Franz von Papens regjering
Franz von Papens regjering var den tredje presidialregjering i Tyskland under Weimarrepublikken, etter regjeringene Brüning I og II. Regjeringen styrte på grunnlag av presidentens tillit, ikke flertallet i Riksdagen. Den satt ved makten fra 1. juni 1932 til 3. desember 1932. Regjeringens medlemmer talte sju adelige og tre borgerlige ministre, og fikk dermed straks tilnavnet baron-regjeringen (Kabinett der Barone).
Regjeringens forhold til Riksdagen[rediger | rediger kilde]
I Riksdagen støttet regjeringen seg på DVP og DNVP.[1] Den fikk ingen støtte av SPD, slik den foregående Brüning II hadde opplevd. SPD fremsatte tvert i mot mistillitsforslag i Riksdagen, men som regjeringen overlevde.
Franz von Papen ville innføre et nytt statssystem (Neuer Staat).[1] Det skulle omfatte en sammenslåing av embetene til rikskansleren og den prøyssiske ministerpresidenten, en uavhengighet for rikskansleren i sitt forhold til Riksdagen, og endelig opprettelsen av et nytt overhus, oppnevnt av rikskansleren. Systemet kunne minne om keisertidens system, og det langsiktige formålet var å gjeninnføre monarkiet.
Oppløsning av Riksdagen, valg i juli[rediger | rediger kilde]
President Hindenburg oppløste Riksdagen allerede 4. juni 1932, da denne ifølge presidenten –ikke lengre var uttrykk for det tyske folkets politiske vilje.[2]
Valgkampen foran valget i juli 1932, ble svært blodig. SA og SS var ved Schleichers hjelp, igjen blitt tillatt som organisasjoner. Disse hadde blitt forbudt av regjeringen Brüning II. Mellom ytterste høyre og ytterste venstre oppsto det gatekamper, skyteepisoder, sammenstøt i forsamlingslokaler, og dessuten rene mord. Volden i denne perioden krevde ca. 300 døde, og mer enn 1100 sårede. Sammenstøtene i Altona søndag 17. juli 1932 (Den blodige søndagen i Altona), krevde alene 18 liv og skadet 68 mennesker, delvis alvorlig.
Kampene i Altona ga Hindenburg et påskudd for å oppløse den sosialdemokratiske regjeringen i Preussen under ledelse av Otto Braun, det såkalte preussenslaget. Papen ble gjort til rikskommisær med direkte styring av de prøyssiske myndighetene.[1] Dermed ble de demokratiske partiene med SPD i spissen, fratatt en vesentlig del av sin politiske slagkraft foran valget i juli. Regjeringen i Berlin var den siste vesentlige regjeringsdeltakelse SPD hadde i Weimarrepublikken.[3] Venstresiden var ikke i samme grad bevæpnet eller organisert for politisk vold, slik som på den høyreradikale side. Fagforeningene ønsket heller ingen generalstreik slik KPD krevde, og ved valget i juli 1932 ble NSDAP det største partiet i Riksdagen.[1]
Ny oppløsning av Riksdagen og valg i november[rediger | rediger kilde]
I august 1932 var det varslet et nytt mistillitsforslag mot regjeringen.[1] Da Hindenburg ønsket at Papens regjering skulle fortsette, ga han kansleren ordre om å oppløse riksdagen uten grunnlovsmessig frist for nyvalg. Papen vek først tilbake for et så vesentlig brudd på grunnloven. Etter at en foreløpig avstemning hadde vist et flertall på 512 stemmer for og 42 mot mistillitsforslaget, oppløste imidlertid Papen Riksdagen allerede mens den formelle avstemning foregikk.
Regjeringen Papens politikk inneholdt både skattesenkninger og åpning for å gå under tariffene. Industrien reagerte positivt på politikken, mens det i Berlin oppsto ville streiker.[1] Streikene var organisert av både kommunister og nasjonalsosialister, delvis også i samarbeid. Politikken førte likevel til enkelte positive tegn med tanke på å redusere arbeidsledigheten.
Valget i november 1932 ga en viss fremgang for de demokratiske partiene og tilbakegang for nasjonalsosialistene.[1] Den 17. november 1932 trådte likevel regjeringen Papen tilbake. Den manglet tillit også hos den nye riksdagen, som opphevet de nødsforordningene regjeringen utstedte. I regjeringen ble det lagt en slagplan som blant annet omfattet oppløsning av parlamentet uten nyvalg og en endring av forfatningen i autoritær retning, som likevel senere skulle avgjøres av en folkeavstemning eller nasjonalforsamling. Hindenburg like planen, men hørte på Schleichers advarsler mot borgerkrig. Adolf Hitler tilbød seg å lede en flertallsregjering, men Hindenburg avslo. Den 2. desember avskjediget Hindenburg regjeringen og 3. desember tiltrådte Kurt von Schleichers regjering.
Sammensetning[rediger | rediger kilde]
| Regjeringen Papen [4] 1. juni 1932 til 3. desember 1932 | ||||
|---|---|---|---|---|
| Rikskansler | .jpg) |
Franz von Papen | partiløs | |
| Auswärtiges Amt |  |
Konstantin von Neurath fra 2. juni 1932 |
partiløs | |
| Innenriks |  |
Wilhelm von Gayl | DNVP | |
| Finans |  |
Johann Ludwig Graf Schwerin von Krosigk fra 2. juni 1932 |
partiløs | |
| Næring | Hermann Warmbold | partiløs | ||
| Arbeid | Hermann Warmbold konstituert fra 5. juni 1932 |
partiløs | ||
| Hugo Schäffer fra 6. juni 1932 |
partiløs | |||
| Justis |  |
Franz Gürtner fra 2. juni 1932 |
DNVP | |
| Reichswehr |  |
Kurt von Schleicher | partiløs | |
| Post | Paul Freiherr von Eltz-Rübenach | partiløs | ||
| Samferdsel | Paul Freiherr von Eltz-Rübenach | partiløs | ||
| Ernæring og landbruk | Magnus Freiherr von Braun | DNVP | ||
| Riksminister uten portefølje |  |
Franz Bracht (fra 29. oktober 1932) | partiløs | |
| Riksminister uten portefølje |  |
Johannes Popitz (fra 29. oktober 1932) | partiløs | |
Referanser[rediger | rediger kilde]
- ^ a b c d e f g Reinhard Sturm (2011). «Zerstörung der Demokratie». Bundeszentrale für politische Bildung.
- ^ Reinhard Sturm (2011). «Zerstörung der Demokratie». Bundeszentrale für politische Bildung. «Am 4. Juni 1932 löste der Reichspräsident – wie zwischen Schleicher und Hitler besprochen – den Reichstag auf, denn dieser entspreche nicht mehr "dem politischen Willen des deutschen Volkes".»
- ^ Museum, Stiftung Deutsches Historisches. «Gerade auf LeMO gesehen: LeMO Kapitel: Weimarer Republik». www.dhm.de. Besøkt 8. oktober 2016.
- ^ «Verhandlungen des Deutschen Reichstags». www.reichstagsprotokolle.de. Besøkt 7. oktober 2016.