Tinnitus

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Tinnitus
ICD-10-kode H93.1
ICD-9-kode 388.30
DiseasesDB 27662
MedlinePlus 003043
eMedicine ent/235 

Tinnitus (Fra latin: tinnïtus; masc. klang, klirrende lyd.[1]) er den medisinske betegnelse for øresus, som er et nevrologisk fenomen knyttet til høresansen, hvor vedkommende som er rammet av symptomet oppfatter en lyd, uten at det foreligger noen ekstern lydkilde. Lyden kan ha forskjellig karakter og intensitet, avhengig av årsaken. Tinnitus benyttes også som separat diagnose, når det ikke er noen erkjent årsak til symptomet.

Undersøkelser viser at så mye som 17 % av befolkningen har en grad av tinnitusfornemmelse (prevalens). For aldersgruppen over 60 år er denne prosenten øket til ca. 30. Men bare ca. 25 % av alle med tinnitus føler så mye ubehag at de tar kontakt med lege. Det betyr at mange ignorerer sin tinnitus.

Tinnitus-støy[rediger | rediger kilde]

Støyen kan være jevn, i andre tilfeller er den pulserende. Den kan oppleves en- eller tosidig, dvs. to lyder i hver sin ende av skalaen.

Tinnitus kan forekomme i forbindelse med hørselstap. Ofte er et plutselig forårsaket lydtraume årsaken. Mange beskriver støyen som en ren tone, og tonens frekvens synes ofte samsvare med en tydelig drop i audiogrammet.

I andre tilfeller beskrives støyen som susing av vind, motordur, turbin, mixer osv.

I en del tilfeller kan støystyrken måles ved relativt objektive metoder til ca. 5-15 desibel over høreterskel. Likevel kan pasienter oppleve støyen subjektivt vesentlig kraftigere.

Mennesker som ofte bruker hodetelefoner og særlig øreplugger for å høre på musikk, bør være oppmerksom på senskader. Ved bruk av åpne hodetelefoner og de fleste øreplugger, er skjermingen av bakgrunnsstøy dårlig, og brukeren har derfor en tendens til å skru opp volumet til musikken overdøver bakgrunnsstøyen. I støyende omgivelser som f.eks. trafikk, kan dette lede til hørselsskadelige lydnivåer.

Tinnitus kan føre til søvnløshet, irritasjon/søvnproblemer, hukommelsessvikt/lydvarhet og ikke minst konsentrasjonsproblemer med det resultatet at mange blir uførtrygdede. At hørselen også blir dårlig fører til problemer med å følge en samtale med bakgrunnstøy, og mange isolerer seg for andre mennesker.

Årsaker til tinnitus[rediger | rediger kilde]

Fysiologisk betinget

  • Skader på hårcellene i det indre øret (cochlea) er en svært vanlig årsak til tinnitus.
  • Otosklerose (forkalkninger i ørebeinskjeden, oftest i stapedius (stigbøyla), en sjelden årsak.
  • Spasmer i musklene (Musculus tensor tympani og Musculus stapedius) som er tilknyttet de små knoklene i mellomøret, hammer, ambolt, stigbøyle. Disse går dermed inn i ukontrollerte vibrasjonener som overføres til det ovale vindu (scala vestibuli), men forekommer sjeldent.
  • Forstyrrelser i blodkar nær akustisk nerve i det indre øret eller i Cortis' organ, men er sjeldent.
  • Svulst (Vestibularisschwannom) nær akustisk nerve, initialt (oftest godartet), noe som er en svært sjelden årsak.

Idiopatiske (dvs. ukjent eller usikker årsak)

Psykogene årsaker

Nevroforskeren Pawel Jastreboff fremla i 1988 sin nevrofysiologiske modell av tinnitus og hyperacusis (lydoverfølsomhet). Teorien gir den hittil beste forklaring på hvilke mekanismer som ligger pak plagsom tinnitus.

  • Lyden sitter i hjernen mer enn i øret (fantomlyd). Lydimpulsene genereres evnt. forsterkes av hjernestammens hørselsbaner (avanserte nevrale nettverk med stor bearbeidingskapasitet). fMRI studier har påvist (tinnitusrelatert) unormal aktivitet i Colliculus Inferior (en av hørselsbanens kjerner). Først når impulsene når fram til auditiv cortex (hjernens bevisste hørselssenter), blir de identifisert som lyd.
  • Psykogene faktorer, særlig de knyttet til hjernens limbiske system, som for eksempel angst, medfører forsterkning, overvåking og prioritering av tinnituslyden.

Andre

  • Ørevoks kan produsere tinnitus, selv om det er sjeldent.

Anamneser[rediger | rediger kilde]

Tinnitus oppstår fordi sansecellene i indre øre, som sender lyd til hjernen, har blitt forstyrret eller skadet slik at det oppstår en kontinuerlig lyd. Lyden kommer altså ikke utenfra, men oppstår fordi sansecellene er blitt skadet slik at de avgir "falske" nerveimpulser. Hos noen (ca. 20%) forsterkes lyden videre av hjernestammens underbevisste hørselssystem. (Hos de fleste dempes lyden her fordi den anses som betydningsløs og intetsigende.) Årsakene til tinnitus kan være mange:

  • Larmskade i form av kortvarig høy støy (> 130 dB) som et geværskudd eller langvarig påvirkning av støy i industrien (> 80 dB).
  • Høy musikk over tid
  • Høy musikk hjemme eller i bilen.
  • Øreverk og mellomørebetennelse. (dette kan oppstå ved bruk av feks. Q.tips i øret. Blir det liggende igjen bomull fra pinnen kan dette forårsake betennelse i øregangen.
  • Enkelte medisiner, særlig cellegift.
  • Ménieres sykdom.
  • Hodeskade.
  • Slag mot hodet.
  • Nakkesleng.
  • Infeksjonssykdommer med plutselig hørselsnedsettelse.
  • Virussykdommer.

Plagsom tinnitus er nøye knyttet til hjernens limbiske system, altså det underbevisste senter for følelser og læring. Deprimerte, engstlige og stressede personer er derfor mer såbare. Ca halvparten av de sterkt plagede melder om at de var i en stressende fase da de ble oppmerksom på sin tinnitus. Engstelse for hva lyden kommer av og hva den kan føre til, fungerer som bensin for det limbiske system, og den onde sirkelen er i gang.

Undersøkelse[rediger | rediger kilde]

Øre-nese-hals-spesialist sammen med audiograf kan foreta adekvate undersøkelser på tinnitus. Det er viktig at alle med tinnitus får utført denne kvalifiserte utredningen. Er man sterkt plaget, bør MR tas av hodet for å sjekke om alvorlige årsaker (meget sjeldent) finnes. Pulssynkron tinnitus (som pulserer i takt med hjerterytmen) krever grundig vaskulær (hjerte og blodomløp) undersøkelse for å finne evnt. alvorlig helsesvikt. Det er vesentlig at sterkt plagede undersøkes grundig for å rydde av veien falske bekymringer.

  • Sykdomshistorikk, både somatisk og psykisk, inkl. stressperioder.
  • Audiometri (Audiometrisk måling kan også utføres av helsestasjon og noen logopeder)
  • Test av akustisk-vestibular nerve (Nervus vestibulocochlearis).
  • MRI (Spesialisten henviser videre til magnettomografisk undersøkelse)

Behandling[rediger | rediger kilde]

Tinnitus kan til en viss grad behandles medisinsk, men bivirkningene ved langvarig behandling kan være så uheldige at mange velger å ikke ta imot.

For ca. halvparten av de plagede kan kamuflasje-lyd (maskering) virke lindrende, og best resultat synes oppnådd med bruselyd (f.eks. white noise, pink noise, fossefall, regn, storm på havet o.l.). I dag er spesialister tilbakeholdne med maskering da dette motvirker habitueringsterapi (tilvennings-behandling). Man benytter nå ikke-kamuflerende bruselyd slik at tinnitusen fremdeles høres men fremstår som svakere.

Psykolog kan behandle bivirkninger av type angst som er assosiert til tinnitusubehaget. Kognitiv terapi innrettet mot tinnitus er dokumentert effektivt og benyttes mye i den vestlige verden. Svært ofte er søvnmangel årsak til følgeplagene (f.eks. depresjon).

I flere vestlige land (bl.a. England, USA, Finland) tilbys Tinnitus Retraining Therapy (TRT) som ble utviklet av Pawel Jastreboff på slutten av 1980-tallet. Dette er en terapi som bygger på prinsippet om habituering (tilvenning) og ignorering, basert på slukking av betingede reflekser (tillærte reaksjoner) (se Ivan Pavlov).

I Norge tilbys også former for alternativ behandling. Noen av disse er basert på en kombinasjon av TRT, lydstimulering og hypnoseterapi.

En del nordmenn har reist til Valentinaklinikken i Estland, og enkelte har fått bra effekt ved klinikken der. Klinikken er svært omstridt og bannlyst av HLF (Hørselshemmedes Landsforbund).

Noen mener å ha påvist forverring av tinnitussymptomene ved bruk av acetylsalisyl-preparater (eks. dispril), naproxen og mycin-gruppen av antibiotica. Videre er det visse former for kost man med fordel bør unngå. Pasientene bør få en spesialistlege til å vurdere generelt medisininntak (som tas i forhold til andre sykdommer) og pasientens kosthold. For det store flertallet er det imidlertid psykologiske faktorer som påvirker mest, spesielt forskjellige former for stress og manglende mestring av hverdagen.

Målsettingen ved dagens seriøse tinnitusbehandling er å få flere over i gruppen som ignorerer sin tinnitus. Noen former for behandling har oppnådd så mye som 70% subjektivt ubehagsreduksjon i gjennomsnitt på gruppenivå (dokumentert ved eksperimentell forskning). Både TRT og kognitiv behandling har vist gode og varige resultater. I Norge er det etter hvert flere Lærings og mestringssentere som tilbyr kurs i mestring av tinnitus.

Pasientorganisasjoner/interesseorganisasjoner[rediger | rediger kilde]

'Norsk Tinnitusforbund er en interesseorganisasjon for alle som rammes av tinnitus i Norge. Organisasjonen ble stiftet 22. mai 2009.

'Hørselshemmedes Landsforbund er en interesseorganisasjon for mennesker rammet av tinnitus, nedsatt hørsel, Menieres sykdom og mennesker med cochlea-implantat.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Asgaut Steinnes og Eirik Vandvik: Latinsk Ordbok. Det Norske Samlaget, Oslo 1965.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

publikasjoner[rediger | rediger kilde]


medisinstubbDenne medisinrelaterte artikkelen er dessverre kort eller mangelfull, og du kan hjelpe Wikipedia ved å utvide den.