Slaget om Atlanterhavet (andre verdenskrig)

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Slaget om atlanterhavet
Konflikt: Andre verdenskrig
Slaget om atlanterhavet
Besetningen på en britisk jager holder skarp utkikk under konvoitjeneste
Dato september 1939 - mai 1945
Sted Atlanterhavet
Resultat
Seier til de allierte
Parter
De allierte Aksemaktene
Kommandanter
Sir Percy Noble
Sir Max K. Horton
Percy W. Nelles
Leonard W. Murray
Ernest J. King
Erich Raeder
Karl Dönitz
Styrker
slagskip, kryssere, hangarskip, eskortefartøy, landbaserte fly slagskip, kryssere, jagere, ubåter, landbaserte fly
Tap
30 248 sjømenn, flyvere og marinepersonell, 3 500 handelsskip, 175 marinefartøy 28 000 marinepersonell og flyvere, 783 ubåter

Slaget om Atlanterhavet var den lengste kontinuerlige militære kamp under andre verdenskrig. Slaget dreide seg om Tysklands forsøk på å avskjære Storbritannias og Sovjetunionens forsyningslinjer ved å senke handelsskip på reise til og fra landet. Slaget om Atlanterhavet varte fra september 1939 inntil den tyske kapitulasjonen i mai 1945, med den mest intense perioden fra sommeren 1940 til sommeren 1943.

Slaget stod mest mellom ubåter fra den tyske marinen mot konvoier med handelsskip til og fra Storbritannia og til Murmansk og Arkhangelsk; beskyttet av britiske fly og marinestyrker, senere også amerikanske styrker. Begge sider hadde store tap, de allierte mistet 3 500 handelsskip på totalt 14 millioner tonn og 30 000 sjømenn, mens tyskerne mistet 783 ubåter og 28 000 av 39 000 mannskap i ubåtflåten. Selv om de allierte hadde store tap, fikk de gradvis et overtak og aksemaktene klarte aldri å etablere en fullstendig blokade av Storbritannia eller Russlands nordområder.

Strategisk bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Storbritannia var en øynasjon, med oversjøiske kolonier og var sterkt avhengig av handel og forsyninger sjøveien. Britene trengte mer enn en million tonn importerte forsyninger pr uke for å overleve og fortsette krigen mot Tyskland. Slaget om Atlanterhavet dreide seg derfor om de alliertes kamp for å holde forsyningslinjene åpne; og Tysklands kamp for å isolere Storbritannia.

Tilsvarende var Sovjetunionen avhengig av å få forsyninger utenfra for sin krigføring mot Tyskland på Østfronten etter at Tyskland innledet Operasjon Barbarossa. Totalt gikk det 78 konvoier med til sammen 1400 forsyningsskip i det såkalte Lend-Lease-programmet i perioden august 1941 og mai 1945, til tross for at det ikke gikk noen konvoier i periodene juli-august 1942 og mars-november 1943. Totalt ble 85 handelsskip og Royal Navy eskortefartøyer senket.

Se også[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]