Naxos (øy)

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Naxos
Νάξος
Det antikke tempel, Naxos' landemerke
Det antikke tempel,
Naxos' landemerke
Geografi
Plassering Kykladene
Øygruppe Sørlige egeiske øyer
Areal 429,785 km²
Høyeste punkt 1003 meter (Zevs)
Administrasjon
Hellas
Hellas
Største by Naxos (Khora)
Demografi
Befolkning 18 188 (2001)
Befolkningstetthet 42
Plassering

Naxos (gresk: Νάξος) er en gresk øy som med 429 km2 er den største innenfor øygruppen Kykladene i Egeerhavet. Øya består av to kommuner, Naxos og Drymalia. Den største byen og hovedstad på øya heter også Naxos, men blir gjerne kalt for Khora («byen»), med 6 533 innbyggere (2001). De fremste landsbyene er Filoti, Apiranthos, Vivlos, Agios Arsenios, Koronos og Glinado.

Naxos er et populært turistmål med flere severdigheter som historiske ruiner og en rekke strender, mange av dem i nærheten av Khora. Øya er den mest fruktbare i Kykladene. Den har god tilgang på vann i en region hvor ferskvann ofte er mangelvare. Fjellet Zevs (1003 meter) er det høyeste fjellet i øygruppen og tenderer til å fange skyer, noe som gir mer nedbør. Det har ført til at jordbruk er viktig økonomisk sektor med innhøsting av ulike grønnsaker og frukter, i tillegg drives det også husdyrhold som blant annet kyr, noe som gjør Naxos til en selvforsynt øy i Kykladene. Øya er også kjent i Hellas for sine poteter. I oldtiden var den senteret for kykladisk sivilisasjon.

Mytenes Naxos[rediger | rediger kilde]

Sfinksen fra Naxos.
Kart over Naxos.

I henhold til gresk mytologi ble den unge Zevs oppfostret i en grotte på fjellet Zas (Zevs). Homer nevner «Bia», bokstavelig den hellige øya «til gudinnen». Forskeren Karl Kerenyi har forklart (i ordene til antikk greker):

«Dette navnet, Dia, som betyr «himmelsk» eller «guddommelig» ble benyttet på flere små kuperte øyer i vårt [egeiske] hav, alle av dem lå tett inntil større øyer som Kreta eller Naxos. Navnet «Dia» var også overført til øya Naxos selv ettersom den var mer utbredt å anta enn noen annen for å ha vært bryllupsøya til Dionysos[1]

En legende hevdet at i den heroiske tidsalder, i tiden før Trojakrigen, etterlot Thesevs prinsesse Ariadne av Kreta igjen på øya etter at hun hadde hjulpet ham å drepe Minotauros og unnslippe fra labyrinten . Dionysos, guden av vin, fruktbarhet og livskraft, som var Naxos' egen beskytter, møtte Ariadne og ble forelsket i henne. Men Ariadne klarte ikke å holde ut at Thesevs hadde forlatt henne og drepte seg selv, i henhold til athensk tradisjon, eller steg opp til gudenes verden, i henhold til de eldste versjonene. Delen av myten som angår Naxos ble gjenfortalt i Richard Strauss' opera Ariadne auf Naxos (1912).

Brødrene og kjempene Otos og Efialtes[2] figurer i minst to Naxos-myter: Artemis forhandlet en oppgivelse av en beleiring de førte mot gudene ved å tilby at hun bosatte seg på Naxos som Otos' elskerinne; i en annen myte bosatte brødrene seg på Naxos.

Historie[rediger | rediger kilde]

Tempelet for Demeter.

Forhistorisk tid[rediger | rediger kilde]

Det var neolittisk bosetning på Naxos så tidlig som 3000-tallet f.Kr. Det er funnet spor av levninger i Zas-grotten[3] i form av stein fra Milos og kobberobjekter som en dolk, og gullflak. Tilstedeværelsen av gull og andre objekter innenfor grotten kan være en indikasjon på en høyere status for beboeren.[4] Øya ble et sentrum for kykladisk sivilisasjon, en tidlig bronsealderkultur, og utviklet førurbane firkanthus, og det er avdekket gravplasser over hele øya. En rik keramikk er avdekket, og øya var leverandør av steingods som vaser av keramikk og statuetter av marmor, blant annet de karakteristiske kykladiske ideolene. Naxos var også kilde for utvinning av smergel for andre øyer, som grunnet sin hardhet var velegnet som slipe- og poleringsmiddel.[5]

Naxos' sentrale posisjon i krysningen av flere sjøruter var en viktig faktor i den kulturelle og økonomiske utviklingen på øya på denne tiden. Under den mykenske perioden (1600-1100 f.Kr.) opprettholdt Naxos sin sentrale posisjon, og mykensk kultur ble spredt videre til de øvrige øyene i Kykladene.[3]

I antikken[rediger | rediger kilde]

Kouros fra Flerio ved Melanes
Den venetiansk festningen
Utsyn over Naxos by

I den arkaiske perioden var Naxos en av de framgangsrike sentrene i Egeerhavet, vist ved et stort antall arkaiske helligdommer ved Sangri, Gyroulas, Portara, og Yria. Skulpturkunsten utviklet seg i form av den monumentale Kouroi, sfinksen fra Naxos som ble gitt til Delfi, og Naxos' hus på den hellige øya Dilos.[6]

På 700- og 600-tallet f.Kr. dominerte Naxos handelen i Kykladene. Sammen med kolonister fra Khalkis var øya med på å opprette Naxos, den første greske kolonien på Sicilia allerede fra 735 f.Kr.[3] Aristokrater synes å dominere i denne perioden og på midten av 500-tallet f.Kr. grep Lygdamis, med støtte fra den athenske tyrannen Peisistratos, grep makten og styrte som tyrann over øya.[7] I tiden rundt 510 f.Kr. ble tyranniet veltet og en gruppe aristokrater forvist. De var antagelig de samme som forgjeves angrep øya i 501 f.Kr. ved hjelp av Aristagoras, tyrannen av Miletos. Øyas makt strakte seg til Paros og Andros på denne tiden.[3] Herodotos beskrev Naxos rundt 500 f.Kr. som den mest framgangsrike øya.[8]

I 410 f.Kr. ble Naxos angrepet og herjet av perserne, men i sjøslaget ved Salamis i september 480 f.Kr. og i slaget ved Plataiai i 479 f.Kr. bidro øya til den greske seier. Naxos ble medlem av det første athenske sjøforbundet i 478/477 f.Kr., men valgt som første allierte å gå ut av forbundet, noe som Athen mislikte sterkt og Naxos ble underlagt av athenerne i 466 f.Kr. og ble skattskyldig.[3] I 376 f.Kr. ble Naxos igjen medlem av sjøforbundet, , tvunget med makt, men heller ikke denne gangen varte det lenge. I den hellenistiske tiden ble Naxos medlem av et forbund av egeiske øyer, [3] innstiftet i tiden 313 f.Kr. av Antigonos I Monofthalmos, en av etterfølgerne til Aleksander den store, og lagt inn under beskyttelsen av helligdommen for Apollon på Dilos. I 41 f.Kr. ble øya lagt inn under den romerske provinsen av egeiske øyer, provincia insularum, med sete på Rhodos.

Bysantinsk tid[rediger | rediger kilde]

Det er få skriftlig kilder for utviklingen på Naxos i bysantinsk tid, men det finnes flere levninger av bysantinske kirkebygninger og veggmalerier fra 500-tallet og fram til 1300-tallet e.Kr. som viser at Naxos også hadde en framtredende posisjon i Kykladene også i denne perioden. Etter at Konstantinopel ble herjet av det fjerde korstog i 1204 ble Naxos setet for hertugdømmet Naxos under Marco Sanudo fra republikken Venezia. Italienere strømmet til øya og som et resultat ble et stort antall konvertert til katolisismen. De to kirkesamfunnene, den gresk-ortodokse kirke og den katolske kirke, har sameksistert på øya siden da. Under venetiansk tid ble øya referert til under sitt italienske navn, Nasso.

Osmansk tid[rediger | rediger kilde]

I 1537 ble Naxos angrepet av den muslimske osmanske flåten ledet av piraten Khair ed-Din, kalt for Barbarossa, som okkuperte øya og tvang beboerne til å betale skatt til det osmanske rike. Med tiden fikk beboerne beholde sin religiøse overbevisning. Så lenge osmanerne fikk sine skatter var de hovedsakelig fornøyd. Svært få tyrkere bosatte seg på Naxos og direkte tyrkisk innflytelse var begrenset. I osmansk tid var øya referert til som Nakşa.

Under den greske uavhengighetskrigen som brøt ut i 1821 var det en del av overklassen som ikke ville involvere seg, men deler av øyboerne deltok likevel med to skip og to militære korps. Da var ingen kamper på øya, men Naxos ble etter hvert et tilfluktssted for greske regioner som hadde lid nederlag mot de osmanske styrkene. Ved krigens slutt ble Naxos en del av den moderne greske stat sammen med resten av Kykladene. Med veksten av Athen som hovedstad i Hellas minsket Naxos' sentrale betydning.[3]

Moderne tid[rediger | rediger kilde]

Apollonas (Naxos)
Kirken Panagia Argokiliotissa

I 1941 ble Naxos okkupert av fascistiske Italia med rundt 2000 soldater, men da italienerne kapitulerte i 1943 ble øya okkupert av Nazi-Tyskland fram til frigjøringen i 1944. Selv om øyboerne ikke ble mishandlet under okkupasjonen, var det særdeles vanskelige tider grunnet matmangel og generell isolasjon.

I etterkrigstiden fulgte Naxos utviklingen til det greske fastlandet, men det var ikke før på 1970-tallet, etter tiden med den greske militærjuntaen 1967–1974, at Hellas fikk framgang, mye grunnet utviklingen av turistindustrien. Naxos hadde mye som tiltrakk seg turister, men manglet i begynnelsen infrastruktur som hoteller, restauranter, veier som førte til at andre øyer tok ledelsen. I senere år har Naxos kommet etter.[9]

Økonomi[rediger | rediger kilde]

Naxos har godt med ferskvann og er svært fruktbar, særlig de nedre delene nær nordvestkysten og oppover terrassehagene i de mange fjellandsbyene. Det dyrkes frukt og grønnsaker, vinranker, olivenolje og korn (hovedsakelig som dyrefôr). Husdyrproduksjon gir melkeprodukter som ost og yoghurt.

Det har tradisjonelt siden de eldste tider vært drevet gruvedrift på øya, blant annet for marmor (som kalles naxosmarmor eller aleksandermarmor) og smergel som siden antikken ble utvunnet fra under bakken via små tunneler. Selskapet Naxos-Union i Frankfurt am Main har siden 1871 hadde enerett til å selge smergel fra Naxos til det europeiske fastlandet. Med innføringen av smeltet aluminiumoksid, korund, og silisiumkarbid tapte firmaet sin betydning.

Siden 1980-tallet har turisme stått sentralt i økonomien. Den bebygde byområdet har nær doblet seg siden da, og langs kysten har de blitt reist mange feriehus for grekere og utlendinger. Til tross for sine store sandstrender har Naxos unngått lange og store hotellkomplekser. En grunn er transport da øya mangler en internasjonal flyplass, og øyas eneste flyplass dekker den greske innlandstrafikken. Øya er også preget av til dels sterk vind, og tidvis kjølige temperaturer også i sommermånedene. Vind gjør derimot øya attraktiv for vindsurfing, særlig i området rundt Mikri Vigla. De mest populære feriestedene ligger sørvest for Naxos by, der strendene strekker seg langt nedover langs vestkysten av øya. De beste strendene starter i Agios Prokopios og nabobyen Agia Anna, som er de to mest populære stedene på Naxos.

Fra Naxos er det daglige ferjeavganger til Pireus, Mykonos, Paros, Ios, Skhinoussa, og Santorini. Innenriksflyplass ligger mellom Agios Prokopios og Khoraen.

Klima[rediger | rediger kilde]

Marmorsteinbrudd.

Naxos har et middelhavsklima med relativt milde vintre og varme somre. Köppens klimaklassifisering har gitt betegnelsen Csa, det vil si hovedsakelig varmtemperert klima.[10]

Steder[rediger | rediger kilde]

Det finnes flere småbyer på Naxos, som blant annet Filoti, Agios Arsenios, Apiranthos, Tragea, Koronos, Sangri, Apollonas og Kinidaros.

Kinidaros[rediger | rediger kilde]

Kinidaros ligger 14 km fra hovedstaden Naxos. En stor del av ferskvannet til byen Naxos kommer fra Kinidaros. Fra Kinidaros kommer også mange av Hellas' fremste musikere. I den dalen Halandra, i den nordlige delen av landsbyen, står kirken Agios Artemios som er en av Hellas' største og mest imponerende. Den ble bygd fra 1779. I nærheten av kirken er det funnet flere arkeologiske funn, blant annet gamle mynter.

Apiranthos[rediger | rediger kilde]

I Apiranthos, «marmorbyen», er det mye marmor, og mange av husene og gatene er gjort i denne steinsorten, eksempelvis Zevgolitårnet fra 1600-tallet, og Bardanitårnet. Landsbyen har også et lite museum.

Agios Arsenios[rediger | rediger kilde]

Landsbyen Agios Arsenios som ligger på den vestlige delen av Naxos er fredfylt i sommermånedene ettersom de bofaste flytter for å drive sine restauranter og hoteller for turistene ved kysten. Byen ligger kun noen få km fra badestedene Agia Anna og Agios Prokopios.

Severdigheter[rediger | rediger kilde]

Tempelet på Naxos
Kirken Agios Georgios Diasoritis, Khalkio
Rådhuset

Øyas hovedstad Naxos er dominert av et 30 meter høy borg som ble bygget av venetianerne. Tidligere var det 12 tårn, men i dag gjenstår kun et av dem, Glezostårnet. Inne i festningsbyen er boligene til det gamle katolske aristokratiet er tilgjengelige, ett av husene er åpent som museum og innredet som et venetiansk hjem. I byen er også det arkeologiske museet. Under festningen er strukturen preget av middelalderens trange gater, særlig i kvartalene Bourgos og Agora, som er bortimot uendret.

Over hele øya på strategisk er det er mange venetiansk borglignende bygninger (Pyrgi, entall Pyrgos = tårn) som ble reist på slutten av middelalderen, bygget både som landsteder for adelen innenfor hver tildelte len og som festninger mot angrep på øya.

Portara er en halvøy utenfor står restene av Apollontempelet på Naxos, og som er blitt øyas landemerke. Det gjenværende er to søyler og en overligger, 5,95 meter høy og 3,65 meter bred, gjort i naxosmarmor. Overliggeren har en vekt på rundt tyve tonn,[11] og fraktet fra et steinbrudd rundt ti km unna Flerio.

Tre antikke uferdige monolittiske og kolossale statuer, rått uthogd fra stein, er fortsatt liggende i steinbruddet fra den arkaiske perioden. De kalles kouros, «ung mann», flertall kouroi, og er fra 600- eller 500-tallet f.Kr. Det er mulig de representerer Apollon og Dionysos. Den ene måler 10,7 meter og den andre 5,5 meter. Hvorfor de aldri ble fullført er uklart.

På Naxos er det mer enn 150 bysantinske kirker fra tidlig kristendom. Omtrent halvparten av dem har freskomalerier eller levninger av fresker, og er årsaken til Naxos tidvis har blitt referert til «Egeerhavets bysantinske kunstgalleri». Kirkene dekker alle epoker mellom 500- og 1200-tallet. Kirken finnes over hele øya, særlig i Halki og Sangri, men mange er i dårlig forfatning og noen i ruiner.

Kjente personer[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Kerenyi (1951), s. 271–272
  2. ^ Kerenyi, Karl (1951): The Gods of the Greeks. s. 153ff.
  3. ^ a b c d e f g Cultural Portal of the Aegean Archipelago Histoire
  4. ^ Halstead, P (1999): Neolithic Society in Greece, Continuum International Publishing Group, ISBN 1850758247
  5. ^ Patton, Mark (23. juli 1996): Islands In Time: Island Sociogeography and Mediterranean Prehistory, Psychology Press, ISBN 0415126592
  6. ^ Delos, Oikos of the Naxians (Building)
  7. ^ Grant, Michael (1987): The Rise of The Greeks. Guild Publishing London. s. 185
  8. ^ Herodotos, 5.28,5.31
  9. ^ Naxos History, True Greece
  10. ^ Climate Summary
  11. ^ Gruben, Gottfried (1998): "Naxos und Delos" i: Jahrbuch des Deutschen Archäologischen Instituts, ISBN 3-11-015369-6, s. 262 ff.
  12. ^ Nicodemus of the Holy Mountain, Orthodoxwiki

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Commons Commons: Naxos (øy) – bilder, video eller lyd