Leo von Caprivi

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Leo von Caprivi
Leo von Caprivi
Født 24. februar 1831
Charlottenburg, Preussen
Død 6. februar 1899 (67 år)
Skyren, Tyskland
Yrke offiser
Parti liberal
Tysklands kansler
18901894


Grev Georg Leo von Caprivi de Caprara de Montecuccoli (født 24. februar 1831 i Charlottenburg (ved Berlin), død 6. februar 1899 i Skyren (Brandenburg)) var en tysk offiser og statsmann, som etterfulgte Otto von Bismarck som Tysklands andre kansler i 1890.

Han var av slovensk opprinnelse. Familien, med det opprinnelige navnet Kopriva, stammet fra Koprivnik i Kočevski Rog, men hadde senere slått seg ned i Schlesien i Preussen. Caprivi trådte inn i hæren i 1849 og deltok i krigene i 1866 (mot Østerrike) og 1870 (mot Frankrike). Etter hvert ble han general i infanteriet og stabssjef. Mellom 1883 og 1888 var han sjef for admiralitetet, hvor han fikk anledning til å vise sitt forvaltningstalent, som til slutt førte til at han ble prøyssisk statsminister og tysk kansler da Bismarck gikk av.

Caprivis regjering var preget av en «ny kurs» i både utenriks- og innenrikspolitikk. Han forsonte seg med sosialdemokratene, som hadde vært Bismarcks bitreste fiender, og førte en pro-britisk utenrikspolitikk, som bl.a. kom til uttrykk gjennom Zanzibar-traktaten, hvor britene avstod Helgoland (nå i Schleswig-Holstein) og Caprivi-stripen (i dagens Namibia) til Tyskland i bytte mot at Tyskland gav opp krav på Zanzibar og deler av Betschuanaland. Med denne politikken skapte han seg fiender blant kolonialisme-forkjempere, og med sin frihandelspolitikk også blant konservative landbruksfolk. I hans regjeringstid ble den såkalte «gjenforsikringsavtalen», Bismarcks forsøk på å opprettholde en allianse med Russland etter at Trekeiserforbundet (Tyskland, Russland og Østerrike-Ungarn) brøt sammen, ikke fornyet, noe som ødela balansen i Bismarcks alliansesystem.

I 1892 måtte han gå av som prøyssisk statsminister etter å ha tapt en avstemning i det prøyssiske parlamentet om en utdannelseslov. Dette førte til en lite gunstig deling av makten mellom kansleren og etterfølgeren som prøyssisk statsminister, Botho zu Eulenburg, som til slutt ledet til at begge måtte gå av i 1894. De ble etterfulgt av fyrst Chlodwig zu Hohenlohe-Schillingsfürst.

Se også[rediger | rediger kilde]



Forgjenger:
 Otto von Bismarck 
Preussens statsminister
Etterfølger:
 Botho zu Eulenburg