Wilhelm Stenhammar
| Wilhelm Stenhammar | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | 7. feb. 1871[1][2][3][4] Stockholm[5] Adolf Fredriks församling[1] | ||
| Død | 20. nov. 1927[1][4][6][7] (56 år) Jonsereds kyrkobokföringsdistrikt[1] | ||
| Beskjeftigelse | Dirigent, komponist, pianist | ||
| Utdannet ved | Uppsala universitet | ||
| Ektefelle | Helga Stenhammar | ||
| Far | Per Ulrik Stenhammar | ||
| Søsken | Ernst Stenhammar | ||
| Barn | Hillevi Stenhammar Claes Göran Stenhammar | ||
| Nasjonalitet | Sverige | ||
| Gravlagt | Mariebergskyrkogården (1927–)[8] | ||
| Medlem av | Kungliga Musikaliska Akademien | ||
| Utmerkelser | Æresdoktor ved Göteborgs Universitet | ||
Carl Wilhelm Eugen Stenhammar (1871–1927) var en svensk komponist, pianist og dirigent.
Liv og virke[rediger | rediger kilde]
Stenhammar studerte klaverspill fra 1887 til 1892, orgel og komposisjon i Stockholm, og debuterte som pianist våren 1892. Høsten samme år fortsatte han klaverstudiene i Berlin, og avsluttet studiene der året etter. Etter den tid var Stenhammar aktiv som internasjonal konsertpianist. Han opptrådte ofte i kammermusikalsk sammenheng med fiolinisten Tor Aulin, enten som duopartner eller med Aulin-kvartetten.
Oktober 1897 opptrådte han for første gang offentlig som dirigent, og resten av livet dirigerte han hyppig ved siden av komponistgjerningen. I årene 1900 og 1901 var Stenhammar kapellmester ved Stockholmsoperaen før han i 1907 ble sjefsdirigent ved Göteborgs orkesterförening, dagens Göteborgs Symfoniker. Denne posten hadde han til 1922. I 1916 ble han utnevnt til æresdoktor ved Universitetet i Göteborg. Årene 1923 til 1925 var han igjen kapellmester ved Stockholmsoperaen. Stenhammar var en høyt aktet personlighet innen skandinavisk musikkliv, og venn av flere berømte musikerkolleger.
Musikkstil[rediger | rediger kilde]
Stenhammars musikalske røttene ligger i den tysk senromantikken, og influert av Anton Bruckner og Richard Wagner er hans tidlige verk mektige og klangfulle full av voldsom patos. Under påvirkning av sine venner Jean Sibelius og Carl Nielsen begynte han å tvile på denne estetikken og fra 1910 forsøkte Stenhammar å oppnå et «nordisk» tonespråk; idealet var nå en «klar og ærlig musikk» uten de voldsomme virkemidlene. Verkene fra denne tiden har en folketoneaktig melodikk preget av kirketonearter og en tørr enkelthet med et umiskjennelig «skandinavisk» tonespråk. Han utviser likevel en høy grad av teknisk dyktighet, noe som spesielt kommer til uttrykk i en uttalt polyfoni. Et typisk verk i denne stilen er den andre symfonien som i lange partier går i dorisk, og med en dobbeltfuge som finale. Det mest spilte av Stenhammars verk er Serenade op. 31 for stort orkester (uvanlig for en serenade), et ganske romantisk klingende stykke.
Stenhammar er en av Sveriges viktigste komponister. Sammen med den jevnaldrende Hugo Alfvén skrev han de første viktige svenske symfoniene etter Franz Berwald. I det hele tatt er hans skaperverk av en uvanlig høy kvalitet, noe som burde rettferdiggjøre en større oppmerksomhet rundt denne komponisten.
Verk[rediger | rediger kilde]
- Orkesterverk
- Symphoni nr. 1 F-dur (1902/03, Stenhammar trakk tilbake dette verket)
- Symphoni nr. 2 g-moll op.34 (1911–15)
- Symphoni nr. 3 C-dur (1918/19, fragment)
- Serenade F-dur op. 31 (1908-13, rev. 1919)
- Excelsior!, konsertovertyre op.13 (1896)
- Klaverkonsert Nr.1 b-moll op. 1 (1893)
- Klaverkonsert Nr.2 d-moll op. 23 (1904–07)
- To sentimentale romanser op. 28 for fiolin og orkester (1910)
- Vokalverk
- Festen på Solhaug, opera op. 6 (1893)
- Tirfing, opera op. 15 (1898)
- Ett Folk, kantate op. 22 (1905)
- Sången, kantate op. 44 (1921)
- Korverk
- ca. 60 sanger
- Kammermusikk
- Strykekvartett Nr.1 C-dur op. 2 (1894)
- Strykekvartett Nr.2 c-moll op. 14 (1896)
- Strykekvartett Nr.3 F-dur op. 18 (1900)
- Strykekvartett Nr.4 a-moll op. 25 (1909)
- Strykekvartett Nr.5 C-dur op. 29 (1910)
- Strykekvartett Nr.6 d-moll op. 35 (1916)
- Fiolinsonate a-moll op. 19 (1899/1900)
- Klavermusikk
- Sonate Nr. 1 C-dur (1880)
- Sonate Nr. 2 c-moll (1881)
- Sonate Nr. 3 Ass-dur (1885)
- Sonate Nr. 4 g-moll (1890)
- Sonate Ass-dur op. 12 (1895)
- 3 fantasier op. 11 (1895)
- Sensommarnätter, 5 stykker op. 33 (1914)
Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]
- (en) Wilhelm Stenhammar – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
- (en) Wilhelm Stenhammar – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
- (en) Wilhelm Stenhammar på Internet Movie Database
- (en) Wilhelm Stenhammar på Discogs
- (en) Wilhelm Stenhammar på MusicBrainz
- (en) Wilhelm Stenhammar på Spotify
- (en) Wilhelm Stenhammar på AllMusic
- Lytt til Tre Körvisor - fri vokalmusikk: September, I Seraillets Have och Havde jeg, en Dattersön med Umeå Akademiska Kör
- Lytt til en fri mp3-innspilling av Vårnatt med Hemavans Sommarkör 2006.
- (de) Verk av og om Wilhelm Stenhammar i katalogen til det tyske nasjonalbiblioteket
- (en) Fritt tilgjengelige noter av Stenhammar i International Music Score Library Project
Referanser[rediger | rediger kilde]
- ^ a b c d Svenskt biografiskt lexikon, «C Wilhelm E Stenhammar», Svensk biografisk leksikon-ID 20134[Hentet fra Wikidata]
- ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 28. april 2014[Hentet fra Wikidata]
- ^ Autorités BnF, data.bnf.fr, besøkt 10. oktober 2015[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b Social Networks and Archival Context, SNAC Ark-ID w6c57f6p, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
- ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 15. desember 2014[Hentet fra Wikidata]
- ^ International Music Score Library Project, IMSLP-identifikator Category:Stenhammar,_Wilhelm, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
- ^ Find a Grave, Find a Grave-ID 13995135, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
- ^ Svenskagravar.se, «Stenhammar, Carl Wilhelm Eugene», besøkt 5. mars 2023[Hentet fra Wikidata]