Slaget ved Kadesj

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Ramses II i sin stridsvogn i slaget ved Kadisj, relieff ved Abu Simbel i sørlige Egypt.

Slaget ved Kadesj skjedde mellom styrkene til oldtidens Egypt under farao Ramses II og det hettittiske rike under kong Muwatalli II ved byen Kadesj langs elven Orontes i hva som i dag er Syria.[1] Slaget er datert til 1274 f.Kr.[2] og er det tidligste slag i nedtegnet historie hvor detaljer om taktikk og formasjoner er kjent.[3] Det var antagelig det største slag med hestestridsvogner som til da hadde blitt utkjempet, kanskje med rundt 5000-6000 stridsvogner. Utfallet av slaget ble at begge sider hevdet å ha gått av med seieren.

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Etter å ha forvist Hyksosfolkets 15. egyptiske dynasti overtok herskere fra de innfødte egypterne styret over Egypt og opprettet hva som siden kalles for Det nye rike. De nye herskerne ble mer aggressiv i å kreve kontroll over nabostatenes grenser. Thutmosis I, Thutmosis III og hans sønn og medregent Amenhotep II utkjempet slag fra Megiddo nord til elven Orontes, inkludert konflikt med byen Kadesj.

Mange av de egyptiske krigskampanjene som skjedde mellom rundt 1400 og 1300 f.Kr. reflekterte den generelle uroen og destabiliseringen i regionen til Djahi (omtrentlig langs kysten fra Ashkelon til Libanon, og i innlandet til Galilea). Styrene til Thutmosis IV og Amenhotep III var uten særskilte utmerkelser. unntatt at Egypt fortsatte å tape landområder til Mitanni i nordlige Syria.

I løpet av 18. egyptiske dynasti avslører Amarnabrevene[4] en fortelling om nedgangen for egyptisk innflytelse i regionen. Egypterne viste vaklende interesse her fram til bortimot slutten av dynastiet. Horemheb, den siste herskeren av dette dynastiet, drev krigføring i denne regionen, noe som til sist viste begynnelsen på en ny egyptisk interesse for området.

Denne prosessen fortsatte i 19. egyptiske dynasti. Som sin far Ramses I, var Seti I en militær kommandant og dro ut for å gjenopprette Egypts rike til dagene til Thutmosis-kongene bortimot et århundre tidligere. Inskripsjoner på murene til templene i Karnak har nedtegnet detaljer om Sets krigskampanjer inn i Kanaan og Syria.[5]

Han tok med seg 20 000 menn og okkuperte på nytt de forlatte egyptiske utpostene og opprettet garnisoner i byene. Han inngikk en uformell fred med hettittene, tok kontroll over kystområdene langs Middelhavets østside og fortsatte krigføringen inn i Kanaan. En andre kampanje førte ham nord til å erobre byen Kadesj (hvor en stele ble satt opp for minnes seieren) og det amorittiske kongeriket Amurru. Hans sønn og arving Ramses II var med ham på disse krigene. Historiske nedtegnelser eksisterer som nedtegner at Ramses bestilte et stort antall våpen året før ekspedisjonen som førte ham til Kadesj i hans femte år som hersker.

Imidlertid, ved et tidspunkt kan begge regionene igjen ha havnet tilbake til hettittisk kontroll. Hva som egentlig skjedde med Amurru er omdiskutert blant historikerne. Hittittologen Trevor Bryce mener at selv om riket igjen synes å ha kommet inn under hettittisk kontroll, er det mer sannsynlig av Amurru forble en hettittisk klientstat.[6] Den umiddelbare forhistorien til slaget ved Kadesj var Ramses IIs første syriske kampanje hvor han drev krig i Kanaan. I det fjerde året av hans styre marsjerte han nord til Syria, enten for å gjenerobre Amurru[7] eller, som en sondering, for å bekrefte sine vasallers lojalitet og undersøke terrenget for mulige slagplasser.[6] Gjenvinningen av Amurru var antagelig motivasjonen for hettittenes konge Muwatalli for å marsjere sørover for å konfrontere egypterne. Ramses marsjerte nord i det femte året av sitt styre og møtte hettittene ved Kadesj.

Felttoget mot Kadesj[rediger | rediger kilde]

Oldtidens Egypt under Ramses II (grønn) som grenser mot det hettittiske rike (rødt) på høyden av deres makt rundt 1279 f.Kr.

Ramses' hær krysset den egyptiske grense våren i år fem av hans styre, og etter en måneds marsj nådde de Kadesj fra sør.

Den hettittiske kong Muwatalli, som hadde mønstret flere av sine allierte, blant dem Rimisharrinaa, konge av Aleppo), hadde posisjonert sine tropper bak «Gamle Kadesj», men Ramses, feilinformert av to spioner som egypterne hadde tatt til fange, trodde at de hettittiske styrkene fortsatt var langt unna ved Aleppo. Han beordret sine styrker om å slå leir.

De stridende styrkene[rediger | rediger kilde]

Mai 1274 f.Kr. dro Ramses II fra sin hovedstad Pi-Ramesses (dagens Qantir). Han ledet en hør på fire divisjoner navngitt etter egyptisk mytologi: Amon, Ra (P're), Set (Suteh) og den nyopprettede divisjonen Ptah.[8] Det var også en tropp kalt nrrn (Ne'arin eller Nearin) som er dårlig dokumentert. muligens leiesoldater fra Kanaan med egyptisk lojalitet,[9] eller var også egyptere,[10] som Ramses hadde etterlatt i Amurru, tilsynelatende med ordre om å sikre den fønikiske havnen ved Sumur.[11] Denne divisjonen kom til å spille en avgjørende rolle i slaget. Også betydningsfullt var tilstedeværelsen av Sherden blant de egyptiske troppene som var en av flere grupper som tilhørte de såkalte havfolkene. Dette er den første gangen det finnes informasjon om at de fungerte som egyptiske leiesoldater, og de kom til å få en økende betydning i sen bronsealder i Midtøsten. Forskeren Mark Healy i boken Armies of the Pharaohs har observert at:

«Det er ikke mulig å være presis om størrelsen til de egyptiske styrken med hestestridsvogner ved Kadesj, skjønt den kan ikke vært mindre enn 2000 kjøretøyer spredt utover korpsene Amun, P'Re, Ptah og Sutekh, antatt var rundt beregnet 500 maskiner fordelt til hvert korps. Til dette trenger vi å legge til de fra Ne'arin, for om de ikke var innfødte egyptiske tropper, kan deres antall ikke ha vært formet fra stridsvogner frittstående fra hæren.»[12]

På hettittenes side har Ramses nedtegnet en lang liste bestående av 19 hettittiske allierte som kom med til Kadesj. Denne listen har hatt betydelig interesse blant forskere i årenes løp ettersom det er en utfordring i å identifisere alle lokaliseringene da den representerer en slik bred skår av hettittisk område, og på grunn av framtoningen av flere vestanatoliske land og riker, åpenbart også dardanere som er blitt omtalt av Homer.

Slaget[rediger | rediger kilde]

Hettittiske stridsvogner angriper den egyptiske divisjonen Ra.

Ramses har beskrevet sin ankomst til slagfeltet i to hovedinskripsjoner som han fikk skrevet angående slaget, det såkalte «Diktet» og «Bulletinen»:

Fra «Diktet»: «Nå hadde hans majestet forberedt sitt infanteri, sine stridsvogner, og Sherden fra hans majestets oppbringelser... i Året 5, 2. måned av tredje sesong, dag 9, hans majestet passerte festningen ved Sile. [Og gikk inn i Kanaan] ... Hans infanteri gikk gjennom de trange passene som om det var på hovedvegene i Egypt. Nå etter dager hadde passert etter dette, deretter hans majestet var i Ramses Meri-Amon, byen som er i dalen til Cedar.
Hans majestet fortsatte nordover. Etter at hans majestet nådde fjellkjeden til Kadesj, deretter dro hans majestet videre... og han krysset vadestedet ved Orontes med den første divisjonen til Amon (navngitt) «Han Gir Seier til User-maat-Re Setep-en-Re». Hans majestet nådde byen Kadesj... Divisjonen til Amon var på marsj bak ham; divisjonen til Ra krysset vadestedet i et distrikt sør for byen Shabtuna på en distanse av en iter fra stedet hvor hans majestet var; divisjonen til Ptah var sør for byen Arnaim; divisjonen til Set var marsjerende langs vegen. Hans majestet hadde dannet de første rekkene i slaget med alle lederne fra hans hær, mens de var (fortsatt) ved bredden av landet til Amurru.»
Fra «Bulletinen»: «Året 5, 3. måned av tredje sesong, dag 9 under hans majestet (Ramses II)... Herre fortsatte nordover, og hans majestet ankom ved en nærhet sør for byen Shabtuna.»[13]

Da Ramses og egypterne avanserte til de var rundt 11 km fra Kadesj, sør om Shabtuna, møtte han to shasu (nomader) som fortalte ham at hettittene var «i landet til Aleppo, nord for Tunip», 200 km unna, hvor shasu sa de var «(fylt med for mye) frykt for Farao, L.P.H., for å komme sørover».[14] Dette var, hevdet det egyptiske tekstene, en falsk rapport som ble utført på ordre fra hettittene «med det mål å forhindre hæren til hans majestet fra å trekk opp til kamp mot sin fiende hettittene».[14] Egyptiske speidere dro deretter til hans leir med to nye hettittiske fanger. Ramses II lærte kun det sanne vesen av sin forferdelig forlegenhet da disse spionene ble fanget, slått og tvunget til å avsløre sannheten for ham. Under tortur avslørte disse spionene at hele den hettittiske hæren og hettitterkongen var faktisk ganske nær.

SitatDa de hadde blitt ført fram for farao, spurte hans majestet, «Hvem er dere?» De svarte «Vi tilhører kongen av Hatti. Han har sent oss for å spionere på deg». Deretter sa hans majestet til dem «Hvor er han, fienden fra Hatti? Jeg hadde hørt at han var i landet til Khaleb, nord for». De fra Tunip svarte hans majestet, «Se, kongen av Hatti har allerede kommet, sammen med mange land som støtter ham... De er bevæpnet med deres infanteri og deres stridsvogner. De har deres krigsvåpen klare. De er mer tallrike enn sandkornene på stranden. Se, de står utrustet og klare for slag bak den gamle byen til Kadesj.»[15]Sitat
Ramses motangrep.

I sitt hastverk i å erobre Kadesj hadde Ramses begått en stor taktisk feil. Han hadde økt avstanden mellom hans divisjon Amun og de gjenværende divisjonene Ra, Ptah og Seth, således splittet opp hans kombinerte styrker. Da de ble angrepet av hettittene klaget Ramses av feilgrepet til sine ledere for de skulle sende speidere avsted for å oppdage den sanne lokaliseringen av fienden og rapportere dette til ham.[16] Farao sendte raskt budbringere som skyndte seg av sted til divisjonene Ptah og Seth som fortsatt var langt unne på den motsatte siden av elven Orontes. Før Ramses kunne organisere sine tropper angrep Muwatallis stridsvogner divisjonen Ra som ble fanget inne og bortimot ødelagt. En del av de som overlevde flyktet til tryggheten i leiren til divisjonen Amun, men de ble forfulgt av hettittene.

De hettittiske stridsvognene krasjet gjennom Amun-leirens skjoldmur og begynte sitt angrep. Det førte til panikk blant Amun-troppene, men framdriften i hettittenes angrep begynte å svinne hen da deres stridsvogner ble forsinket og forhindret av alt som lå rundt i en slik stor militærleir, og en del ble drept da stridsvogner kolliderte med hverandre.[17] I den egyptiske redegjørelsen av slaget har Ramses beskrevet seg selv som forlatt og omgitt av fienden:

«...Ingen offiserer med meg, ingen vognkusker, ingen soldater, ingen skjoldbærere...»[18]

Kun med hjelp fra gudene greide Ramses personlig å beseire de som angrep ham og vende tilbake til de egyptiske linjene:

«... Jeg var foran dem som Set i hans kraft. Jeg fant mengder av stridsvogner i den midte som jeg var, spredde dem for mine hester...»
Den siste fase av slaget.

Farao sto nå overfor en desperat kamp for sitt liv, påkalte sin gud Amun, og kjempet tappert for å berge seg selv. Ramses ledet personlig, i henhold til de egyptiske tekstene, flere angrep inn i de hettittiske rekkene med sin personlige livvakt, en del av stridsvognene fra Amun-divisjon og overlevende fra den nedkjempete divisjonen Ra,[17] og benyttet seg av den overlegne manøvrerbarheten til sine stridsvogner og kraften og rekkevidden til de egyptiske bueskytterne til å angripe de utstrakte og trette hettittiske stridsvognene.

Hettittene som i mellomtiden hadde forstått at deres fiende var blitt helt beseiret, hadde stoppet opp for å plyndre den egyptiske leiren, og de ble da lette bytter for Ramses' motangrep. Ramses' aksjon greide å fordrive hettittene tilbake mot elven Orontes og vekk fra den egyptiske leiren.[19] Forfølgelsen av de tyngre hettittiske stridsvognene ble enkelt tatt igjen og erobret av de lettere og raskere egyptiske stridsvognene.

Selv om han hadde opplevd en betydelig vending av slaget, kommanderte Muwatalli fortsatt en stor styrke av sine andre stridsvogner og infanteri, foruten at de hadde beskyttelse bak byens murer. Mens de trakk seg tilbake over elven beordret han ytterligere tusen stridsvogner om å angripe egypterne. Denne forsterkningen besto av adelen som omga kongen. Da de hettittiske styrkene nærmet seg den egyptiske leiren på nytt, kom samtidig troppen Ne'arin fra Amurru brått til stedet, og denne gangen ble hettittene overrasket. Ramses hadde også greid å organisere sin styrker på nytt og med støtten angrep han fra leiren.

Etter seks angrep var de hettittiske styrkene bortimot omringet, og de overlevende sto overfor ydmykelsen å måtte svømme over elven for å berge livet hos infanteriet.[11] Presset opp mot Orontes ble de gjenværende av de hettittiske styrkene tvunget til å oppgi sine stridsvogner og forsøke å svømme. Denne flukten er avbildet i egyptiske inskripsjoner som like oppjaget «som krokodiller som svømmer», og mange av dem druknet.

Den neste morgenen ble det utkjempet et andre, ikke avgjørende slag. Muwatalli er rapportert av Ramses for å ha kalt inn til en fredsavtale, men det kan være propaganda ettersom de hettittiske nedtegnelsene ikke nevner et slikt opplegg. Ingen av partene greide å få en endelig seirer. Både egypterne og hettittene hadde fått store tap; egypterne greide ikke å bryte ned forsvaret til Kadesj, mens den hettittiske hæren ikke greide å få en seier ut av det som innledningsvis så ut være en sikker suksess.[11]

Strid om resultatet[rediger | rediger kilde]

Det er ingen enighet om resultatet eller hva som skjedde. Synspunktene strekker seg fra en egyptisk seier, en uavgjort kamp, og et egyptisk nederlag (hvor de egyptiske rapporteringen er kun propaganda).[20]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Kitchen, K. A. (1996): «Ramesside Inscriptions», bind 2, Blackwell Publishing Limited, s. 16-17.
  2. ^ Rundt «Året 5 III Shemudagen 9» av Ramses IIs styre (BAR III, s. 317<) eller mer nøyaktig: 12. mai 1274 f.Kr. basert på Ramses' generelt aksepterte tiltredelsesdato i 1279 f.Kr.
  3. ^ Eggenberger, David (1985): An Encyclopedia of Battles. Dover Publications. s. 214.
  4. ^ Moran, William L. (1992): "The Amarna Letters", Johns Hopkins University Press
  5. ^ Murnane, W. J. (1990): The Road to Kadesh: A Historical Interpretation of the Battle Reliefs of King Sety I at Karnak (PDF). (2. rev. utg.), Chicago: The Oriental Institute, , ISBN 0-918986-67-2
  6. ^ a b Bryce, Trevor (2005): The Kingdom of the Hittites, Oxford University Press, ny utg., ISBN 019927908Xm, s. 233
  7. ^ Grimal, Nicolas (1994): A History of Ancient Egypt, s. 253ff.
  8. ^ Gardiner, Alan (1964): Egypt of the Pharaohs. Oxford University Press. s. 260.
  9. ^ Goedicke, Hans (Desember 1966): "Considerations on the Battle of Kadesh" i: The Journal of Egyptian Archaeology 52, s. 71–80. doi:10.2307/3855821. JSTOR 3855821.
  10. ^ Schulman, A.R. (1981): "The Narn at Kadesh Once Again" i: Journal of the Society for the Study of Egyptian Antiquities 11 (1), s. 7–19.
  11. ^ a b c «The Battle of Kadesh in the context of Hittite history» Arkivert 14. oktober 2013 hos Wayback Machine.
  12. ^ Healy, Mark (2000): Armies of the Pharaohs, Osprey Publishing, s. 39
  13. ^ Pritchard, James B. (1969): Ancient Near Eastern Texts. Princeton, ISBN 978-0691035031. (ANET), «The Asiatic Campaigning of Ramses II», s. 255-256
  14. ^ a b Wilson, John A. (1927): «The Texts of the Battle of Kadesh» i: The American Journal of Semitic Languages and Literatures, Vol. 34, no. 4, juli 1927, s. 278
  15. ^ Tyldesley, Joyce (2000 ): Ramesses II: Egypt's Greatest Pharaoh, Penguin Books, s. 70-71
  16. ^ Santosuosso, Antonio (1996): «Kadesh Revisited: Reconstructing the Battle Between the Egyptians and the Hittites» i: The Journal of Military History, Vol 60 no. 3, juli 1996
  17. ^ a b Healy, Mark op. cit., s. 61
  18. ^ Lichtheim, Miriam (1976): Ancient Egyptian Literature. II:The New Kingdom. Berkeley: University of California Press. s. 65.
  19. ^ Mark Healy, s. 62
  20. ^ Hasel, Michael G. (1998): Domination and Resistance: Egyptian Military Activity in the Southern Levant, 1300-1185 B.C. (Probleme Der Agyptologie). Brill Academic Publishers. ISBN 978-9004109841. s. 155.