Norges kvinnelandslag i fotball

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Norge
Norge
Forbund Norges fotballforbund
Konføderasjon UEFA
Landslagstrener Even Pellerud
Kallenavn Ingen
(Gresshoppene i 1995)
Flest kamper Hege Riise (188)
Flest mål Marianne Pettersen (66)
Meritter OL-mester 2000
Verdensmester 1995
Europamester 1987 og 1993
Hjemmebane Varierende
Kit left arm.png Kit body norway12h.png Kit right arm.png
Kit shorts.svg
Kit socks.svg
Hjemmedrakt
Kit left arm.png Kit body norway12b.png Kit right arm.png
Kit shorts.svg
Kit socks.svg
Bortedrakt
Infoboks sist oppdatert:
Ukjent
Se Liste over norske mesterlag i kvinnefotball for vinnerlagene i EM, VM og OL

Norges kvinnelandslag i fotball representerer Norge i internasjonal kvinnefotball. Landslaget spilte sin første kamp i 1978, og har siden vært med i 6 VM, tre OL og 10 EM. Norge har vunnet samtlige av disse tre turneringene, EM to ganger. I tillegg har Norge også sølv i VM og EM og bronse i OL, og er dermed et av de mest suksessfulle kvinnelandslagene i verden.

Norge begynte relativt sent i skandinavisk målestokk med landslag for kvinner, og brukte tiden frem til midten av 1980-tallet på å etablere seg. Fra 1987 av ble imidlertid Norge et topplag da de vant EM, og året etterpå et uoffisielt VM. Norges storhetstid rent medaljemessig strakk seg fra 1987 til 2000, der alle gullmedaljene kom. Siden var Norge sjeldnere i toppen i de interkontinentale mesterskapene, men i EM var Norge oftere i semifinale og finale.

Norge har hatt relativt få trenerbytter, og trenerne sitter gjerne mellom fire og seks år, noe som har gitt alle trenerne muligheten til å prøve seg i både OL, EM og VM.

Norge spiller ikke landskampene sine på en fast stadion, men rullerer hovedsakelig på Østlandet etter å ha spilt på en rekke stadioner. Bortsett fra en kort periode i 1995, har ikke Norge hatt noen kallenavn. USA og Sverige er rivaler.



Historie[rediger | rediger kilde]

I europeisk målestokk var kvinnelandslaget relativt tidlig ute, men de var sent ute i skandinavisk sammenheng, godt etter Sverige og Danmark. De første kampene Norge spilte var en miniturnering mot Sverige, Danmark og Finland, før Norge møtte, og slo, Nord-Irland. Norge ble stadig bedre, og i 1987 ble Norge europamestre for første gang. Denne bedriften gjentok landslaget i 1993. To år senere ble Norge verdensmestre i fotball, og i 2000 olympiske mestre. Siden har ikke Norge hatt noen triumfer, men det har blitt to sølv og en bronse i tre påfølgende EM.

Begynnelsen (19781983)[rediger | rediger kilde]

Som i mange andre land, hadde også Norges Fotballforbund en svært skeptisk tone til kvinnefotball. Det var først på 1970-tallet, etter etableringen av Norway Cup og Dagbladets aktive kamp for å få NFF til å skifte standpunkt, at Norge etter hvert fikk et landslag og Norgesmesterskap.[1] Landslaget ble dannet med Per Pettersen som trener. Norges første landskamp ble spilt den 7. juli 1978 mot Sverige, og kampen endte med tap 1-2.[2] Kari Nielsen fra Asker ble tidenes første målgjører på kvinnelandslaget. Det ble også tap mot Finland og Danmark under dette nordiske mesterskapet i Danmark.[3]

Året etter tapte Norge nok en gang for de tre landene. Imidlertid vant Norge sin første kamp med 4–1 mot Nord-Irland under en uoffisiell EM-turnering i Italia.[4] I løpet av de neste årene ble Norge gradvis bedre, og lyktes å slå Frankrike, Sveits og England. Norge spilte også uavgjort mot Danmark og Sverige under det nordiske mesterskapet i 1982, og gjorde sin beste innsats i nordisk mesterskap med å gå gjennom ubeseiret.[3] Imidlertid forelå det ingen offisielle Europa- eller verdensmesterskap, og dermed heller ingen mesterskapskvalifiseringer.

Erling Hokstad (1983–1989)[rediger | rediger kilde]

I 1983 tok Erling Hokstad over landslaget, og var med på å lede Norge til sin første kvalifisering til et mesterskap. Enda EM i 1984 strengt talt ikke var offisielt ettersom mindre enn halvparten av UEFA-medlemslandene stilte, var det det første mesterskapet som krevde kvalifisering. Norge havnet i en helnordisk kvalifiseringspulje med Sverige, Finland og Island. Norge slo Finland begge gangene, og vant og spilte uavgjort mot Island. Imidlertid ble det to tap mot Sverige, og dermed var Norge ute, da bare vinneren kom videre. Resultatene viste at Norge var i ferd med å markere seg blant de bedre lagene. Sverige vant for øvrig EM.

Første norske europamestre i lagidrett[rediger | rediger kilde]

Norge hadde et Sverigekompleks som viste seg året etter, da europamesterne slo Norge hele 5–0, det største tapet i Norges historie (tangert senere). Fra og med den 7. mai 1986 ble Dag Steinar Vestlund medtrener. Hvor vidt Vestlunds innvirken var avgjørende vites ikke, men Norge kvalifiserte seg til EM i 1987. Norge møtte Danmark, et lag de aldri hadde slått, Finland og Vest-Tyskland, som på det daværende tidspunktet hadde liten erfaring. Norge lyktes i å slå Danmark for første gang, til og med på bortebane. Imidlertid hadde Norge for mange uavgjort, og før siste runde ledet Norge med ett poeng mot Danmark. Norge vant den siste kampen 2–0 hjemme mot Finland mens Danmark tapte borte mot Vest-Tyskland. Etter kvalifiseringen fikk Norge oppdraget å arrangere semifinalene og finalen.

Semifinalen ble spilt mot Italia, nok et lag Norge aldri hadde slått. Heidi Støre og Trude Stendal scoret de to eneste målene i kampen, og Norge vant 2–0 etter at Reidun Seth holdt buret rent. Norge spilte sin første offisielle finale i et mesterskap, der de møtte sin gamle nemesis, Sverige. Før finalen hadde Norge møtt Sverige ti ganger, med sju norske tap og tre uavgjorte kamper. Veteranen Gunn Nyborg, som hadde vært med helt siden starten i 1978, hadde vært med i alle ti kampene, og fikk endelig oppleve å slå svenskene. I finalen scoret Stendal to ganger, mens Sverige scoret bare en gang (ved Lena Videkull) og Norge vant 2–1. Norges første seier over Sverige i fotball for kvinner var også første gang Norge noensinne hadde vunnet noe i fotball. Året etterpå vant Norge et uoffisielt, men FIFA-arrangert,[5] invitasjons-VM i Kina etter å ha møtt Sverige i finalen og vunnet 1–0.

EM ble arrangert annethvert år de første årene, og allerede i 1989 var det EM igjen. Norge tapte flere kamper enn de vant i kvalifiseringen, men vant den siste kampen med 3–1 over England i Blackburn, og gikk dermed videre på målforskjell tross bare fem poeng fra seks kamper, det svakeste av alle lagene som gikk videre. I kvartfinalen møtte Norge Nederland, som hadde slått Sverige. Imidlertid slo Norge Nederland med 2–1 og 3–0, og gikk videre til sluttspillet i Vest-Tyskland. Norge slo Sverige for tredje gang i mesterskapssammenheng, og gikk til finalen, der vi møtte et hjemmelag som hadde blitt langt bedre siden sist kamp mellom lagene. Vest-Tyskland vant 4–1, mens Norge måtte greie seg med sølv. Dette ble siste kampen til trenerparet Hokstad/Vestlund.

Even Pellerud (1990–1996)[rediger | rediger kilde]

Den nye treneren ble Even Pellerud. Han tok laget inn i kvalifisering til EM 1991, og det norske laget gikk gjennom seks kamper uten tap i gruppespillet, med bare et poengtap, mot England borte. I EM-kvartfinalen, som ble arrangert som hjemme- og bortekamp i november 1990, vant Norge 2–1 og 2–0 over Ungarn, og var dermed klaret for sluttspillet i Danmark, og også for VM-sluttspillet i Kina. Landslaget gikk inn i 1991-sesongen med et budsjett på tre millioner kroner[6] i en sesong hvor de skulle spille både EM og VM. Norge slo ut Danmark i semifinalen på straffesparkkonkurranse etter to redninger av Reidun Seth, og møtte Tyskland i finalen. Norge tok ledelsen ved Birthe Hegstad like etter pause, men en feil av Linda Medalen ga Heidi Mohr muligheten til å utligne, og i ekstraomgangene hadde Tyskland mest krefter, scoret to mål, og vant fortjent, ifølge Sportsbokens reportasje.[6] Dermed var Norges rekke på 11 kamper uten tap brutt.

Norge ladet opp til VM med to seire over USA i Massachusetts, hvor 17-åringen Bente Nordby debuterte på landslaget. De fikk imidlertid en dårlig start på VM med tap 0–4 for Kina i tidenes første VM-kamp, men hadde fortsatt sjansen til å gå videre, i og med at åtte av 12 lag gikk videre fra gruppespillet. Norge vant 4–0 over New Zealand og deretter knepent 2-1 mot Danmark, med Medalen som matchvinner rett etter en dansk utlikning. I kvartfinalen møtte Norge Italia, og Norge vant etter ekstraomganger, tross at de hadde sluppet Italia inn i kampen igjen ved to anledninger, takket være straffespark eksekvert av Tina Svensson. I semifinalen var det Sverige som ventet, og Norge vant klart 4-1 etter nok en straffe av Svensson, i tillegg til to mål av Medalen og et av Agnete Carlsen. I finalen ventet en ny rival, USA. USA var storfavoritter etter å ha slått europamestrene Tyskland lett,[7] og tok ledelsen ved Michelle Akers, Norge utlignet ved Medalen, men Akers scoret vinnermålet tolv minutter før full tid etter å ha sneket til seg et tilbakespill fra Svensson til Seth.[7]

EM 1993: Ny triumf[rediger | rediger kilde]

Pellerud fortsatte fremgangen, og i 1993 var Norge kvalifisert til EM i Italia etter en svært lett kvalifiseringsrunde med seire over Sveits og Belgia. Deretter fulgte, som i 1989, et dobbeltmøte med Nederland i kvartfinalen, hvor Norge sikret seg to 3–0-seire og billett til sluttspillet. Der stilte Norge med bare én europamester fra 1987, Heidi Støre; i forsvarsfireren var alle under 22 år. I semifinalen møtte Norge Danmark, og landslaget vant 1–0 etter scoring av 20-åringen Anne Nymark Andersen. Kaptein Birthe Hegstad hadde blitt byttet ut etter en ankelskade. I finalen møtte vi noe overraskende Italia, som hadde slått Tyskland på straffer. Etter en målløs første omgang kom Hegstad innpå i den andre, og scoret vinnermålet med 13 minutter igjen etter pasning fra Medalen.

I 1994 spilte Norge i den første Algarve Cup i Portugal, sammen med fire andre skandinaviske lag og USA; Norge utklasset Finland og Danmark og vant 1–0 over USA.

EM 1995: Innendørs tap for Sverige[rediger | rediger kilde]

I 1995 var det for andre og siste gang EM og VM i samme år. VM ble arrangert i Sverige, og hadde sannsynligvis prioritet også fra UEFA, ettersom semifinalene i EM ikke ble arrangert på nøytral grunn, men som hjemme- og bortekamp. Norge vant greit i kvalifiseringsrunden mot Finland, Den tsjekkiske republikk og Ungarn, og kvartfinalen mot Italia – mangel på seeding hadde gjort at EM-finalistene måtte møtes allerede i kvartfinalen, som også var kvalifisering til VM 1995 og OL 1996 – men i semifinalen mot Sverige ga Norge bort fire mål i andre omgang, og tapte dermed 5–7 sammenlagt etter å ha ledet med to mål til pause i andre kamp. Begge kampene ble spilt innendørs, før sesongen hadde kommet i gang i de nordiske landene.

VM 1995: Verdensmestre[rediger | rediger kilde]

EM-kampene og en 3. plass i Algarve Cup, etter tap for Nederland, ga ikke store håp før VM-sluttspillet i Sverige, selv om Norge hadde slått USA etter straffesparkkonkurranse i Algarve. Norge hadde satt inn en ny, ung målvakt, Bente Nordby, som hadde fått noen få landskamper, men som ikke hadde spilt i EM-kampene mot Sverige og Italia. Tone Haugen, som sammen med Medalen spilte profesjonelt i Japan, og Marianne Pettersen kom også inn på laget, sistnevnte dog som reserve grunnet skade.

I gruppespillet møtte Norge England, Canada og Nigeria. Norge vant samtlige kamper, med to mål mot England og med store sifre mot de to andre lagene. I kvartfinalen ventet Danmark. Norge gikk opp i 3–0-ledelse ved Gro Espeseth, Medalen og Hege Riise, og et reduseringsmål seks minutter før slutt var betydningsløst. Det skulle imidlertid vise seg å bli Norges eneste baklengsmål i mesterskapet.

Norge hadde sjansen til revansje for finaletapet i 1991, da semifinalen i Västerås skulle gå mellom Norge og USA. Ann Kristin Aarønes scoret et tidlig mål, og Norge holdt unna, blant annet takket være Nordby, som reddet mange skudd i sluttminuttene. Norge spilte med ti spillere ettersom Heidi Støre ble utvist i det 77. minutt, men Nordby holdt nullen i den dramatiske avslutningen.

Norge møtte Tyskland i finalen, et lag Norge ikke hadde slått siden 1985. Tross dette, og tross at Støre satt på tribunen grunnet karantene, dominerte Norge første omgang og fikk inn to mål i omgangens ti siste minutter, ved Riise og Pettersen som målscorere. Riise ble kåret til turneringens beste spiller, Aarønes ble mesterskapets toppscorer, og forsvarsspiller og kaptein Gro Espeseth turneringens nest beste spiller. Tre måneder etter VM vant Norge 17–0 over Slovakia i EM-kvalifisering, som per 2009 er den største seieren den norske kvinnelandslaget har oppnådd.

I 1995 mottok landslaget Porsgrunds Porselænsfabriks Ærespris.

OL 1996: Ny medalje[rediger | rediger kilde]

Pelleruds siste turnering ble OL i Atlanta i 1996. I første kamp møtte Norge Brasil, som aldri hadde gått videre fra gruppespillet i et offisielt VM. Norge tok ledelsen to ganger, men Pretinha utlignet begge målene, og Aarønes fikk et mål annullert for angrep på keeper.[8] Heidi Støre ble skadet i denne kampen, og kunne ikke spille noen av de resterende kampene;[8] Brit Sandaune erstattet henne i denne kampen, og fikk dermed sin mesterskapsdebut som midtbanespiller, selv om hun senere skulle få fast plass som venstreback.

Tross Støres skade vant Norge 3–2 over Tyskland, den fjerde strake kampen uten tap mot tyskerne, etter avgjørelse på frispark av Hege Riise. Tyskland hadde utlignet to ganger, et mål av Bettina Wiegmann og et skudd av Birgit Prinz som gikk via en norsk spiller og i mål.[9] Japan ble slått 4–0 i siste gruppespillkamp – Marianne Pettersen, nå fast spiller på laget, scoret to ganger – og ettersom Brasil hadde avgitt flere poeng vant Norge gruppen og gikk til semifinale.

I semifinalen møtte Norge USA nok en gang. Norge tok ledelsen etter en kontring som ble avsluttet av Linda Medalen etter pasning fra Agnete Carlsen. USA ble heiet fram av nesten 65 000 tilskuere på Sanford Stadium i Athens, og fikk straffespark med et kvarter igjen etter at Gro Espeseth skulle ha handset i 16-meterfeltet. Avgjørelsen var tvilsom ifølge New York Times' rapport[10], noe Espeseth var enig i – hun mente ballen søkte hånden hennes.[8] New York Times hevdet imidlertid at USA burde hatt straffespark for hands tre minutter tidligere. Michelle Akers satte inn den straffen dommeren ga, og etter at Agnete Carlsen ble utvist for en takling bakfra i sluttminuttene benyttet innbytter Shannon MacMillan anledningen til å avgjøre kampen på golden goal ti minutter inn i ekstraomgangene. Norge fikk imidlertid OL-medaljer etter å ha vunnet bronsefinalen mot Brasil 2–0, med to mål av Aarønes.

Pelleruds siste kamp var returmatchen i Slovakia en måned etter OL. Kampen endte 4–0, og Norge vant dermed sin gruppe og var direkte kvalifisert for EM. Tidligere under sommeren hadde laget vunnet 3–1 borte og spilt 0–0 hjemme mot europamestrene Tyskland, og med fire seire i de andre kampene vant Norge gruppa og gikk direkte videre til sluttspillet.

Per-Mathias Høgmo (19972000)[rediger | rediger kilde]

EM 1997: Nedtur på hjemmebane[rediger | rediger kilde]

Pelleruds arvtaker, Per-Mathias Høgmo, ble ansatt i september 1996.[8] Høgmo fikk relativt kort tid på å forberede seg til EM på hjemmebane, men ledet laget i vennskapskamper under vinteren og våren 1997, og laget vant sju av dem; deriblant 3–0 over Tyskland, Norges femte kamp på rad uten tap mot tyskerne, og fire kamper under Algarve Cup i 1997, Norges tredje seier der. Norge gikk inn i mesterskapet totalt 11 kamper på rad uten tap, den beste rekka siden VM-tittelen.

Medalen, Carlsen og Støre var blant spillerne som hadde gitt seg før mesterskapet, og til erstatning valgte Høgmo ut flere spillere uten stor landslagserfaring fra før, blant annet Gøril Kringen, Unni Lehn, Ragnhild Gulbrandsen, Margunn Haugenes (tilbake etter tre års pause), Monica Knudsen, Henriette Viker og Anne Tønnesen. I EM var imidlertid bare Kringen og Lehn i startoppstillingen; Haugenes, Knudsen, Viker og Gulbrandsen fikk innhopp fra benken.[11]

Norge hadde fått en vanskelig gruppe, tross seeding i trekningen; Tyskland (EM-gull 1995, VM-sølv 1995), Italia (EM-sølv 1993, kvartfinale EM 1995 etter tap for Norge) og Danmark (EM-bronse 1991, 8. plass OL 1996) var motstandere, mens den andre gruppen inneholdt tre lag som aldri hadde nådd lenger enn kvartfinalen i EM. Norge åpnet med å utklasse Danmark 5–0 foran 4221 tilskuere på Åråsen stadion etter fire mål av Marianne Pettersen, som nå sto med 34 mål på 50 landskamper.[12] Deretter fortsatte Norge sin rekke uten tap for Tyskland, med uavgjort 0–0 på Melløs i Moss under nærver av 7666 tilskuere, men Tyskland var "klart best" og Bente Nordby måtte takkes for at Norge holdt nullen, ifølge Sportsbokens rapport.[11].

Ettersom Italia også hadde spilt uavgjort mot Tyskland og Danmark, kunne Norge gå videre til semifinale med uavgjort. Norge slapp imidlertid inn et tidlig mål, Gro Espeseth bommet på straffespark, og Norge slapp inn et mål på slutten som bekreftet at Norge havnet på 3. plass i gruppa. Tyskland og Italia vant sine semifinaler.

VM 1999: Opp og ned[rediger | rediger kilde]

Norge trakk igjen Tyskland i kvalifiseringen til VM i USA, og måtte vinne gruppa for å gå direkte til VM. Etter å ha tapt 0–1 i Bayreuth, det første tapet etter seks kamper på rad uten tap mot tyskerne, vant Norge 3–2 hjemme, og uavgjort i Nederland var bedre enn Tyskland klarte. Dermed vant Norge gruppa med ett poeng. I 1998-sesongen ble Norge ble også nummer tre av fire lag i en turnering arrangert under Goodwill Games, med tap for Kina i straffesparkkonkurranse, men seier over Danmark på samme måte.[13] Norge vant også Algarve Cup for fjerde og hittil siste gang i 1998.

Før VM i USA var Norge favoritter, som regjerende mestre hadde Sports Illustrated det norske laget som vinner i sitt VM-tips,[14] og Medalen, Riise og Pettersen i sitt verdenslag uten amerikanske spillere.[15] Norge startet med fire seire, tre av dem i en gruppe hvor bare Japan hadde nådd en VM-kvartfinale tidligere, og den fjerde, kvartfinalen, endte 3–1 mot Sverige – den åttende seieren på rad over Sverige, men dette var det første turneringsmøtet siden tapet for Sverige i EM fire år tidligere. Venstreback Brit Sandaune,[16] midtbanespiller Unni Lehn,[17] og spissene Ann Kristin Aarønes[18] og Marianne Pettersen[16] hadde utmerket seg i Norges innledende kamper, ifølge Dagbladets spillerbørs.

Likevel gikk Norge på en av sine største nedturer i sin landslagshistorie i semifinalen mot Kina. Det ble tangering av det verste tapet gjennom tidene, med 0–5 for Kina, og det i en kamp hvor Bente Nordby var "strålende" ifølge Dagbladets reporter.[19] I bronsefinalen ble det målløst etter 120 minutter mot Brasil, men Norge tapte 4–5 på straffesparkkonkurranse, det første tapet mot Brasil siden 1988, og Norge ble dermed nummer fire i VM.

OL 2000: Norges hittil siste tittel[rediger | rediger kilde]

Dermed var ikke Norge favoritter under OL i Sydney, selv om oppvarmingen var utmerket; Norge vant 8–0 over England i siste kvalifiseringskamp til EM 2001, og slo også Tyskland, Kina og USA i vennskapskamper i juli. Midtbanespiller Solveig Gulbrandsen og høyreback Bente Kvitland hadde kommet inn på laget, men to av de mest toneangivende spillerne under 1990-tallet, Linda Medalen og Ann Kristin Aarønes, hadde lagt endelig opp.

Sports Illustrated regnet Norge som det 3. beste laget i OL, men ble ikke tippet på medaljeplass fordi de var i gruppe med regjerende verdensmester USA og tapende VM-finalist Kina.[20] Etter å ha blitt utspilt og tapt 0–2 mot USA i den første kampen,[21] vant Norge 3–1 over de afrikanske mestrene Nigeria, og kunne dermed nå semifinale som toer i gruppa med seier over Kina. Pettersen ga Norge ledelsen tidlig i andre omgang, men Kina utlignet på et tvilsomt straffespark.[22] Tre minutter senere sikret innbytter Margunn Haugenes seieren med et skudd oppe i krysset.[23]

I semifinalen møtte Norge Tyskland. Spillemessig dominerte Tyskland, og Norge skapte knapt en sjanse,[24] men Tina Wunderlich headet i eget mål og sikret Norge finaleplass ettersom Nordby holdt nullen. I finalen møtte Norge nok en gang USA, som ikke hadde tapt i mesterskap siden 1995. Kampen bølget fram og tilbake: USA gikk i ledelsen med Tiffeny Milbrett i det 5. minutt, men Norge snudde rett før pause ved mål av Gro Espeseth. Nordby holdt Norge inne i kampen med flere redninger, før Ragnhild Gulbrandsen headet inn 2–1 med et kvarter igjen etter svakt keeperarbeid.[25] Norge holdt ledelsen inn i overtida, men slapp inn et nytt mål av Milbrett, og kampen gikk til ekstraomganger med golden goal. Dagny Mellgren, som hadde kommet inn som innbytter for Haugenes, scoret vinnermålet etter 12 minutter,[26] men TV-bildene syntes å vise at Mellgren brukte hånda for å kontrollere ballen før hun skjøt den i mål.[25][27]

For OL-gullet ble laget tildelt Fearnleys olympiske ærespris, som første mottaker fra et lagspill.

Åge Steen (2000–2004)[rediger | rediger kilde]

Solveig Gulbrandsen debuterte for Norge i 1998, og fikk stadig mer spilletid utover 2000-tallet.

Åge Steen lyktes ikke å gjenta resultatene til Høgmo, og tiden hans ble særlig preget av et VM som bare varte til kvartfinale og et påfølgende første OL uten deltakelse. I tillegg til dette fikk Steen også med seg en semifinale i EM i 2001.


EM 2001: Tyskland for sterke[rediger | rediger kilde]

Åge Steen tok over landslaget etter Høgmo, og hans trenertid begynte med greie resultater i vennskapskamper; det ble to seire over Sverige, og en seier over et svekket USA, men tap for Kina. Anne Tønnessen, som ikke kunne spille i OL grunnet hjernerystelse, var den eneste nye faste spilleren denne sesongen.

Norge klarte likevel ikke å følge opp sin status som olympiamestre. Etter 3–0 over Frankrike, en motstander Norge aldri hadde tapt for, var det tid for å få revansj for hjemmetapet for Italia i 1997. Rita Guarino ga imidlertid Italia en tidlig ledelse, og selv om Mellgren utlignet, fikk ikke Norge has på Italias gode keeper.[28] Gøril Kringen pådro seg sitt andre gule kort, og måtte stå over den avsluttende kampen mot Danmark, som Norge ikke hadde tapt for siden 1988. Men uten rutine og samspill i midtforsvaret slapp Norge inn ett mål på slutten, et mål som keeper Nordby og midtstopper Anne Bugge Paulsen måtte dele skylda for.[29] Ettersom Italia hadde slått Danmark tidligere, ville tapet ha ført til at Norge kunne blitt slått ut i gruppespillet for andre gang på rad, men Italia tapte for Frankrike og Norge fikk en sjanse til, i semifinale mot Tyskland.

Her fikk Tyskland revansj for OL-tapet. Norge hadde et par sjanser til å score, og burde ifølge Dagbladets journalist hatt straffespark tidlig i kampen,[30] men etter at Sandra Smisek scoret vinnermålet tok Tyskland over, og hadde flere sjanser til å vinne med flere mål.[31]

VM 2003: To tap og ut av OL[rediger | rediger kilde]

I VM-kvalifiseringen møtte Norge Frankrike, Den tsjekkiske republikk og Ukraina. Norge hadde ikke tapt for noen av lagene før, og fortsatte den statistikken med seier i de fem første kampene, før det ble uavgjort mot Ukraina i en betydningsløs kamp. Gøril Kringen var blitt vraket fra landslaget til fordel for yngre krefter, men i sesongens siste kamp viste ikke midtstopperne seg fra sin beste side; Norge slapp inn tre mål i en vennskapskamp mot Tyskland i Grimstad og det nye stopperparet, Anne Tønnessen og Ane Stangeland, måtte tåle hard kritikk både fra trener og journalister.[32]

Steen prøvde flere varianter i midtforsvaret under oppkjøringen til VM i USA, som ble arrangert i september, etter sesongslutt i den amerikanske proffligaen. Til slutt ble veteranen Monica Knudsen valgt ut til å spille sammen med Ane Stangeland. Trine Rønning og Lise Klaveness kom inn i laget for Ragnhild Gulbrandsen og Hege Riise, som begge spilte profesjonelt i USA. Norges siste kamp før VM var 1–1 mot Danmark i EM-kvalifiseringSofiemyr; et bedre resultat enn i EM, men igjen slapp Norge inn et mål i avslutningsminuttene – Lene Jensen scoret etter en mulig offside – og Norge måtte nå score mål i Danmark for å kvalifisere seg.[33]

Norge møtte Brasil, bronsemedaljørene fra 1999, i tillegg til to debutanter, Frankrike, og Sør-Korea i gruppespillet. Norges gode statistikk mot Frankrike holdt seg, med seier 2–0, men som i forrige VM tapte Norge for Brasil; Norge hadde sjanser til å utligne på stillingen 1–2, men i stedet scoret Brasil to ganger og vant en overlegen seier.[34] Etter kampen gikk Linda Medalen ut og kritiserte det defensive arbeidet til laget, og foreslo at Gøril Kringen burde hatt en plass i troppen.[35] Selv med 7–1 over Sør-Korea ble Norge dermed nummer to i gruppa, og møtte vertsnasjonen USA i kvartfinalen. Der ble Norge klart slått, og dermed var det klart at Norge hadde gjort sin svakeste VM-innsats i historien; hjemmelaget vant 1–0 selv om de brente et straffespark. Abby Wambach vant en hodeduell mot Marit Fiane Christensen, som hadde blitt satt inn som høyreback etter Brasil-kampen, og scoret det avgjørende målet.[36] Med dette tapet klarte Norge heller ikke å ta en av de to europeiske plassene til OL i Athen året etter.

Ane Stangeland Horpestad (her i Klepp-drakt) var kaptein på det norske landslaget fra 2005 til 2008

Den amerikanske proffligaen gikk konkurs rett før VM, og dermed mistet flere av de norske spillerne anledningen til å spille profesjonelt. Dette og mangelen på mesterskap gjorde at Norge mistet flere spillere: Hege Riise,[37] Brit Sandaune, Marianne Pettersen og Anne Tønnessen la alle opp før 2004 var over. Som erstatning dro Steen inn flere spillere som bare fikk en sesong på landslaget, men Ingvild Stensland skulle vise seg å bli en viktig spiller senere.

I returkampen mot Danmark hadde Norge igjen 1–1 til det gjensto få minutter, men grunnet manglende målteft i de andre kampene ville dette ikke være godt nok for direkte EM-plass. I stedet for en norsk avgjørelse scoret Lene Jensen igjen i sluttminuttene for Danmark, og Norge måtte dermed gjennom utslagskamp mot Island. Med en trener på oppsigelse – Åge Steen og NFF fornyet ikke kontrakten[38] – vant Norge 7–2 og 2–1 og var klare for EM. Bjarne Berntsen ble utnevnt som ny trener i romjula 2004,[39] etter at flere andre mannlige trenerprofiler hadde takket nei.[40]

Bjarne Berntsen (20052009)[rediger | rediger kilde]

For en oppsummering av problemene knyttet til Bjarne Berntsen og landslagsspillerne, se Bjarne Berntsen

EM 2005: Sølv, men igjen bak Tyskland[rediger | rediger kilde]

Isabell Herlovsen, her på Klepp stadion, var et kontroversielt valg for Bjarne Berntsen, men hun viste seg viktig.

Berntsen tok over et lag som hadde vunnet seks strake kamper, men bare kampene mot Island hadde hatt egentlig betydning. Rekka ble snart brutt, da Norge tapte begge vennskapskampene for Frankrike på La Manga; dette var også Norges første tap for Frankrike. Norge kom på 5. plass i Algarve Cup etter tap 0–4 for Tyskland, og tapte også for EM-vert England før mesterskapet i juni.

Berntsen satset på mange unge spillere: Ingvild Stensland, Stine Frantzen, Isabell Herlovsen og Marianne Paulsen var alle viktige spillere under EM, og ingen hadde nevneverdig erfaring fra tidligere seniormesterskap. Norge tapte første kamp med 0–1 for Tyskland, og trengte mål fra innbytter Herlovsen for å klare ett poeng mot den tidligere ønskemotstanderen Frankrike. Dermed måtte Norge score mange mål i den siste kampen mot EM-nemesis Italia, og i tillegg ha hjelp fra Tyskland, for å kunne nå semifinale. Fire mål i første omgang, tre av dem på hjørnespark fra Stensland, hjalp Norge til 5–3-seier over Italia.[41]

Som gruppetoer måtte Norge møte gruppevinner Sverige i semifinalen, det første turneringsmøtet med naboene på seks år. Norge og Sverige hadde rett nok spilt flere vennskapskamper, uten norsk tap på de siste 14 kampene, men Sverige hadde kvalifisert seg for OL 2004 på Norges bekostning. Kampen hadde "mange opp- og nedturer," ifølge kampens store norske spiller, Solveig Gulbrandsen, som scoret to av Norges mål og hadde målgivende pasning på det tredje.[42] Norge tok ledelsen to ganger, først ved Gulbrandsen og så ved Herlovsen, men Sverige presset på for utlikning og scoret med to minutter igjen. I ekstraomgangene fikk Gulbrandsen scoret fra nært hold, og Norge var klar for finale, den beste prestasjonen i mesterskap siden 2000.[43] Berntsen ble hyllet av spillerne i Aftenposten før finalen.[44] Norge gikk på et nytt klart tap,[45][46] 1–3 for Tyskland i finalen, det tredje tapet for Tyskland på rad i mesterskap, og Norges femte EM-kamp mot Tyskland uten seier. Laget ble likevel Årets lag for 2005 under Idrettsgallaen 2006.


VM 2007: Fortsatt nest best i Europa[rediger | rediger kilde]

Norge begynte kvalifiseringen til VM i Kina etter EM. Etter seire over lavere rangerte Ukraina og Serbia og Montenegro, møtte Norge Italia igjen. Kampen ble ikke like målrik som i EM, men Norge scoret kampens eneste mål.[47] Etter at Italia og Ukraina tok poeng fra hverandre, mens Norge vant sine tre neste kamper, trengte Norge bare ett poeng i de siste to bortekampene mot Ukraina og Italia; Marit Fiane Christensen holdt på å gi bort poengene med et dårlig tilbakespill i første kamp mot Ukraina i Lviv, men Unni Lehn utlignet og Norge var klare for mesterskapet i Kina.[48] Norge avsluttet med en betydningsløs seier over Italia. I kvalifiseringen hadde Berntsen brukt flere nye spillere; tross EM-innsatsen ble Herlovsen, Frantzen og Paulsen vraket, Mellgren hadde lagt opp, og Solveig Gulbrandsen hadde ett års svangerskapspermisjon. Ragnhild Gulbrandsen kom tilbake etter en pause, mens Camilla Huse, Marie Knutsen, Leni Larsen Kaurin og Melissa Wiik fikk mer eller mindre faste plasser denne sesongen.

Før VM-sluttspillet spilte Norge to kvalifiseringskamper, og vant med tre mål i kampene mot Østerrike og Israel, lag som aldri hadde vært blant Europas 15 beste. Berntsen vraket veteranen Unni Lehn i VM-troppen og satset i stedet på Marie Knutsen som indreløper,[49] med Trine Rønning omskolert til midtstopper. Siri Nordby hadde også utkonkurrert Camilla Huse på sidebacken.

Norges siste kamp før mesterskapet var en treningskamp mot Tyskland i Mainz. Norge spilte 2–2, den tredje vennskapskampen på rad mot Tyskland uten tap, og kunne ha vunnet med mer flaks med dommere og avslutninger.[50] I mesterskapet trakk Norge en relativt lett gruppe; Canada hadde rett nok nådd semifinalen i 2003, etter å ha slått Kina, men de to andre lagene, Ghana og Australia, hadde bare greid å slå hverandre i VM-sluttspill. Norge lå imidlertid under mot Canada etter første omgang, men kom tilbake i 2. omgang med seiersmål av kaptein Stangeland Horpestad; mot Australia ble det motsatt, da Sverige-proffen Lisa De Vanna utlignet med sju minutter igjen. Etter 7–2 over Ghana vant imidlertid Norge gruppa, og møtte vertsnasjonen Kina i kvartfinalen.

Kina var definitivt svakere enn på slutten av 1990-tallet, og hadde blant annet tapt 0–8 for Tyskland i OL tre år tidligere, men hadde fått en ny trener og også slått Norge 3–1 i vennskapskamp i januar 2006. På hjemmebane hadde de støtte av over 50 000 tilskuere, og de hadde i tillegg fått tak i Sveriges tidligere landslagstrener, Marika Domanski Lyfors. Som i EM-sluttspillet fikk jokeren Isabell Herlovsen, som da hadde spilt en halv omgang i mesterskapet, spilletid fra start, og 19-åringen scoret kampens eneste mål og sikret Norges semifinaleplass.[51]

Norge var ett av to europeiske lag som hadde nådd semifinalen, og hadde dermed sikret seg en OL-billett. Det andre europeiske laget var Tyskland, som var Norges motstander i semifinalen. Norge hang med i en omgang, men Trine Rønning laget selvmål med hodet rett før pause og Tyskland fikk scoret to mål til i andre omgang.[52] Norge ble like utklasset i bronsefinalen, med 1–4 for USA, som allerede hadde tapt stort for Brasil.

Etter hjemkomsten ble det uenigheter mellom Berntsen, Lise Klaveness og Ragnhild Gulbrandsen, og som resultat trakk Klaveness, en av Norges mest markante fotballspillere, seg fra videre landslagsspill etter hva som kan ha virket som en oppfordring fra Berntsen. Gulbrandsen, som også la opp etter mesterskapet, kritiserte Berntsen sterkt i media etter at Klaveness hadde trukket seg.[53]

OL 2008: God start, men tung nedtur[rediger | rediger kilde]

Norge avsluttet 2007 med å slå Russland 3–0 i EM-kvalifisering. Russland var det eneste laget i Norges gruppe som hadde nådd et sluttspill før. I 2008 fortsatte Norge å rade opp storseire i kvalifiseringen utover sommeren: Norge scoret 17 mål og slapp ikke inn noen under kampene i mai og juni, og var klare for EM allerede før bortekampen i Russland, som skulle spilles etter OL. Norge vant også 2–0 over Tyskland i Algarve Cup i mars, men gikk også på to firemålstap for USA i oppvarmingen til OL.

Under OL i Beijing slo landslaget favoritten USA 2–0 under åpningskampen i Sommer-OL 2008. Leni Larsen Kaurin scoret etter 61 sekunder, det raskeste målet i OL-historien, og bare et par minutter etter økte Melissa Wiik.[54] Norge holdt unna, og skulle bare slå lag de aldri hadde avgitt poeng mot i mesterskap tidligere for å vinne gruppa. Men etter en uinspirert kamp hvor Norge vant 1–0 over New Zealand, tapte Norge 1–5 for Japan. Guro Knutsen satte inn kampens første mål tidlig i første omgang, men Japan fortsatte å dominere kampen, scoret rett før pause, og gikk opp til 2–1 og 3–1 etter sju minutter av 2. omgang etter feil i det norske forsvaret.[55]

USA gikk forbi Norge på tabellen på målforskjell etter stortapet, og Norge måtte derfor spille mot VM-finalistene fra 2007 Brasil, istedenfor Canada, som hadde blitt nummer tre i sin gruppe. Norge prøvde å forsvare seg og satse på kontringer, men Daniela brøt gjennom med et langskudd rett før pause, og ett kvarter inn i omgangen scoret Marta etter å ha utnyttet et dårlig tilbakespill til keeper fra Marit Fiane Christensen. Siri Nordby scoret på et sent straffespark, men Norge tapte kampen 1–2.[56]

EM 2009: Ut mot Tyskland igjen[rediger | rediger kilde]

Norge avsluttet kvalifiseringen til EM i Finland i 2009 med 0–0 i Russland, og hadde dermed unngått baklengsmål i kvalifiseringen. Norges sjanser i EM ble imidlertid betydelig redusert etter at fem spillere fra seriemestrene Røa trakk seg fra det norske landslaget, kaptein Ane Stangeland Horpestad og høyreback Gunhild Følstad la opp, og keeper Erika Skarbø fikk en alvorlig skade i hånden. Dermed måtte Berntsen finne spillere til en helt ny forsvarsfirer. Trine Rønning ble nå fast midtstopper, Arna-Bjørnars unge midtbanespiller Maren Mjelde ble hennes kollega, mens Camilla Huse ble kalt tilbake for å ta over på venstrebacken. I Algarve Cup tidlig i mars 2009, kom Norge klart sist i sin pulje med tre tap, også mot Island. Dette er Norges klart dårligste resultat i Algarve Cup, enda samtlige opptredener under Berntsen, med unntak av 2008 har vært svært beskjedne.

Norske spillere (i rødt) kjemper om å få ballen i mål i kampen mot Tyskland.

Det var klart allerede før EM i Finland at Bjarne Berntsen ikke skulle fortsette som landslagstrener. Berntsen hadde igjen kalt inn en ung spiller uten erfaring: Cecilie Pedersen, som ikke hadde spilt seniorfotball på høyere nivå enn 2. divisjon, var med i troppen, og fikk en så avgjørende rolle at hun vant Gullballen under fotballgallaen 2009.

Norge begynte mot Tyskland, og kom under 0–1 etter et straffespark en halv time ut i omgangen. Resultatet holdt seg til det var tre minutter igjen, etter flere gode redninger av keeper Ingrid Hjelmseth.[57] Da fikk Norge en eventyrlig mulighet til å utligne ved Cecilie Pedersen, men hun satte skuddet rett på keeper, Tyskland slo kontra, og Fatmire Bajramaj satte inn 2–0.[58] Deretter kom to mål til på overtid, slik at Norge tapte hele 0–4. Landslaget fulgte opp med knepen seier over Island, ved nevnte Pedersen, før Norge spilte en uengasjert uavgjort mot Frankrike, der Norge tok ledelsen ved Lene Storløkken før Frankrike utlignet etter et kvarters spill. Begge lag gikk videre til neste runde med det resultatet, og ble i etterkant beskyldt for ikke å ta ut alt.[59]

Dette holdt til kvartfinale mot forhåndsfavorittene[60] Sverige. Etter en jevn første omgang fikk Norge mål etter at Elise Thorsnes skjøt ballen via Stina Segerströms fot og i mål, og rett før pause økte Anneli Giske til 2–0. Et kvarter ut i omgangen avgjorde i praksis Cecilie Pedersen med et velplassert skudd, og Norge vant til slutt 3–1.[60] Dermed kom «Nye Norge» til semifinale, igjen mot Tyskland. Norge overrasket ved å ta ledelsen ved Isabell Herlovsen og holde Tyskland fra skikkelige sjanser før pause.[61] Men som i gruppespillet gikk det dårlig i andre omgang; Tyskland scoret tre mål og avsluttet Bjarne Berntsens trenerkarriere. Dette var det sjette strake tapet for Tyskland i mesterskap siden 2001.

Eli Landsem (2009–2012)[rediger | rediger kilde]

VM 2011: Igjen ut av OL[rediger | rediger kilde]

Flere hadde reagert da Eli Landsem ble oversett til fordel for Bjarne Berntsen i 2004, og Landsem selv var forarget over at forbundet ikke ville ta kontakt.[40] Ansettelsen av ny landslagstrener ble derfor fulgt med argusøyne, spesielt med tanke på de personlige konfliktene som hadde oppstått under Berntsens tid som trener. I tillegg til Landsem ble Jarl Torske, en trofast landslagsassistent og J19-trener, og Gøril Kringen, trener for toppserieklubben Trondheims/Ørn, hyppig nevnt.[62][63] Etter en prosess som varte over flere måneder ble Landsem utnevnt den 13. august 2009.[64]

Landsems lag gikk gjennom kvalifiseringen til VM med seire i alle kamper unntatt én; det ble uavgjort borte mot Nederland, men med 3–0 i hjemmekampen var Norge likevel gruppevinner. Den avgjørende utslagskampen mot Ukraina, på papiret det svakeste laget i andre kvalifiseringsrunde, endte med norsk seier 3–0 over to kamper, og dermed var Norge kvalifisert for VM. Norge var imidlertid ikke imponerende i Algarve Cup, med en sjetteplass etter én seier på fire kamper, det nest dårligste til dato.

Norge møtte to gamle kjente i gruppespillet, Brasil og Australia, i tillegg til Afrikas nest beste lag, Ekvatorial-Guinea. Norge vant 1–0 mot debutantene fra Vest-Afrika, men tapte så hele 0–3 for Brasil etter to mål av Marta, og måtte vinne siste gruppekamp mot Australia. Elise Thorsnes scoret Norges andre mål i turneringen, men Australia utliknet rett fra avspark, for så å score kampens siste mål med åtte minutter igjen. Det var Norges første tap for Australia gjennom tidene, og første gang Norge var slått ut av et VM i gruppespillet. Kritkken landslaget fikk etter mesterskapet fokuserte stort sett på manglende individuelle ferdigheter.[65][66] Norge var dermed også slått ut av OL-kvalifiseringen, hvor Europas to plasser gikk til Frankrike og Sverige.


Even Pellerud (2013-)[rediger | rediger kilde]

EM 2013: Samling i bånn[rediger | rediger kilde]

Norge vant sin kvalifiseringsgruppe til EM i Sverige, tross en forferdelig start. Etter to seire og ett tap, mot Island borte, på de første tre kampene, skulle Norge møte Nord-Irland, som var rangert som nr. 28 av de 46 deltagende landene i kvalifiseringen. Norge tapte 1–3, trolig Norges svakeste resultat i en offisiell kvalifiseringskamp til dato, og var plutselig avhengig av andre resultater for å ha mulighet til å vinne gruppa. Norge vant imidlertid alle seks kvalifiseringskampene i 2012, inkludert 2–1 i returoppgjøret mot Island, som dermed var to poeng bak. Tross det gode sluttresultatet kom NFF og Eli Landsem til imidlertid om å avbryte arbeidsforholdet, og TV2 rapporterte at dette blant annet grunnet i at spillerne syntes Landsem ikke var fotballfaglig god nok.[67] En måned senere ble Even Pellerud ønsket velkommen tilbake til en ny periode som landslagssjef.[68]

Hjemmebane, drakt og kallenavn[rediger | rediger kilde]

Norge har ikke hatt en bestemt hjemmebane, men har stort sett spilt på forskjellige arenaer. Draktene har i hovedsak vært de samme som herrelandslagets, og kallenavn har i liten grad vært brukt.

Hjemmebane[rediger | rediger kilde]

Norge har, i motsetning til herrelandslaget, fått spille lite på Ullevaal Stadion. Da Norges Fotballforbund uttalte at kvinnelandslaget kunne spille på Ullevaal, var det for første gang siden 2000.[69] De to kampene var også kamp nummer 4 og 5 på nasjonalarenaen for kvinnelandslaget. De siste ti årene har Norge spilt på 22 stadia[70]:

Hjemmekampene strekker seg altså i disse ti årene til Ålesund i nord og Mandal i sør. I 2000 spilte Norge en treningskamp mot USA på Alfheim Stadion i Tromsø, og i 1996 spilte de i Trondheim, da på Lerkendal Stadion. Dette er de to eneste gangene kamper er blitt spilt i de to byene, og eneste gangen i tillegg til Ålesund-kampen 2003 at noe er blitt spilt nord for Bergen. Til gjengjeld har det blitt spilt kamper på flere steder i Telemark: Skien, Porsgrunn, Gvarv og Ulefoss.

Drakt[rediger | rediger kilde]

Kvinnelandslaget har i utgangspunktet hatt samme drakt som herrelandslaget, det vil si rød overdel og hvite bukser hjemme og hvite overdeler med blå bukser borte. Drakten er i hovedsak valgt utifra flagget. Bortedraktene har vært hvite med hvite, røde eller blå bukser.

Et utvalg av Norges drakter i turneringer:

VM 1995 OL 2000 OL 2008 EM i 2013
Kit left arm nor95h.png Kit body nor95h.png Kit right arm nor95h.png
Kit shorts.svg
Kit socks.svg
Hjemme
Kit left arm norway94 home.png Kit body norway94 home.png Kit right arm.png
Kit shorts.svg
Kit socks.svg
Borte
Kit left arm.png Kit body.png Kit right arm.png
Kit shorts.svg
Kit socks.svg
Hjemme
Kit left arm.png Kit body thinwhitesides.png Kit right arm.png
Kit shorts.svg
Kit socks.svg
Hjemme
Kit left arm.png Kit body norway12h.png Kit right arm.png
Kit shorts.svg
Kit socks.svg
Borte
Kit left arm.png Kit body norway12b.png Kit right arm.png
Kit shorts.svg
Kit socks.svg
Hjemme


Kallenavn[rediger | rediger kilde]

Akkurat som herrelandslaget, har ikke kvinnelandslaget noe egentlig kallenavn. De ble rundt 1995 kalt «gresshoppene», men det ble ikke brukt stort etter den turneringen. Den vanligste betegnelsen er «Kvinnelandslaget».

Spillestil[rediger | rediger kilde]

Kvinnelandslaget har i lengre tid vært preget av ballspill, dribling og skudd, men som oftest har svakheten ligget i det fysiske, der både tidliger landslagsleder Eli Landsem og landslagstrener Even Pellerud kritiserte kvinnelandslaget.[71][72] Pellerud sa også at han savnet en spillestil som sådan.[73]

Rivalisering[rediger | rediger kilde]

Norge har hatt tette kamper mot mange land, men det er noen det har utviklet seg et spesielt forhold til:

USA[rediger | rediger kilde]

Norge og USA har møtt hverandre i flere vesentlige kamper, både i Algarve Cup, VM og OL. Norge var det eneste laget som slo USA i OL i 2008 da USA vant, mens USA slo Norge ut av VM i 2007. Norge ble også det første og per 2013 eneste laget som slo USA i en OL-finale, og de slo også USA i VM i 1995. USA har på sin side slått Norge i VM i 1991, OL 1996 og VM 2003. I den siste tiden har riktignok USA blitt et bedre lag enn Norge, og de to lagene møter hverandre stort sett bare under Algarve Cup.

Trenere[rediger | rediger kilde]

Norge har hatt 7 hovedtrenere siden starten i 1978, seks mannlige og en kvinnelig. Samtlige trenere har hatt hovedtrenererfaring fra et herrelag i en av de fire øverste divisjonene, og alle med unntak av Eli Landsem og Erling Hokstad har hatt hovedtrenerjobber fra den øverste divisjonen. Eli Landsem er den eneste treneren som har hatt erfaring fra Toppserien. Eli Landsem er også den eneste som har vunnet serien med laget hun har trent. Da Eli Landsem tok over jobben, hadde allerede USA, Tyskland, England, Spania, Kina, Nederland og Sverige hatt sin første kvinnelige trener en stund.

Bjarne Berntsen trente det norske landslaget fram til 2009

OL-resultater[rediger | rediger kilde]

År Resultat Kamper Seire Uavgjort Tap +
USA 1996 Atlanta Bronse 5 3 1 1 12 6
Australia 2000 Sydney Gull 5 4 0 1 9 6
Hellas 2004 Athen Ikke kvalifisert - - - - - -
Kina 2008 Beijing Kvartfinale 4 2 0 2 5 7
Storbritannia 2012 London Ikke kvalifisert - - - - - -
Totalt 3/5 14 9 1 4 26 19

VM-resultater[rediger | rediger kilde]

År Resultat Kamper Seire Uavgjort Tap +
Kina 1991 Kina Finale 6 4 0 2 14 10
Sverige 1995 Sverige Verdensmester 6 6 0 0 23 1
USA 1999 USA 4. plass 6 4 1 1 16 8
USA 2003 USA Kvartfinale 4 2 0 2 10 6
Kina 2007 Kina 4. plass 6 3 1 2 12 11
Tyskland 2011 Tyskland Gruppespill 3 1 0 2 2 5
Totalt 6/6 31 20 2 9 77 41

EM-resultater[rediger | rediger kilde]

I 1979 ble Norge slått ut i 1. runde. Dette var et uoffisielt mesterskap, og regnes ikke i UEFAs statistikk.

År Resultat Kamper Seire Uavgjort Tap +
1984[74] Kvalifisering - - - - - -
Norge 1987 Norge Europamester 2 2 0 0 4 1
Vest-Tyskland 1989 Vest-Tyskland Finale 2 1 0 1 3 5
Danmark 1991 Danmark Finale 2 0 1 1 2 4
Italia 1993 Italia Europamester 2 2 0 0 2 0
Tyskland 1995 Tyskland[75] Semifinale 2 1 0 1 5 7
Norge Sverige 1997 Norge/Sverige Gruppespill 3 1 1 1 5 2
Tyskland 2001 Tyskland Semifinale 4 1 1 2 4 3
England 2005 England Finale 5 2 1 2 10 10
Finland 2009 Finland Semifinale 5 2 1 2 6 9
Sverige 2013 Sverige Finale 6 4 1 1 7 4
Totalt 9/10 33 16 6 11 48 45

Se også[rediger | rediger kilde]

Noter[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Damene tar ballen (31. juli 2006), Hanna Helseth, KILDEN, hentet 30. november 2009
  2. ^ NFFs landslagsstatistikk, n3sport.no, hentet 30. november 2009
  3. ^ a b Nordic Championships (Women) 1974-82 (30. august 2000), RSSSF, hentet 12. september 2009. Noter at denne siden hevder at Norge slo Sverige 1–0 i 1982; dette motstrides av NFF, men støttes av FIFA.
  4. ^ Inofficial European Women Championship 1979, RSSSF, hentet 12. september 2009
  5. ^ Women's FIFA Invitational Tournament 1988, RSSSF, hentet 12. september 2009
  6. ^ a b Sportsboken 91-92 s. 224–227, red. Alf Axelsen, Arvid Eriksen, Jan Greve og Jan Hedenstad, Sportsboken A.S, ISBN 82-90773-05-6
  7. ^ a b Sportsboken 92-93, s. 174–176 og 232–233, red. Alf Axelsen, Arvid Eriksen, Jan Greve og Jan Hedenstad, Sportsboken A.S, ISBN 82-516-1428-7
  8. ^ a b c d Sportsboken 96-97, s. 30–33 og 256–257, Sportsboken a.s., red. Arvid Eriksen, ISBN 82-516-1611-5
  9. ^ Womens Football Tournament 1996 Olympiad, RSSSF, hentet 26. oktober 2009
  10. ^ ATLANTA DAY 10 -- SOCCER;Overtime Goal Sends U.S. Women to Final, New York Times, 29. juli 1996, hentet fra nytimes.com 26. oktober 2009
  11. ^ a b Sportsboken 97-98 s. 98–99 og 250–251, Sportsboken a.s., red. Arvid Eriksen, ISBN 82-516-1665-4
  12. ^ Marianne Pettersen, n3sport.no, hentet 26. oktober 2009
  13. ^ Norway beats Denmark in shootout for bronze, AP, 27. juli 1998, hentet 26. oktober 2009
  14. ^ Our 1999 World Cup Predictions, Lars Anderson, SI, hentet 29. oktober 2009
  15. ^ The World All-Stars, Dimity McDowell, hentet 26. oktoboer 2009
  16. ^ a b Spartan Stadium, Norge - Sverige 3 - 1 (0 - 0), Arne Thoresen, Dagbladet, 2. juli 1999, hentet 26. oktober 2009
  17. ^ Norge 4 - Japan 0, Arne Thoresen, Dagbladet, 28. juni 1999, hentet 26. oktober 2009
  18. ^ Anka startet målfesten, Arvid Holmlund, Dagbladet, 24. juni 1999, hentet 26. oktober 2009
  19. ^ Norge (0) 0 - Kina (2) 3, Arne Thoresen, Dagbladet, 5. juli 2009, hentet 26. oktober 2009
  20. ^ Sports Illustrated's Medal Picks - Wednesday September 13 2000, CNNSI.com, hentet 28. november 2009
  21. ^ US women beat Norway in Olympic opener, AFP, 14. september 2000, hentet fra CNNSI.com 28. november 2009
  22. ^ China's women dumped out of Olympic football , AFP, 20. september 2000, hentet fra CNNSI.com 28. november 2009
  23. ^ Margunn til himmels, VG, 20. september 2000, hentet 28. november 2009
  24. ^ Norwegians into Olympic women's football final after German blooper, AFP, 24. seeptember 2000, hentet fra CNNSI.com 28. november 2009
  25. ^ a b Norway's golden goal dethrones United States, AFP, 28. september 2000, hentet 28. november 2009
  26. ^ Golden goal ga gull, Line Lauvsnes Oddekalv, 100 % Fotball, 5. desember 2008, henteet 28. november 2009
  27. ^ Sportsboken 2000, s. 168, Sportsboken AS, red. Tore Johansen, ISBN 82-90773-11-0
  28. ^ Italy hold Norway, BBC, hentet 28. november 2009
  29. ^ Forfulgt av flaks, Arne Thoresen, Dagbladet, 2. juli 2001, hentet 28. november 2009
  30. ^ Fraløpt og knust, Arne Thoresen, Dagbladet, 5. juli 2001, hentet 28. november 2009
  31. ^ Germany face Sweden in final, BBC, hentet 28. november 2009
  32. ^ Landslagstrener Åge Steen: - Dette holder ikke, jenter, Arne Thoresen, Dagbladet, 15. september 2002, hentet 28. november 2009
  33. ^ – Dette holder ikke, jenter!, Arne Thoresen, Dagbladet 12. september 2003, hentet 28. november 2009
  34. ^ Knust av ungjentene Norge sjanseløse mot tekniske brasilianere, Aslan W. A. Farshchian, Dagbladet, 25. september 2003, hentet 28. november 2009
  35. ^ - Norge mangler en sjef, Sindre Halkjelsvik, Dagbladet, 26. september 2003, hentet 30. november 2009
  36. ^ Her ryker Norge ut, Sindre Halkjelsvik, Dagbladet, 2. oktober 2003, hentet 28. november 2009
  37. ^ Hege tror på Nye Norge, Jeanette Jørgensen, Dagbladet 4. september 2004, hentet 28. november 2009
  38. ^ Åge Steen gir seg, NTB, 26. oktober 2004, hentet 28. november 2009
  39. ^ - Berntsen ny kvinnetrener, Jørgen Meberg Gilbrant, Dagbladet, 26. desember 2004, hentet 28. november 2009
  40. ^ a b «Hadde vært landslagstrener hvis jeg var mann», Eivind Sæther, Dagbladet 24. desember 2004, hentet 28. november 2009
  41. ^ Norge videre i EM etter målfest, Stian Grythaugen, ANB, 12. juni 2005, hentet 28. november 2009
  42. ^ Solveig senket svenskene, 16. juni 2005, hentet 28. november 2009
  43. ^ Solveigs drømmetreff ga EM-finale, Stian Grythaugen, ANB, 16. juni 2005, hentet 28. november 2009
  44. ^ "Bjarne Burger" – jentenes mann, Arild Sandven, Aftenposten, 19. juni 2005, hentet 28. november 2009
  45. ^ Sportsboken 2005, s. 156, Chr. Schibsteds Forlag A/S, red. Tore Johansen og Egil Svendsby, ISBN 82-516-2168-2
  46. ^ EM-sølv på Norge, 100 % Fotball, 19. juni 2005 ,hentet 28. november 2009
  47. ^ "Bergenseren" avgjorde, Espen Rognaldsen, 100 % Fotball, 30. oktober 2005, hentet 28. november 2009
  48. ^ Marerittet endte godt, Arild Sandven, 28. august 2006, hentet 28. november 2009
  49. ^ Gir ungjentene sjansen, Helle Skjervold, 100 % Fotball, 15. august 2007, hentet 28. november 2009
  50. ^ DFB-Frauen erleiden Rückschlag gegen Norwegen, Spiegel.de, 30. august 2007, hentet 28. november 2009
  51. ^ Herlovsen ends hosts' run, FIFA, 23. september 2007, hentet 28. november 2009
  52. ^ Norge tapte 3-0 for Tyskland i semin, FotballMagasinet, Thomas Karlsen, 26. september 2007, hentet 29. november 2009
  53. ^ Kraftig oppgjør med Bjarne Berntsen, Sturla Sjem, VG, 17. oktober 2007, hentet 29. november 2009
  54. ^ – Det går ikke an å gjøre det bedre, Sigve Kvamme, Tormod Brenna, Dagbladet, 8. august 2008, hentet 30. november 2009
  55. ^ NRKsport.no fulgte kampen, Andreas Budalen, NRK, 12. august 2008, hentet 30. november 2009
  56. ^ Brasil sendte Norge ut av OL, Bjørnar Hjellen, Andreas Budalen, NRK, 15. august 2008, hentet 30. november 2009
  57. ^ Reddet Norge fra total ydmykelse, Stian Grythaugen, ANB, 24. august 2009, hentet 30. november 2009
  58. ^ Germany 4 - 0 Norway, Barry Johnston, UEFA, 24. august 2009, hentet 30. november 2009
  59. ^ Vem får Finland möta?, Christoffer Herberts, hbl.fi, 30. august 2009, hentet 30. november 2009
  60. ^ a b Norge vant kvartfinalen, Kristian Elster, NRK, 4. september 2009, hentet 30. november 2009
  61. ^ Norge ledet, men tapte, Kristian Elster, NRK, 4. septembre 2009, hentet 30. november 2009
  62. ^ Han kan lokke Røa-jentene tilbake, Mirjam Pletanek Klingenberg, TV2, 29. mai 2009, hentet 30. november 2009
  63. ^ - Ring til Kringen, Bjarte Stav, 100 % Fotball, 19. juni 2009, hentet 30. november 2009
  64. ^ Eli Landsem tar over kvinnelandslaget, ANB-NTB, publisert på Tidens Krav 13. august 2009, hentet 30. november 2009
  65. ^ Kommentar: Profilløs norsk VM-sorti, Tore Strand, Bergens Tidende, 7. juli 2011, hentet 6. desember 2012
  66. ^ Utslått og nedbrutt etter tidenes fiasko-VM9, Ola Niemann, Karianne Nelly Skuseth, TV2, 6. juli 2011, hentet 6.desember 2012
  67. ^ Eli Landsem er ferdig som landslagssjef, Ida-Marie Vatn, Kyrre Øvrebø, Sverre Olav Botnen, Alf-Ivar Rabben Nordsetrønningen, Jan-Henrik Børslid, Tore Gloppen, TV2, 26. oktober 2012, hentet 6. desember 2012
  68. ^ - Jeg var overrasket over å bli spurt, Bjørnar Hjellen, Morten W Røkeberg, NRK, 6. desember 2012, hentet 6. desember 2012
  69. ^ Spiller avgjørende kvalikkamper på Ullevaall - fotball.no, 16. august 2012, hentet 16. februar 2013
  70. ^ Norge Kvinner Senior A - Norges Fotballforbund -fotball.no, hentet 16. februar 2013
  71. ^ - Vi skal bli sterkere fysisk og mentalt - fotball.no 31. desember 2011, hentet 18. mars 2013
  72. ^ Norge skal være i verdenstoppen - fotball.no 7. januar 2013, hentet 18. mars 2013
  73. ^ Pellerud ny landslagssjef: - Gleder meg voldsomt - VG 6. desember 2012, hentet 18. mars 2013
  74. ^ Det ble ikke arrangert sluttspill i ett land i 1984.
  75. ^ I 1995 ble semifinalen avholdt som hjemme- og bortekamp, og bare finalen gikk i ett av de to landene.


Forrige mottaker:
 Ådne Søndrål 
Fearnleys olympiske ærespris
Sammen med Trine Hattestad

Neste mottaker:
 Ole Einar Bjørndalen