Giovanni Battista Bononcini

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
G.B. Bononcini

Giovanni Battista Bononcini (iblant Giovanni Battista Buononcini; født 18. juli 1670 i Modena; død 9. juli 1747 i Wien) var en italiensk cellist og komponist.

Liv[rediger | rediger kilde]

Bononcini var sønn av kirkemusikeren Giovanni Maria Bononcini fra Modena. Faren sto for sønnens tidlige musikkutdanning, og da han døde i 1678, ble Giovanni Battista elev av Giovanni Paolo Colonna i Bologna. Bononcinis første verk ble publisert her.

Fra 1688 var Bononcini ansatt som kirkemusiker i Bologna. Der ble han kjent med den berømte librettisten Silvio Stampiglia. Samarbeidet mellom dem resulterte i fem operaer som kom i årene 1692 til 1696.

Fra 1692 oppholdt Bononcini seg i Roma, i 1696 reiste han over Venezia til Wien hvor han ble medlem av keiser Leopold I's hoffkapell, og opplevde der suksess som komponist. Innimellom oppholdt han seg i Berlin, der han våren 1702 feiret en stor triumf med uroppføringen av operaen Polifemo.

Bononcinis kunstneriske gjennombrudd kom senest i 1706. Han var engasjert ved det østerrikske hoffet fram til 1711. I forbindelse med denne jobben foretok han lengre studiereiser, blant annet til Venezia og Roma. Derfra ble han og Georg Friedrich Händel i 1720 engasjert av det italienske operahuset i London.

Bononcinis verk var jevnbyrdige med Händels, og komponeringen deres foregikk delvis som en konkurranse. Konsertene, som Bononcini ofte deltok på som cellist, var høyt verdsatt av London-aristokratiet. En tid var Bononcini husmusiker hos familien Marlborough.

Mellom 1720 og 1724 var Bononcini medlem av Royal Academy of Music i London. 6. mai 1727 ble operaen Astianatte uroppført på King's Theatre i London. Den kjente striden mellom primadonnaene Faustina Bordoni og Francesca Cuzzoni skjedde under denne operaens siste oppføring, 6. juni 1727.

Ved årsskiftet 1727/28 kom det til en skandale i London, da Bononcini publiserte madrigalen In una siepe ombrosa som sin egen. I realiteten stammet den fra Antonio Lottis hånd, som hadde publisert den som en del av sin Duetti, terzetti e madrigali. Etter dette var Bononcini en uønsket person som ikke fikk flere oppdrag og mistet sine medlemskap. Bononcini reiste til Paris på grunn av denne affæren og komponerte i 1733 for Concert Spirituel. I 1736 oppholdt han seg et år i Lisboa.

I 1737 tapte Bononcini mye penger på grunn av tvilsomme spekulasjoner og måtte en tid ernære seg som kopist. Senere vendte han seg til hoffet i Wien, og fikk i 1741 en pensjon av keiserinne Maria Theresia. Den siste kjente komposisjonen hans ble skrevet på oppdrag av keiserinnen, et Te Deum fra 1741.

Sine siste år tilbrakte Bononcini i Wien, der han døde i en alder av 77 år.

Verk[rediger | rediger kilde]

Calphurnia, c. 1724
Operaer (totalt 27)
  • Alessandro in Sidone (1737)
  • L'amore eroica fra pastori (1696)
  • Astianatte (1727)
  • Astarto (1720)
  • Calphurnia (1724)
  • Cefalo (1702)
  • La clemenza di Augusto (1697)
  • Crispo (1721)
  • Etearco (1707)
  • La fede pubblica (1699)
  • Griselda (1722)
  • Maria fuggitivo (1708)
Annet
  • 300 Kantaten
  • 4 Missa Brevi (1688)
  • Laudate pueri (femstemmig og orkester, 1733)
  • Te Deum (1741)
  • Madrigale
  • Triosonater Trattimenti da camera à tre op. 1 (1685)
  • Triosonater Concerti da Camera à tre op. 2 (1685)
  • Sinfonia op.3-6
  • Divertimenti da Camera (1722)
  • 12 Kammersonater (1732)

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]