Anafi

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Anafi
Ανάφη
Varden med utsikt over øya Pakhia
Varden med utsikt over øya Pakhia
Geografi
Plassering Kykladene
Areal 40,37 km²
Høyeste punkt 582 meter
Administrasjon
Hellas
Hellas
Demografi
Befolkning 271 (2011)
Befolkningstetthet 6,76
Plassering

Anafi (gresk Ανάφη; Anáfi) er en øy i Hellas som hører til Kykladene i Egeerhavet og utgjør en del av regionen sørlige egeiske øyer. Den ligger sør for den lille ubefolkede øya Anydros og øst for den større befolkede øya Santorini (Thera).

Øya var tidligere stort sett vært ukjent for turister, men i de siste åra har den blitt et populær turiststed. Anafi er en svært liten øy med bratte klipper som gir flott utsyn over sjøen og vakre solnedganger. Den har en lengde på 12 km og en bredde på 6 km, et overflateareal på 40.37 kvadratkilometer og stiger til 582 meter over havnivå. I 2011 hadde øya 271 innbyggere.[1]

Historie[rediger | rediger kilde]

I følge gresk mytologi fikk øya navnet Anafi ettersom guden Apollon lot den dukket opp fra dypet for å gi argonautene en tilfluktssted under en kraftig storm. Han benyttet sin bue til å kaste lys på den; således er øyas navn Ἀνάφη avledet fra ἀνέφηνεν, han «lot oppstå/vise seg».[2] En annen forklaring kan være at navnet kommer av det ikke finnes slanger på øya («An Ofis» betyr «uten slanger»).

På tross av øyas lille størrelse tilbyr Anafi både arkeologisk som mytologisk interesse. På øya står klosteret Panagia Kalamiotisa, og det er ruiner av et tempel bygd for guden Apollon (Apollo Aegletos). Ruiner kan også bli funnet ved Kasteli, og de fleste funn som statuer er nå plassert i det arkeologiske museum i Khora i et meget lite rom som huser disse antikke levningene.

Det synes som om det var fønikere som bygde en base eller handelsplass først på høyden Kastelli, men det ble senere overtatt av gresk dorere. På 400-tallet f.Kr. var øya underlagt Athen. I middelalderen var øya behersket av øya Naxos og flere venetianske familier.

I 1537 ble øya erobret av tyrkerne i det osmanske rike, et herredømme som varte fram til den greske uavhengighetskrigen som begynte i 1821 og i 1830 ble Anafi en del av den nyopprettede staten Hellas.

Geografi[rediger | rediger kilde]

Anafi er en øy for å ta fotturer på. Via gamle stier og rundt bratte fjell kan man gå til den andre siden av øya. Langs sørkysten er det sju strender. De mest populære badestrendene er Klisidi og Roukounas. En halvøya på den østlige siden av øya er dominert av en monolittisk topp, Kalamos, blant de høyeste i Middelhavet på 584 meter. Høyt oppe på denne fjellmassen står kirken Panagia Kalamiotissa, gjenoppbygd etter et jordskjelv1950-tallet. Reisen til og fra Anafi kan kun skje ved båt, og ettersom det er blitt lagt til stadig flere stoppesteder underveis vil turen ta bortimot 19 timer. Det går ferge til Anafi fra Santorini med ferge flere ganger i uka. Direkte tar turen rundt 2 timer.

Havnen på Anafi er Agios Nikolaos, og den fremste landsbyen er Khora. Omtrent halvparten av øya er eid av den ortodokse kirke . En buss kjører flere ganger daglig om sommeren til strendene. Nær landsbyen er en venetiansk borg og kirken Agios Athanasios.

Videre mot øst finnes greske og romerske ruiner, hvorav noen er under vann.

Inntil for få år siden var det bare én vei som knyttet havnen til landsbyen. Siden har det blitt bygget flere veier, til klosteret ved foten av Kalamos i den sørøstlige delen av øya, og som gjør at de mange strendene på sørkysten er langt mer tilgjengelige for besøkende, og vest for Khora og til det indre av øya.

På Anafi er det et postkontor, en lege og en helikopterlandingsplass.

Klima[rediger | rediger kilde]

Anafi og Santorini er de eneste stedene i Europa med varmt ørkenklima i henhold til Köppens klimaklassifisering.[3]

Billedgalleri[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Detaljert resultat av folketelling 2011 (gresk)
  2. ^ Apollonios Rhodios: Argonautika, 4.1717-18
  3. ^ Peel, M. C. et al (2007): «Updated world map of the Köppen-Geiger climate classification» (PDF), Hydrology and Earth System Sciences Discussions, 4, 439–473

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]