Suttungteatret

Suttungteatret er et egenartet teaterfenomen på Tangen i Hedmark utsprunget av Ingeborg Refling Hagens kulturarbeid, Suttung, som hun gikk i gang med etter annen verdenskrig. Den delen av kulturarbeidet som satset på teateroppsetninger, kalte seg Suttungteateret da det flyttet inn på det nye Tangen Samfunnshus i 1965. Etter råd fra politikeren og tangsokningen Odvar Nordli, som kjente godt til Refling Hagens arbeid, ble samfunnshuset utstyrt med en scene som svarte til Riksteaterets behov. Det skulle vise seg at denne scenen i godt og vel 30 år kom til å bli fast arena for en pionertearvirksomhet av særegent slag med en lang serie av urframføringer.

Mottoet for virksomheten var og er «Teateret for dikteren, og dikteren for folket». Det ble primært satset på dramatikk som var forsømt av institusjonsteatrene. Alle skuespill ble satt opp i full lengde uten strykninger, og med teksten som bærende element. Forestillingene ble til på dugnad, med helgeprøver, og spilt for et ikke-betalende publikum. All inntekt kom til å begynne med gjennom loddsalg, men teateret fikk etter hvert også noe offentlig støtte fra kommune og stat.

Forhistorien. De unge

Suttungteateret har imidlertid en forhistorie på 1920- og 30-tallet. Da oppsto det på Ekeberg i Østre Aker (nå innlemmet i Oslo) en aktiv gruppe kunstnere og kulturarbeidere som kalte seg «De unge» eller «Kinck-Wergelandteateret». Pressen gav den navnet «Ekebergkolonien». Ingeborg Refling Hagen var den drivende kraft i samarbeid med malerinnen Birgit Abrahamsen, som hadde teatererfaring. De prøvde å bevege Nationaltheateret til å sette opp Hans E. Kincks lyriske drama Bryllupet i Genua, men da det ikke lyktes, gitt de uforferdet i gang med å sette det opp med egne krefter. Noen av disse hadde skuespillererfaring fra tidligere. Alle var unge og entusiastiske. Birgit Abrahamsen tok seg stort sett av instruksjon og regi, mens Refling Hagen trimmet diksjonen. I 1926 kom Bryllupet i Genua opp på Majol-teatret i Oslo. Billedhuggeren Gunnar Janson hadde ansvaret for kulisser, og Eivind Groven hadde komponert musikken. I 1930 fikk de opp Wergelands diktverk Spaniolen. Teaterhistorikeren Kristin Lyhmann skriver:

«Man kan si at det hele begynte med Kinck-Wergelandteateret i 20-åra. Men man kan også si at det begynte i 1932 da Ingeborg [Refling Hagen] ga ut sin første diktesamling, Jeg vil hem att. Fra da av slapp hun seg selv løs på scenen som oppleser. Hun skrev monolog på monolog for én kvinne. Tenk på «Lørdagskveld», «Jeg har møtt en engel», «Hvor kom vi fra», «Den syvende dag». Diktene må jo være tenkt for teater – og det var jo også slik hun brukte dem.[...] Da Suttungarbeidet kom i gang etter krigen, varte det ikke lenge før diktene ble satt opp dramatisk. [...] Suttungteaterets historie henger nøye sammen med hvordan Ingeborg hele tiden har søkt nye veier i det å formidle åndsliv.»

Om teaterarbeidet før okkupasjonen 1940-45, kan man bl.a. lese i Ingeborg Refling Hagens bok De unge (1979). Om arbeidet etter okkupasjonen har hun fortalt i Løftet må holdes (1981).

Suttungs husteater

En del av Ingeborg Refling Hagens litterære arbeid med barn og voksne etter okkupasjonen besto i å lage sceneframføringer av dikt, prosatekster, (f.eks. noveller og romaner), scener fra skuespill, og hele skuespill. Dette var tida for Suttungs husteater som ambulerte mellom private hjem og offentlige lokaliteter. Stuegolvet i Refling Hagens hjem Fredheim, fungerte som scene for mange framføringer. Fra slutten av 1940-årene og framover ble teaterarbeidet drevet av Refling Hagen selv, men av og til var også Birgit Abrahamsen inne i bildet som instruktør. Hun døde i 1961. Tallrike framføringer så dagens lys på Fredheim som mer og mer utviklet seg til å bli et studie- og kultursenter. Her satte man blant annet opp Hans E. Kincks skuespill Den siste gjest i 1963. I tidligere år hadde man spilt første akt, deretter to akter, og endelig hadde man fått opp hele det enorme dramaet om den italienske skandaleskribenten Pietro Aretino (1492-1556).

«Forestillingen varte fra midt på dagen til sene kvelden. Skuespillernes gjennomsnittsalder var knapt 20 år. Hun [IRH] hadde selv lært dem opp fra grunnen av, og flere var kommet langt. Alle store mannsroller ble spilt av unge jenter. Dette var begynnelsen til Suttungteateret som med sine bedrifter har skapt ikke så rent lite norsk teaterhistorie.»

Refling Hagen var alene om instruksjonen og regien. Birgit Abrahamsen var imidlertid involvert i arbeidet med første akt. Neste kjempeprosjekt var Mot karneval av Kinck. Også denne forestillingen ble bygd gradvis opp nedenfra, – over to år. Det ble spilt i sin helhet ved urframføringen på Tangen samfunnshus ved Kincks hundreårsjubileum i oktober 1965. Nå hadde Refling Hagen fått en medarbeider i Torleif Kippersund som mer og mer var i stand til å gi henne avlastning med instruksjon og regi.

I samband med det årlige Wergelandstevnet 17. juni, ble det ikke sjelden satt opp Wergeland-farser. Noen av disse ble også framført utendørs.

Suttungteaterets glanstid

I løpet av 60- og 70-tallet ble flere av de «gamle» skuespillerne fullt voksne, og det kom nye krefter til. Noen viste etter hvert takter som fikk Refling Hagen til å slippe dem til som regissører, bl.a. Torleif Kippersund, Svein Gundersen, Gudmund Groven, Kjell Larsson, Kristin Lyhmann, Ingrid Elise Wergeland og Sigrid Salen. Anne Jorunn Kydland Lysdahl satte opp 17-juni-forestillinger, Lyv ikke fra 1976, Johanne Louise Groven Michaelsen satte opp Refling Hagens diktsyklus mot dødsstraff og Frøydis Alvær satte i 1978 opp H.C. Andersens skuespill Lykkens blomst. Teaterarbeidet ekspanderte kraftig på denne tida. Billedkunstnere som Ingrid Book, Petr Klastersky og Tore Lahn arbeidet med scenografi til oppsetningene. Musikere, forfattere og studenter deltok side om side som skuespillere. Staben vokste, og flere fikk etter hvert teaterfaglig skolering. Men så lenge Ingeborg Refling Hagen levde, var hun Suttung-teatrets kunstneriske leder.

Arbeidet og tidspresset var betydelig – med leseprøver og øving på kveldstid, prøver fra fredag-søndag gjennom hele året, og uker med prøver og studier i alle ferier. Teatret hadde i sin mest aktive periode rundt 4-7 premierer pr år. Skuespillerne kom til teaterprøvene fra hele østlandsområdet, og ble innlosjert på Fredheim og i hjemmene til de av skuespillerne som hadde slått seg ned i nærheten. Gudmund Groven, som var ansatt ved Telemark teater, nå Teater Ibsen i perioden 1975-80, pendlet ukentlig med kone og barn til prøver og forestillinger. Det samme gjorde andre sentrale skuespillere, som Torleif Kippersund med familie.

Wergelands dramatikk, større Wergelanddikt, og store deler av Wergelands kosmologiske dikt Mennesket, fikk også sceniske framføringer.

Til forestillingene kom publikum fra fjern og nær. Det ble jevnlig satt opp busser fra Oslo. Til høydepunktene i teaterets historie hører to ulike oppsetninger av Kincks Driftekaren, begge ganger med Torleif Kippersund i hovedrollen, Wergelands sørgespill Barnemordersken og en sceneframføring av Ingeborgs Refling Hagens oppvekstroman Vi må greie oss selv, som Aslaug Groven Michaelsen satte opp.

Virksomheten ble finansiert av en miks av kunstnerlønnen til Ingeborg Refling Hagen, støtte fra stat, fylke og kommune, honorarer for foredrag og opptredener fra skuespillerne – samt velvillige bidrag fra mange av foreldrene til de ungdommene som var tilknyttet virksomheten, og fra interesserte publikum'ere.

Til enhver tid bodde det en «kjernestab» på Fredheim. Denne staben jobbet med studier, kultur og teaterarbeid. Driften av Suttung forlag, kultur- og teaterarbeidet var avhengig av den staben som til enhver tid holdt til på Fredheim.

Nybrottsarbeid

Teateret hadde i alle år en fast innleder og publikumsveileder i Aslaug Groven Michaelsen. Hun representerte en litteraturfaglig ressurs ved siden av Ingeborg Refling Hagen selv. .

Det stoffet som ble tatt opp var krevende, og stort sett ikke innarbeidet hos det lesende publikum i Norge. Groven Michaelsen lot etter hvert en del av sine innledninger trykke under fellestittelen Velkommen til samarbeid. B.1 kom i 1985.

I boka Henrik Wergeland Såmannen som kom ut i samband med Wergelandfeiringen i 2008, utarbeidet Kristin Lyhmann en oversikt over sceneframføringer av Wergeland. Den finnes også på nettstedet www.Wergeland2008.no Oversikten dokumenterer omfanget av Suttungteaterets arbeid bare med Wergeland. I tillegg kom nesten alle Kincks skuespill opp på scenen, blant dem de store skuespillene fra renessanse og tidlig barokk. Og det ble satt opp skuespill av andre diktere som Gunnar Heiberg, Jonas Lie, Amalie Skram og H. C. Andersen.

Suttungteateret drev nybrottsarbeid på flere plan. En del av skuespillerne tok etter hvert embetseksamen og valgte da gjerne å gå videre med det stoffet de hadde satt seg inn i gjennom teaterarbeid, studieleirer, lesesirkler og individuelle prosjekter tilknyttet dette. Større og mindre avhandlinger på ulike nivå som er blitt produsert ved universitet og høgskoler har viktige forutsetninger i Suttungarbeidet.

Nyere historie

Etter Ingeborg Refling Hagens død i 1989, arbeidet teatret videre, og virksomheten ble holdt oppe med store, nyskapende framføringer så lenge teatret hadde statsstøtte. Spesielt huskes nye og gjennomarbeidede framføringer av Wergelands fantasifulle eventyrfarse, Lyv ikke!, et «Fugle- og blomsterstykke», Christendommens første store Seier fra Mennesket, og ikke minst at det ble skapt teater av en serie Kinck-noveller som viste seg å være velegnede også for scenen. Arenaen for forestillingene var fortsatt Tangen samfunnshus. Fortellingen om To byer (av Charles Dickens) fikk imidlertid sin uroppførelse i Oslo, i Teatersalen i Rosenkrantz gt..

En drivende kraft var Aslaug Groven Michaelsen som også skapte museum av Ingeborg Refling Hagens hjem, og fikk reist en ny bygning til erstatning for det gamle uthuset på eiendommen. Denne kan best karakteriseres som et låveteater. I 1999 mottok hun Stangeprisen.

Da statsstøtten falt bort, ble kreftene konsentrert om å holde oppe det årlige Wergelandstevnet 17. juni med noe offentlig støtte fra Stange kommune. Det nye uthuset, som er blitt kalt «Uteksti», danner en vakker ramme om opplesninger, sceneframføringer av ymse slag og foredrag. Wergelands tidlige skuespill, som det Holberg- og Cervantesinspirerte Øllegaard Frøken, har vært gjengangere. Man antar at Wergeland var 12-14 år gammel da han skrev disse arbeidene, og de unge skuespillerne som har framført dem, har vært omtrent på samme alder. Wergelands mer avanserte farser er også spilt i «Uteksti», så som Engelsk Salt, Irreparabile Tempus og Lyv ikke!. Det store, vanskelige frihetsdiktet Det befriede Europa, er også satt opp i nyere tid, og en særlig begivenhet var det da «Jan van Huysums Blomsterstykke» fikk sin sceniske urframføring i «Uteksti»

Flere av skuespillerne fra Suttungteaterets glanstid driver i dag sin egen virksomhet. Eksempelvis har Torleif Kippersund og hans sønn Anders Kippersund, arbeidet videre med Ungdomsteatret på Tangen i en årrekke. Torleif Kippersund har også opprettet og drevet en novellesalong gjennom fleree år, der han jevnlig har framført Kinck-noveller. Et resultat av denne virksomheten er en rikt utstyrt lydbok med de elleve novellene fra Flaggemusvinger(1895). T. Kippersund har i senere år også være fast medarbeider ved Kinck-dagene i Strandebarm som oppleser, skuespiller/instruktør og foreleser. Anders Kippersund har vært leder for Turnekompaniet fra tidlig 80-tall, og driver i dag Hamar Teater. Svein Gundersen har bl.a. vært tilknyttet Hedmark Teater, Klomadu teater, Kulturproduksjoner og vært leder av UNIMA-Norge. Gudmund Groven er tilsatt ved Østfold Teater, Kristin Lyhmann er teaterhistoriker og dramatiker, mens Frøydis Alvær, Karin Sveen, Heidi Bonde, Kirsti Birkeland har fortsatt sin forfattervirksomhet. Andre er blitt profesjonelle musikere eller billedkunstnere. Skuespillerne Svein Hellesøy og Hilde Kveim startet i sin tid opp Teater 82 og drev denne gruppa i noen år, mens Karen Høie ble med i Teaterverkstedet i Oslo, senere i Klomadu teater og Kulturproduksjoner. Mange av skuespillerne har drevet aktivt litteratur- og teaterarbeid med barn og unge ved siden av sin egen virksomhet, så som Ive Skalmerud Larsson, Anne Jorunn Kydland Lysdahl, Frøydis Alvær, Johanne Louise Groven Michaelsen, Brita og Oddvar Halrynjo, Beate Kraggerud og mange andre. Som det har vært sagt, er fruktene av Ingeborg Refling Hagens kulturarbeid uoverskuelige.

Forestillinger (ufullstendig)

1965-1970

• 1965: Mot Karneval av Hans E. Kinck. Fem jenter delte på hovedrollen over fem akter. Stykket varte ti timer.
• 1966: Bryllupet i Genua av Hans E. Kinck, regi: Torleif Kippersund.
• 1967: Lisabettas Brødre av Hans E. Kinck, regi: Torleif Kippersund.
• 1968: Driftekaren av Hans E. Kinck, regi: Torleif Kippersund. Han spilte også hovedrollen. Stykket varte i fem timer. Denne oppsetningen regnes som en teaterhistorisk bragd.

1970-årene

• 1970: Den Constitutionelle av Henrik Wergeland, regi: Torleif Kippersund.
• 1971: Barnemordersken av Henrik Wergeland, regi: Torleif Kippersund. Kristin Lyhmann spilte hovedrollen som Barnemordersken og Torleif Kippersund var den forføreriske og svikefulle advokaten Roderiguez.
• 1972: Fjeldstuen av Henrik Wergeland, regi: Torleif Kippersund/Svein Gundersen.

Paa Rindalslegret av Hans E. Kinck, regi Kjell Larsson/Oddvar Halrynjo. Kjell Larsson spilte hovedrollen Vraal.

• 1974: Fristelsen i ørkenen og Storinkvisitoren av Wergeland/Dostojevskij, regi: Svein Gundersen.
• 1974: Et utdrag fra "Skabelsen, Mennesket og Messias" av Wergeland (januar 1974).
• 1975: Den siste gjest av Hans E. Kinck, regi Svein Gundersen. Torleiv Kippersund spilte hovedrollen som Pietro Aretino. Stykket varte sju timer, og ble filmet av NRK. Hovedstadspressen omtalte oppsettingen, og Suttungteateret ble kalt «Norges dristigste teater».

Wullfie & Comp av Jonas Lie, regi: Gudmund Groven. Svein Gundersen spilte hovedrollen som grosserer Wulffie.

• 1977: Campbellerne av Wergeland, regi: Svein Gundersen.

Venetianerne av Henrik Wergeland, regi: Torleif Kippersund.

• 1978: Sancthansnatten av Henrik Ibsen, regi: Ingrid Elise Michaelsen.

Lykkens blomst av H. C. Andersen, regi: Frøydis Alvær.

• 1979: Irreparabile Tempus av Henrik Wergeland, regi: Svein Gundersen.

Medeia av Euripides, regi: Sigrid Salen. Hilde Kveim spilte hovedrollen som Medeia.

Faustina Strozzi av Jonas Lie, regi: Gudmund Groven. Beate Lind spilte hovedrollen som Faustina.

• 1979: Mot Karneval av Hans E. Kinck, regi: Torleif Kippersund. Svein Gundersen spilte hovedrollen som Niccolo Machiavelli. Stykket varte i sju timer.

1980-årene

• 1980: Sinclairs død, regi: Sigrid Salen.

Papegøien av Henrik Wergeland, regi: Svein Gundersen. Hans scenografi vakte begeistring.

• 1982: Agilulf den vise av Hans E. Kinck, regi Ingrid Elise Wergeland.
• 1983: Jødinden av Henrik Wergeland, regi: Svein Gundersen. Oppsettingen fikk topp anmeldelser.

Driftekaren av Hans E. Kinck, regi: Svein Gundersen. Torleif Kippersund spilte igjen hovedrollen.

• 1984: Vinægers fjelleventyr av Henrik Wergeland, regi: Ingrid Elise Wergeland. Karen Høie hadde hovedrollen som Vinæger.
• 1985: Den indiske Cholera av Henrik Wergeland, regi: Svein Gundersen.

Om Smag og Behag man ikke disputere av Henrik Wergeland, regi: Gudmund Groven.

• 1987: På Ekrernes gård av Hens E. Kinck, regi: Kristin Lyhmann.
• 1988: Vi må greie oss selv av Ingeborg Refling Hagen. Regi: Aslaug Groven Michaelsen
• 1989: Vi løfter de lenkede hendene våre av Ingeborg Refling Hagen, regi: Svein Gundersen.

1990-årene

• 1993: Fortellingen om to byer etter Charles Dickens roman. Tilrettelegging for scenen, regi og instuksjon: Ingebjørg Tale Michaelsen

Se også

• Suttung
• Suttungbevegelsen
• Ingeborg Refling Hagen
• Livsfrisen (bokserie)

Kilder

• Fjalestad, Olav 1971 (red): Eg kjem i hug at, Eivind Grovens muntlige beretning om sitt liv nedtegnet av Aslaug Groven Michaelsen. E.G. kommer også noe inn på teaterarbeidet i Ekebergkoloniens tid.
• Hagen, Ingeborg Refling 1979: De unge : Kampår, Aschehoug
• Hagen, I.R. 1980: Gnister i mørket, Aschehoug
• Hagen, I.R. 1981: Løftet må holdes. Aschehoug
• Gundersen, Svein (red.) 1980: Av skalden fikk vi landet : Festskrift til Ingeborg Refling Hagen
• Michaelsen, Aslaug Groven 1985 "Velkommen til samarbeid" : innledninger til Suttungteatrets forestillinger b. 1
• Myhren, Dagne Groven 1985, «Etterord» i antologien Livet svikter ikke livet og andre utvalgte dikt av Refling Hagen
• Kristin Lyhmanns magistergradsoppgave: "Et folks diktning er det lys stammen leter seg fram med – Suttungteatrets forutsetninger, fremvekst og egenart." (Institutt for teatervitenskap UiO 1986.)
• Willen, Monica: Suttungteatret, C1-uppsats i Teatervetenskap, Stockholms Universitet 1988
• Michaelsen, A.G. 1988: Atta i kunstnerhuset
• Michaelsen, A.G. 1990: bind 2 av serien: «Velkommen til samarbeid» : Ingeborg Refling Hagen som teaterbygger : innledninger
• Michaelsen, A.G. (red) 1995:Besøk på Fredheim
• Gundersen, Svein: Henrik Wergeland – en forsømt dramatiker – i boken Bedre tiders morgenrøde. Utopi og modernitet hos Henrik Wergeland av Jahn Thon og Andreas Lombnæs (red, 2008)
• Lyhmann, Kristin 2008: http://wergeland2008.no/Articlelist.aspx?m=110&amid=1073
• En del bilder fra Suttungteatrets oppsetninger er lagt ut på www.Wergeland2008
• Om virksomheten til Røa Teaterverksted, drevet av Frøydis Alvær Barth