for kongelig makt i ikonografien i det nye rike.

Persia

Angrep av persiske stridsvogner med ljå i slaget ved Gaugamela, illustrasjon ved Andre Castaigne (1898-1899).

Perserriket etterfulgte Elam rundt 500 f.Kr. Perserne kan ha vært de første som spente fire hester foran sine stridsvogner. De benyttet også stridsvogn med ljå, det vil si kniver montert på begge sider av akslingen. Bladene gikk horisontalt ut en meter på sidene av vognen og roterte etter som vognen ble trukket. Kyros den yngre (død 401 f.Kr.) er tilskrevet denne nyvinningen, og benyttet disse stridsvognene i stort antall. Den greske hærføreren Xenofon (430−354 f.Kr.), som var vitne til slaget ved Kunaxa, fortalte om dem: «Disse hadde tynne ljåblader som strakte seg ut i vinkle fra akslene og dessuten ut under førerens sete, vendt mot bakken.»

Herodotos nevner at libyere og indiske satraper sendte kavaleri og stridsvogner til Xerxes den stores hær. Imidlertid hadde kavaleri allerede blitt langt mer effektiv og raskere enn stridsvognene, og nederlaget til Dareios III av Persia i slaget ved Gaugamela (331 f.Kr.), hvor hæren til Aleksander den store ganske enkelt åpnet sine linjer og lot de persiske stridsvognene passere og deretter angripe dem bakfra, markerte slutten på stridsvognenes militære betydning. I senere kulturer var dog stridsvognen fortsatt til en viss grad aktuell, som hos Selevkideriket og pontiere, i India, Kina, og blant keltiske folk.

I Bibelen

Statuett i gull av stridsvogn fra Akamenide-dynastiet (550–330 f.Kr.).

Stridsvogner er jevnlig omtalt i Den hebraiske Bibelen (Tanákh og Septuaginta), særskilt i tekstene om profetene som instrumenter for krig eller som symboler på makt eller ære. De er først gang omtalt i fortellingen om Josef (Første Mosebok 50:9). «Jernvogner» er også omtalt hos Josva (Josvas bok 17:16,18) og Dommernes bok (1:19,4:3,13) som kanaanittenes våpen. Første Samuelsbok (13:5) nevner stridsvognene til filisterne, som er forsøksvis identifisert med havfolkene eller mykenske grekere.

Andre eksempler fra Den hebraiske Bibelen:

• Jesajaboken 2:7: «Landet er fullt av hester, overalt er det vogner.»
• Jeremias bok 4:13: «Se, som skyer drar han fram, som stormen er vognene hans, hestene er raskere enn ørner. Ve oss, for vi blir ødelagt!»
• Esekiels bok 26:10: «Han har så mange hester at støvet fra dem dekker deg. Ved larmen fra ryttere, hjul og vogner rister murene dine…»
• Salmenes bok 20:8: «Noen stoler på vogner og noen på hester, vi stoler på navnet til Herren vår Gud.»
• Høysangen 1:9: «Jeg vil ligne deg med en hoppe mellom faraos vogner, min elskede.»

Byen Jisre'el har blitt identifisert som base for stridsvognene til kong Akab av Israel. Den dekorerte akselnaglen til Sisera, hærfører av den kanaanittiske hæren, ble identifisert ved sted som er identifisert som hans festning Harosjet-Haggojim.

Det indiske subkontinent

Fører av stridsvogn fra ca. 2000 f.Kr. ved Harappa, Induskulturen.

Hestetrukket stridsvogn skåret inn mandapam på Airavateswarar-tempelet, Darasuram, ca. 1100-tallet e.Kr.

Stridsvogner er framstående omtalt i Rigveda, noe som viser at de var i bruk i India på 1000-tallet f.Kr. Blant guddommene i Rigveda er Usjas («Morgenrøden») framstilt kjørende i en stridsvogn. Det samme er Agni i hans funksjon som budbringer mellom guder og mennesker.

Det er en del beskrivelser av stridsvogner blant helleristningene og bergkunsten i Vindhyafjellene. To avbildninger av stridsvogner er funnet i Morhana Pahar i distriktet Mirzapur. Den ene viser en biga og hodet på føreren. Den andre viser en quadriga med hjul som har seks eikere, og en fører som står høyreist i en stor vognboks. Denne vognen er angrepet. En figur, som er væpnet med et skjold og stridskølle, står i vognens vei; en annen figur som er bevæpnet med pil og bue, og truer den høyre flanken. Det har blitt spekulert om avbildningen referer til en særskilt fortelling. Den er antagelig datert til de første århundrene f.Kr. De meget realistiske framstillingene ved buddhistsenteret Sanchi i distriktet Raisen er datert omtrentlig til 100-tallet e.Kr.

Kong Ajatashatru av Magadha (død ca. 460 f.Kr.) hadde stridsvogner med ljåer som ble benyttet i krigen mot stammen Licchavi. Det er utstilt stridsvogner og palassvogner ved Telanganas statelig arkeologiske museum i Hyderabad.

Kina

Mektig landeier i stridsvogn ( Han-dynastiet, 25–220 e.Kr., Anping, Hebei)

De eldste arkeologiske bevis på stridsvogner i Kina, en stridsvogngrav oppdaget i 1933 ved Hougang, Anyang i provinsen Henan, er datert til styret til kong Wu Ding av det sene Shang-dynastiet (ca 1200 f.Kr.). Orakelbeininskripsjoner antyder at de vestlige fiendene til Shang-dynastiet begrenset antallet stridsvogner i kamp, men herskerne selv benyttet dem kun som mobile kommandokjøretøyer og i til kongelig jakt.

Stridsvognene kom plutselig til Kina under styret til Wu Ding, en gang rundt 1180 f.Kr. Disse var avanserte vogner, konstruert med omfattende teknologi med bøyd treverk og lær tilsvarende til hva som ble utviklet i Vesten. Den militære vognteknologien kom fra steppene og erobret enorme områder av mogulenes land. Hesten var ikke ukjent i Kina på denne tiden. Tamhester hadde blitt spredt raskt over steppene og nådd Kina på 2000-tallet f.Kr. Først ble de benyttet som pakkhester, deretter for å trekke adelens vogner. Da stridsvognen kom ble de overtatt av adelen som mobile kommandoposter i utkanten av en militær konflikt. De var vogner med høy prestisje, og fulgte herskeren i graven. Shang-dynastiets stridsvogner ble trukket av to hester, men tidvis ble også fire hester funnet i gravene. Det samme gjorde dusinvis av ofre, fanger som var bundet, enten halshogd eller gravlagt levende.

Statuett i bronse av kinesisk vognfører, (403–221 f.Kr.)

Shang-dynastiet utkjempet tallrike kriger i de nordvestlige steppene. De var gevinster i form av fanger og hester. Over tid ble noen av stammene langs grensen allierte som de fikk hestetrenere fra, foruten kunnskap om hjulvekt, veterinærer og andre nødvendigheter om de nye teknologien. Kineserne hadde vært bønder i hundrevis av år og å behandle hester krevde kunnskaper som til da var ukjente.

Zhou-dynastiet veltet Shang-dynastiet i 1045 f.Kr. og ble de føreste kineserne som benyttet lette stridsvogner på slagmarken. De benyttet 300 stridsvogner og bueskyttere mot sine fiender i slaget ved Muye, og til tross for være tallmessige underlegne, sto seirende igjen etter slaget. Wen, grunnleggeren av Zhou-dynastiet, ble sagt var en «barbar», en mann fra steppene, noe som kan redegjøre for hans mobile strategi, og oppfant en ny form for harnisk og seletøy med fire hester i bredden. Mannskapet besto av en bueskytter, en vognfører, og tidvis en tredje soldat som var bevæpnet med et spyd eller øks. Fra 700- til 400-tallet f.Kr. benyttet kineserne stridsvogner i kamp. Krig førte med seg teknologiske nyvinninger til Kina. Jernmetallurgien kom fra steppene på 700-tallet f.Kr.

Storstilt krigføring med stridsvogner ble helt foreldet etter de stridende staters tid (476–221 f.Kr.). Hovedårsakene var økende bruk av armbrøst, innføring av standardiserte kavalerienheter, og tilpassingen av bueskyttere fra steppene som var langt mer effektiv. Stridsvogner fortsatte å fungere som kommandoposter for offiserer under Qin-dynastiet (221-206 f.Kr.) og Han-dynastiet (202 f.Kr.-220 e.Kr.), mens bevæpnede stridsvogner ble også benyttet under Han-dynastiet mot føderasjonen av nordlige nomader, Xiongnu i Han-Xiongnu-krigen (133 f.Kr. til 89 e.Kr.), særskilt i slaget ved Mobei (119 f.Kr.).

Før Han-dynastiet ble ofte makten til kinesiske stater og dynastier målt i antallet stridsvogner som de hadde. Et land med et tusen stridsvogner ble rangert som et middels land, og et land med ti tusen stridsvogner ble rangert som et stor og mektig land.

Hester spilte en avgjørende rolle i foreningen av de kinesiske statene. Å føre krig med hester, enten stridsvogner eller kavaleri, hadde store fordeler, men Kina hadde mangel på tilgang på store hester, som måtte innføres over distanser fra Sentral-Asia. Behovet for hester førte til bitre kriger i nord i flere århundrer. Han-keiser Wudi, som styrte i tiden 140-87 f.Kr., la slikt vekt på hester at han organiserte kostbare krigstokt for å øke Kinas grenser mot vest. De kjøpte også hester i bytte med silke, noe som førte til opprettelsen av Silkeveien. «Hester er grunnlaget for militær makt, den største ressursen til staten,» skrev Ma Yuan, Han-general fra nordlige Kina, i det første århundret e.Kr. Han sendte 60 000 soldater vestover i jakt på hester, og skaffet 3 000, men kun en tredjedel trygt til Kina. Tang-dynastiet (618-907 e.Kr.) begynte sitt styre med 5 000 hester, men i løpet av noen få tiår hadde de økt antallet til 700 000 med aggressiv avl, og selv da var det behov for flere, som ble kjøpt dyrt med silke, og senere med te. Til sist førte den kroniske mangelen på hester til katastrofer, utløst av erobringene til Djengis Khan, men da var stridsvognene for lengst blitt utdatert for kavaleri.

Litteratur

• Anthony, David W. (2007): The Horse, The Wheel and Language: How Bronze-Age Riders from the Eurasian Steppes Shaped the Modern World, Princeton: Princeton University Press, ISBN 9780691058870.
• Chamberlin, J. Edward (2006): Horse: How the horse has shaped civilizations. N.Y.: United Tribes Media Inc., ISBN 0-9742405-9-1.
• Cotterell, Arthur (2005): Chariot: From chariot to tank, the astounding rise and fall of the world's first war machine. Woodstock & New York: The Overlook Press, ISBN 1-58567-667-5.
• Crouwel, Joost H. (1981): Chariots and other means of land transport in Bronze Age Greece (Allard Pierson Series, 3). Amsterdam: Allard Pierson Museum, ISBN 90-71211-03-7.
• Crouwel, Joost H. (1993): Chariots and other wheeled vehicles in Iron Age Greece (Allard Pierson Series, 9). Amsterdam: Allard Pierson Museum, ISBN 90-71211-21-5.
• Drews, Robert (1988): The coming of the Greeks: Indo-European conquests in the Aegean and the Near East. Princeton: Princeton University Press, ISBN 0-691-03592-X.
• Fagan, Brian (2015): The Intimate Bond. How Animals Shaped Human History, New York, London: Bloomsbury Press, ISBN 978-1-62040-572-7.
• Fields, Nic; Brian Delf, illustratør (2006): Bronze Age War Chariots, New Vanguard. Oxford; New York: Osprey Publishing, ISBN 978-1841769448.
• Greenhalg, P A L. (1973): Early Greek warfare; horsemen and chariots in the Homeric and Archaic Ages. Cambridge University Press, ISBN 9780521200561.
• Kulkarni, Raghunatha Purushottama. Visvakarmiya Rathalaksanam (1994): Study of Ancient Indian Chariots: with a historical note, references, Sanskrit text, and translation in English. Delhi: Kanishka Publishing House, ISBN 978-8173-91004-3.
• Lee-Stecum, Parshia (2006): «Dangerous Reputations: Charioteers and Magic in Fourth-Century Rome» i: Greece & Rome 53 (2), s. 224–234. doi:10.1017/S0017383506000295. ISSN 0017-3835.
• Littauer, Mary A.; Crouwel, Joost H. (1985): Chariots and related equipment from the tomb of Tutankhamun (Tutankhamun's Tomb Series, 8). Oxford: The Griffith Institute, ISBN 0-900416-39-4.
• Littauer, Mary A.; Crouwel, Joost H.; Raulwing, Peter, red. (2002): Selected writings on chariots and other early vehicles, riding and harness (Culture and history of the ancient Near East, 6). Leiden: Brill Academic Publishers, ISBN 90-04-11799-7.
• Hamblin, William J, (2006): Warfare in the Ancient Near East to 1600 BC, London: Routledge
• Manco, Jean (2013): Ancestral Journeys: The Peopling of Europe from the First Venturers to the Vikings, Thames and Hudson Ltd., ISBN 978-0-500-05178-8.
• Moorey, P.R.S. (1986): «The Emergence of the Light, Horse-Drawn Chariot in the Near-East c. 2000–1500 B.C.» i: World Archaeology 18(2), s. 196–215.
• Piggot, Stuart (1983): The earliest wheeled transport from the Atlantic Coast to the Caspian Sea. Ithaca, New York: Cornell University Press, ISBN 0-8014-1604-3.
• Piggot, Stuart (1992): Wagon, chariot and carriage: Symbol and status in the history of transport. London: Thames & Hudson, ISBN 0-500-25114-2.
• Pogrebova M. (November 2003): «The emergence of chariots and riding in the South Caucasus» i: Oxford Journal of Archaeology 22(4), s. 397–409.
• Raulwing, Peter (2000): Horses, Chariots and Indo-Europeans: Foundations and Methods of Chariotry Research from the Viewpoint of Comparative Indo-European Linguistics. Budapest: Archaeolingua, ISBN 9638046260.
• Sandor, Bela I. (Mai 2004): «The rise and decline of the Tutankhamun-class chariot» i: Oxford Journal of Archaeology 23(2), s. 153–175.
• Sandor, Bela I. (Juli 2004): «Tutankhamun's chariots: Secret treasures of engineering mechanics» i: Fatigue & Fracture of Engineering Materials & Structures 27(7), s. 637–646.
• Sparreboom M. (1985): Chariots in the Veda (Memoirs of the Kern Institute, Leiden, 3). Leiden: Brill Academic Publishers, ISBN 90-04-07590-9.
• Wilford, John Noble (22. februar 1994): «Remaking the Wheel: Evolution of the Chariot» i: The New York Times. The New York Times Company.

Eksterne lenker

• Stridsvagnar i Nordisk familjebok (2. utgave, 1918)
• «Chariot», Encyclopædia Britannica. 5, 11. utg., 1911.
• «Ancient Egyptian chariots: history, design, use», Ancient Egypt: an introduction to its history and culture.
• «Chariots in Greece», ved Michael Lahanas, Hellenica
• «Kamat Research Database – Prehistoric Carts», Varieties of Carts and Chariots in prehistoric cave shelter paintings found in Central India. Kamat's Potpourri – The History, Mystery, and Diversity of India.
• «Ludi circenses» (longer version), ved P. Dionysius Mus, SocietasViaRomana.net.