Tinos

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Tinos
Τήνος
Panagia Evangelistria, øyas landemerke
Panagia Evangelistria, øyas landemerke
Geografi
Plassering Kykladene
Øygruppe Sørlige egeiske øyer
Areal 194,6 km²
Høyeste punkt 750 meter
Administrasjon
Hellas
Hellas
Største by Tinos (by)
Demografi
Befolkning 8 636 (2011)
Befolkningstetthet 44
Plassering

Tinos (gresk: Τήνος) er en gresk øy i Egeerhavet som er lokalisert i øygruppen Kykladene. I antikken var Tinos også kjent som Ofioussa (fra ofis, gresk for «slange») og Hydroessa (fra hydor, gresk for «vann»). De nærmeste øyene er Andros, Delos, og Mykonos. Tinos har et landområde som utgjør rundt 194 kvadratkilometer og befolkningen var i henhold til folketellingen i 2011 på 8 636 innbyggere.

Mellom 1207 og 1715 var Tinos på venetianske hender, og italienerne kalte øya for Tine. Fra 1715 til 1821 var Tinos okkupert av det osmanske rike før det igjen ble styrt av det frie Hellas. Under osmanerne ble øya omdøpt til İstendil.[1]

Tinos er kjent blant grekerne for kirken Panagia Evangelistria (Vår frue av Tinos), dens rundt 80 vindmøller,[2] rundt 1000 kunstneriske dueslag (uthus), 50 aktive landsbyer og dens venetianske festningsanlegg på fjellet Exobourgo eller Xomburgo. På Tinos sameksisterer både troende tilhørende den gresk-ortodokse kirke og den katolske kirke. Øya er velkjent også for sine billedhoggere og malere som eksempelvis Nicholaos Gysis, Yannoulis Chalepas og Nikiforos Lytras.

Øyas mineralressurser omfatter marmor, Verde antico, asbest, og en gruve for granitt i nærheten av Volakas (også kjent som Volax).

Dekapentavgoustos[rediger | rediger kilde]

Øya ligger i nærheten av det geografiske senteret for øygruppen Kykladene. På grunn av helligdommen Panagia Evangelistria med dens etter sigende mirakuløse ikon av jomfru Maria, er Tinos også sentrum for en årlig pilegrimsreise. Denne finner sted på dagen for den religiøse festen for jomfru Maria, Dekapentavgoustos, den 15. august. Dette er kanskje den mest kjente og mest aktive av de årlige pilegrimsreisene i østlige Middelhavet. Mange pilegrimer avlegger de 800 meterne fra fergen ved kaia og opp til kirken på sine hender og knær som et synlig bevis på deres fromhet. Denne dagen minnes også senkingen av den greske krysseren Elli i 1940 av en italiensk ubåt i havnen i Tinos.

Geografi[rediger | rediger kilde]

Utsyn over stranden Kolibithra.

Tinos har et variert landskap. Fra kystene ved Panormos og Kolimbithra på nordkysten til Kionia, Agios Yannis O Portos, og Agios Sostis på sørkysten har Tinos mange strender, for å nevne noen få. Tsiknias er det høyeste fjellet på øya og det strekker seg 750 meter over havet og skjuler den eiendommelige landsbyen Livada. Fjellet Xomburgo er ganske ulikt de mer avrundede fjellene i øvrige Kykladene med sitt ujevne, taggete utseende.

Mellom Tsiknias og Exobourgo ligger den fruktbare sletten Falatados. Dette området er unikt på øya da det er relativt flatt, dog med stigning på rundt 300 meter, og det har vært en kandidat for å bygge en flyplass på øya. Området rundt Volakas har et meget uvanlig landskap med store kampesteiner på størrelse med bygninger. Landsbyen ved Volakas ligger midt i dette forbausende landskapet. I vest i fjellene rundt Pyrgos finnes noe av den vakreste grønne marmoren i hele Hellas.

Stein og steinhogging har vært en viktig syssel for øyboerne siden oldtiden og fortsatt ser man at steinbygging er en viktig del av livet og landskapet. Fjellsidene er dekket av terrasser med steinmurer, hver liten landsby er forbundet til neste nabo ved steingjerder i parallelle steinmurer.

Historie[rediger | rediger kilde]

Mytologisk opphav[rediger | rediger kilde]

I oldtiden og antikken var Tinos kjent som Ofioussa eller Fioussa (fidia i betydning «slange» på gresk), angivelig grunnet mange slanger på øya, og Hydroussa (hydria = vannkilder, fra hyder, gresk for vann) grunnet tilgangen på ferskvann. I henhold til antikkens greske mytologi skal Poseidon, øyas beskytter, ha jaget slangene vekk ved å sende en flokk storker. En viktig helligdom dedikert Poseidon og hans hustru Amfitrite sto i Kionia. [3][4]

Det er en del uenighet om etymologien til det første navnet. En annen forklaring er at Fides eller Efides betyr seder, en tresort som øya var rik på, skjønt den i dag kun finnes ved Panormos. Sedertrær hadde stor betydning og ble omfattende brukt til husbygging ettersom de er motstandsdyktige overfor termitter.[5]

Legendene hevder også at Tinos fikk sitt navn etter den første innbyggeren, Tino eller Tinos.[4] Han var høvding for en gruppe jonere fra Karia i Anatolia. En lokal myte har også tilskrevet øyas navn til en prinsesse Tinos. [5] Den greske dramatikeren Aristofanes refererte til Tinos som Skordoforos grunnet dens gode hvitløk, (Skordo). Kallimakhos, en dikter fra Kyrene, refererte til øya som Agathousa, mens Aristoteles omtalte den som Hydrousa.[6][5]

Forhistorisk tid[rediger | rediger kilde]

Fjellet Exobourgo med festningen på toppen.
Nederlandsk framstilling av festningen Exobourgo, 1703.

Arkeologiske funn bekrefter at Tinos har vært bosatt siden forhistorisk tid, og er en av de gresk øyer som viser kontinuerlig bosetning. [5] Tradisjonen hevder at de første innbyggerne var kariere og lelegere, to opprinnelige og førgreske folk (eller muligens det samme folket) med opphav i Anatolia.

De eldste levninger fra bosetning på øya er funnet på en høyde, dokumentert ved keramikk som dateres til kopperalderen, eller den første kykladiske tidsalder. Det samme området ble senere befestet i midtre kykladiske tidsalder (2300-1600 f.Kr.). Befolkningen synes å ha konsentrert seg om strategiske posisjoner. En tholosgrav, eller kuppelformet grav funnet nær landsbyen Pirgos fra 1200-tallet f.Kr. viser at øyas historie fortsatte inn i mykensk eller helladisk tid. Under de mørke århundrer, 1100-900-tallet f.Kr. var Egeerhavet preget av uro, invasjoner og angrep fra pirater, og befolkningen forsvarte seg med å flytte bosetningene til naturlige festningsanlegg.[5] En kyklopisk mur er funnet fra denne tiden.[7]

Geometrisk kunst og kunsthåndverk er en fase i gresk kunst, karakterisert av geometriske motiver i vasemaleri, som blomstret mot slutten av de mørke århundrer i Hellas, ca 900 til 700 f.Kr. med sentrum i Athen og spredt utover handelsbyene i Egeerhavet.[8] På Tinos er den dokumentert i nærheten av landsbyen Kardiani i en del undersøkte graver som av den grunn kalles for «geometriske Nekropolis».[5] I løpet av begynnelsen av antikk tid, 600-tallet f.Kr., var øyas senter det naturlige befestede stedet Xomburgo.[9] Arkeologiske undersøkelser har avdekket en helligdom dedikert gudinnen Demeter, «moder jord». Da de urolige tidene ebbet ut, spredte befolkningen seg fra Xomburgo til mer åpne lokaliseringer. I løpet av senere antikk tid, 500-tallet f.Kr., og inn i klassisk tid lå hovedstaden ved havet. En akvedukt, Linopi, konstruert i løpet av 549-542 f.Kr. etter Peisistratos' prinsipper,[10] skaffet vann til havnebyen Khora fram til 1934. Her lå også helligdommen til Poseidon og Amfitrite ved Kionia. Dette var det eneste stedet i Kykladene som var dedikert til havets gud. På Tinos ble han dyrket også som legegud.

Tunge år[rediger | rediger kilde]

Middelalderekart av Tinos, gjort av Giacomo Franco (1597).

I 338 f.Kr. erobret Filip II av Makedonia Kykladene, og etter at hans sønn Aleksander den store døde i 323 f.Kr., var det diadokene, de hærførerne som etterfulgte Aleksander på begynnelsen av den hellenistiske perioden, først var det Antigonos I Monofthalmos, deretter Ptolemaios I Soter, konge og farao av Egypt som hersket over Tinos. Etter 300 f.Kr. ble Tinos fri og 270 f.Kr. ble den erklært for en hellig øy. I 146 f.Kr. kom romerne og underla seg Tinos og de andre øyene som ble en del av provinsen Lilleasia. [5]

Likevel hadde øya en viss grad av selvbestemmelse og generell frihet fram til midten av 100-tallet e.Kr. da uroen i Egeerhavet i form av angrep fra pirater gjentatte ganger rammet øya og førte deler av befolkningen bort i slaveri. Under bysantinsk tid i senantikken havnet i dunkelhet, stadig plaget av angrep fra arabere, gotere, tyrkere og andre folk. Blant de få tingene som er kjent om øya i denne epoken er at også jordskjelv rammet øya, fulgt av jevnlige utbrudd av pest og sykdom som utarmet befolkning.

Fram til vesteuropeiske korsfarere, «frankere», hadde øya sin mørke tidsalder. I 1207 fikk brødrene Andreas og Jeremiah Ghizi fra republikken Venezia kontrollen over Tinos og Mykonos. De befestet det gamle forsvarsanlegget på Xomburgo med en borg, noe som sikret sikkerhet for øyas befolkning som hadde vært forsvarsløse mot angrep grunnet mangelen på forsvarsmurer. [5] Det ble da kalt for «Sankt Helenas borg», oppkalt etter et kapell på stedets topp.[11]

Venetiansk tid[rediger | rediger kilde]

Løvehode ved Panagiou.
Inngangen til Panagia Evangelistria.

Tinos er bemerkelsesverdig ved å være den eneste øya i Egeerhavet som fram til 1715, med unntak av en kort periode i 1537, aldri ble erobret og undertrykt av det osmanske rike. Fra 1715 til 1821 var Tinos underlagt de muslimske osmanerne, og ble da kalt for İstendil. I 1821 var landsbyen Pyrgos de første som reiste greske flagget i kamp mot undertrykkelsen i den greske selvstendighetskrigen.[3]

Italienerne greide å slå tilbake tyrkiske angrep ved hjelp av lokalbefolkningen. Av denne grunn var det mulig for øya å få en blomstringsperiode innenfor jordbruk, kunst og industri. Den venetianske familien Ghizi satt med makten fram til deres siste medlem i 1390, fulgt av venetiansk demokrati. Innbyggerne gikk inn i en pakt om ikke å la seg underkaste seg tyrkisk herredømme. En kommandant for Tinos og Mykonos ble utnevnt, men i 1537 ble øya erobret og plyndret av den tyrkiske flåten til den beryktede Khair ed-Din Barbarossa på vegne av den osmanske sultan. Tinos reiste seg snart i opprør og sendte bud til Venezia om hjelp. På den måten kom «La Serenissima» (republikken Venezia) tilbake og øya ble Venezias eneste gjenværende besittelse i Kykladene. Festningen på Xomburgo ble utbygd for å motstå angrep og ble sterkere enn noen gang mens siden vendt nordøst-sørøst hadde naturlig befestning. Den eneste sidene som trengte forsterkning var hvor byen Borgo ble bygd. Samtidens dokumenter viser at den besto av rundt hundre bygninger, foruten to kirker. De fleste innbyggerne var engasjert i jordbruk. Festningen utgjorde ikke bare beskyttelse, men også som øyas hovedmarked.[11]

Den greske revolusjon[rediger | rediger kilde]

Moderne skulptur ved Mariakirken på Tinos.

I 1715 ble Xomburgo forlatt og osmanerne rykket inn. Øyas hovedstad ble overført til «byen», Khora. En kortvarig russisk dominans fulgte i årene 1771-1774. Likevel fortsatt øyas blomstringstid. Byen hadde mange privilegier og innbyggerne hadde rett til å bære lokal uniform, bygge kirker og skoler. Byen var selvstyrt, og den eneste osmanske tilstedeværelsen var en guvernør og en dommer. Byens økonomi ble utviklet, konsentrert rundt skipsfart og kommersiell aktivitet.[11] Likevel var øya var som nevnt de første grekere sa ga sin tilslutning til den greske revolusjonen. Perioden førte til økende piratvirksomhet i region. I 1825 ledet det britiske krigsskipet HMS «Cambrian» en liten skvadron for å bekjempe piratene i Egeerhavet, ved Alexandria i Egypt og langs kysten av Syria. Den 27. juli beskjøt og brente HMS «Cambrian»s skip et piratskip ved Tinos. Fem pirater ble drept og flere såret.[12]

Moderne tid[rediger | rediger kilde]

Den greske selvstendighetskrigen varte fra 1821 og fram til 1829, og endte med seier mot tyrkerne og det osmanske rike. Øya ble en del av den nye greske nasjon i 1830. Etter frigjøringen fortsatte Tinos' blomstringstid på de fleste områder, men særlig innenfor kunst og kultur. Av den grunn var det flere betydningsfull greske kulturpersonligheter som ble født på øya på 1800-tallet. Tinos ga støtte til Hellas' kamper, ga beskyttelse til flyktninger, og under den andre verdenskrig fortsatte å bidra til den nasjonale motstanden mot det nasjonalsosialistiske Tysklands okkupasjon av Hellas.[5]

Den 15. august 1940 sank den greske krysseren M/V «Elli» (Κ/Δ Έλλη II) i havnen på Tinos, senket av den fascistiske italiensk ubåten «Delfino» i fredstid. En av tre torpedoer rammet skipet som tok fyr og sank. Ni offiserer og sjøfolk ble drept og 24 ble såret. Den samme ubåten forsøkte også å ramme M/V «Elsi» og M/V «Esperos» som lå oppankret, men det feilet.

Klima[rediger | rediger kilde]

Tinos har et middelhavsklima, og har varme og tørre somre og milde og våte vintre.

Måned Jan Feb Mar Apr Mai Jun Jul Aug Sep Okt Nov Des
Høy 14°C 15°C 16°C 19°C 22°C 26°C 28°C 28°C 26°C 23°C 19°C 15°C
Lav 10°C 10°C 11°C 13°C 17°C 21°C 23°C 24°C 21°C 19°C 15°C 12°C
Nedbør 8 7 5 5 3 0 0 0 2 2 6 11
Vind i km/t 29 30 26 20 21 23 23 26 23 26 23 28

Transport[rediger | rediger kilde]

Tinos har tre havner, en for hurtigbåter med passasjertrafikk, og to for ferger og hurtigbåter med bil- og passasjertrafikk til andre havner, inkludert Mykonos (35 minuter), Pireus, Rafina, Andros og Syros.

Det er en landsplass for helikoptre i nærheten av stranden Aghios Fokas, rundt 2 km fra Tinos by.

Det er faste bussruter som knytter Tinos by til de andre landsbyene på øya.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Demircan, Yasemin (2009): Nakşa Adasi (PDF)
  2. ^ «Art & Tradition: Windmills». Municipality of Tinos.
  3. ^ a b History of Tinos, Greeka
  4. ^ a b Porto Raphael
  5. ^ a b c d e f g h i «History of Tinos», Tinos360.gr
  6. ^ Stefan av Bysants, 621,10 og Plinius den eldre, Naturalis Historia 4.65
  7. ^ Mycenae Cyclopean Walls
  8. ^ Snodgrass, Anthony M. (Desember 1973): «Greek Geometric Art by Bernhard Schweitzer» i: The Classical Review 23 (2): 249–252. JSTOR 707869
  9. ^ «Castle of Xomburgo», Kastra.eu
  10. ^ The Peisistratid Aqueduct of Athens
  11. ^ a b c «Kionia», Archaeological Sites
  12. ^ The London Gazette: no. 18300 (PDF). s. 2545. 27. oktober 1826.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]