Syros

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Syros
Σύρος
Hovedstaden Ermoupoli
Hovedstaden Ermoupoli
Geografi
Plassering Kykladene
Øygruppe Sørlige egeiske øyer
Areal 83,6 km²
Høyeste punkt 442 meter (Pirgos)
Største by Ermoupoli
Demografi
Befolkning 21 507 (2011)
Befolkningstetthet 260
Plassering

Syros (gresk: Σύρος), eller Siros eller Syra, er en gresk øy i Egeerhavet som er en del av øygruppen Kykladene. Den er lokalisert 78 nautiske mil eller 144 km sørøst for Athen. Dens areal er 83,6 km² og den har 21 507 innbyggere i henhold til folketellingen i 2011.[1]

De største byene er Ermoupoli, Ano Syros, og Vari. Ermoupoli er øyas hovedstad, og er det også for hele Kykladene. Den har alltid vært en betydelig havneby, og på 1800-tallet var den faktisk mer betydningsfull en Pireus, Athens havneby. Andre landsbyer er Galissas, Foinikas, Pagos, Manna, Kini og Poseidonia.

Byer[rediger | rediger kilde]

Rådhuset i Ermoupolis, med statuen av Andreas Miaoulis.

Ermoupoli (gresk: Ερμούπολη), tidligere formelt kjent som Ermoupolis eller Hermoupolis (gresk: Ἑρμούπολις < Ἑρμοῦ πόλις, «Hermes' by»), er en relativ ny by (til tross for tidligere bosetning på stedet) og ble opprettet på 1820-tallet under den greske selvstendighetskrigen som en utvidelse til den eksisterende byen Ano Syros. Den ble snart det ledende kommersielle og industrielle senteret i Hellas, foruten også landets fremste havn. Tusenvis av skip ble bygget ved ulike skipsverft.

Siden reformene i lokalstyre i 2011 er Ermoupolien del av kommunen Syros-Ermoupoli hvor den er setet for og en kommunal enhet.[2] Byen er også hovedstad for den sør-egeiske region.

Byen er preget av sin tidligere vekst og rikdom, har mange nyklassisistiske bygninger, gamle herskapshus og typiske hvite boliger som klynger seg ned mot havnen. Rådhuset ligger ved torget Miaoulis, omringet av kafeer og med sitteplasser under palmetrær. Byen har tallrike kriker, blant annet Metamorphosis, Koimisis, St. Demetrius, De tre hierarkier, Anastasis, Evangelistria og St. Nicolas. Det arkeologiske museum har en samling av funn fra oldtiden og kommunebiblioteket har i tillegg til den ordinære samlingen også en rekke sjeldne utgivelser.

Etter storhetstiden på 1800-tallet og tidlig på 1900-tallet fikk byen en tilbakegang, men har på slutten av 1900-tallet og inn på 2000-tallet hatt en markant bedring grunnet service- og turistindustrien.

Ano Syros er den andre byen og ble bygd på høyden San Giorgio av venetianerne på begynnelsen av 1200-tallet. Ano Syros har fortsatt mye igjen av sin fortid i middelalderen med tallrike marmortrapper i trange gater og hus med fargerike dører som leder til toppen av byen. Distansen fra havnen og opp til byens hovedinngang er rundt 1000 meter. Den katolske basilika San Giorgio dominerer byen. Kirken ble bygd på 1200-tallet, og ved kirken finnes det god utsikt ut mot naboøyene Delos, Mykonos, Paros, Andros og Naxos.

Historie[rediger | rediger kilde]

Eldste tid[rediger | rediger kilde]

Øya ble i henhold til arkeologiske bevis befolket i forhistorisk tid (4000 f.Kr.) og senere i egeisk tid (3000 f.Kr., se Kykladisk sivilisasjon), noe som tilsvarer gresk bronsealder. I områdene ved Kastri og Khalandriani har det blitt avdekket graver og gjenstander fra lokal kultur.[3]

Øya ble først kalt for Syra, deretter Syros eller Siros, og det synes som om den i antikken ble bosatt av en fønikisk koloni. Blant de første referanser er øya nevnt i Homers Odysseen som landet, da kalt under det gamle navnet «Syrie», til svinerøkteren Evmaios.[4] Det er funnet spor fra bosetninger fra 600-tallet f.Kr. på høyden Agia Pakous i Galissas og vest for Ermoupolis. I løpet av 500-tallet f.Kr. fikk Syros bosetning fra øya Samos ikke langt fra kysten av Anatolia. En av dem var filosofen Ferekydes som ble lærer for Pythagoras.[3]

Byen hadde to ledende byer, Syros (dagens moderne Ermoupoli) og en annen by på vestkysten hvor dagens Galissas ligger. Førstnevnte by ble bygd av jonere. I årenes løp ble øya bosatt av persere, romere, frankere, og tyrkere som alle etterlot deres kulturelle trekk. I løpet av romersk tid vitner arkeologiske levninger, blant annet av bronsemynter, om større økonomisk utvikling. I romersk tid var øyas senter der hvor dagens Ermoupoli ligger.

Middelalderen[rediger | rediger kilde]

Insiden av katedralen til Sankt Nikholas i Ermoupolis.
Kirken Anastasis i Vrodado.

Piratvirksomhet og angrep fra banditter i senantikken og tidlig middelalder hadde ført til nedgang i utviklingen på Syros. Øya som resten av Kykladene ble herjet og ødelagt gjentatte ganger av angripere fra ulike retninger, blant annet sicilianere, arabere, tyrkere og venetianere.

Etter det fjerde korstog som herjet Konstantinopel og styret det bysantinske rike av venetianere og frankere i 1204, ble Syros erobret av republikken Venezia under ledelse av Marco Sanudo, og øya forble under venetiansk styre fra til 1522. Venezia spilte en betydelig rolle i øyas kulturelle utvikling i middelalderen i å gjøre Syros til et viktig handelssenter i den østlige delen av Middelhavet. Den konstante trussel fra pirater tvang innbyggerne på Syros til å flytte hovedstaden til toppen av fjellet hvor dagens middelalderbosetning Ano Syros ligger. [3] I løpet av den latinske perioden ble de fleste lokale grekerne katolikker, men beholdt sitt greske språk. I løpet av bortimot tre og et halvt århundre som underlagt Venezia hadde Syros et føydalt styre.

«Pavens øy»[rediger | rediger kilde]

Utsyn over Ermoupoli fra stranden.
Utsyn over Ermoupoli fra Ano Syros.
Ermoupolis.
Galissas med badestranda.

1500-tallet ble trusselen fra tyrkiske muslimske krigsflåtene fra det osmanske rike dominerende i Egeerhavet, og det venetiansk øyriket falt sammen. I 1522 ble Syros angrepet av korsaren Khair ed-Din Barbarossa som tok øya i besittelse. Imidlertid var osmanerne fornøyde med å motta pengeoverføringer og mange av øyene i Kykladene fikk beholde det meste av sitt selvstyre og religionsfrihet. Samtidig ble det ført forhandlinger med utsendinger fra Frankrike og Den hellige stol i Roma med de osmanske myndighetene, og katolikkene på øya kom inn under særlig beskyttelse av Frankrike og Roma.

Bispedømmet Syra (Syrensis, «Pavens øy») var et latinsk bispedømme, underlagt Naxos hvor venetianere hadde etablert et latinsk bispedømme underlagt erkebiskopen i Athen fram til 1525. Fra tiden hvor øya ble okkupert og underlagt de tyrkiske osmanerne på 1500-tallet, etablerte grekerne en metropolitt, det vil si en gresk-ortodoks biskop, på øya. Den tidligst kjente er Josef,[5] sammen med Symeon som døde i 1594,[6] og Ignatios i 1596.[7] Øya forble hovedsakelig katolsk.[8][9]

Etter den andre halvparten av 1600-tallet begynte en økonomisk vekst i Egeerhavet som nådde sitt høydepunkt i overgangen til 1800-tallet. Nedgangen i piratvirksomheten, lovløsheten og uroen på begynnelsen av 1800-tallet førte til en gradvis liberaliseringen av sjørutene i østlige Middelhavet.

Gresk frigjøring og vekst[rediger | rediger kilde]

Grunnet Syros geografiske posisjon ble øya maritim sentral og med sin særegne religiøse posisjon holdt øya seg nøytral i begynnelsen av den greske selvstendighetskrigen som brøt ut i 1821, og de tok ikke del i det greske opprøret mot den osmanske undertrykkelsen. Av den grunn ble Syros et trygt vern for greske flyktninger som rømte fra Lilleasia, Khios, Ayvalık, Smyrna, Kasos og andre steder.

Etter 1829 ble øya en del av den nye, uavhengige greske staten Hellas. Øya vendte tilbake til fred og økonomisk framgang. Den ble kjent som en korsvei i Egeerhavet og ble et internasjonalt kommersielt senter som knyttet vestlige Europa og Middelhavet med Midtøsten og Østen. Konstruksjonen av de første store bygningene begynte i 1822 og i 1824 ble den første gresk-ortodokse kirke Metamorphosis og det største greske sanatorium reist. Med gresk statsborgerskap ble den katolske befolkningen hellenisert og endret sine latinske familienavn til greske, eksempelvis fra Vuccino til Voutsinos, Russo til Roussos, Vacondio til Vakondios og videre. Grunnet innvandring av greske flyktninger fra muslimske områder sank andelen katolikker på Syros, og utgjør i dag rundt 47 prosent av befolkningen. Sameksistensen har derimot vært fredelig og konfliktfritt, og ekteskap på tvers av religionene har vært vanlig.

I løpet av 1831 spilte Syros en framtredende rolle i utarbeidelsen av den nye greske konstitusjonen. Under Ioannis Kapodistrias, den første guvernør for den nye staten, nådde befolkningen i Ermoupolis 13 805 innbyggere og byens utvikling førte til et sete i regjeringen. Byen hadde en kommersiell domstol, et postkontor (et av de første i Hellas), forsikringsselskap, den første offentlige skole, en avdeling av den greske nasjonalbanken, et kunstgalleri, museum, bibliotek, en sosial klubb for eliten og lignende. I 1854 førte utbrudd av kolera og andre epidemier til sorg, og en rekke godgjørende institusjoner for offentlige helse og sosiale tjenester ble opprettet, blant annet hjem for foreldreløse, fattighus, og et mentalt sykehus. Nykommere, hovedsakelig sjøfolk og handelsfolk, ga øya en ny dynamikk sammen med en demografisk og økonomisk utvikling og opprettelsen av byen Ermoupoli ble raskt den ledende havnen i Hellas. mellom 1822 og 1865 ble Ermoupoli ombygd i en nyklassisistisk stil som blandet gresk klassisisme med elementer fra renessansen. Bygninger som rådhuset, tegnet av den tyske arkitekten Ernst Ziller, teateret Apollon ble tegnet av en italienske arkitekt som en miniatyrversjon av La Scala i Milano, hovedbiblioteket, sykehuset Vardakeio-Proio, torget Miaoulis og andre bygninger ble bygget i denne perioden.

Som en stor havneby ble Ermoupoli også et betydelig senter for skipsbygging. Neorion ble det første skipsverft i Hellas. Siden 1830 hadde skipsbygging, handel med tekstiler, silke, lær og jern blitt utviklet på Syros sammen med et kraftfullt banksystem. Den voldsomme veksten fortsatte fram til 1860 da Syros var den viktigste kommersielle havnen i Hellas. Det første greske selskap for dampskip ble grunnlagt i 1856.

I siste halvdel gikk utviklingen ikke Syros veg da seilskip ga etter for dampskip, da øyas geografiske posisjon ble redusert, og havnen i Pireus utenfor Athen endelig overtok den ledende rollen i Hellas, og hvor konkurransen med Patras på nordkysten av Peloponnes reduserte Syros' kommersielle betydning.

1900-tallet[rediger | rediger kilde]

En av de sentrale gatene i Ermoupoli.

Fra begynnelsen av 1900-tallet og for flere tiår kom en midlertidig økonomisk bedring grunnet utviklingen i tekstilindustrien. Framgangen fikk en brå brems med utbruddet av den andre verdenskrig og med landsettingen av først italienske og deretter tyske soldater på øya. Fra 1941 ble øya rammet av sult, [10] og utbredt sult og bombeangrep ødela øya sosiale og økonomiske liv.[11] Grunnet at tusenvis av mennesker døde fra sult og sykdom, brøt den lokale økonomien sammen. [3] En kilde rapporterte så mange som mellom 8000 til 9000 døde, i stor grad grunnet den italienske hæren.[12][13]

I tiårene etter krigen kjempet Syros for å igjenoppbygge øya, men nedgangen grunnet den ødelagte økonomien fortsatte helt fram til 1980-tallet da økonomien bedret seg grunnet turistindustrien. Likevel er ikke Syros det fremste turistmålet i Hellas, selv hjulpet av en nasjonal flyplass, da øya ikke har betydelige antikke ruiner eller et støyende nattliv.[10] Levestandarden økte og på samme tid ble Neorions skipsverft gjenåpnet foruten også en rekke andre økonomiske aktiviteter kom i gang på slutten av 1900-tallet. Syros ble inkludert i europeisk program, jordbruksproduksjonen har økt, og øyas arkitektoniske og industrielle kulturarv har vært framtredende. I dag er Syros det administrative, økonomiske og kulturelle senter i Kykladene. [11] Øya har tallrike konsulater fra land som Frankrike, Storbritannia, Italia, Nederland og de skandinaviske land som vitner om øyas forbindelse med Europa.

Administrasjon[rediger | rediger kilde]

Stranden Galissas.

Syros er en adskilt regional enhet i innenfor de sørlige egeiske øyer. Den eneste kommunen innenfor den regionale enheten er Syros-Ermoupoli. Som en del av Kallikratis-reformene i 2011 ble den regionale enheten Syros opprettet av deler av det tidligere prefekturet Kykladene. I den samme reformen ble kommunen Syros-Ermoupoli opprettet fra tre tidligere kommuner: Ermoupoli, Ano Syros og Poseidonia.[2]

Kommunen består også av den ubefolkede øya Gyaros og flere andre mindre øyer. Det totale arealet for kommunen er 102,4 km2.

Religion[rediger | rediger kilde]

Som resten av Hellas har Syros gresk-ortodokse kirker. Metamorphosis er den viktigste, Kimisis tis Theotokou er også av stor betydning og kjent ved det faktum at den eier et mesterverk av maleren El Greco. [14] Det er også et tilsvarende antall romersk-katolske kirker og en del landsbyer som er helt holdent katolske; således er øya en av de fremste katolske områdene i Hellas. [14] Syros er også en av de få steder hvor katolikker og gresk-ortodokse deler felles dato for påsken som i Syros' tilfelle er den gresk-ortodokse dato.[15]

Det katolske bispedømmet har rundt 9000 medlemmer, 21 sekulære prester og 8 regulære, 7 sogn, 7 kirker med en resident prest, 3 uten presten og 56 kapeller. Kapusinerordenen og jesuittordenen er begge etablert på øya; i tillegg finnes veldedighetssøstrene med 2 hus, et som er et sykehus, og Sankt Josef-søstrene som driver en kostskole og en offentlig skole.

Utdannelse[rediger | rediger kilde]

Ermoupoli har i dag 7 grunnskoler, 2 ungdomsskoler, 2 videregående skoler, 2 tekniske skoler og Det egeiske universitet. Universitet ble offisielt grunnlagt i 1984, men dets historiske røtter er datert tilbake til tidlig på 1920-tallet og Det joniske universitet i Smyrna i det som i dag er Izmir i Tyrkia. Dette universitet ble opprettet, men kom aldri i virksomhet grunnet det greske nederlaget i den gresk-tyrkiske krigen 1919–1922.[16]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Detaljert resultat av folketelling 2011 (Excel) (gresk)
  2. ^ a b Kallikratis-loven (PDF), det greske innenriksdepartementet
  3. ^ a b c d «History of Syros», Greeka
  4. ^ Homer: Odysseen, femtende sang, 403. Oslo: Gyldendal, oversatt av P. Østbye, 1976.
  5. ^ Le Quien, Michel: op. cit., II, 233
  6. ^ Ampelas: Histoire de Syros, 411
  7. ^ Miklosich & Mueller: Acta patriarchatus constantinopolitani, V, 461
  8. ^ Ricaut: Histoire de l'estat présent de l"Eglise grecque, 361; Barenton, Hilaire de: La France Catholique en Orient, 171-173
  9. ^ «Diocese of Syra (Syrensis)», Catholic Encyclopedia
  10. ^ a b Osmond, Stephen: «Echoes of Fickle Gods»
  11. ^ a b «Syros», Egeonet
  12. ^ «History of Hermoupolis», Teipir.gr
  13. ^ Lecoeur, Sheila (2009): Mussolini's Greek island: fascism and the Italian occupation of Syros in World War II, Tauris Academic Studies, s. 83
  14. ^ a b «Syros Churches: Information about the churches of Syros Greece, Cyclades». Greeka.com.
  15. ^ «Easter: A date with God». The Economist. 20. april 2011. Sitat: «Only in a handful of places do Easter celebrants alter their own arrangements to take account of their neighbours. Finland’s Orthodox Christians mark Easter on the Western date. And on the Greek island of Syros, a Papist stronghold, Catholics and Orthodox alike march to Orthodox time. The spectacular public commemorations, involving flower-strewn funeral biers on Good Friday and fireworks on Saturday night, bring the islanders together, rather than highlighting division.»
  16. ^ Smith, Michael Llewellyn (1999): Ionian vision : Greece in Asia Minor, 1919-1922. (2. utg.). London: C. Hurst. ISBN 978-1-85065-368-4. s. 94.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]