Keros

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Keros
Κέρος
Keros sett nordfra (fra Koufonisia)
Keros sett nordfra (fra Koufonisia)
Geografi
Plassering Egeerhavet
Øygruppe De små Kykladene i Kykladene
Antall øyer 1
Areal 15,042 km²
Høyeste punkt Papas (også Keros) (432 moh)
Administrasjon
Hellas
Hellas
Periferi
Prefektur
Demografi
Befolkning Ubebodd
Plassering

Keros (gresk: Κέρος) er en ubefolket gresk øy i øygruppen Kykladene i Egeerhavet som ligger rundt 10 km sørøst for den større øya Naxos. Administrativt er den en del av kommunen Koufonisia. Den har et areal på 15 km2 og det høyeste punktet er 432 meter. I oldtiden var den et viktig sete for den kykladisk sivilisasjon, en kultur som eksisterte under tidlig gresk bronsealder i tiden rundt 2500 f.Kr.

Keros er særlig kjent for de kykladiske marmorstatuer med flate neser som senere inspirerte kunsten til blant annet Pablo Picasso og Henry Moore.

Geografi[rediger | rediger kilde]

Hode av kvinnefigur, 2700–2300 f.Kr.

Keros er omgitt av flere mindre øyer. 11 km nordvest er Amorgos, og mellom Naxos og Keros er Koufonisia og Glaros. Skhinousa ligger ca 6,5 km vestover.

Historie[rediger | rediger kilde]

I tiden 2700-2200 f.Kr. var det en kykladisk sivilisasjon på Keros og på de små øyene som naboøya Daskalio (Δασκαλειό) som ligger kun 80 meter unna. Dette var et betydelig sentrum for kykladiske kulturen i tidlig gresk bronsealder. Den lille steinete Daskalio var på denne tiden antagelig knyttet sammen med Keros med en landbro. Den komplette produksjonsprosessen med å framstille knivblader av obsidian, prosessering av marmor, og smelte kobber har blitt påvist på Kavos og Daskaleio. Stedet livnærte antagelig ikke mer enn mellom 100 og 200 mennesker. Det er regnet som sikkert at landsbyen på Kavos og Daskaleio tilhørte en av landsbyene som hadde spesialisert seg på maritim handel, da det var flere øyboere enn øya normalt kunne fø på.

I antikken var øya under navnet Keria (Κερία) medlem av det athenske sjøforbundet under perserkrigene.

I middelalderen ble øya, som mange andre øyer i Kykladene, brukt som en gjemmested og base for pirater. På 1800-tallet var Keros eid av klosteret Panagia Chozoviotissa (Παναγία Χοζοβιώτισσα) på Amorgos og hadde noen gjeterfamilier som drev beitedrift med tamdyr. På den tiden øya ble beskrevet som en grov rygg, hvor det er bare noen få egnede lokaliteter for oppdrett. Keros er idag ubebodd og brukes av bønder kun som sesongmessige beite. På nordsiden Konakia på den lille kirken står Panagitsa (Ξωκκλήσια Παναγίτσα).

Arkeologi[rediger | rediger kilde]

Harpespilleren og Fløytespilleren fra Keros

Første gang Keros ble interessant for arkeologi var da den tysk historikeren Ulrich Köhler i 1884 oppdaget av to kykladisk avguder i en grav på øya. Det var den såkalte Harpespiller fra Keros, en av de vakreste og mest berømte verk fra den kykladisk sivilisasjon og en av de eldste representasjoner av en musiker. Den er en sittende mannsperson med bena åpne og som i høyre hånd holder en harpe. Harpespilleren er 22,5 cm høy og laget av marmor. I samme grav ble Fløytespilleren funnet og som kan ha blitt laget av samme kunstner. Figurene er datert til mellom 2300 og 2700 f.Kr.[1] Begge er i dag i Det nasjonale arkeologiske museet i Athen.

På 1950- og tidlig på 1960-tallet fikk øya ny arkeologisk interesse da det illegale markedet for antikviteter tilbød for salg gjenstander fra kykladisk kultur til museer og private samlinger i Europa, USA, Australia og Japan. Disse var gravd ut ulovlig på vandaliserende vis som ødela den arkeologiske sammenhengen gjenstandene var i på vestsiden av øya som kalles for Kavos-feltet.[2] For motvirke ødeleggelsene og identifisere det gjenværende begynte arkeolog Christos Doumas sammen med deltagende studenter som blant annet Colin Renfrew systematisk arkeologisk utforsking av Kavos. Gjenstandene som ble avdekket hadde bevisst blitt knust og blandet sammen.[3] Opprinnelig var statuene malt, og det antas at det var grunnet et religiøst ritual som sett ved et tidlig gudehus i Egeerhavet.[4] Det ble gjort nye undersøkelser i 1966 og 1967, deretter i 1987-1988, og på nytt i 2006-2008.

Sistnevnte prosjekt var Cambridges Keros-prosjekt, igjen involvert Colin Renfrew og andre.[5] Det avdekkede materialet fra 2006-2008 omfattet småfigurer, vaser og andre objekter av marmor, alle slått i stykker før det ble lagt ned, og antagelig også brutt i stykker andre steder og fraktet til Keros da pågående undersøkelser av keramikken og andre materialer viser at de kom fra flere kilder.

Det samme prosjektet identifiserte og utgravde også en tilsvarende bosetning på naboøya Daskaleio. Det avdekket en betydelig bygning, 16 meter lang og 4 meter bred, den største som er funnet fra denne perioden på Kykladene. Det ble også funnet et forråd bestående av en meisel, en skarvøks og en skafthulløks av kopper eller bronse. I tillegg til utgravningene ble det gjort en undersøkelse av øya som viste at det meste av dens overflate, totalt sett 7000 km2 var bosatt i løpet av tidlig gresk bronsealder, noe som har gjort det til det største kjente kykladiske stedet. Særlige undersøkelser av geomorfologi, geologi, petrologi, keramikkpetrologi, metallurgi og miljøundersøkelser (botanikk og fauniske levninger) er fortsatt i gang. Publisering av undersøkelsene er i gang og planlagt utgitt i 2013 eller senere.

Referanser[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]


De små Kykladene

Donousa • Iraklia • Keros • Koufonisia • Skhinousa •