Despotiko

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Despotiko
Δεσποτικό
Flyfoto som viser Paros, Andiparos og Despotiko (nærmest)
Flyfoto som viser
Paros, Andiparos og Despotiko (nærmest)
Geografi
Plassering Kykladene
Øygruppe Sørlige egeiske øyer
Areal 5,77 km²
Høyeste punkt 187 meter
Administrasjon
Hellas
Hellas
Demografi
Befolkning Ubebodd
Plassering

Despotiko (gresk: Δεσποτικό), er en gresk øy i øygruppen Kykladene som ligger i Egeerhavet. Den er lokalisert vest for øya Antiparos og øst for den mindre øya Strongyli.

Beskrivelse[rediger | rediger kilde]

Utsikt fra Agios Georgios på Antiparos mot Panagia på Despotiko med to seler som hopper i bølgene.

Den lille og tørre øya ligger omtrent 700 meter nordvest fra kysten av Antiparos. Despotiko ligger nesten nøyaktig midt i Kykladene og under klare dager tilbys det en spektakulær utsikt mot de omkringliggende øyene Antiparos, Syros, Serifos, Sifnos, Kimolos, Folegandros, Sikinos og Ios. Administrativt er den ubebodde øya en del av kommunen Antiparos. I våre dager kan man bare ankomme øya med båt fra øya Antiparos. Båt går det enten fra Antiparos by eller fra Agios Georgios (sørvest på Antiparos), rett ovenfor Despotiko. Vanligvis går båten mot den sørlige delen av Despotiko hvor det er en stor sandstrand.

Historisk geografi[rediger | rediger kilde]

Sundet som skiller Despotiko fra Antiparos har kun en minimumsdybde på 1 meter med den mellomliggende småøya Koimitiri. Denne meget grunne sundet antyder muligheten av en forbindelse mellom Antiparos og Despotiko i tidligere tider. Indikatorer på tidligere havnivå er arkeologiske levninger på bunnen Despotikobukten slik som hellekistegraver fra tidlig gresk bronsealder utenfor Koimitiri på 3 meters dybde. I tillegg er det en murvegger, et brønnhode, og en ovn av ukjent dato på 3 meters dyp utenfor kysten av Agios Georgios på Antiparos. [1][2]

Tallrike parallelle grøftegraver finnes vest for Panagiakapellet på Despotiko [3] som ikke har blitt utgravd eller datert enn så lenge, men kan bli sammenlignet med bortimot identiske, delvis nedsunket, antagelig hellenistiske grøftegraver for vindyrking fra nordøstlige Antiparos.[2] Disse nedsunkne arkeologiske strukturene, sammen med en klassisk marmorinskripsjon[4] fra helligdommen på Despotiko kan leses som ΕΣΤΙΑΣ ΙΣΘΜΙΑΣ, (Hestias Isthmias, hvilket betyr «for Hestia av Isthmias (=landtangen)»), noe som antyder at det relative havnivået i dette området var minst 3 meter lavere i tidlig bronsealder og fortsatt er mer enn 1 meter lavere i løpet av hellenistisk tid. Det antyder at en langtange kan ha knyttet Despotiko, Koimitiri og Antiparos sammen til en øy fram til hellenistisk tid. [3]

Arkeologi og historie[rediger | rediger kilde]

Selv om Despotiko i dag er bebodd er det betydelige indikasjoner på at den i forhistorisk og antikk tid hadde en viktig betydning i sjørutene grunnet dens sentrale posisjon i Kykladene og ga trygg ankerplass.[5][6]

Det har vært gjort arkeologiske undersøkelser i den nordvestlige delen av øya og avdekket viktige funn. Det er bevist eksistensen av en betydningsfull senarkaisk helligdom med rikelige mengder av objekter som viser til forbindelser med greske fastlandet, østlige Middelhavet og selv til nordlige Afrika, foruten også uavbrutt bruk av området i klassisk, hellenistisk, romersk og frankisk tid.[4]

En del av de fineste gjenstandene fra de seneste utgravningene er stilt ut i de arkeologiske museum i Parikia, hovedstaden på naboøya Paros, sammen med andre fortidsgjenstander fra regionen. En del glimt fra Despotikos tidlig moderne og moderne historie kan bli rekosntruert fra historiske topografiske kart[7][8] og beskrivelser fra reisende fra denne perioden.[1]

Miljø, natur og biologisk mangfold[rediger | rediger kilde]

Ettersom det er liten og ikke fast menneskelig bosetning, bortsett fra besøkende, foruten også moderat press fra husdyr på beite er en del naturlig habitater som er typisk for sentrale Kykladene godt bevart.[9] Av den grunn er Despotiko, Strongyli og den sørligste delen av Antiparos som det omliggende havområdene blitt utvalgt som et område for prosjektet NATURA 2000. Det er økologisk nettverk av beskyttede områder innenfor Europaunionen. Store områder er dekket av buskvekster som garrigue. Munksel (monachus monachus) er fast tilstede i de grunne områdene. På havbunnen er det sjøgress av typen posidoniaceae som gir habitat for et mangfold av fauna og flora.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b Bent, James Theodore (1885): The Cyclades, or, Life Among the Insular Greeks. Longman, Green, London.
  2. ^ a b Morrison, J.A., (1968): Relative sea-level change in the Saliagos area since Neolithic times i: Evans, J.D. & Renfrew, A.C. (red.): Excavations at Saliagos near Antiparos, Appendix I, The British School at Athens Supplementary Volume, 5, Thames and Hudson, London, s. 92-98.
  3. ^ a b Draganits, E. (2009): «Archaic sanctuary on Despotiko Island (Cyclades): Geological situation, lithological characterization of the building stones and their possible provenance» i: Austrian Journal of Earth Sciences, 102, s. 91-101.
  4. ^ a b Kourayos, Yannos. (2006): Despotiko Mandra: a sanctuary dedicated to Apollo i: Yeroulanou, M. & Stamatopoulou, M. (red.): «Architecture and Archaeology in the Cyclades», Papers from a colloquium held at Lincoln College, University of Oxford, 17 April 2004, BAR International Series, 1455, Archaeopress, Oxford, s. 105–133.
  5. ^ Bursian, Conrad (1868): Geographie von Griechenland. Bind 2: Peloponnesos und Inseln, B.G. Teubner, Leipzig
  6. ^ Broodbank, C. (2000): An Island Archaeology of the Early Cyclades. Cambridge University Press, Cambridge
  7. ^ Ραγκούση-Κοντογιώργου, Κυριακής (2000) Πάρος-Αντίπαρος. Με τα μάτια των χαρτογράφων και περιηγητών, 15ος–19ος αιώνας. ("Paros-Antiparos med øyene til kartografer og reisende, 1400-1800-tallet"), ΑΝΘΕΜΙΟΝ, Πάρος, ISBN 960-86402-2-9
  8. ^ Sphyroeras, V., Avramea, A. & Asdrahas, S. (1985): Maps and map-makers of the Aegean. Olkos, Athen
  9. ^ Raus, Thomas (1996): "Flora von Paros und Antiparos (Kykladen, Griechenland)" (PDF) i: Festschrift 90 Jahre Karl Heinz Rechinger, Annalen des Naturhistorischen Museums in Wien, 98, Serie B, Supplement, 237-278.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]