Sikahjort

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Sikahjort
Vietnamesisk sikahjort (Cervus nippon pseudaxis)
Vietnamesisk sikahjort (Cervus nippon pseudaxis)
Vitenskapelig(e)
navn
:
Cervus nippon
Coenraad Jacob Temminck, 1838
Norsk(e) navn: sikahjort
Hører til: ekte hjortedyr,
hjortedyr,
drøvtyggere
Habitat: terrestrisk
Utbredelse: Øst-Asia, Europa, USA, New Zealand

Sikahjorten (Cervus nippon) er et medlem av hjortefamilien (Cervidae), og kommer opprinnelig fra Øst-Asia. I sitt naturlige leveområde er den derimot truet med utryddelse, på grunn av kjøtt, det praktfulle geviret og menneskets oppdyrking av dets habitat. Sikahjorten er imidlertid også innført i deler av Europa, New Zealand og Nord-Amerika, hvor bestanden nå tar seg opp. Sikahjorten har en kastanjebrun pels med hvite flekker på sidene og ryggen om sommeren. Om vinteren er pelsen gråbrun.

Atferd[rediger | rediger kilde]

God luktesans og hørselssans gjør at sikahjorten som regel oppdager at det er fare på ferde lenge før den faktisk ser det. Sikahjorten har en særskilt galoppmåte, med stive bein. Denne løpeteknikken gjør det vanskeligere å følge luktesporet til sikahjorten for eventuelle rovdyr, siden den etterlater seg merkbart mindre duft. Den gir også hjorten bedre oversikt, siden hodet holdes høyt og rett, og øynene i samme høyde nesten hele tiden.

Bukkene (hanndyrene) lever adskilte eller i små flokker, mens hindene (hunndyrene) danner små familiegrupper bestående av hunndyr og kalver som er opp til to år gamle. Sikahjorten har en kort hale som er hvit og svart, og når sikahjorten blir skremt reiser den halen opp.

Føde[rediger | rediger kilde]

Sikahjorten spiser for det meste løvblader og gress, men nøtter, sopp og frukt står også på menyen om høsten. Om vinteren hender det også at bukkene river av den næringsrike barken på trærne og eter den. Sikahjorten er som andre hjorter, en drøvtygger, og etter at den har inntatt maten, flykter den inn i tettere skog for å fordøye maten i fred.Sikahjorten pleier å spise om natten, men det hender også at man kan se den spise om dagen om den får være uforstyrret. De er mer ignorante ovenfor det litt mer kresne rådyret, og de er ofte ute og spiser i pøsende regnvær.

Forplantning[rediger | rediger kilde]

Det hender ofte at sikabukken kan miste opptil en tredjedel av kroppsvekten sin under paringstiden om høsten, da den spiser svært lite og bruker mye energi på å forsvare sitt eget revir mot andre bukker. Sikahjortens brunstlåt er forskjellig fra hjortedyr flest, og består av en serie lange plystrelyder.

Hinden er drektig i litt over 7 måneder, og føder vanligvis kun én kalv. Denne kalven dier i en periode på 8-10 måneder, og følger moren til hun får en ny kalv neste år. I de første ukene er kalven spesielt sårbar for rovdyr, og moren gjemmer den ofte blant tett vegetasjon til den er sterk nok til å bli med flokken.

Tilstand og utbredelse[rediger | rediger kilde]

Sikahjorten har hatt et turbulent liv, og har vært truet med utryddelse flere ganger i mange land. Sikahjorten finnes i Japan, Vietnam, Taiwan, Korea, Kina og Mansjuria. I tillegg er den innført til deler av Europa på 1800-tallet, og også til New Zealand og USA.

Taiwan[rediger | rediger kilde]

I sitt opprinnelige utbredelsesområde er sikahjorten nå drevet til nær utryddelse av oppdyrking av habitat og sterk jakt grunnet kjøttet og geviret. En Taiwansk underart (Cervus nippon taiouanus) ble utryddet ute i naturen i den senere delen av 1960-årene, men et oppdrettsannlegg har blitt opprettet og det er et sterkt ønske om å få sikahjorten tilbake ut i naturen igjen.

Japan[rediger | rediger kilde]

Den Japanske underarten (Cervus nippon nippon) ble i en tid regnet som hellige dyr, men på slutten av 1800-tallet ble de jaktet til randen av utryddelse. Takket være lovtiltak i 1950-årene, og det faktum at Sikahjortens eneste naturlige fiende på Japan, ulven, var blitt utryddet, tok bestanden seg raskt opp igjen. For å begrense skadene på landbruket i Japan blir det nå oppfordret til regulert jakt på sikahjorten.