Vita Sackville-West

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Vita Sackville-West
Vita Sackville-West
Vita Sackville-West,
Maleri av Philip de László, 1910
Født 9. mars 1892
Knole House, Sevenoaks, Kent
Død 2. juni 1962 (70 år)
Sissinghurst Castle, Kent
Yrke Romanforfatter, poet
Nasjonalitet Storbritannia Storbritannia
England England
Språk Engelsk
Periode 1917–1960
Debut Chatterton (1909)

Victoria Mary Sackville-West, The Hon Lady Nicolson, mest kjent under navnet Vita Sackville-West, født 9. mars 1892 på familiegodset Knole House, død 2. juni 1962 på Sissinghurst, var en britisk poet, romanforfatter og hageekspert. Hennes lange fortellende dikt The Land vant Hawthornden Prize 1926. Hun vant samme pris igjen i 1933 for sin diktsamling Collected Poems. Hun tok aktivt del i formingen av sine hager ved Sissinghurst i Kent. Hun ble berømt for sitt overdådige aristokratiske liv, sitt originale ekteskap med sir Harold Nicolson og sine heftige intime forhold med andre kvinner, blant annet forfatterne Violet Trefusis og Virginia Woolf.

I 1946 ble hun tildelt Order of the Companions of Honour for sine litterære bidrag.

Liv og virke[rediger | rediger kilde]

Tidlige liv[rediger | rediger kilde]

Vita Sackville-West ble født ved Knole House i nærheten av Sevenoaks i Kent som det eneste barn av Lionel Edward Sackville-West, 3. baron Sackville og hans hustru Victoria Sackville-West, som var kusiner.[1] Hennes mor var datter av Lionel Sackville-West, 2. baron Sackville. Hun ble døpt Victoria Mary Sackville-West, men var kjent som «Vita» hele sitt liv for å adskilles fra sin mor med samme navn.

Den vanlige engelske aristokratiske arveskikken ble fulgt i Sackville-familien, [2] noe som forhindret at Vita arvet Knole ved sin fars død. Huset fulgte tittelen og ble hennes far testamenterte det isteden til sin nevø Charles Sackville-West, 4. baron Sackville. Tapet av Knole kom til å påvirke henne resten av livet; signeringen av dokumenter i 1947 som avskrev ethvert krav på eiendommen, del av dens overføring til National Trust, skrev hun at «signeringen... bortimot ødela mitt hjerte, sette min signatur på hva som jeg anså var et svik mot all tradisjonen til min forfedre og huset jeg elsket.»[3]

Ekteskap[rediger | rediger kilde]

Våpenskjoldet til baroniet Sackville-West.

I 1913 da hun var 21 år giftet Vita seg med den 27 år eldre forfatteren og politikeren Harold George Nicolson (21. november 18861. mai 1968), kalt for «Hadji», den tredje sønn av den britiske diplomaten Arthur Nicolson, 1. baron Carnock (1849–1928). Paret hadde et såkalt åpent ekteskap, både Sackville-West hadde intime forhold på hver sin kant med andre av samme kjønn, hvilket også en del andre i Bloomsbury-gruppen av forfattere og kunstnere, som de hadde forbindelse med.[4]

Disse affærene hadde ingen hindringer i forholdet mellom Sackville-West og Nicolson, hvilket kan bli sett fra deres bortimot daglige korrespondanse (som ble utgitt etter deres død av deres sønn Nigel), og fra et intervju som de ga for BBC etter den andre verdenskrig. Harold Nicolson oppga sin diplomatiske karriere, delvis for at han kunne leve sammen med Sackville-West i England, uforstyrret av lange og ensomme posisjoner i utlandet.

Ved å følge mønsteret til sin fars karriere var Harold ved ulike tider en diplomat, journalist, radioarbeider, medlem av parlamentet, og forfatter av biografier og romaner. Paret levde en rekke år i Cihangir i Istanbul, og var tilstede i 1926 ved kroningen av Reza Pahlavi i Teheran, den gangen Persia. De kom tilbake til England i 1914 og kjøpte Long Barn i Kent, hvor de bodde fra 1915 til 1930. De ansatte arkitekten Edwin Lutyens for å gjøre mange utbedringer på huset.

Paret fikk to barn, Nigel (1917–2004), som ble en velkjent redaktør, politiker og forfatter, og Benedict (1914–1978), kunsthistoriker og forfatter. På 1930-tallet anskaffet familien seg og flyttet til Sissinghurst Castle, i nærheten av Cranbrook, Kent. Sissinghurst hadde en gang vært eid av Vitas forfedre, noe som da det en dynastisk tiltrekning for henne etter tapet av Knole.[1] Her opprettet paret sine berømte hageanlegg som i dag blir administrert av National Trust.

Intime forhold[rediger | rediger kilde]

Sackville-West i 1913

Rosamund Grosvenor[rediger | rediger kilde]

Vitas første nære venninne var Rosamund Grosvenor (5. september 1888 – 30. juni 1944), som var fire år eldre enn henne. Hun var datter av Algernon Henry Grosvenor, (1864–1907), og barnebarn av Robert Grosvenor, 1. baron Ebury. Vita møtte Rosamund ved Miss Woolf's school i 1899 da Rosamund hadde blitt invitert til holde Vita med selskap mens hennes far deltok i Boerkrigen. Rosamund og Vita delte senere en guvernante for deres morgenundervisning. Mens de vokste opp sammen ble Vita forelsket i Rosamund, som hun kalte «Roddie» eller «Rose» eller «Rubens-damen». Rosamund på sin side var forgapt i Vita. «Å, tør jeg si at jeg innså utydelig at jeg ikke hadde noe med å sove med Rosamund, og jeg burde absolutt aldri ha latt noen finne det ut,» innrømmet hun i sin dagbok, men hun så ingen virkelig konflikt: «Jeg var virkelig uskyldig.» [5]

Lady Sackville, Vitas mor, inviterte Rosamund til å besøke familien i deres villa i Monte Carlo; Rosamund besøkte også Vita ved Knole, ved Rue Lafitte, og ved Sluie. I løpet av besøket i Monte Carlo, skrev Vita i sin dagbok, «Jeg elsker henne så mye.» Da Rosamund reiste, skrev Vita, «Merkelig hvor lite jeg bryr meg [at hun reiser]; hun hadde ingen personlighet, det er hvorfor.» [5] Deres hemmelige forhold ble avsluttet i 1913 da Vita giftet seg. Rosamund døde i 1944 under et tysk rakettangrep med V1.

Violet Trefusis[rediger | rediger kilde]

Vita Sackville-West i tyveårene, malt av William Strang

Det forhold mellom samme kjønn som hadde den dypeste og mest varige effekt på Vita Sackville-Wests personlige liv var med romanforfatteren Violet Trefusis, datter av George Keppel og hans hustru Alice Keppel, en elskerinne av kong Edvard VII. Hun møtte Violet Trefusis da de var henholdsvis 12 og 10 år og gikk på skole sammen en rekke år.

De intime forholdet begynte da de begge var i tenårene. Begge giftet seg senere. Vita og Trefusis stakk av sammen flere ganger fra 1918 og framover, hovedsakelig til Frankrike, Sackville-West kledd som en mann når de gikk ut, slik som den franske forfatteren George Sand (Amandine Aurore Lucie Dupin, baronesse Dudevant, 1804–1876), hadde gjort rundt 100 år tidligere mens hun bodde med den polsk musikeren Frederic Chopin (1810–1849) på Mallorca.

Affæren endte dårlig da Trefusis var beskjeftiget med Sackville-West inntil Sackville-Wests affærer med andre kvinner til sist fikk ødela deres forhold. De to kvinnene synes å ha hatt en pakt om være trofaste med hverandre i den betydning at selv om de begge var gifte hver for seg skulle de ikke ha seksuelt forhold med ektefellene. Sackville-West avsluttet affæren da hun hørte at Trefusis hadde sovet med sin ektefelle, noe som betydde at pakten var brutt. Tiltross for bruddet var de to kvinnene hengivne til hverandre og fortsatte å ha tilfeldige møter for en rekke år senere, men tok aldri opp forholdet igjen.

Vitas roman Challenge kan leses som vitnemål til denne affæren: Sackville-West og Trefusis hadde begynt å skrive denne boken som et samarbeid, og den mannlige figurens navn, Julian, hadde vært Sackville-Wests dekknavn når hun var utkledd som mann. Hennes mor, lady Sackville, fant portrettet opplagt nok til at hun nektet å la romanen bli utgitt i England, men Vitas sønn Nigel Nicolson har rost sin mor,[6] «Hun kjempet for sin rett til å elske, menn og kvinner, avviste konvensjonene at ekteskap krevde eksklusiv kjærlighet, og at kvinner skulle utelukkende elske menn, og menn kun kvinner. For dette var hun forberedt å gi opp alt... Hvordan kunne hun angre at kunnskapen om det ville nå ut til ørene til en ny generasjon, en som er uendelig mer fylt med medlidende enn hennes egen?»

Virginia Woolf[rediger | rediger kilde]

Den affæren som har størst offentlig interesse var med forfatteren Virginia Woolf (1882 –1941) på slutten av 1920-tallet. Woolf skrev en av hennes mest kjente romaner, Orlando (1928), hovedpersonen Orlando fødes som aristokratisk unggutt på slutten av 1500-tallet. 300 år senere har Orlando skiftet kjønn og blitt en kvinne midt i 30-årene. Romanen har blitt beskrevet av Sackville-Wests sønn Nigel Nicolson (som var redaktør av et seks bindsverk med Woolfs brev),[7] som "det lengste og mest sjarmerende kjærlighetsbrev i litteraturen."

Uvanlig nok er øyeblikket da Orlando ble unnfangelse dokumentert: Woolf skrev i hennes dagbok den 5. oktober 1927: «Og øyeblikkelig gikk de vanlig nervepirrende planer inn i mitt sinn: en biografi som begynte i året 1500 og fortsatte til dagens dag, kalt Orlando: Vita; kun med en endring fra et kjønn til et annet.»[8]

Andrea forhold[rediger | rediger kilde]

Vita Sackville-West hadde også et pasjonert forhold mellom 1929 og 1931 med Hilda Matheson, leder av BBCs Talks Department. «Stoker» var kjælenavnet som Sackville-West ga til Hilde i denne tiden.

I 1931 ble Sackville-West involvert i et menage a trois, trekantforhold, med journalisten Evelyn Irons, som hadde intervjuet etter at romanen The Edwardians ble en bestselger, og Ironss elsker Olive Rinder.[9][10]

Hun var også romantisk involvert med sin svigerinne Gwen St. Aubyn, Mary Garman (av Garman-søstrene), og andre.

Forfatterskap[rediger | rediger kilde]

Sissinghurst Castle i Kent.

The Edwardians (1930) og All Passion Spent (1931) er kanskje de best kjente av hennes romaner i dag. I den sistnevnte omfavnet den aldrende lady Slane tappert en lenge undertrykt følelse av frihet og luner etter et livsløp av konvensjoner. Romanen ble dramatisert av BBC i 1986 med dame Wendy Hiller i hovedrollen.

Hennes roman Grand Canyon (1942), en form for fantastisk science-fiction, er en «advarende fortelling», slik hun selv beskrev den, om en naziinvasjon av et uforberedt USA. Boken tar en uventet vending som gjør den til noe mer enn en typisk invasjonsfortelling.

I 1947 ble Sackville-West gjort til Companion of Honour for hennes tjenester til litteraturen.[11] Det samme året begynte hun en ukentlig spalte i avisen The Observer kalt «In your Garden». I 1948 ble hun grunnleggende medlem av National Trusts hagekomite.

Hun er mindre kjent som biograf, og den mest kjent av disse verkene er hennes biografi over Jeanne d’Arc, kalt Saint Joan of Arc. I tillegg skrev hun en dobbelbiografi over Den hellige Teresa av Ávila og helgenen Teresa av Lisieux kalt The Eagle and the Dove. Hun skrev også en biografi over forfatteren Aphra Behn og en biografi over sin egen bestemor, en spansk danser kjent som Pepita og som ble mor til mange barn med en britisk diplomat, den andre lord Sackville, Lionel Sackville-West, (1829–1908), som ved 2010 hadde kommet i over ti utgaver på engelsk.

Hennes lengste fortellende dikt, The Land, vant Hawthornden-prisen i 1927. Hun vant den igjen og ble den eneste forfatteren som så gjorde, i 1933 med hennes Collected Poems.

Bibliografi[rediger | rediger kilde]

Lyrikk[rediger | rediger kilde]

  • Chatterton (1909)
  • A Dancing Elf (1912)
  • Constantinople: Eight Poems (1915)
  • Poems of West and East (1917)
  • Orchard and Vineyard (1921)
  • The Land (1926)
  • King's Daughter (1929)
  • Sissinghurst (1931)
  • Invitation to Cast out Care (1931)
  • Collected Poems: Volume 1 (1933)
  • Solitude (1938)
  • The Garden (1946)

Romaner[rediger | rediger kilde]

  • Heritage (1919)
  • The Dragon in Shallow Waters (1921)
  • The Heir (1922)
  • Challenge (1923)
  • Grey Waters (1923)
  • Seducers in Ecuador (1924)
  • Passenger to Teheran (1926)
  • The Edwardians (1930)
  • All Passion Spent (1931)
  • The Death of Noble Godavary and Gottfried Künstler (1932)
  • Thirty Clocks Strike the Hour (1932)
  • Family History (1932)
  • The Dark Island (1934)
  • Grand Canyon (1942)
  • Devil at Westease (1947)
  • The Easter Party (1953)
  • No Signposts in the Sea (1961)

Oversettelser[rediger | rediger kilde]

  • Duineser Elegien: Elegies from the Castle of Duino, av Rainer Maria Rilke (Hogarth Press, London, 1931)

Biografier og andre verk[rediger | rediger kilde]

  • Passenger to Teheran (Hogarth Press 1926, opptrykk Tauris Parke Paperbacks 2007, ISBN 978-1-84511-343-8)
  • Knole and the Sackvilles (1922)
  • Saint Joan of Arc (Doubleday 1936, reprinted M. Joseph 1969)
  • Pepita (Doubleday, 1937, opptrykk Hogarth Press 1970)
  • The Eagle and The Dove (M. Joseph 1943)
  • Twelve Days: an account of a journey across the Bakhtiari Mountains of South-western Persia (1927; Doubleday Doran 1928; M. Haag 1987, opptrykk Tauris Parke Paperbacks 2009 som Twelve Days in Persia)

Priser og utmerkelser[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b Cannadine, David (1994): Aspects of Aristocracy: Grandeur and Decline in Modern Britain. New Haven, CT: Yale University Press. ISBN 0300059817, s. 224–241.
  2. ^ Teknisk sett var de saliske regler at slektskap på mannssiden hadde førstefødselsrett; Bell, Mathew: Inheritance: The Story of Knole and the Sackvilles, By Robert Sackville-West. 'The Independent', 16. mai 2010; Hughes, Kathryn: Love among the roses – Kathryn Hughes is touched by an unsentimental memoir The Guardian, 27. september 2008.
  3. ^ «Vita Sackville-West & Harold Nicolson», reviews and ramblings
  4. ^ Glendinning, Victoria (1983): Vita. A Biography of Vita Sackville-West. New York: Alfred A. Knopf. s. 436.
  5. ^ a b Nicolson, Nigel (1973): Portrait of a Marriage: Vita Sackville-West and Harold Nicolson. Chicago, IL: University of Chicago Press. ISBN 0226583570. s. 29–30.
  6. ^ Nicolson, Nigel (1973): Portrait of a Marriage, s. 194: «She fought for the right to love, men and women, rejecting the conventions that marriage demands exclusive love, and that women should love only men, and men only women. For this she was prepared to give up everything… How could she regret that the knowledge of it should now reach the ears of a new generation, one so infinitely more compassionate than her own?»
  7. ^ Nicolson, Nigel (1975–1980): Letters of Virginia Woolf,
  8. ^ «And instantly the usual exciting devices enter my mind: a biography beginning in the year 1500 and continuing to the present day, called Orlando: Vita; only with a change about from one sex to the other» Utdrag fra hennes dagbok som ble utgitt posthumt av hennes ektefelle Leonard Woolf.
  9. ^ Lewis, Paul (30. april 2000): «Obituaries. Evelyn Irons, War Reporter, Is Dead at 99». New York Times
  10. ^ Brenner, Felix (25. april 2000): «Obituary: Evelyn Irons». The Independent (London)
  11. ^ «The London Gazette Issue 38161 published on the 30 December 1947. Page 31 of 42». London Gazette. 30. desember 1947

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Glendinning, Victoria (1983): Vita: The Life of V. Sackville-West, Weidenfeld & Nicolson
  • Nicolson, Nigel & Sackville-West, Vita (1973): Portrait of a Marriage, ny utgivelse av The University of Chicago Press, 1998. ISBN 0-226-58357-0
  • Carney, Michael (1999): Stoker: The Life of Hilda Matheson, utgitt privat, Llangynog
  • Cross, Robert & Ravenscroft-Hulme, Ann (1999): Vita Sackville-West: A Bibliography, Oak Knoll Press, ISBN 1-58456-004-5
  • Eberle, Iwona (2011): Eve with a Spade: Women, Gardens, and Literature in the Nineteenth Century, Grin, ISBN 978-3-640-84355-8
  • Wolf, Peggy (2006): Sternenlieder und Grabgesänge. Vita Sackville-West: Eine kommentierte Bibliographie der deutschsprachigen Veröffentlichungen von ihr und über sie 1930 – 2005. Daphne-Verlag, Göttingen, ISBN 3-89137-041-5

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]