Johann Georg Albrechtsberger

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Johann Georg Albrechtsberger, av Leopold Kupelwieser

Johann Georg Albrechtsberger (født 3. februar 1736 i Klosterneuburg ved Wien; død 7. mars 1809 i Wien) var en østerriksk musikkteoretiker, kontrapunktiker og komponist.

Liv[rediger | rediger kilde]

Faren var vertshuseier og drosjekusk. Syv år gammel ble Johann Georg korgutt i Stift Klosterneuburg, hvor han lærte orgelspill og grunnleggende musikkteori. I 1749 ble opptatt ved koret i Stiftsgymnasium Melk, og i 1753 reiste han til Wien for å studere filosofi ved jesuittseminariet. Han ble der venn med Michael Haydn, og via ham også kjent med broren Joseph Haydn.

I årene 1755 til 1757 var Albrechtsberger organist i Győr, deretter organist i pilegrimskirken i Maria Taferl i to år før han i 1759 vendte tilbake Melk, nå som organist. Han måtte forlate Melk og var en stund i Győr før han fra 1768 var han organist og orgelbygger i Wien. I 1770 ble han organist ved Stefansdomen og året etter korleder ved Karmelittklosteret i Döbling. I 1772 oppnevnte keiser Josef II ham til 2. hofforganist i Wien.

9. mai 1791 fikk Wolfgang Amadeus Mozart en ulønnet stilling som assistent («Adjunkt») for domkapellmesteren i Stefansdomen, Leopold Hofmann. På slutten av sitt liv uttrykte Mozart ønske om at Albrechtsberger skulle bli hans etterfølger i denne stillingen, og Albrechtsberger var assistent inntil han overtok domkapellmestervervet etter Leopold Hofmanns død i 1793. Denne stillingen hadde Albrechtsberger livet ut.

Sammen med sin kone, Rosalia Weiß, datter av en billedhogger fra Eggenburg fikk Albrechtsberger 15 barn.

Han er bisatt ved Sankt Marxer Friedhof i Wien. I 1894 ble gaten Albrechtsbergergasse i bydelen Meidling i Wien oppkalt etter ham.

Betydning[rediger | rediger kilde]

Albrechtsberger hadde en rekke elever i Wien, blant annet Carl Czerny, Joseph von Eybler, Johann Nepomuk Hummel, Ignaz Moscheles, Ferdinand Ries, Franz Xaver Mozart, Johann Peter Pixis og Ignaz von Seyfried. Den eleven som nådde lengst var imidlertid Ludwig van Beethoven. Om ham sa Albrechtsberger at «[han kommer] ikke til å lage noe som duger».[1]

Albrechtsberger skrev 279 kirkemusikalske verk, 278 verk for klaviaturinstrumenter, 193 verdslige instrumentalverk og mye annet, eksempelvis en konsert for munnharpe, strykere og basso continuo. Albrechtsberger skrev også kammermusikk til privatbruk for den keiserlige familie – keiser Joseph II. spilte cello og elsket fuger. Kun en mindre del av Albrechtbergers komposisjoner er trykt; størstedelen av hans verk oppbevares som manuskripter hos Gesellschaft der Musikfreunde i Wien.

Verk[rediger | rediger kilde]

Sannsynligvis ligger Albrechtbergers største musikkhistoriske betydning i de teoretiske verkene han skrev. Han publiserte en avhandling om komposisjon (Leipzig 1790), som kom i sin tredje utgave i 1821. Eleven Ignaz von Seyfried (1776–1841) publiserte i 1826 en trebinds samling av Albrechtbergers artikler om harmoni som Alfred Novello gav ut en engelsk versjon av i 1855.

Albrechtbergers komposisjonsstil springer ut fra Johann Joseph Fux' kontrapunkt. Fux var kapellmester ved Stefansdomen fra 1713 til 1741, samme stilling som Albrechtsberger innehadde 52 år senere.

Musikkteoretiske verk[rediger | rediger kilde]

  • Gründliche Anweisung zur Composition mit deutlichen und ausführlichen Exempeln, zum Selbstunterrichte, erläutert; und mit einem Anhange: Von der Beschaffenheit und Anwendung aller jetzt üblichen musikalischen Instrumente. Breitkopf, Leipzig 1790

Orgel- og klaververk[rediger | rediger kilde]

  • 8 kleine Präludien für Orgel. Doblinger, Wien 1975
  • 5 Präludien für Orgel. Doblinger, Wien 1975
  • Fuge für Klavier op. 17, 5. Universal, Wien 1983
  • Präludium und Fuge für Orgel zu vier Händen. Doblinger, Wien 1987

Kammermusikalske verk og instrumentalkonserter[rediger | rediger kilde]

  • Vier Concertinos für Harfe und Orchester (1772)
  • Harfenkonzert C-Dur (1773)
  • Drei Konzerte für Maultrommel, Mandora und Streicher, um 1765
  • Streichtrios op. 9, 1–3. Doblinger, Wien 1989
  • Quartette op. 16, 4. Amadeus-Verlag, Winterthur 1975
  • Duo in C-Dur für Viola und Violoncello. Amadeus-Verlag, Winterthur 1977
  • Partita in C per flauto, arpa e basso. Editio Musica, London 1977
  • Divertimento in D-Dur für zwei Violen und Kontrabass. Amadeus, Winterthur 1979
  • Partita in D-Dur für Flöte, Viola d’amore und Kontrabass. Amadeus, Winterthur 1979

Messer[rediger | rediger kilde]

  • Messe in Es-Dur. Doblinger, Wien 1951
  • Missa in D (1783). Carus-Verlag, Kirchheim/Teck 1985
  • Ave regina coelorum. Schwann, Frankfurt 1978
  • Magnificat anima mea Dominum. Edition Musica Rinata, Ditzingen 2005
  • Tenebrae factae sunt. Schwann, Frankfurt 1978

Fotnoter[rediger | rediger kilde]

  1. ^ „[Er wird] … nie was Ordentliches machen.“

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Wikisource Wikikilden: (de)Johann Georg Albrechtsberger – originaltekst