Gunnlod

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Odin drikker diktermjøden hos Gunnlod, Johannes Gehrts, 1901

Gunnlod var en av gygrene (jotunkvinnene) i norrøn mytologi. Snorre Sturlasson omtalte henne i en slags birolle i Skaldskaparmål i Den yngre Edda. Hun var datter av jotnen Suttung og ble omtalt i forbindelse med at hun oppbevarte skaldemjøden for sin far inne i berget Nitberg.

De to mytologiske dvergene Fjalar og Galar hadde tatt livet av den kloke Kvase og helt blodet hans opp i tre kar (Odrøre, Són og Bodn) blandet med honning. Av dette ble det en mjød som gjorde hver den som drakk av den til skald eller dikter[1]. Dvergene kalte så til seg jotnen Gilling og fikk ham til å ro seg ut mot fremmede land. Men båten gikk på et skjær og kullseilte. Gilling druknet, men dvergene fikk båten på rett kjøl og kom seg til land. Da de kom tilbake fortalte de kona til Gilling om hans skjebne. De lurte henne til å gå ut, og den ene dvergen slapp da en kvernstein i hodet på henne fra taket og drepte henne.

Gilling var far til jotnene Suttung og Bauge. Suttung hevnet far sin ved at han tok dvergene til fange og ville sette dem ut på et skjær som ble oversvømt ved flo sjø. Dvergene kjøpte seg fri med å overlate skaldedrikken til Suttung. Historien fortsatte med at Odin ønsket å få tak i skaldedrikken, og han oppsøkte Suttungs bror Bauge som etter endel viderverdigheter hjalp Odin inn til Suttungs datter Gunnlod som voktet diktermjøden. Historien endte med at Odin sov tre netter hos Gunnlod, drakk opp all mjøden i de tre karene og med nød og neppe kom seg hjem til Valhall med Suttung i hælene.

Gunnlod nevnes også i Edda-diktet Håvamål i vers 13 og i vers 105:

Gunnlód meg gav
på gullstolen
drykk av den mæte mjød.
Vesal lønn
let eg ho få.
Ho gav meg trygt si tru,
ho gav meg heile sin hug.[2]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Snorre Sturlasson, Den yngre Edda, Norrøne bokverk 42, Det norske Samlaget, 1973, s 98-100
  2. ^ Edda-kvede (ovs. av Ivar Mortensson-Egnund), Norrøne bokverk 21, Det norske Samlaget, 1974, s 26