Nord-Korea

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
(Omdirigert fra Nord-Koreas historie)
Gå til: navigasjon, søk

Koordinater: 40°N 127°Ø

조선민주주의인민공화국
朝鮮民主主義人民共和國
Chosŏn Minjujuŭi Inmin Konghwaguk
Nord-Korea

Flagg

Våpen

Flagg Riksvåpen
Nasjonalt motto:
강성대국
(«Fremgangsrik og stor nasjon»)

Kart over 조선민주주의인민공화국朝鮮民主主義人民共和國Chosŏn Minjujuŭi Inmin Konghwaguk

Innbyggernavn Koreaner/koreansk eller nordkoreaner/nordkoreansk
Hovedstad P'yŏngyang
Tidssone UTC+9
Areal
 – Totalt:
 – Vann:
Rangert som nr. 99
120 540[a] km²
0,1 %
Befolkning
 – Totalt:
Rangert som nr. 50
22 757 275[b]
Bef.tetthet 188,79 innb./km²
Styreform Folkerepublikk
President Kim Jong-un (de facto)
Statsminister Choe Yong-rim
Leder for presidiet i Den øverste folkeforsamlingen Kim Yong-nam
Offisielt språk Koreansk
Valuta Nordkoreansk won (KPW)
Nasjonaldag 9. september
Nasjonalsang Aegukka
ISO 3166-kode KP
Toppnivådomene .kp
Kart over Nord-Korea
Kart over Nord-Korea

a^ CIA World Factbook (15. juli 2008)
b^ CIA World Factbook (est. juli 2010)

Nord-Korea (offisielt Den demokratiske folkerepublikken Korea, (koreansk: Chosŏn Minjujuŭi Inmin Konghwaguk; hangul: 조선민주주의인민공화국), hanja: 朝鮮民主主義人民共和國; forkortelse DPRK) er et land i østlige Asia i den nordlige delen av Koreahalvøya. Nordkoreanere refererer til sitt eget land som Pukchosŏn («Nord-Chosŏn», 북조선) (se Korea på koreansk), mens navnet Korea er avledet fra Goryeo, et herskerdynasti som styrte i middelalderen. Hovedstaden og den største byen er Pyongyang. Nord-Korea deler grenser med Kina i nord og nordvest langs elvene Yalu og Tumen. En liten del av sistnevnte elv utgjør også Nord-Koreas korte grense med Russland i nordørst.[1] I sør er den koreanske demilitariserte sonen som markerer grensen mellom Nord-Korea og Sør-Korea.

Hele den koreanske halvøya ble styrt av keiserdømmet Korea fra slutten av 1800-tallet og fram til tidlig på 1900-tallet da landet ble annektert av keiserdømmet Japan i 1910. Etter at Japan kapitulerte ved slutten av den andre verdenskrig, opphørte også det japanske styret av Korea. Koreahalvøya ble delt i to okkuperte soner i 1945 hvor Sovjetunionen okkuperte den nordlige delen og den sørlige delen av USA. En folkeavstemning i 1948, overvåket av Forente nasjoner, førte til dannelsen av to adskilte koreanske regjeringer for de to okkuperte sonene: Den demokratiske folkerepublikken Korea i nord og Republikken Korea i sør. Motstridende krav på herredømme førte til at Koreakrigen brøt ut i 1950. Begge parter forpliktet seg til en våpenstillstand i 1953, men de to landene har forblitt offisielt i krig ettersom ingen formell fredsavtale har blitt inngått.[2] Begge stater ble akseptert inn i Forente nasjoner i 1991.[3]

Selv om Nord-Korea offisielt beskriver seg selv som koreanskformet sosialistisk stat som følger Kim Il-sungs politiske filosofi, Juche («sjølberging»),[4] og holder valg, er det generelt betraktet som diktatur som beskrives som totalitært og stalinistisk[5][6] med en velutviklet personkult rundt Kim-familien. Koreas arbeiderparti, ledet av et medlem av Kim-familien,[7] har de all makt i landet. Juche er den offisielle statsideologien som har erstattet marxisme-leninismen da landet adopterte en ny konstitusjon i 1972.[8] I 2009 ble referanser til kommunisme (Chosŏn'gŭl: 공산주의) fjernet fra landets konstitusjon.[9]

Mellom 150 000 og 200 000 nordkoreanere sitter i landets konsentrasjonsleire, der politiske fanger samt disses familie i tre ledd fengsles og settes til tvangsarbeid, selv for den mest beskjedne systemkritiske ytring.[10] Landet forsøker å være selvforsynt, men har hatt store problemer siden støtten fra Sovjetunionen falt bort i begynnelsen av 1990-tallet. Landbruksproduksjonen dekker ikke landets behov for mat, noe som har ført til sult flere steder i landet.[11] Korrupsjon er også utbredt.[12]

Nord-Korea har siden 1990-tallet også fulgt Kim Jong-ils Songun-politikk («militæret først») for å styrke landet og dets styre.[13] Nord-Korea er verdens mest militariserte land med totalt 9 495 000 soldater og en vernepliktig hær på 1,21 millioner, noe som gjør landet til den 4. største militærmakt i verden etter Kina, USA og India.[14] Det er også en atommakt ved at det besitter kjernefysiske våpen, og har et romfartsprogram, noe som vekker betydelig bekymring hos andre nasjoner.[15]

Historie[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Koreas historie

Oldtidens Korea[rediger | rediger kilde]

Korea rundt 108 f.Kr.

Nord-Korea historie er preget av at landet er geografisk plassert mellom Japan og Kina. I mange århundrer var det Kina som hadde størst innflytelse over den koreanske halvøya.[16] I henhold til legenden var Gojoseon det første koreanske kongedømmet som ble opprettet i den nordlige delen av Koreahalvøya. Det skjedde en gang rundt 2333 f.Kr. ved Dangun Wanggeom.[17] Gojoseon ekspanderte sine områder inntil det kontrollerte det meste av den nordlige halvøya og noen deler av Mandsjuria. Gojoseon ble første gang omtalt i kinesiske nedtegnelser tidlig på 600-tallet f.Kr. og deretter på 300-tallet f.Kr. da dens hovedstad ble flyttet til Pyongyang. Kineserne omtalte folket i Gojoseon som dongyi, «østlige barbarer». Deres språk var antagelig en forløper til det like forhistoriske buyeospråket, eller kanskje en form for urkoransk.[18]

Etter mange konflikter med det kinesiske Han-dynastiet, forvitret Gojoseon. En rekke mindre stater oppsto på 100-tallet f.Kr., noe som førte fram til før-perioden med de tre kongedømmer. Kongerikene Buyeo, Okjeo, Dongye, og forbundet Samhan dekket halvøya og sørlige Mandsjuria. Av de ulike statene, Goguryeo i nord, og Baekje og Silla i sør, vokste de til å kontrollere hele landet i hva som kalles Koreas tre kongedømmer. Goguryeo var det første koreanske kongedømmet som opphøyde buddhisme som statsreligion i 372.

Kongeriket nådde sitt høydepunkt på 400-tallet e.Kr. da det kontrollerte sentrale Korea, inkludert dagens område i Seoul. Goguryeo utkjempet tallrike kriger med Kina og slo tilbake en rekke kinesiske invasjoner. Imidlertid fikk kongedømmet en tilbakegang på 600-tallet og etter indre maktkamper, ble det erobret av allierte styrker fra Silla-Tang. Foreningen av de tre kongedømmer ved Silla i 676 førte til en periode da halvøya ble delt i Sør-Nord-statene, men hvor det meste av Korea var kontrollert av Silla. Kongedømmet Balhae kontrollerte de nordlige områdene av Korea og deler av Mandsjuria i tiden mellom 600- og 900-tallet.

Under styret til det forente Silla, var forholdet mellom Korea og Kina relativt fredelig. Silla ble svekket ved indre strid, og ble til sist beseiret av kong Taejo av Goryeo fra Goryeo-dynastiet i 935.

Goryeo, med dens hovedstad i Gaegyeong (Kaesong) i dagens Nord-Korea, kom gradvis til å herske over hele Koreahalvøya. De mongolske invasjonene på 1200-tallet svekket i stor grad Goryeo. Riket ble en mongolsk besittelse og ble tvunget til å betale tributter. Etter at Mongolriket falt sammen, opplevde Korea politisk strid og Goryeo-dynastiet ble erstattet i 1388 av det langvarige Joseon-dynastiet.

Middelalderen og tidlig moderne tid[rediger | rediger kilde]

Jikji, den første kjente bok trykket med løse metalltyper i 1377. Bibliothèque Nationale de Paris.

Hovedstaden ble flyttet sør til Hanyang (dagens Seoul) i 1394. Joseon aksepterte Kinas nominell overherredømme. Undre konflikter i det kongelige hoff og sivil uro plagde kongedømmet i årene som fulgte, en situasjon som ble forverret av stadige angrep fra japanske pirater.

Etter å hatt det stort sett fredelig på 1400-tallet, forvitret den sentrale autoriteten og Korea ble igjen plaget angrep langs kysten av japanske pirater. To japanske forsøk på å erobre Korea ble slått tilbake i årene 15921598. Tidlig på 1600-tallet ble Korea involvert i kriger mot det framvoksende mandsjuene ved de nordlige grensene.

1600- og fram til 1800-tallet var Korea preget av økende selvisolering mot verden utenfor, avhengighet av Kina for eksterne affærer og tidvis interne fraksjonskamper. Joseon-dynastiet forsøkte å isolere seg fra maritim handel ved å stenge ute alle andre nasjoner enn Kina. Slaver, nobi, er beregnet til å ha utgjort en tredjedel av befolkningen.[19][20] Regjeringen beordret alle egne slaver satt fri i 1801 og klassesystemet ble helt oppgitt i 1894.[21]

På midten av 1800-tallet satte Joseon-regjeringen i gang en forsiktig politikk med langsom endring i forholdet til Vesten. I 1866 forsøkte et bevæpnet amerikansk handelsskip å åpne Korea for handel. Skipet seilte opp et elveleie og gikk på grunn i nærheten av Pyongyang. Etter å ha kommet i kamp ble skipet satt i brann av koreanske brannskip. I 1871 drepte en amerikansk styrke 243 koranske tropper på øya Ganghwa. Denne hendelsen er kalt for Sinmiyangyo.[22] Fem år senere signerte Korea en handelsavtale med Japan og i 1882 en avtale med USA, noe som avsluttet århundrer med isolasjon.

Japansk okkupasjon (1895–1945)[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Japans kolonisering av Korea

Koreanske frivilillige i den keiserlige japanske hær.

Som et resultat av den første kinesisk-japanske krig (1894–1895), stipulerte Shimonosekitraktaten i 1895 en avslutning på Joseonstyrets tradisjonelle avhengighet av Kina. Russisk innflytelse var sterk fram til den russisk-japanske krig (1904–1905) hvor Korea deretter ble et protektorat under Japan. Koran ble deretter annektert av keiserdømmet Japan i 1810, hvilket innledet 35 år av militært styre.

Etter annekteringen forsøkte Japan å undertrykke koreanske tradisjoner og kultur, og drev en økonomi hovedsakelig for japansk utnyttelse og fordel. Antijapanske frigjøringsopprør skjedde over hele landet den 1. mars 1919. Rundt 7000 mennesker ble drept da japanerne slo ned det som ble kjent som «førstemars-bevegelsen». Det skjedde fortsatte opprør mot den japanske undertrykkelsen, slik som den omfattende studentopprøret i 1929, noe som førte til styrket militært styre i 1931. Etter utbruddet av andre kinesisk-japanske krig i 1937 og den andre verdenskrig noen få år senere, økte Japan anstrengelsene med å utrydde koreansk kultur.

Koreansk språk ble forbudt og koreanere ble tvunget til å benytte japanske navn. Dyrkelsen av japanske shintohelligdommer ble gjort obligatorisk. Undervisningen i skolene ble radikalt endret til fjerne koreansk språk og historie. Tallrike koreanske kulturskatter ble ødelagt eller fraktet til Japan. Motstandsgrupper kjent som Dongnipgun («Frigjøringshæren») opererte langs den kinesisk-koreanske grensen og drev geriljakrigføring mot japanske styrker.

I løpet av andre verdenskrig ble Korea tvunget til å støtte den japanske krigsinnsatsen. Titusener av menn ble tvunget inn i den japanske hæren. Rundt 200 000 unge kvinner, mange fra Korea, ble tvunget til å arbeide som prostituerte under eufemismen «komfortkvinner».

Delingen av Korea (1945)[rediger | rediger kilde]

Korea, først delt langs 38. breddegrad, deretter langs demarkasjonslinjen.

Etter Japans kapitulasjon ved slutten av den andre verdenskrig, opphørte det japanske styret av Korea. Koreahalvøya ble delt i to okkuperte soner i 1945 langs den 38. breddegrad. Den nordlige delen ble okkupert av Sovjetunionen og den sørlige delen av USA. Det skjedde i henhold til en tidligere avtale mellom de to supermaktene, og hvor Forente nasjoner skulle overvåke valg som hadde til hensikt å bli holdt for hele halvøya kort tid etter verdenskrigen. Den midlertidige regjeringen av republikken Korea, som hadde operert i eksil helt siden 1919, ble oversett, hovedsakelig for at den amerikanske oppfatningen var at den var for kommunistvennlig.

I august 1945 etablerte sovjethæren en sovjetisk sivil autoritet i den nordlige delen av Koreahalvøya. Den provisoriske folkets komité for Nord-Korea ble satt opp i februar 1946, ledet av Kim Il-sung. Han innførte omfattende landreformer og nasjonaliserte nøkkelindustrien. Samtaler om Koreas framtid ble holdt i Moskva og Seoul, men uten resultat. Innledende håp for et forent, uavhengig Korea fordampet da den kalde krigs politikk førte til etableringen av to adskilte nasjoner med diametralt motsatt politisk, økonomisk og sosiale systemer.

Det var sporadisk uro i sør. I september 1946 gjorde sørkoreanske borgere opprør mot de allierte militære myndighetene. I april 1948 ble et opprør på den sørkoreanske øya Jeju brutalt knust. Sør erklærte sin status som stat i mai 1948 og to måneder senere ble den glødende antikommunistiske Syngman Rhee dets hersker. Folkerepublikken Korea ble etablert i nord den 9. september 1948.

Rhees regime konsoliderte seg selv gjennom hard forfølgelse av antatte opponenter. Styret førte et antall militære angrep mot venstreopprørere hvor 30 000 til 100 000 mennesker mistet livet. I oktober 1948 oppsto Yeosu-Suncheon-opprøret og den 24. desember 1949 massakrerte den sørkoreanske hæren i byen Mungyeong som var mistenkt for å være kommunistsympatisører og deretter la skylden på kommunistene.

Sovjetiske styrker trakk seg ut av nordlige Korea i 1948 og de fleste amerikanske styrkene trakk seg ut av sørlige Korea året etter. Det dramatisk svekket syret i sør og oppmuntret Kim Il-sung til å planlegge en invasjon sørover.[23] Krigsplanene ble forkastet flere ganger av Josef Stalin, men sammen med utviklingen av sovjetiske kjernefysiske våpen, Mao Zedongs seier i Kina, og kinesisk indikasjon at landet ville sende tropper og gi støtte til Nord-Korea, godkjente til sist Stalin invasjonen som førte til begynnelsen på Koreakrigen i juni 1950.[24] Koreakrigen brøt ut da nordkoreanske styrker krysset 38. breddegrad i invasjonen av sørlige Korea.

Koreakrigen (1950–1953)[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Koreakrigen

Sivile drept av nordkoreanske styrker i nærheten av Hamhung, oktober 1950.

Etter at Korea ble delt av Forente nasjoner, hadde begge de koreanske maktene forsøkt å få kontroll over hele halvøya under deres respektive myndigheter. Det førte til økende konflikter ved grensen av 38. breddegrad og forsøk på å forhandle valg for hele Korea.[25] Disse forsøkene ble stoppet da Nord-Koreas hær invaderte Sør-Korea den 25. juni 1950 og en krigen var et faktum. Med godkjennelse fra Forente nasjoner, intervenerte land alliert med USA på vegne av Sør-Korea.[26]

Etter rask framgang i et sørkoreansk motangrep, intervenerte kinesiske styrker på nordkoreansk side og endret krigens balanse. Stridighetene ebbet ut den 27. juli 1953 med en våpenhvile som gjenopprettet omtrentlig de opprinnelige grensene mellom Nord- og Sør-Korea. Mer enn en million sivile og soldater ble drept i krigen.

Selv om konflikten har blitt referert til som en borgerkrig, var andre betydelige faktorer involvert.[27] Koreakrigen var også den første bevæpnede konfrontasjon i den kalde krigen og satte standard for mange senere konflikter. Den er ofte sett på som et eksempel på en stedfortredende krig hvor de to supermaktene Sovjetunionen og USA kjempet mot hverandre i et annet land og hvor folket i dette landet måtte lide mest for ødeleggelsene og dødsfallene. Supermaktene unngikk at krigen økte til en fullskala krig mot hverandre og uten å bruke kjernefysiske våpen. Koreakrigen utvidet også den kalde krigen til et punkt hvor det hovedsakelig angikk Europa. En tungt bevoktet demilitarisert sone ved 38. breddegrad deler fortsatt halvøya, og antikommunistiske stemning og fiendeskap mot Nord-Korea er fortsatt rådende i Sør-Korea.

Siden våpenhvilen i 1953 har forholdene mellom Nord-Korea og Sør-Korea, EU, Canada, USA og Japan vært spent, og fiendtlige hendelser har skjedd og skjer ofte.[28] Nord-Korea og Sør-Korea signerte den 15. juni 2000 en felleserklæring hvor de lovte å søke en fredelig gjenforening. [29] Den 4. oktober 2007 lovte lederne i begge stater å starte samtaler for offisielt erklære at krigen var over og bestyrke prinsippet om gjensidig ikke-aggresjon.[30] Den 13. mars 2013 bekreftet Nord-Korea at landet avsluttet våpenhvilen fra 1953 og erklærte at Nord-Korea «ikke er begrenset av Nord-Sør-erklæringen om ikke-aggresjon».[31]

Slutten av 1900-tallet[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Demilitarisert sone (Korea)

En nordkoreansk soldat peker på den koreanske demilitariserte sone.

Den relative freden mellom Sør- og Nord-Korea som fulgte våpenhvilen ble forstyrret av grensetrefninger, kidnapping og forsøk på attentater. Nord-Korea forsøkte flere ganger å myrde sørkoreanske ledere, men mislyktes, mest kjent var forsøkene i 1968, 1974 og Rangoon-bombingen i 1983. Tunneler ble jevnlig funnet under den demilitariserte sonen for en eventuell invasjonsstyrke og det brøt nesten ut full krig over hendelsen «øksemordet» i Panmunjeom da to amerikanske offiserer ble drept i 1976.[32] I 1973 begynte meget hemmelige kontakter på høyt nivå som utført via kontorene til Røde Kors, men ble avsluttet etter hendelsen i Panmunjeom uten at det skjedde framgang og at de to landene på Koreahalvøya skulle delta i internasjonale organisasjoner hver for seg.[33]

Nord-Korea forble nært tilknyttet Kina og Sovjetunionen fram til midten av 1960-tallet. Landet bedret seg raskt fra krigen og ved 1957 hadde industriproduksjonen nådd nivåene fra 1949. De siste kinesiske troppene trakk seg ut av landet i oktober 1958.[34] Pyongyang ble svært ødelagt under Koreakrigen. Etter krigen ble den bygget opp igjen som en utstillingsby i stalinistisk stil. Store byggeprosjekter ble gjennomført i årene utover. Eksempelvis begynte byggingen i 1987 av det som skulle bli verdens høyeste hotell, Ryugyong Hotel, men etter at penger fra Sovjetunionen uteble etter 1991 ble den aldri ferdigstilt.[35] I 1959 hadde forholdene til Japan bedret seg noe, og Nord-Korea begynte å tillate hjemsendelse av japanske borgere fra Nord-Korea. Det samme året skrev landet opp nordkoreanske won, som da hadde høyere verdi enn i Sør-Korea, og nordkoreansk bruttonasjonalprodukt per innbygger var lik den til dens sørlige naboer så sen som i 1976.[36]

Tidlig på 1970-tallet begynte Kina å normalisere sitt forhold til Vesten, særlig USA, og revaluerte samtidig sitt forhold til Nord-Korea. De diplomatiske problemene kulminerte i 1976 med Mao Zedongs død. Som svar vendte Kim Il Sung ryggen til Kina og la hovedvekten på nasjonal og økonomisk sjølberging, noe som ble gjort til ideologi i hans ide om juche, som fremmet at alt skulle produseres innenfor landet. Imidlertid hadde økonomien på 1980-tallet begynt å stagnere. En lang nedgang begynte i 1987 og økonomien holdt nesten på å kollapse helt i 1991 da Sovjetunionen gikk i oppløsning. Nord-Korea etablerte nye forbindelser med Kina kort tid etter, men kineserne kunne ikke tilby stor nok mathjelp for å møte behovene i Nord-Korea. Oversvømmelsene på midten av 1990-tallet forverret akutt den økonomiske krisen, avlingene ble ødelagt og infrastrukturen ble falt sammen, og utstrakt hungersnød og sult spredte seg som myndighetene var ute avstand til bøte på. I 1996 måtte de nordkoreanske myndighetene kapitulere og akseptere mathjelp fra Forente nasjoner.

I 1992 da Kim Il Sungs helse begynte å svekkes, begynte Kim Jong Il langsomt å ta over flere statsoppgaver og etter at Sung døde av hjerteanfall i 1994 ble det erklært 3 år med landesorg før Kim Jong Il offisielt ble annonsert som statens nye leder. Da økonomien fortsatte å møte problemer instituerte Kim Jong Il en politikk kalt for songun, «militæret først», som gikk parallelt med hans fars juche. Det har vært spekulert om denne politikken ble benyttet som en strategi for å styrke militæret samtidig som det skulle forhindre kuppforsøk. Restriksjonene på utreise ble gjort vanskeligere og sikkerhetsapparatet ble forsterket. På slutten av 1990-tallet begynte Nord-Korea forsøk på å normalisere forholdene til Vesten og innledet forhandlinger om nedrustning med amerikanske myndigheter i bytte for mathjelp og økonomisk støtte. På slutten av 1990-tallet da Sør-Korea hadde overgått til et liberalt demokrati, innledet Sør-Korea utvidete fredelige kontakter med sin nordlige nabo.[37]

Tidlig på 2000-tallet[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Bombardementet av Yeonpyeong

På begynnelsen av 2000-tallet hadde den verste hungersnøden lagt seg, men Nord-Korea var fortsatt tungt avhengig av utenlandsk hjelp for sin matforsyning. I januar 2002 betegnet den amerikanske president George W. Bush landet som «Ondskapens akse» og «tyranniets utpost».[38] Nord-Korea hadde kontakt på høyeste nivå med USAs utenriksminister Madeleine Albright, som besøkte Pyongyang i 2000,[39] men de to landene hadde ingen formelle diplomatiske forbindelser.[40] Ved 2006 sto det rundt beregnet 37 000 amerikanske soldater i Sør-Korea, skjønt ved juni 2009 var dette antallet senket til rundt 30 000.[41] Kim Jong-il uttalte privat at han aksepterte amerikanske soldater på halvøya, selv etter en mulig gjenforening. [42] Offentlig krevde derimot Nord-Korea at alle amerikanske soldater ble fjernet fra Sør-Korea. [42]

Den 13. juni 2009 ble det rapportert at som svar på nye sanksjoner fra Forente nasjoner, erklærte Nord-Korea at landet ville fortsette med sitt program for urananrikning. Det markerte den første gangen hvor Nord-Korea offentlig bekreftet at landet hadde et slikt program.[43] I august 2009 møtte tidligere amerikanske president Bill Clinton den nordkoreanske lederen Kim Jong-il for å sikre løslatelsen av to amerikanske journalister som hadde blitt fengselet for å ha tatt seg ulovlig inn i landet.[44] Den nåværende amerikanske president Barack Obamas posisjon angående Nord-Korea har vært å verge seg mot å inngå avtaler med landet grunnet landets kjernefysiske våpen, en politikk kalt for «strategisk tålmodighet».[45]

Den 23. november 2010 avfyrte Nord-Korea uprovosert rundt 170 runder med artilleri mot øya Yeonpyeong og omliggende vann. Rundt 90 traff øya og drepte to soldater og to sivile på sørkoreansk side. 15 soldater og minst tre sivile ble skadet.[46] Sørkoreanske styrker gjengjeldte med 80 beskytninger, men resultatet er uklart. Nordkoreanske nyhetsmedier hevdet at de nordkoreanske handlingene, beskrevet som «et raskt og mektig fysisk angrep», var et svar på påstått sørkoreansk provokasjon ved at Sør-Korea holdt artilleriøvelser i bestridt farvann sør for øya.[47]

Den 23. desember 2011 døde «kjære leder» Kim Jong-il fra antatt hjerteslag.[48] Hans død ble annonsert på det statlige fjernsynet. Ingen dødsårsak ble oppgitt, men Kim skal ha lidd i senere år fra diabetes og hjertesykdommer.[49] Hans yngste sønn Kim Jong-un ble hans etterfølger. Samtidig ble sørkoreanske og amerikanske styrker satt i høyeste beredskap, og internasjonale politikere uttalte at Kims død etterlot mye usikkerhet om Nord-Koreas framtid.[50]

Geografi[rediger | rediger kilde]

Innsjøen Chonji i Paektufjellet, Nord-Koreas høyeste punkt

Nord-Korea består geografisk av den nordlige halvdelen av Koreahalvøya, beliggende mellom breddegradene 37° og 43°N og lengdegrad 124° og 131°Ø. Landet dekker et areal på 120,540 km2. Nord-Korea deler grenser med Kina og Russland i nord, og grenser i sør mot den koreanske demilitarisert sone.

I vest ligger Gulehavet og Koreabukten, og i øst ligger Japan på motsatt side av Japanhavet. Det høyeste punktet i Nord-Korea er Paektufjellet som strekker seg 2 744 meter. Den lengste elven er Amnokelven som flyter 790 km.[51] Hovedstaden og den største byen er Pyongyang; andre større byer er Kaesong i sør, Sinuiju i nordvest, Wonsan og Hamhung i øst og Chongjin i nordøst.

Fjell utgjør ca 80% av landarealet. Det største høylandsområdet er Kaemaplatået i nord som avgrensens av elvene Tumen og Yala. Kaemaplatået sammen med blant annet Hamgyongfjellene og andre fjellsystemer danner et vilt og forrevent fjellområde med retning sørvest-nordøst. I nord-øst ligger de høyeste fjellene med Paektusan (2744 moh) som det høyeste. Gjennomsnittshøyden er ca. 1000 moh., men flere steder når fjellene over 2000 moh.

I 2013 ble internettbrukere oppmuntret til å delta i en deltakerbasert hendelse på Google Maps. Disse brukerne kunne benytte Google Map Maker sammen med sine kunnskaper i kartografi og telemetri (fjernmåling) til et prosjekt som til sist førte til et virtuelt kart over Pyongyang.[52] I tillegg inkluderte Google Maps over Nord-Korea også fangeleirer med politiske fanger på steder som Leir 22.[53]

Fauna[rediger | rediger kilde]

Dyrelivet i Nord-Korea tilhører den palearktisk faunaregion. Barskog med mange gran og furuarter er det som dominerer i fjellene. En stor del av lavlandsområdene er avskoget og oppdyrket.

Faunaen omfatter blant annet hjort, rådyr, gaupe, mårhund, sobel, harer, moskusrotte, og bjørn. I svært utilgjengelige områder finnes også tiger og leopard. Faunaen har mye til felles med faunaen som finnes i Øst-Sibir og Mandsjuria. Mer enn 300 fuglearter er registrert i Nord-Korea. Blant annet omfatter det andefugler, hegrer og vadere som er vanlig i våtmarkene. Rovfuglartene som finnes i Nord-Korea er blant annet kongeørn, kjempehavørn, fjell og gråinnvåk. Blant skogsfuglene er det mange av de samme som i Norge som blant annet slagugle, jerpe, flaggspett, spettmeis og trekryper. De lokale dyrelivet fikk vedvarende skader under den japanske okkupasjonen i årene 1910–1945 og ikke minst under koreakrigen, delvis til overjakt på tigre.[54]

Klima[rediger | rediger kilde]

Nord-Korea har et kontinentalt klima med fire distinkte årstider.[55] Lange vintre gir svært kaldt og klart vær innfelt med snøstormer som et resultat av nordlige og nordvestlige vinder som blåser inn fra Sibir. Gjennomsnittlig snøfall er 37 dager i løpet av vinteren. Været er særskilt barskt i de nordlige, fjellrike regionene.

Somrene tenderer til være korte, varme, fuktige og regnfylte grunnet sørlig og sørøstlig monsunvinder som brikker med seg fuktig vind fra Stillehavet. Tyfoner, også kalt for stillehavsstormer, rammer landet gjennomsnittlig minst en gang i løpet av sommerhalvåret.[55] Våren og høsten er overgangssesonger markert med mild temperatur og variable vinder og har hovedsakelig det mest behagelige været. Naturkatastrofer er tørke sent på våren som ofte er fulgt av store oversvømmelser. Det er tidvis også tyfoner tidlig på høsten.

Nord-Koreas klima er relativt temperert. Det meste av landet er klassifisert som type Dwa i Köppens klimaklassifisering med varm somre og kalde, tørre vintre. Om sommeren er det en kort regntidssesong som er kalt for changma.[56] Den 7. august 2007 førte de mest ødeleggende oversvømmelser på 40 år til at myndighetene i Nord-Korea ba om internasjonal hjelp.

Demografi[rediger | rediger kilde]

Befolkningspyramide for Nord-Korea

Befolkningen i Nord-Korea består av rundt 24 millioner og er en av de mest etnisk og lingvistisk ensartet i verden, kun med et meget lite antall kinesere, japanere, vietnamesere, sørkoreanere, og europeiske landsforvise minoriteter.

I henhold til CIAs World Factbook er forventet levetid i Nord-Korea på 63,8 år i 2009, noe som grovt sett tilsvarer Pakistan og Burma, og er noe lavere enn Russland. [57] Barnedødeligheten lå på et høyt nivå av 51,3, noe som er 2,5 ganger høyere enn i Kina, 5 ganger høyere enn i Russland, og 12 ganger høyere enn i Sør-Korea. [58]

I henhold til UNICEFs rapport for forfatning for barn i verden for 2003 ble Nord-Korea rangert på 73. plass (hvor førsteplassen har høyest barnedødelighet), mellom Guatemala (72. plass) og Tuvalu (74. plass).[58][59] Nord-Koreas samlet fruktbarhetstall er relativt lavt og sto på 2,0 i 2009, sammenlignbart med USA og Frankrike.[60]

Språk[rediger | rediger kilde]

Koreanske dialekter

Nord-Korea deler det koreanske språk. Det er dialektforskjeller i begge land, men grensen utgjør ingen betydelig lingvistisk skille. Begge land deler det fonetiske skrivesystemet som er kalt for Chosongul i nord og Hangul i sør. Offisiell romanisering adskiller seg i de to landnene hvor Nord-Korea benytter et noe modifisert McCune-Reischauer-system, mens Sør-Korea benytter revidert romanisering av koreansk. Mens det har vært vanlig å tilpasse seg utenlandske begreper fra andre språk i Sør-Korea, har det vært begrenset i Nord-Korea. Hanja (kinesiske tegn) er ikke lenger benyttet i Nord-Korea siden 1949, skjønt er fortsatt tidvis benyttet i Sør-Korea. Bevegelsen mot forbud å bruke både romanske og kinesiske tegn i Nord-Korea har ført til at det er opprettet et antall ord og fraser som ikke er vanlig i Sør-Korea, eller koreanske samfunn i utlandet.

Religion[rediger | rediger kilde]

Både nord og sør på Koreahalvøya deler en buddhistisk og konfucianistisk arv, og en nyere historie med kristen og cheaondoistisk (religionen til «den himmelske vei») bevegelser. Nord-Korea hevder at religionsfrihet er tillatt.[61] Den kulturelle påvirkningen fra tradisjonelle religioner som buddhisme og konfucianisme har en effekt på nordkoreansk åndelige liv.[62][63] [64]

Det er rapportert at buddhister i Nord-Korea er langt bedre stilt enn andre religiøse grupper, særlig kristne som det er sagt møter forfølgelse fra myndighetene. Buddhister er gitt begrenset finansiering fra myndighetene for å fremme religionen ettersom buddhisme har spilt en integrert rolle i den tradisjonelle koreanske kulturen.[65]

I henhold til Human Rights Watch eksisterer ikke fri religiøse aktiviteter lenger i Nord-Korea da regimet kun støtter religiøse grupper for å skape en illusjon av religionsfrihet.[66] I henhold til britiske Religious Intelligence er den religiøse situasjonen i Nord-Korea som følgende:[67]

  • Ingen religion: 15 460 000 (64.3% av befolkningen, det store flertallet tilhengere av juche, den statsbærende ideologi)
  • Koreansk sjamanisme: 3 846 000 tilknyttet (16% av befolkningen)
  • Cheondoisme: 3,245,000 tilknyttet (13.5% av befolkningen)
  • Buddhisme: 1 082 000 tilknyttet (4.5% av befolkningen)
  • Kristendom: 406 000 tilknyttet (1.7% av befolkningen)
Relieff fra oldtiden av Buddha, Kumgangfjellet.

Pyongyang var senter for kristen aktivitet i Korea fram til 1945. Fra slutten av 1940-tallet har 166 prester og andre religiøse figurer blitt drept eller forsvunnet i konsentrasjonsleirer, inkludert Francis Hong Yong-ho, biskop av Pyongyang[68] og alle munkene i klosteret i Tokwon.[69] Ingen katolske prester overlevde forfølgelsen, alle kirker ble ødelagt og myndigheten tillot ikke at utenlandske prester å etablere seg i Nord-Korea.[70]

I dag eksisterer det fire statsgodkjente kirker som kritikere hevder er kun utstillingsmontre for utlendinger.[71][72] Offisiell statistikk fra myndighetene hevder at det er 10 000 protestanter og 4 000 katolikker i Nord-Korea.[73]

I henhold til en rangering utgitt av Open Doors, en organisasjon som støtter forfulgte kristne, er Nord-Korea i dag det land som driver hardest forfølgelse av kristne i verden.[74] Open Doors har beregnet at mellom 50 000 og 70 000 kristne er innestengt i nordkoreanske konsentrasjonsleirer.[75] Menneskerettighetsgrupper som Amnesty International har også uttrykt bekymring over forfølgelse av religiøse i Nord-Korea.[76]

Administrativ inndeling[rediger | rediger kilde]

Landet er delt inn i 9 provinser og 2 kommuner:

Nord-Koreas administrative enheter
Nr. Navn Chosŏn'gŭl Administrativt sete
Hovedstad (chikhalsi)
1 Pyongyang 평양직할시 (Chung-guyok)
Spesialby (teukbyeolsi)a
2 Rason 라선특별시 (Rajin-guyok)
Provinser (do)a
3 Sør-Pyongan 평안남도 Pyongsong
4 Nord-Pyongan 평안북도 Sinuiju
5 Chagang 자강도 Kanggye
6 Sør-Hwanghae 황해남도 Haeju
7 Nord-Hwanghae 황해북도 Sariwon
8 Kangwon 강원도 Wonsan
9 Sør-Hamgyong 함경남도 Hamhung
10 Nord-Hamgyong 함경북도 Chongjin
11 Ryanggang 량강도 Hyesan

Politikk og administrasjon[rediger | rediger kilde]

Mansudaes forsamling, setet for Den øverste folkeforsamlingen

Nord-Korea forfekter nasjonal, kulturell og økonomisk uavhengighet, og at partiet og samfunnet må settes framfor individet. Landet er et kommunistisk og totalitært diktatur, eller «arvelig diktatur», med et lukket styresett.[77] Nord-Korea er verdens eneste kommunistiske familiedynasti.[78]

Nord-Korea fungerer som en meget sentralisert republikk med et parti. I henhold til dens konstitusjon for 2009 er Nord-Korea en revolusjonær sosialiststat «ledet i sine aktiviteter av doktrinene Juche («selvhjulpen») og Songun («militæret først»)».[79] Koreas arbeiderparti (kommunistpartiet, KWP) har et beregnet antall medlemmer på 3 000 000 og dominerer alle aspekter av nordkoreansk politikk. Det har to satellittpartier, Koreas sosialdemokratiske parti og Chondoistiske Chongupartiet [80] som deltar i det KWP-ledete Demokratiske front for gjenforening av fedrelandet. En annen meget innflytelsesrik struktur er det uavhengige Nasjonale forsvarskommisjonen (NDC). Kim Jong-un, fra Kim-familien, leder alle betydelige regjeringsstrukturer: han er førstesekretær i KWP, førsteformann i NDC, og øverstkommanderende for hæren.[81][82] Kim Il-sung, som døde i 1994, er landets «evige president»,[83] mens Kim Jong-il ble annonsert som «evige generalsekretær» etter sin død i 2011.[81]

Den øverste folkeforsamlingen (SPA), enkammer-parlamentet i Nord-Korea, er det høyeste organet for statens autoritet og har lovgivende makt. Dets 687 medlemmer blir valgt hvert femte år ved alminnelig stemmerett. Valgoppslutningen er på 99 % i henhold til offisielle kanaler. Stemmeretten inntreffer ved fylte 17 år.[84]

Folkeforsamlingens sesjoner er sammenkalt av folkeforsamlingens presidentskap, og dennes president (Kim Yong-nam siden 1998) representerer også staten ovenfor utenlandske makter. Fullmektige velger formelt presidenten, visepresidenten og medlemmene av presidentskapet og deler i de konstitusjonelt utnevnte aktivitetene til lovgivningsmakten: passlover, etablere innlands- og utenrikspolitikk, utnevnte medlemmer i regjeringen, gjennomgå og godkjenne statens økonomiske plan, og annet.[85] Imidlertid kan ikke SPA selv ta initiativ til noe uavhengig av kommunistpartiet eller statsorganene. Det er ukjent om det noen gang har kritisert eller korrigert lover som det er forelagt. Valgene er basert på en enkelt liste av KWP-godkjente kandidater som ikke har mot-kandidater.[86]

Utøvende makt er den nordkoreanske regjeringen som er ledet av statsminister Pak Pong-ju.[87] Statsministeren representerer regjeringen og fungerer uavhengig. Hans autoritet strekker seg over to visestatsministre, 30 statsråder, to komitéformenn, regjeringens øverste sekretær, visepresidenten for sentralbanken, direktøren for det sentrale statistikkbyrå, og president for vitenskapsakademiet. Et 31. departement, departementet for folkets bevæpnede styrker, er underlagt jurisdiksjonen til den nasjonale forsvarskommisjonen.[88]

Politisk ideologi[rediger | rediger kilde]

  • Se hovedartikkel, Juche
Juchetårnet i Pyongyang

Ideologien juche er hjørnesteinen i partiarbeidet og regimets handlinger. Det er sett på som legemliggjøringen av Kim Il-sungs visdom, et uttrykk for hans lederskap, og en ide som gir «et komplett svar på ethvert spørsmål som oppstår i striden for nasjonal frigjøring.» Juche ble erklært i desember 1955 for å framheve en koreansksentrert revolusjon.[89] Dets kjerne og grunnsetning er økonomisk sjølberging, militær selvstendighet, og en uavhengig utenrikspolitikk. Røttene til juche ble dannet fra en kompleks blanding av innenlandske og utenlandske faktorer, inkludert behovet for å styrke personkulten, tilstedeværelsen av prosovjetiske og prokinesiske dissentere, og en gammel tradisjon gjennom århundrer om å hevde selvstendighet overfor utenlandske riker.[90]

Juche ble i begynnelsen promotert som en «kreativ anvendelse» av marxist-leninismen, men på midten av 1970-tallet ble det beskrevet av statspropagandaen som «den eneste vitenskapelige tanke... og den mest effektive revolusjonære teoretiske struktur som fører til det framtidige kommunistiske samfunn.» Jucje erstattet til sist marxist-leninistisk kommunisme1980-tallet,[91] og i 1992 ble referanser til det sistnevnte utelatt fra konstitusjonen.[92] Konstitusjonen for 2009 avviste kommunismen helt.[93] Juches konsept om sjølberging har således utviklet seg over tid og av omstendigheter, men det gir fortsatt grunnarbeidet for spartansk strenghet, offervilje og disiplin som partiet krever.[94]

En del utenlandske observatører har isteden beskrevet Nord-Koreas politiske system som et kongelige enevelde[95][96][97] eller som et «arvelig diktatur».[98] Andre har vurdert dets ideologi som rasistisk fokusert nasjonalisme tilsvarende til den i japanske shōwa.[99][100][101][102] eller har trekk som minner om europeisk fascisme.[103] En nordkoreansk forsker som har flyktet fra regimet har avvist oppfatningen om at juche er landets ledende ideologi, og ser på det kun som en form for offentlig eksaltasjon (oppløftelse), utelukkende formet for narre utlendinger.[104]

Lederne og propaganda[rediger | rediger kilde]

Glorifiserende veggmalerier som dette av Kim Il Sung og Kim Jong Il, finnes over hele Nord-Korea.

Kim Jong-Un er statsminister i Nord Korea og hans familie har styrt landet siden 1947. Hans farfar Kim Il-Sung ble statsminister i 1947 etter delingen av Korea og med støtte fra Sovjetunionen og Kina. Kim Il-sung sørget for å gjøre Nord-Korea til verdens mest militariserte og lukkede land, og med seg selv som totalitær diktator. Han var inspirert av kinesisk kommunisme og økonomisk planlegging, men arbeidet også for en nasjonal koreansk kommunisme, hvor tanken om selvberging (juche) etter hvert ble den dominerende økonomiske ideologi. Han styrte landet fram til sin død i 1994. Han opprettet en personkultus om seg selv som ligner tilbedelse og så på seg selv som en farsfigur for landet. Han ble kalt «Den store leder» i offisielle sammenhenger, foruten også «den store marskalk», «den store sol», og «menneskehetens strålende sol som aldri går ned i våre hjerter». Etter hans død blir han kalt «Nord-Koreas evige president», selv om hans sønn Kim Jong-Il tok over makten etter hans død i 1994.[105]

Landets ledere går hardt inn for å hevde både foran sin egen befolkning og resten av verdenssamfunnet at Nord-Korea er et klasseløst samfunn, men i realiteten er det store skiller mellom befolkningen og makteliten. De aller fleske nordkoreanere lever i stor fattigdom og nesten totalt isolert fra omverden. Den nordkoreanske propagandaen var avgjørende for dannelsen og fremmingen av dyrkningen av personligheten sentralisert rundt lederen Kim Il-sung.

Den opphøyde glorifiseringen av landets lederne har eksistert i flere tiår og det finnes mange eksempler i nordkoreansk kultur. Det er ikke offisielt anerkjent av regjeringen, men det er strenge straffer for de som ikke viser riktig respekt for eller kritiserer regimet. Blant annet velger nordkoreanske myndigheter ut deler av ulike religioner og bruker dem til sine formål, mens generelt i landet er alle religioner sterkt begrenset. Eksempel på dette kan sees i beskrivelsen av Kim Il-Sung som en gud og Kim Jong-il som sønn av en gud eller «nasjonens sol». En utbredt oppfatning er at Kim Il-Sung var en «allmektig ånd» som «skapte verden» og at Kim Jong-Il kontrollerte været og utførte mirakler som å kurere blinde og syke.

Lovhåndheving og indre sikkerhet[rediger | rediger kilde]

Nordkoreansk trafikkpoliti i Pyongyang

Nord-Korea har et system med sivilrett basert på prøyssisk modell og påvirket av japanske tradisjoner og den kommunistiske rettslige teori.[106] Domstolenes prosedyrer er håndtert av lagmannsretten (den høyeste ankedomstol), provinsielle eller særskilte bydomsstoler, folkets domstol og særskilte domstoler. Folkets domstol er den laveste form i systemet og opererer i byene, fylkene og urbane distrikter, mens ulike former for særskilte domstoler håndterer saker knyttet til saker vedrørende militæret, jernbanen og maritimt aktivitet. Dommere er teoretisk valgt av deres respektive lokale folkets rådsforsamlinger, men i praksis blir de utnevnt av partiet. Straff er basert på prinsippet om nullum crimen sine lege («ingen kriminalitet uten en lo»v), men forblir et redskap for politisk kontroll til tross for flere tillegg for å redusere ideologisk påvirkning.[107] Domstolene utfører juridiske prosedyrer knyttet til ikke bare kriminelle og sivile saker, men også til politiske saker.[108] Politiske fanger er sendt til arbeidsleirer mens kriminelle overtredere er sperret inne i et adskilt system.[109]

Ministeriet for folkets sikkerhet (MPS) driver de meste av politiarbeidet. Det er en av de mektigste statsinstitusjonene i Nord-Korea og overvåker den nasjonale politistyrken, etterforsker kriminalsaker og håndterer ikke-politiske korreksjonsanlegg.[110] Det håndterer også andre aspekter av innenlandsk sikkerhet som sivil registrering, trafikkontroll, brannvesen og jernbanesikkerhet.[111] Det statlige sikkerhetsdepartement ble skilt ut fra MPS i 1973 for drive innenlandsk og utenlandsk overvåking og etterretning, kontraetterretning og håndtere det politiske politisystemet. Politiske fangeleirer kan være soner for omskolering i kortere tid eller «totale kontrollsoner» for innleggelse på livstid.[112] Interneringsleir 14 i Kaechon,[113] leir 15 i Yodok,[114] og leir 18 i Bukchang[115] er beskrevet i detaljerte vitnemål.[116] Sikkerhetsapparatet er meget omfattende, utøver strek kontroll over boliger, reiser, ansettelse, klesdrakt, mat og familieliv.[117] I januar 2013 kjøpte myndighetene 16 000 videokameraer fra Kina for å kunne overvåke store folkemasser.[118] Overvåkningen følger nøye med på alle telefonkommunikasjoner. MPS, sikkerhetstjenesten og politiet skal etter signende bedrive overvåking i sanntid av tekstbeskjeder, online dataoverføringer, overvåke telefonsamtaler og automatisk transkribere arkiverte samtaler. Denne overvåkingen er rapportert til å ha muligheten til å triangulere telefonabonnentens nøyaktige posisjon, mens militær etterretning overvåker telefon og radiotrafikk så lang som 140 km sør for den demilitariserte sone.[119]

Utenrikspolitikk[rediger | rediger kilde]

Kim Jong-il med tidligere president i Russland, Dmitrij Medvedev i 2011.

I begynnelsen hadde Nord-Korea kun diplomatiske forbindelser med andre kommunistiske land. På 1960- og 1970-tallet søkte landet en uavhengig utenrikspolitikk, etablerte forbindelser med mange utviklingsland, og ble medlem av organisasjonen av alliansefrie nasjoner. På slutten av 1980-tallet og 1990-tallet havnet landets utenrikspolitikk i uro ved sammenbruddet til den sovjetiske blokken. Under landets påfølgende økonomiske krise måtte rundt 30 prosent av dets ambassader stenge. På samme tid forsøkte Nord-Korea å knytte forbindelser med velstående kapitalistiske land. Per 2012 hadde landet diplomatiske forbindelser, mer eller mindre, med 162 land, inkludert Den europeiske union og den palestinske selvstyremyndigheten, og hadde ambassader i 42 land.[120] Nord-Korea fortsatte å ha sterke bånd til sine sosialistiske allierte i sørøstlige Asia som Vietnam og Laos, foruten også Kambodsja.[121] De fleste utenlandske ambassader i Nord-Korea er lokalisert i Beijing i Kina framfor i Pyongyang.[122] Nord-Korea begynte å opprette en grensemur bestående av betong og piggtråd langs sin grense mot Kina i 2007,[123] og den koreanske demilitariserte sone mot Sør-Korea er den mest befestede grense i verden.[124]

Som et resultat av det nordkoreanske kjernefysiske programmet, ble samtaler mellom seks parter etablert for å finne en fredelig løsning på den voksende spenningen mellom de to koreanske regjeringene, Russland, Kina, Japan og USA. Nord-Korea var tidligere utpekt som stat å støtte terrorisme,[125] grunnet landets involvering i Rangoon-bombingen, som var et forsøk på å myrde den sørkoreanske president Chun Doo-hwan, og det koreanske passasjerflyet i 1987 som eksploderte ved en bombe om bord.[125] Den 11. oktober 2008 ble Nord-Korea fjernet fra listen over land som aktivt støttet terrorisme etter at Pyongyang ble enig om å samarbeide om saker knyttet til dets kjernefysiske program.[126] Kidnappingen av tretten japanske borgere av nordkoreanske agenter på 1970- og 1980-tallet var en betydelig sak i landets utenrikspolitikk.[127]

En konvoi med nødhjelp går inn i Nord-Korea via den demilitariserte sone i 1998

Forholdet til Sør-Korea er kjernen i nordkoreansk utenrikspolitikk og har hatt tallrike endringer i de siste tiårene. I 1972 ble de to koreanske statene enig om i prinsippet å søke gjenforening gjennom fredelig midler og uten andre statsmakters innblanding.[128] Til tross for dette har forholdet mellom dem vært svært kjølig helt fram til tidlig på 1990-tallet, men unntaket av en kort periode tidlig på 1980-tallet da Nord-Korea ga hjelp til flomrammede på andre siden av grensen og de to landene organiserte en gjenforening av 92 adskilte familier.[129] «Solskinnspolitikken» innstiftet av den sørkoreanske presidenten Kim Dae Jung i 1998 var et vannskille i forholdet over grensen. Denne politikken oppmuntret andre land å engasjere seg med Nord-Korea, noe som gjorde det mulig for Pyongyang å normalisere forholdene til en rekke europeiske nasjoner og bidro til å etablere felles økonomiske prosjekter i sør og nord. Kulminasjon i solskinnspolitikken var toppmøtene i 2000 da Kim Dae Jung besøkte Kim Jong-il i Pyongyang.[130] Den 4. oktober 2007 signerte den sørkoreanske president Roh Moo-Hyun og Kim Jong-il en fredsavtale på åtte punkter.[131]

Forholdene forverret seg igjen på slutten av 2000-tallet og i 2010 la den sørkoreanske president Lee Myung-bak seg på en langt mer strengere politisk holdning og holdt tilbake hjelpeforsyninger inntil Nord-Korea kom med innrømmelser angående sitt hjernefysiske program. Lee Myung-bak kom med en trepunktsplan for nasjonal gjenforening og hvor det ble krevd at alle atomprogrammer måtte avvikles, innlede samarbeid for å utvikle Nord-Korea økonomisk samt skape noen felles institusjoner med sikte på nasjonal gjenforening.[132] Nord-Korea svarte med å avslutte alle tidligere avtaler.[131] Landet benyttet også ballistiske messiler[133] og plassert sitt militærapparat i full krigsberedskap etter at Sør-Korea, Japan og USA truet med å avskjære utskytningen av en nordkoreansk bærerakett av typen Unha-2.[134] De neste få årene var preget av en rekke fiendtligheter, inkludert en påstått nordkoreansk delaktighet i å senke det sørkoreanske krigsskipet «Cheonan»,[135] noe som gjensidig avsluttet begges diplomatiske forbindelser,[136] et nordkoreansk artilleriangrep mot øya Yeonpyeong, og en internasjonal krise som involverte trusler om utveksling av kjernefysisk teknologi.[137]

Nord-Korea og Norge[rediger | rediger kilde]

Det ble opprettet diplomatiske forbindelser mellom Norge og Nord-Korea i 22. juni 1973.[138] Norges ambassade i Seoul (Sør-Korea) har vært sideakkreditert til Nord-Korea siden 2004.[138] Det vil si at ambassadøren i Seoul også er gitt fullmakt til å ivareta Norges interesser i Nord-Korea, selv om han ikke har sin bopel der. Nord-Koreas ambassade i Oslo ble nedlagt i 1992 av sparehensyn, men Nord-Korea er representert i Norge ved sin ambassade i Stockholm.

Nord-Korea opplevde på 1990-tallet en sultkatastrofe som tok livet av minst 1 million mennesker (omlag 5 % av befolkningen), og sendte enda flere ut i ekstrem fattigdom.[139] I 2011 er den norske humanitære bistanden til Nord-Korea på 15 millioner NOK, fordelt på Verdens matvareprogram og Røde Kors. Det befinner seg nordmenn i landet som deltar i det humanitære arbeidet. Ambassaden besøker Nord-Korea regelmessig for å følge den generelle politiske og økonomiske situasjonen i landet.[138]

Norge har en handelsavtale som ble etablert i 1974 og en tekstilavtale inngått i 1991. Samhandelen mellom Norge og Nord-Korea er ellers bortimot ikke-eksisterende grunnet den vanskelige økonomiske og politiske situasjonen i Nord-Korea. Eventuelt norsk næringslivsengasjement vil være meget begrenset grunnet restriksjoner fra internasjonale sanksjoner.[138]

Militæret[rediger | rediger kilde]

Soldater i Den koreanske folkearmé ved Panmunjon

Den koreanske folkearmé (KPA; Chosŏn'gŭl: 조선인민군) er navnet på Nord-Koreas militære organisasjon. Militæret har 1 106 000 aktive og 8 389 000 reservesoldater og paramilitære tropper, noe som gjør den til en av de største militærapparat i verden,[140] Rundt 20 % av menn i alderen 17–54 tjenestegjør i den stående hæren,[14] og rundt én av hver 25 borger er vernepliktig soldat.[141] Den koreanske hæren har fem områder; bakkestyrker, marinestyrker, flyvåpen, spesialoperasjoner, og rakettstyrker. Kommandoen for hæren er både i Den sentrale militære kommisjonen i partiet og i det uavhengige Nasjonale forsvarskommisjonen. Ministeriet for hæren er underlagt sistnevnte.[142]

Av alle avdelinger i hæren er bakkestyrkene den største. Den har omtrentlig 1 million menn i personell fordelt på 80 infanteridivisjoner, 30 artilleribrigader, 25 særskilte brigader, 20 mekaniserte brigader, 10 stridsvognbrigader og sju stridsvognregimenter.[143] De er utstyrt med 3 700 stridsvogner, 2 100 pansret personellkjøretøy og stormpanservogner,[144] 17 900 artilleriskyts, 11 000 luftvernskanoner[145] og rundt 10 000 portable luftvernsraketter (MANPADS) og panservernmissiler.[146] Annet utstyr er 1 600 fly i flyvåpenet og 1 000 skip i marinen.[147] Nord-Korea har den største spesialstyrken og den største ubåtflåte i verden.[148]

Ilyushin Il-76, strategisk militært transportfly benyttet av det nordkoreanske flyvåpen.

Nord-Korea er land med kjernefysiske våpen. Det hele startet i 1993 da Nord-Korea meldte seg ut av Ikkespredningsavtalen. Dets arsenal er begrenset. Ulike beregninger har plassert dets forråd til mindre enn 10 krigshoder med plutonium[149][150] og 12-27 nukleære våpen tilsvarende om krigshoder med uran betraktes.[151] Utskytning[152] er avhengig av rakettkraft, og Nord-Korea har rundt 1 000 ballistiske missiler med en rekkevidde på opp til 3 000 km.[153] I tillegg til kjernefysiske våpen har Nord-Korea også et stort lager av kjemiske våpen som utgjør mellom 2 500 til 5 000 tonn, og muligens også biologiske våpen.[153][154] På grunn av landets kjernefysiske og utskytningsprøver, har Nord-Korea blitt underlagt straffebestemmelser av Forente nasjoners sikkerhetsråd (beslutning 1695 av juli 2006, 1718 av oktober 2006, 1874 av juni 2009, og 2087 av januar 2013). Nord-Korea og USA signerte i 1994 en avtale der regimet i Pyongyang gikk med på å fryse og demontere sitt atomvåpenprogram, i bytte mot internasjonal hjelp til å bygge opp atomreaktorer for elektrisk kraft. I 1998 sendte Nord-Korea en rakett 2000 kilometer over Japan og ned i Stillehavet. USA forhandlet frem en ny avtale om økonomisk hjelp til bygging av atomkraftverk, mot at Nord-Korea legger ned atomprogrammet. Siden atomkraftverk-hjelpen etter 2 år ikke hadde kommet, og USAs president George W. Bush avsluttet all kontakt i form av vanlige relasjoner, gjenopptok Nord-Korea atomprogrammet.[155]

Militær strategi er utformet for å plassere agenter som kan utføre sabotasje bak fiendens linjer i krigstid.[14] Imidlertid har militæret en rekke begrensninger, blant annet umoderne utstyr, manglende drivstofflagre og mangel på digitale kommandosentraler. For å kompensere for disse manglene har den nordkoreanske hæren tatt i bruk en rekke asymmetriske krigsteknologier som lasere for å blinde personell,[156] blokkering av GPS,[157] dvergubåter og menneskelige torpedoer,[158] maling med stealthteknologi,[159] elektromagnetiske pulsbomber,[160] og enheter for bedrive cyberkrig.[161] Nord-Korea har også forsøkt å forstyrre sørkoreanske militærsatellitter.[162]

Mye av utstyret er framstilt og produsert av innenlandsk militærindustri. Våpen er framstilt i grovt regnet 1 800 undergrunnsfabrikker spredt over hele Nord-Korea, men de fleste av dem er lokalisert i provinsen Chagang.[163] Militærindustrien er i stand til å framstille en rekke våpen, fra individuelle, til artilleri, pansrete kjøretøyer, stridsvogner, missiler, helikoptre, ubåter, landgangsfartøyer, og muligens jetfly.[164] I henhold til offisiell nordkoreansk media utgjør de militære utgiftene for 2010 til 15,8 prosent av statsbudsjettet.[165]

Økonomi[rediger | rediger kilde]

Satellittfoto fra NASA av Koreahalvøya om natten. Forskjellen i nivåer av lys er en indikasjon på forskjellene mellom nord og sør i Korea vedrørende befolkning og teknologi.[166][167]

Landets økonomi fungerer via Nord-Koreas sentralbank og utsteder nordkoreansk myntenhet og valuta won. Nord-Korea har en industrialisert, meget sentralisert økonomi med høy prioritet på selvforsyning og uavhengighet. Nord-Korea og Cuba er de eneste to statene med en bortimot fullstendig regjeringsstyrt og statseid økonomi. Komiteen for sentralplanlegging forbereder, overvåker og gjennomfører økonomiske planer, mens et generalbyrå for provinsindustrien i hver region er ansvarlig for håndteringen av lokal fabrikasjon, produksjon, ressurshåndtering og salg.[168]

Nord-Koreas isolasjonspolitikk betyr at all internasjonal handel er meget begrenset. Landet vedtok en lov i 1984 som tillot utenlandsk investering via prosjektsamarbeide,[169] men feilet i å tiltrekke seg noen betydelige investeringer. I 1991 etablerte landet Rasons spesielle økonomiske sone [170] i ytterligere et forsøk på å tiltrekke seg utenlandsk investering fra Kina og Russland. Rason ligger helt nord i landet og grenser strategisk til både Kina og Russland. Kinesiske og russiske selskaper har kjøpt rettighetene for å benytte havneanleggene i Rason. Kinesiske investorer har utbedret veinettet fra Rason til Kina,[171] og russiske jernbanearbeidere har utbedret jernbanen fra Rason til Russland fra hvor den fortsetter inn i Den transsibirske jernbanen.[172]

Fram til 1998 utga Forente nasjoner tabeller med HDI (Indeks for menneskelig utvikling) og GDP (Bruttonasjonalprodukt per innbygger) for Nord-Korea som sto ved en mellomnivå for menneskelig utvikling ved 0,766 (rangert til 75. plass) og bruttonasjonalprodukt per innbygger av $4 058.[173] Gjennomsnittlig lønn var på rundt $47 i måneden i 2004.[174] Gjennomsnittlig offisiell lønn i 2011 tilsvarer $2 i måneden mens den faktisk månedlige inntekten synes å være rundt $15 ettersom de fleste nordkoreanere tjener penger i ulovlig småhandel: forretning, jordbruk og håndverk. Den illegale økonomien er dominert av kvinner ettersom menn må gå på offisielle jobber selv om de fleste fabrikker ikke fungerer.[175] Det er beregnet at tidlig på 2000-tallet fikk en gjennomsnittlig nordkoreansk familie rundt 80 % av sine inntekter fra småhandel og småindustri som er lovlig i vanlig markedsøkonomi, men ulovlig i Nord-Korea.[176]

Til tross for betydelige økonomiske problemer økte livskvaliteten og lønningene jevnlig i 2007.[177] Småforhandlere, kjent som janmadang, eksisterer over hele landet og skaffer befolkningen importerte matvarer og handelsvarer fra kosmetikk til motorsykler i bytte for penger.[178][179] I 2009 nedskrev regjeringen en valutaverdien i den hensikt å hindre det frie markedet over hele landet, men forsøket feilet ettersom inflasjonen skjøt i været, og til sist førte til at forbudet mot fri markedshandel ble fjernet.[180]

Matrasjoner, boligbygging, helsevesen, og utdannelse er tilbudt av staten uten kostnader,[181] og betaling av skatt har vært avskaffet siden 1. april 1974.[182] For å øke produksjonen i jordbruket og industrien har regjeringen siden 1960-tallet innført en rekke håndteringssystemer som Taean arbeidssystem.[183]2000-tallet, etter gjenvinningen i 1999, var Nord-Koreas vekst i bruttonasjonalprodukt langsom, men gradvis fram til 2005. Mellom 2006 og 2011 hadde de fleste årene negativ vekst.[184] I 2012 publiserte Sør-Koreas sentralbank følgende beregning av Nord-Koreas vekst i bruttonasjonalprodukt:[185][186]

Vekst i GDP per år
2000 2001 2002 2003 2004 2005 2006 2007 2008 2009 2010 2011
0,3 % 3,8 % 1,2 % 1,8 % 2,1 % 3,8 % −1,0 % −1,2 % 3,1 % −0,9 % −0,5 % 0,8 %
Hungju kollektive kyllinggård, provinsen Chagang.

I henhold til beregninger fra 2002 er den dominerende sektoren i nordkoreansk økonomi industrien (43,1 %), fulgt av tjenestesektoren (33,6 %) og jordbruk (23,3 %). I 2004 var det beregnet at jordbruket ansatte 37 % av arbeidsstyrken mens industrien og tjenestesektoren ansatte de gjenværende 63 %.[40] Den viktigste industrien er militærprodukter, maskinvare, elektrisk kraft, kjemikaler, gruvedrift, metallurgi, tekstiler, levnetsmiddelindustri, og turisme. Jernmalm og kullproduksjon er blant de få sektorene hvor Nord-Korea gjør det betydeligere bedre enn sin nabo i sør – DPRK produserer rundt 10 ganger større mengder av hver ressurs.[187] I jordbrukssektoren er potetproduksjonen i Nord-Korea en betydelig aktivitet som gir en viss grad av matsikkerhet for landet.

Rismarkene gir rundt 2,8 tonn per hektar, rundt halvparten av hva de fleste andre land produserer, hovedsakelig grunnet forvitring av jorda, mangel på gjødsel, og begrenset mekanisering.[188] I 2005 ble Nord-Korea beregnet av FNs organisasjon for ernæring og landbruk (FAO) til en 10. plass i produksjon av fersk frukt[189] og beregnet til 19. plass i produksjon av epler.[189] Landet har betydelig med naturressurser og er verdens 18. største produsent av jern og sink, har 22. største kullreserver i verden. Det er også den 15. største produsent av flusspat og 12. største produsent av kobber og salt i Asia. Andre betydelig naturressurser i produksjon er bly, wolfram, grafitt, magnesitt (magnesiumkarbonat), gull, svovelkis, og vannkraft.[40]

Privathandel og småindustri[rediger | rediger kilde]

En FamilyMart-butikk i Kaesong industriregion, Nord-Koreas senter for småindustri.

I 1991 begynte Nord-Korea å eksperimentere med privatkapitalisme i Rajin-Sonbongs økonomiske sone, og i 2002 ble også Kaesong industriregion igangsatt.[190] Et lite antall av andre områder har også blitt utskilt som spesielt administrative regioner.

Generisk paracetamol-tabletter (legemiddel) produsert i Nord-Korea ved prosjektsamarbeid.

Et lite antall av kapitalistiske elementer sprer seg gradvis fra prøveområdene, inkludert et antall reklameskilter langs enkelte motorveier. Besøkende i Nord-Korea på 2010-tallet har rapportert at et antall landbruksmarkeder har økt i Kaesong og Pyongyang, foruten også langs grensen til Kina, og omgår systemet matrasjonering. I tillegg til matvarehjelp er det rapportert at Kina skaffer beregnet 80 % til 90 % av Nord-Koreas olje til «vennlige priser» som er langt under verdens markedspris.[191]

Nord-Korea har også en tegnefilmindustri som underentreprise av arbeid fra sørkoreanske animasjonsselskap.[192]

Internasjonal handel[rediger | rediger kilde]

Industribygg i Kaesong industriregion, luftforurensningen ligger tykk over området.

Kina og Sør-Korea er de to største handelspartnerne til Nord-Korea.[193] Kina er landets nærmeste økonomiske partner og utgjorde rundt 70 % av all handel til i utlandet i 2011.[194] Kinesisk statistikk for 2013 indikerer at nordkoreansk eksport til Kina var nær $3 milliarder, med import til nær $3,6 milliarder. Handel med Sør-Korea har gått ned etter at Lee Myung-bak ble valgt til sørkoreansk president i 2008, som bevisst reduserte handelen for å legge press på Nord-Korea i kjernefysiske spørsmål. Handelen med Sør-Korea falt fra $1,8 milliarder til $1,1 milliarder mellom 2007 og 2013, det mest av det gjenværende er gjennom Kaesong industriregion.[195]

I 2000 ble Senteret for studiet av kapitalistsystemet etablert.[196] I økende grad har forretning med utenlandske partnere blitt opprettet siden 2002.[197] Pyongyangs forretningsskole ble etablert ved hjelp av regjeringen i Sveits for å hjelpe med å undervise studentene bedriftsledelse og driftsøkonomi.[198] Europeiske investorer har arbeidet sammen med Nord-Korea i et prosjekt å utvikle nordkoreanske frilans dataprogrammere.[199]

Det russiske energiselskapet Gazprom har et prosjekt for rørledning til Sør-Korea gjennom Pyongyang som kostnadsberegnet til $2,5 milliarder. Utbytte som genereres fra Gazprom har til hensikt å skaffe Nord-Korea $100 millioner i året i avgifter.[200][201]

Turisme[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Turisme i Nord-Korea

Turistregionen i Kumgangfjellet var populært blant sørkoreanske turister inntil det ble stengt i 2008.

Turisme i Nord-Korea er organisert av det statseide selskapet Korea International Travel Company. Alle turister og besøkende er påkrevd å ha en eller flere guider som vanligvis snakker turistens innfødte språk. Mens turisme har økt i løpet av de siste årene, er antallet turister fra land i Vesten svært lite.[202][203]

De fleste turister kommer fra Kina, Russland og Japan. For borgere i Sør-Korea er det bortimot umulig å få visa til Nord-Korea; de kan kun få tilgang via særskilte turistområder avsatt for sørkoreanere, slik som Kaesong. Borgere fra USA er også underlagt visarestriksjoner og tillatt å besøke landet under de årlige Arirangfestvalene. Disse restriksjonene ble lempet på i januar 2010. Færre enn 2 500 amerikanere har besøkt Nord-Korea siden 1953.[204]

I området til Kumgangfjellet har selskapet Hyundai etablert og driver et særskilt turistområde. Reiser til dette området er mulig for borgere fra Sør-Korea og USA, men kun i organiserte grupper fra Sør-Korea. En særskilt administrativ region, Kumgangs turistregion, eksisterer for denne hensikten. Reiser til regionen ble imidlertid avbrutt etter at en sørkoreansk kvinne som hadde vandret inn i en kontrollert militærsone ble skutt av grensevakter i slutten av 2008.[205] Da nye reiser ikke var gjenopptatt ved mai 2010 annonserte Nord-Korea at landet ville konfiskere sørkoreanske eiendommer i regionen.[206]

Samfunnet[rediger | rediger kilde]

Menneskerettigheter[rediger | rediger kilde]

Propagandaplakat i Nord-Korea.

En FN-kommisjonen opprettet i 2013 for å avklare Nord-Koreas brudd på menneskerettighetene la en rapport fram i 2014 som konstaterer at landet har begått grove brudd på disse rettighetene og som forbrytelser mot menneskeheten er de sammenlignbare med de som ble begått av nazistene under den andre verdenskrig.[207][208] Kommisjonens rapport er basert på nordkoreanske flyktninger sine historier, og den grusomme situasjonen i straffeleirene kommer fram. Vitner forteller om tortur, henrettelser, seksuelle overgrep, innskrenkninger på matrasjoner og ekstrem politisk undertrykking. Kvinner blir voldtatt av leirledelsen, og deretter drept for å fjerne alle bevis.[209]

En Amnesty-rapport om Nord-Korea hevder landets største fangeleir holder minst 100 000 mennesker, på et område som er større enn Oslo i utstrekning. Mange vet ikke engang hvorfor de sitter der, men trolig blir hele familier sendt til fangeleirer dersom ett familiemedlem er en potensiell trussel mot regimet. De fleste som sitter i fangeleire er politiske fanger, kristne og andre religiøse, de som har prøvd å rømme, samt nordkoreanere som har hatt kontakt med verden utenfor.[207] Nord-Koreas utenriksdepartement kaller rapporten «løgn og oppspinn som med overlegg er funnet på av fiendtlige styrker».[210]

I verden rundt har arbeidsleirene i Nord-Korea vakt liten interesse. Selv om det er kommet mange avsløringer i forskningsrapporter og dokumentarer, har Sør-Korea ventet i nesten et tiår før de kritiserte Nord-Korea for brudd på menneskerettighetene. Dersom man bryter en eller flere regler i Nord-Korea, blir de fleste sendt i arbeidsleirer. Ved hjelp av satellittbilder har man funnet ut hvor i Nord-Korea fangeleirene ligger.[211] Kun i en av leirene, camp 15, kan man slippe ut, ved å jobbe seg fri. Først må man da lære seg noen av Kim Jong-IIs tekster utenat samt følge reglene i leiren. Dersom man er så heldig å bli sluppet fri, blir man fremdeles overvåket av politiet. Dersom en av fangene klarer å flykte fra leiren, men senere blir tatt blir man drept foran de andre fangene som en lærepenge for å hindre de andre i å gjøre det samme. Fangene lever kun på mais og salt, og jobber 12-15 timer hver dag. De færreste av dem lever lenger enn til de er 50 år. De fleste dør på grunn av feilernæring, under arbeidsulykker og under forhør.[212]

Utdannelse[rediger | rediger kilde]

Grunnleggende undervisning
En ung jente i en skole i Mangyongdae.

Utdannelse i Nord-Korea er obligatorisk fram til videregående skole. Staten skaffer også skoleuniformer uten kostnader fram til tidlig på 1990-tallet.[213][214] Heuristikk (læren om hvordan man best oppnår og lagrer kunnskap) er aktivt benyttet for å utvikle uavhengighet og kreativitet hos elevene.[215] Obligatorisk utdannelse varer i minst elleve år og består av ett år med forskole, fire år med grunnskole og seks med videregående skole. Undervisningens pensum har både et akademisk som et politisk innhold.[216]

Nord-Korea er et av de mest lesekyndige land i verden med et gjennomsnittlig grad av lese- og skrivekunnskap på hele 99 %.[40] I henhold til menneskeaktivisten Shin Dong-hyuk blir barn som holdes innesperret i konsentrasjonsleirer også gitt en form for undervisning.[217] Grunnleggende skole kalles for folkets skole, og barn begynner undervisningen når de er seks år gamle. Fra de er ti til de er seksten går de på en vanlig videregående skole, eller en særskilt videregående skole, avhengig av deres spesialiteter.

Høyere undervisning
Kim Il-sung-universitetet.

Høyere utdannelse er ikke obligatorisk i Nord-Korea. Den er sammensatt av to systemer: akademisk høyere utdannelse og høyere utdannelse for fortsatt undervisning. Systemet for akademisk høyere utdannelse omfatter tre former for institusjoner: universiteter, profesjonelle skoler og tekniske skoler. Studenter som studerer for mastergrad og doktorgrad går på universiteter, og tilsvarende for fortsatt høyere utdannelse. De to mest kjente universitetene i Nord-Korea er Kim Il-sung-universitetet og Pyongyang vitenskapelige og teknologiske universitet, begge i Pyongyang. Det førstnevnte, opprettet i oktober 1946, er en eliteinstitusjon som har 16 000 hel og delttidsstudenter i henhold til 1990-tallet, og er i henhold til en observatør, «pinakkelen i det nordkoreanske utdannelse og sosiale systemet».[218] Det finnes også et tredje universitetet kalt for Kim Chaek tekniske universitet som spesialiserer seg på informasjonsteknologi og kjernefysisk forskning.[219]

Helse[rediger | rediger kilde]

En tannlegeklinikk i ett av Nord-Koreas største sykehus.

Nord-Korea har en nasjonal medisinsk tjeneste og system for helseforsikring som er tilgjengelig for alle. I 2001 brukte Nord-Korea 3 % av sitt brutto nasjonalprodukt på helsebehandling. På begynnelsen av 1950-tallet la landet stor vekt på medisin og helse, og mellom 1955 og 1986 vokste antallet sykehus fra 285 til 2 401, og antallet klinikker fra 1 020 til 5 644.[220] Det er sykehus knyttet til fabrikker og gruver. Siden 1979 har det blitt lagt mer vekt på tradisjonell koreansk medisin basert på behandling med urtemedisin og akupunktur. Et nasjonalt telemedisinsk nettverk ble opprettet i 2010. Det knytter Kim Man Yu-sykehuset i Pyongyang med ti andre medisinske fasiliteter i provinsene.[221]

Nord-Koreas helsesystem har derimot vært i bratt nedgang siden 1990-tallet grunnet naturkatastrofer, økonomiske problemer, og mangel på mat og energi. I 2001 manglet mange sykehus og klinikker vesentlige medisiner, utstyr, rent vann og elektrisitet.[222]

Bortimot hele befolkningen har tilgang til vann og sanering, men det er ikke alltid vann som kan drikkes. Smittsomme sykdommer som tuberkulose, malaria og gulsott er betraktet som endemisk for landet.[223] Forventet levealder i Nord-Korea er 63,81 år, noe som plasserer landet på 169. plass i verden i henhold til beregninger for 2011.[224]

Helsesystemet har blitt et kontroversielt emne for verdens helseorganisasjon som beskrev det som «misunnelsesverdig for utviklingslandene» samtidig som det anerkjente at «utfordringer gjenstår, inkludert dårlig infrastruktur, mangel på utstyr, feilernæring, og mangel på medisiner». Amnesty International hevder at det lider av sykehus som bare delvis fungerer, dårlig hygiene og epidemier. Angående dette har BBCs Imogen Foulkes sagt at et antall byråer i FN har hjelpeprogrammer i Nord-Korea og er antatt å være tilbakeholdne med åpen å kritisere landet i frykt for det vil skade deres arbeid der.[225][226]

Hungersnød[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Hungersnøden i Nord-Korea

På 1990-tallet sto Nord-Korea overfor et betydelige økonomiske sammenbrudd, inkludert en rekke av naturkatastrofer, økonomisk vanstyre og alvorlig mangel på ressurser etter sammenbruddet av den kommunistiske Østblokken. Sammenlagt medførte dette til mangel på grunnleggende matvarer som korn på mer enn 1 million tonn fra hva landet trengte for landets innbyggere i henhold til internasjonal akseptert minimum kosthold.[227] Innenlands ble den nordkoreanske sulten kalt for «den besværlige marsjen» etter at mellom 300 000 og 800 000 av innbyggerne døde årlig i løpet av en treårig hungersnød, og hvor de verste året var i 1997.[228] Dødsfallene var mest sannsynlig knyttet til sykdommer forsaket av sult som pneumoni, tuberkulose og diaré framfor sulten i seg selv.[228]

I begynnelsen av 1997 begynte USA å frakte matvarehjelp med skip til Nord-Korea via Forente nasjoners Verdens matvareprogram (WFP) for å bekjempe sultkatastrofen. Antallet skipslaster toppet seg i 1999 med bortimot 700 000 tonn, noe som gjorde USA til den største utenlandske bidragsyteren av nødhjelp til landet.[229] Under Bush-administrasjonen ble hjelpen drastisk redusert år for år fra 350 000 tonn i 2001 til 40 000 tonn i 2004.[230] Jordbruksproduksjonen hadde økt fra rundt 2,7 millioner tonn i 1997 til 4,2 millioner tonn i 2004.[231]

I 2006 rapporterte Amnesty International at en undersøkelse av den nasjonale ernæringstilstanden som ble gjennomført av den nordkoreanske regjeringen, Verdens matvareprogram, og UNICEF, avdekket at 7 % av barna var alvorlig underernært; 37 % var kronisk underernært; 23,4 % var undervektig; og en av tre mødre var underernært og anemiske som resultat av langvarig hungersnød. Inflasjonen som ble forsaket av en del av de økonomiske reformene i 2002, inkludert politikken Songun («Militæret først»), som er blitt sitert som årsaken for de økte prisene på grunnleggende matvarer.[232] I 2013 ble det rapportert hungersnød i deler av Nord-Korea, og drev enkelte til kannibalisme. Det er eksempelvis hevdet at en mann gravde opp liket av sitt barnebarn for å spise det og en annen som kokte sitt barn og spiste kjøttet.[233] En annen mann skal etter sigende ha blitt henrettet etter å ha myrdet sine to barn for å få noe å spise.[233] Imidlertid har Verdens matvareprogram rapportert feilernæring og matmangel, men ikke sult.[234]

Media[rediger | rediger kilde]

Media i Nord-Korea er blant de mest strengeste kontrollerte av myndighetene i verden. Den nordkoreanske lovgivningen støtter formelt trykk- og ytringsfrihet, men myndighetene forbyr utøvelsen av disse rettighetene. I en rapport fra 2013 har organisasjonen Reportere uten grenser rangert trykkefriheten i Nord-Korea til 177. plass av 178; kun over Eritrea.[235][236] Kun nyheter som favoriserer regimet er tillatt, mens nyheter som dekker de økonomiske og politiske problemene i landet, og utenlandsk kritikk av myndighetene, er ikke tillatt.[237] Media opprettholder personkulten til Kim Jong-un, og rapporterer jevnlig om hans daglige aktiviteter. Den fremste nyhetsformidleren i Nord-Korea er Korean Central News Agency, Det sentrale koreanske nyhetsbyrået.

En omfattende prosess går forut alt som går ut i innenlandsk media. Det er streng sensur på alt som skal trykkes i avisen eller fortelles i nyhetene, og den må blant annet gjennom seks sensurstasjoner for å få godkjent hva som skrives. Blant annet er det ikke lov å snakke kritisk om landets ledere, myndigheter, økonomi eller militær. Derimot er det populært å snakke nedsettende om USA, Japan eller Sør-Korea, om store gaver til statsministeren fra utlandet, og glorifiseringen av landets ledere. Mediene beskriver lander som et paradis på jord, og sprer propaganda om landet, utlandet og de store lederne.[238]

Nord-Korea har 12 hovedaviser og 20 betydelige periodiske, alle av varierende utgivelsestakt og alle utgitt i Pyongyang.[239] Blant de fremste avisene er Rodong Sinmun, Joson Inmingun, Minju Choson, og Rodongja Sinmum. Det er ikke kjent at noen form for privat presse eksisterer.[240] I januar 2012 åpnet det amerikansk nyhetsbyrå Associated Press et kontor i Pyongyang for å dekke nyheter innenfor Nord-Korea.[241]

En undersøkelse bestilt av det amerikanske utenriksdepartementet viser at, til tross for meget strenge reguleringer og harde straffer, har nordkoreanere, særlig eliten, økende tilgang til nyheter og annen media utenfor den statskontrollerte nordkoreanske media.[242] Mens tilgang til internett er strengt kontrollert, er det stadig flere som hører på radio og ser på DVD, og motta fjernsynssendinger fra nabostatene er også mulig i grenseområdene.[242] En sørkoreansk professor hevdet at spredningen av billige, kinesiskbygde, portable TVer med EVD-spillere (en optisk disk tilsvarende DVD), gjør det langt vanskeligere for de nordkoreanske myndighetene å slå ned på at innbyggerne ser på sørkoreanske videoer.[243][244] Det motsatte er det nordkoreanske nettstedet Uriminzokkiri (med server i Kina) som jevnlig utgir statlig propaganda og angrep på USA, Sør-Korea, og andre.[245] Det finnes ca 3,9 telefoner eller mobilforbindelser pr. 100 innbyggere i landet.[246]

Radio- og TV-apparater som kjøpes i Nord-Korea er forhåndsinnstillte til bare å kunne motta de statlige frekvensene. Apparatene er forseglet med en etikett som skal forhindre tukling med utstyret. Å manipulere slik at man kan motta radio- eller tv-sendinger fra utlandet er streng straffbart. 22 timer i døgnet sender den nordkoreanske statskringkastingen nasjonale radioprogrammer supplert med lokale sendinger. På offentlige plasser og i fabrikker er det installert høyttalere som kringkaster de statlige radiosendingene.[247]

Nord-Korea har internett, men kun en egen, lukket nettversjon. Kun et fåtall av innbyggerne som har PC har tilgang. Internettet er i praksis et intranett kalt Kwangmyong som er satt opp av myndighetene. Noen få hundre statsansatte personer har tilgang til å arbeide opp mot den. Myndighetene overvåker nøye hvilke nettsider de er inne på.[248]

Kultur og kunst[rediger | rediger kilde]

Buddhisttempelet Pyohunsa, et nordkoreansk nasjonalt monument.

Nord-Korea deler sin tradisjonelle kultur med Sør-Korea, men de to landene har utviklet adskilt samtidige kulturformer siden halvøya ble delt i 1945. Historisk, mens kulturen i Korea har blitt påvirket av nabolandet Kina, har det uansett greid å utvikle en egenartet og særskilt kulturell identitet.[249]

All litteratur og andre kunstarter er strengt statskontrollert, hovedsakelig gjennom Departementet propaganda og agitasjon eller Kultur og kunstdepartementet til Sentralkomiteen til KWP.[250] Film er også et betydningsfullt kunstnerisk medium i Nord-Korea og Kim Jong Ils manifest Kino og regi (1987) er grunnlaget for nasjonens filmprodusenter.[251]

Koreansk kultur kom under angrep i løpet av Japans herredømme fra 1910 til 1945. Japan tvang igjennom en kulturell assimileringspolitikk. Under japanerne ble koreanerne nødt til å lære og snakke japansk, benytte det japanske navnsystemet og tilbe shintōismen. De ble forbudt å snakke eller skrive på koreansk i skolene, forretningslivet eller på offentlige steder.[252] I tillegg endret eller ødela japanerne ulike koreanske monumenter, inkludert Gyeongbokgungpalasset og dokumenter som framstilte japanere i et negativt lys.

Scene fra Arirangfestivalen 2012.
Et sett med tradisjonelle koreanske matretter kjent som pansanggi

En populær hendelse i Nord-Korea er massegymnastikk. Det nyeste og største ble kalt for Arirang. Det ble utført seks kvelder i uken for to måneder, og involverte over 100 000 deltakere. Tilskuere til denne hendelsen i nyere tid har rapportert at antivestlige stemninger har blitt nedtont sammenlignet med tidligere framføringer. Massegymnastikken involverer framføringer av dans, gymnastikk, turn og koreografiske rutiner som feirer historien til Nord-Korea og Arbeidernes kommunistpartis revolusjon. Framføringene blir holdt i Pyongyang ved ulike steder, avhengig av framføringenes omfatning og størrelse for det særskilte året. Det særskilte stedet er Rungrado 1. mai stadion, som er den største stadium i verden med plass til 150 000 mennesker. I tillegg ble Kim Chaeks folkets stadium bygget for framføringer ved 40°41'0"N 129°11'47"E.

Nord-Korea benytter kunstnere for å produsere kunst for eksport ved Mansudae kunststudio i Pyongyang. Over 1000 kunstnere er ansatt. Produktene er akvareller, tusjtegninger, postere, mosaikker, og broderier. Den foretrukne og kanskje eneste kunststilen som er akseptabel er "sosialistisk realisme" hvor Nord-Korea framstilles som velstående og framgangsrikt og dens innbyggere som lykkelige og entusiastiske. Tradisjonell koreansk formgivning og temaer er tilstede hovedsakelig i broderier. Den kunstneriske og tekniske kvaliteten til disse kunstproduktene er meget høy, men med unntak av svært rike sørkoreanske samlere, er det et begrenset marked grunnet offentlig smak og at andre stater og samlere er avholdende med å støtte regimet finansielt.[253]

I juli 2004 ble Goguryeo-gravene det første stedet i landet som ble en del av UNESCOs liste over verdensarven.[254]

I februar 2008 ble New York Philharmonic det første amerikanske orkester som spilte i Nord-Korea,[255] skjønt kun for et «invitert publikum».[256] Konsert på sendt på nasjonalt fjernsyn. Det kristne rockebandet Casting Crowns spilte ved det årlige Spring Friendship Arts Festival i april 2007 som ble holdt i Pyongyang.[257]

Sport[rediger | rediger kilde]

Nord-Korea (i rødt) spiller mot Brasil i VM i fotball 2010 i Sør-Afrika.
Arirangfestivalen i Pyongyang 2007.

Det er femten fotballklubber som konkurrerer i DPR Korea League, Nord-Koreas øverste fotballdivisjon, og som kan tevle for det nasjonale mesterskapet. Det nasjonale fotballaget for menn, Chollima, konkurrer i den asiatiske fotballkonføderasjonen (AFC) og som per 26. mai 2010 ble rangert til 105. plass av FIFA. Laget konkurrerte i verdensmesterskapet i fotball i 1966 og 2010.

Nord-Koreas herrelandslag i ishockey rangert til 43. plass av 49 nasjoner[258] og konkurrerer i tredjedivisjon. Kvinnenes lag er rangert til 21. plass av 34 nasjoner[259] og kjemper i andre divisjon.

Nord-Korea er også aktiv i basketball med et nasjonal lag som representerer nasjonen i internasjonale konkurranser. I desember 2013 besøkte den amerikanske tidligere profesjonelle basketballspilleren Dennis Rodman Nord-Korea for å hjelpe å trene det nasjonale laget etter at han var blitt venn med president Kim Jong-un i løpet av sitt første besøk i landet i februar 2013.[260]

Nord-Korea har deltatt i de olympiske leker siden 1964. Landet debuterte i sommerlekene i 1972 med å ta hjem fem medaljer, inkludert en gullmedalje. Per 2014 har Nord-Korea vunnet en medalje i hvert eneste leker som de har deltatt i. Den internasjonale olympiske komités landkode for Nord-Korea er PRK.

Nord-Korea boikottet Sommer-OL 1988 i sørkoreanske Seoul. I Sommer-OL 2004 i Athen marsjerte Nord-Korea og Sør-Korea inn sammen ved åpnings- og avslutningsseremoniene under et forent flagg, men de konkurrerte adskilt.

Taekwondo er en kampsport som har sin opprinnelse i Korea. På 1950- og 1960-tallet ble de moderne reglene standardiserte og Taekwondo ble en offisiell olympisk gren i 2000. Andre koreanske kampsporter er taekkyeon, hapkido, tang soo do, kuk sool won, kumdo og subak.

En populær sportshendelse i Nord-Korea er den årlige Arirangfestivalen, kjent for sine store massedeltagelse som kombinerer gymnastikk, musikk og ulike tablåer ved at hundrevis av mennesker viser fram fargede kort eller fargede papplater, som til sammen danner et gigantisk bilde, ord eller et symbol.[261] Brettspill Yut er et lagspill i Nord-Korea og blir sendt på landets TV-stasjoner.

I oktober 2013 introduserte Kim Jong-un en ny politikk som gjorde det mulig for suksessfulle idrettsfolk å motta luksusleiligheter som anerkjennelse av deres prestasjoner. Belønningen ble gitt til Om Yun-chul, An Kum-ae og Kim Un-guk, som hadde tatt olympiske medaljer ved Sommer-OL 2012.[262]

Flagget[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Nord-Koreas flagg

Nord-Koreas flagg ble tatt i bruk 8. september 1948. Den røde stjernen representerer kommunismen og er gjengitt i flagget på en hvit sirkelformet bakgrunn. Stjernen symboliserer også Det koreanske arbeiderparti.

Se også[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Jacobs, Frank (21. februar 2012): «Manchurian Trivia» (blog by expert). The New York Times.
  2. ^ «U.S.: N. Korea Boosting Guerrilla War Capabilities». FOX News Network, LLC. Associated Press. 23. juni 2009
  3. ^ Sanger, David E. (29. mai 1991): «North Korea Reluctantly Seeks U.N. Seat». The New York Times Company.
  4. ^ Constitution of North Korea, Chapter I, Article 1: «The Democratic People’s Republic of Korea is an independent socialist State.»
  5. ^ Spencer, Richard (28. august 2007): «North Korea power struggle looms». The Telegraph (London). Sitat: «A power struggle to succeed Kim Jong-il as leader of North Korea's Stalinist dictatorship may be looming after his eldest son was reported to have returned from semi-voluntary exile.»
  6. ^ Parry, Richard Lloyd (5. september 2007): «North Korea's nuclear 'deal' leaves Japan feeling nervous». The Times (London). Sitat: «The US Government contradicted earlier North Korean claims that it had agreed to remove the Stalinist dictatorship’s designation as a terrorist state and to lift economic sanctions, as part of talks aimed at disarming Pyongyang of its nuclear weapons.»
  7. ^ Yoo, Audrey (16. oktober 2013): «North Korea rewrites rules to legitimise Kim family succession». South China Morning Post.
  8. ^ «Constitution of North Korea (1972)»
  9. ^ has quietly amended its Constitution (Arkivert hos WebCite)
  10. ^ «North Korea: Harsher Policies against Border-Crossers». Human Rights Watch. 5. mars 2007.
  11. ^ «A matter of survival» Human Rights Watch. 3. mai 2006.
  12. ^ «North Korea Probes Corruption in Investment Agencies». Radio Free Asia. 30. januar 2008.
  13. ^ Hodge, H. (2003): «North Korea’s Military Strategy», Parameters, U.S. Army War College Quarterly.
  14. ^ a b c Bureau of East Asian and Pacific Affairs (April 2007): «Background Note: North Korea». United States Department of State.
  15. ^ Cordesman, Anthony H. (21. juli 2011): «The Korean Military Balance» (PDF). Center for Strategic & International Studies. ISBN 978-0-89206-632-2. Sitat: «The DPRK is one of the most militarized countries in the world. It has extraordinarily large anti-aircraft holdings, nearly twice the artillery strength of the Republic of Korea (South Korea), as well as a major advantage in self-propelled artillery and a massive lead in multiple rocket launchers.»
  16. ^ Nord-Korea
  17. ^ «Korea's History». Asian Shravan.
  18. ^ Lee, Jaehoon (2004): «The Relatedness Between The Origin of Japanese and Korean Ethnicity» (PDF), The Florida State University. s. 31.
  19. ^ In-Cheol, Lee (mars 2003): 한국 고대사회에서 노비와 노비노동의 역할 (Slave and the Role of Slave Labor in the Ancient Korea) (engelsk sammendrag), The Journal of Korean Ancient History 29.
  20. ^ «Nobi: Rescuing the Nation from Slavery»
  21. ^ Lee, Hyun-hee; Park, Sung-soo; Yoon, Nae-hyun (2005): New History of Korea. Paju: Jimoondang. ISBN 9788-9880-9585-0, s. 435–437.
  22. ^ Chang, Gordon H. (Mars 2003): «Whose ‘Barbarism’? Whose ‘Treachery’? Race and Civilization in the Unknown United States-Korea War of 1871» i: Journal of American History, Vol. 89, No. 4, s. 1331–1365 i JSTOR
  23. ^ Cummings, Bruce (1981): The Origins of the Korean War, Vol. 1: Liberation and the Emergence of Separate Regimes, 1945–1947, Princeton University Press
  24. ^ Martin, Bradley K. (2004): Under the Loving Care of the Fatherly Leader: North Korea and the Kim Dynasty. New York, NY: Thomas Dunne Books +. ISBN 0-312-32322-0. s. 66–67.
  25. ^ Hermes, Jr., Walter ([1966] 1992): Truce Tent and Fighting Front. United States Army Center of Military History. CMH Pub 20-3-1. s. 2, 6, 9
  26. ^ The Korean War: Introduction, BBC
  27. ^ Stewart, Richard W. red. (2005): "The Korean War, 1950–1953". American Military History, Volume 2. United States Army Center of Military History. CMH Pub 30-22.
  28. ^ Casey, Steven (2008): Selling the Korean War: propaganda, politics, and public opinion in the United States, 1950–1953. Oxford University Press US. ISBN 978-0-19-530692-7.
  29. ^ «North-South Joint Declaration». Naenara. 15. juni 2000. Arkivert fra originalen den 13. november 2007
  30. ^ «Factbox – North, South Korea pledge peace, prosperity». Reuters. 4. oktober 2007.
  31. ^ Chang-Won, Lim: «North Korea confirms end of war armistice». AFP.
  32. ^ Kirkbride, Wayne (1984): DMZ, a story of the Panmunjom axe murder. Hollym International Corp.
  33. ^ Bandow, Doug & Carpenter, Ted Galen (1992): The U.S.-South Korean alliance: time for a change. Transaction Publishers. ISBN 978-1-56000-583-4. s. 98–99
  34. ^ Country Study 2009, s. XV.
  35. ^ «A State of Mind: North Korea and the Korean War: June 1950 UN Responds», 11. september 2003
  36. ^ Country Study 2009, s. XXXII, 46.
  37. ^ Kwak, Tae-Hwan; Joo, Seung-Ho (2003): The Korean peace process and the four powers. Ashgate Publishing, Ltd. ISBN 978-0-7546-3653-3.
  38. ^ «At-a-glance: 'Outposts of tyranny'», BBC News 19. januar 2005
  39. ^ Bury, Chris (November 2000): «Interview – Madeleine Albright». Nightline Frontline, on PBS.org.
  40. ^ a b c d «Korea, North». The World Factbook. 2009.
  41. ^ Malcolm Moore (28. mai 2009): «South Korean and US Troops raise alert level over North Korean Threat». Telegraph Online (London).
  42. ^ a b Don Oberdorfer (28. juli 2005): «North Korea: Six-Party Talks Continue». The Washington Post Online.
  43. ^ Kwang-Tae Kim (13. juni 2009): «North Korea Vows Nuclear Step-Up». Associated Press. Arkivert fra originalen den 18. juni 2009
  44. ^ «U.S. journalists head home from North Korea». CNN.com. 5. august 2009.
  45. ^ Lee, Sung-Yoon (26. august 2010): «The Pyongyang Playbook». Foreign Policy.
  46. ^ Deok-hyun Kim (24. november 2010): «S. Korea to toughen rules of engagement against N. Korean attack».
  47. ^ Korean Central News Agency: «Lee Myung Bak Group Accused of Scuttling Dialogue and Humanitarian Work».
  48. ^ «North Korean leader Kim Jong-il dies 'of heart attack'», BBC 19. desember 2011
  49. ^ «North Korean leader Kim Jong Il, 69, has died», Los Angeles Times 18. desember 2011
  50. ^ Wallace, Rick (20 desember 2011): «Kim Jong-il's death triggers regional alert». The Australian.
  51. ^ Caraway, Bill (2007): «Korea Geography». The Korean History Project.
  52. ^ Sang-Hun, Choe (29. januar 2013): «A New Target for Google Maps: The Streets of North Korea». New York Times.
  53. ^ «Google maps out North Korea – Technology». NZ Herald News. 30. januar 2013.
  54. ^ «Korea Inside Out: Forestry & Fauna». The People's Korea.
  55. ^ a b «North Korea Country Studies. Climate». Lcweb2.loc.gov.
  56. ^ Federal Research Division of the US Library of Congress (2007): "«North Korea – Climate. Country Studies.
  57. ^ «Country Comparison : Life expectancy at birth». The World Factbook. Central Intelligence Agency. 2009.
  58. ^ a b «Infant mortality rate». The World Factbook – Country Comparisons. CIA. 2009.
  59. ^ «The State of the World's Children 2003». UNICEF. 2003.
  60. ^ «Total fertility rate». The World Factbook – Country Comparisons. CIA. 2009.
  61. ^ «DPRK's Socialist Constitution (Full Text)». The People's Korea. 1998.
  62. ^ «Culture of North Korea – Alternative name, History and ethnic relations». Countries and Their Cultures. Advameg Inc.
  63. ^ «CIA The World Factbook – North Korea». Cia.gov.
  64. ^ Bureau of East Asian and Pacific Affairs (2009-2). «Background Note: North Korea». U.S. State Department.
  65. ^ Barbara Demick (2. oktober 2005): «Buddhist Temple Being Restored in N. Korea». Los Angeles Times.
  66. ^ «Human Rights in North Korea». Human Rights Watch. Juli 2004.
  67. ^ «Religious Intelligence UK report». Religious Intelligence. Religious Intelligence. Arkivert fra originalen den 13. oktober 2007.
  68. ^ «Korea, for a reconciliation between North and South». 30 Days. 24. mars 2006.
  69. ^ «The Martyrs of Tokwon: Historical Preliminary Notes». Missionary Benedictines of St. Ottilien.
  70. ^ «Thank You Father Kim Il Sung» (PDF). U.S. Commission on International Religious Freedom, November 2005.
  71. ^ United States Commission on International Religious Freedom (21 September 2004): «Annual Report of the United States Commission on International Religious Freedom». Nautilus Institute. Arkivert fra originalen den 11. mars 2007.
  72. ^ «N Korea stages Mass for Pope». BBC News. 10. april 2005.
  73. ^ «North Korean Religion». Windows on Asia. Arkivert fra originalen den 2. juli 2007.
  74. ^ «Open Doors International : WWL: Focus on the Top Ten». Open Doors International. Arkivert fra original den 22. juni 2007
  75. ^ «50,000~70,000 North Korean Christians Detained in Gulags». Daily NK. 16. august 2006.
  76. ^ «North Korea: Freedom of Movement, Opinion and Expression» (PDF). Amnesty International. 2009.
  77. ^ Nord-Korea, Globalis.no
  78. ^ Strand, Morten (15. april 2013): «Feiret farfar uten raketter», Dagbladet
  79. ^ «Constitution of the DPRK»
  80. ^ «North Korea – A Country Study» (PDF) 2009, s. 192.
  81. ^ a b «North Korea profile: Leaders». BBC. 26 mars 2014.
  82. ^ «North Korea: Kim Jong-un hailed 'supreme commander'». BBC. 24. desember 2011.
  83. ^ Hitchens, Christopher (24. desember 2007): «Why has the Bush administration lost interest in North Korea?». Slate.
  84. ^ «North Korea», The World Factbook, CIA
  85. ^ Country Study 2009, s. 198.
  86. ^ Country Study 2009, s. 197-198.
  87. ^ «Pak Opens Account with Conservative Aire». The Daily NK. 23. april 2013.
  88. ^ Country Study 2009, s. 200.
  89. ^ LCCS 2009, s. 203
  90. ^ LCCS 2009, s. 204
  91. ^ LCCS 2009, s. 206
  92. ^ LCCS 2009, s. 186
  93. ^ Herskovitz, Jon; Kim, Christine (28. september 2009): «North Korea drops communism, boosts ‘Dear Leaders’». Reuters.
  94. ^ LCCS 2009, s. 207
  95. ^ Kihl, Young W.; Kim, Hong Nack (2006): North Korea: The Politics of Regime Survival. Armonk, New York, USA: M. E. Sharpe, Inc., s. 56.
  96. ^ Scalapino, Robert A.; Lee, Chong-Sik (1972): The Society. University of California Press, s. 689.
  97. ^ Choy, Bong Youn (1984): A history of the Korean reunification movement: its issues and prospects. Research Committee on Korean Reunification, Institute of International Studies, Bradley University, s. 117.
  98. ^ Sheridan, Michael (16. september 2007): «A tale of two dictatorships: The links between North Korea and Syria». The Times (London)
  99. ^ Lankov, Andrei (4. desember 2010): Omtale av «The Cleanest Race» i: Far Eastern Economic Review.
  100. ^ Hitchens, Christopher (2010): A Nation of Racist Dwarfs – Kim Jong-il's regime is even weirder and more despicable than you thought
  101. ^ Myers, Brian Reynolds (1. oktober 2009): «The Constitution of Kim Jong Il» i: Wall Street Journal. Sitat: «From its beginnings in 1945 the regime has espoused—to its subjects if not to its Soviet and Chinese aid-providers—a race-based, paranoid nationalism that has nothing to do with Marxism-Leninism. [...] North Korea has always had less in common with the former Soviet Union than with the Japan of the 1930s, another 'national defense state' in which a command economy was pursued not as an end in itself, but as a prerequisite for rapid armament. North Korea is, in other words, a national-socialist country»
  102. ^ Myers, Brian Reynolds (2011): The Cleanest Race: How North Koreans See Themselves and Why It Matters. Melville House. ISBN 1933633913. s. 9; 11–12.
  103. ^ Armstrong, Charles K (Mai 2011): «Trends in the Study of North Korea» i: The Journal of Asian Studies 70 (2), s. 357–371.
  104. ^ Rank, Michael (10. april 2012): «Lifting the cloak on North Korean secrecy: The Cleanest Race, How North Koreans See Themselves by B R Myers». Asia Times.
  105. ^ Strand, Morten (15. april 2013): «Feiret farfar uten raketter», Dagbladet
  106. ^ «Legal System field listing». CIA The World Factbook.
  107. ^ Country Study 2009, s. 274.
  108. ^ Country Study 2009, s. 201.
  109. ^ «Outside World Turns Blind Eye to N. Korea's Hard-Labor Camps». The Washington Post. 20. juli 2009.
  110. ^ Country Study 2009, s. 276.
  111. ^ Country Study 2009, s. 277.
  112. ^ Country Study 2009, s. 277-278.
  113. ^ Harden, Blaine (16. mars 2012): «How one man escaped from a North Korean prison camp». London: The Guardian.
  114. ^ «North Korea: A case to answer – a call to act (s. 25–26)» (PDF). Christian Solidarity Worldwide, 20. juni 2007.
  115. ^ «Subcommittee on International Human Rights, 40th Parliament, 3rd session, February 1, 2011: Testimony of Ms. Hye Sook Kim». Parliament of Canada.
  116. ^ «The Hidden Gulag – Exposing Crimes against Humanity in North Korea’s Vast Prison System» (PDF). The Committee for Human Rights in North Korea.
  117. ^ Country Study 2009, s. 273.
  118. ^ Ryall, Julian (15. januar 2013): «North Korea steps up surveillance of citizens with 16,000 CCTV cameras». London: Telegraph.
  119. ^ Yonho, Kim (2014): Cell Phones in North Korea (PDF). US Korea Institute at SAIS. s. 35–38.
  120. ^ «DPRK Diplomatic Relations». The National Committee on North Korea. 2012.
  121. ^ «Kim Yong Nam Visits 3 ASEAN Nations To Strengthen Traditional Ties». The People's Korea. 2001.
  122. ^ «北 수교국 상주공관, 평양보다 베이징에 많아». Yonhap News. 2. mars 2009.
  123. ^ «Report: N. Korea building fence to keep people in». The Houston Chronicle. Arkivert fra originalen den 1. mai 2011.
  124. ^ «Koreas agree to military hotline». Edition.cnn.com. 4. juni 2004.
  125. ^ a b «Country Guide». The Washington Post.
  126. ^ «U.S. takes North Korea off terror list». CNN. 11. oktober 2008.
  127. ^ «N Korea to face Japan sanctions». BBC News. 13. juni 2006.
  128. ^ LCCS 2009, s. 218
  129. ^ LCCS 2009, s. 220
  130. ^ LCCS 2009, s. 222
  131. ^ a b «North Korea tears up agreements». BBC News. 30. januar 2009.
  132. ^ «Hvordan blir Korea gjenforent?», NUPI
  133. ^ "North Korea deploying more missiles". BBC News. 23. februar 2009.
  134. ^ «North Korea warning over satellite». BBC News. 3. mars 2009.
  135. ^ «Anger at North Korea over sinking». BBC News. 20. mai 2010.
  136. ^ Text from North Korea statement, av Jonathan Thatcher, Reuters, 25. mai 2010
  137. ^ MacAskill, Ewen (29. mars 2013): «US warns North Korea of increased isolation if threats escalate further». Washington, D.C.: The Guardian.
  138. ^ a b c d «Bilaterale forbindelser», Norway.no
  139. ^ Regjeringen.no: «Vedlegg 5: Humanitær bistand», Utredning fra utvalg oppnevnt av Utenriksdepartementet, overlevert 15. juni 2006
  140. ^ International Institute for Strategic Studies (3. februar 2010). Hackett, James, red.: The Military Balance 2010. London: Routledge. ISBN 1-85743-557-5.
  141. ^ «Army personnel (per capita) by country». NationMaster. 2007. Arkivert fra originalen den 17. febraur 2007
  142. ^ Country Study 2009, s. 239.
  143. ^ Country Study 2009, s. 247.
  144. ^ Country Study 2009, s. 248.
  145. ^ Country Profile 2007, s. 19 – Major Military Equipment.
  146. ^ «Worlds militaries: K». Soldiering.ru.
  147. ^ Country Study 2009, s. 249-253.
  148. ^ Country Study 2009, s. 288–293.
  149. ^ «Daily chart: Mutually assured ambiguity». The Economist.
  150. ^ «Nuclear weapons: Who has what?». CNN.
  151. ^ «North Korea’s Estimated Stocks of Plutonium and Weapon-Grade Uranium» (PDF). 16. august 2012.
  152. ^ Hipwell, Deirdre (24. april 2009): «North Korea is fully fledged nuclear power, experts agree». The Times (London).
  153. ^ a b «North Korea has 1,000 missiles, South says». Reuters. 17. mars 2010.
  154. ^ Country Study 2009, s. 260.
  155. ^ «Timeline: N Korea nuclear standoff», BBC News
  156. ^ «North Korea's military aging but sizable». CNN. 25. november 2010.
  157. ^ «North Korea Appears Capable of Jamming GPS Receivers». Globalsecurity.org. 7. oktober 2010.
  158. ^ «North Korea's Human Torpedoes». DailyNK. 6. mai 2010.
  159. ^ «North Korea 'develops stealth paint to camouflage fighter jets'». The Daily Telegraph. 23. august 2010
  160. ^ «N.Korea Developing High-Powered GPS Jammer». The Chosun Ilbo. 7. september 2011.
  161. ^ «N.Korea Boosting Cyber Warfare Capabilities». The Chosun Ilbo. 5. november 2013.
  162. ^ «Satellite in Alleged NK Jamming Attack». Daily NK. 15. november 2012.
  163. ^ «Defense». Federation of American Scientists.
  164. ^ Country Study 2009, s. 272.
  165. ^ «Report on Implementation of 2009 Budget and 2010 Budget». Korean Central News Agency. 9. april 2010.
  166. ^ Zeller Jr., Tom (23. oktober 2006): «The Internet Black Hole That Is North Korea». The New York Times.
  167. ^ Powell, Bill (14. august 2007): «North Korea». Time. Arkivert fra originalen den 24. mai 2009.
  168. ^ «Local factories in North Korea», Intervju med reporter, Joon Ang Ilbo, tatt fra avisen Tong-il Hankuk, 14. mars 2002
  169. ^ Kihl, Y. W. (1985): «North Korea in 1984: ‘The Hermit Kingdom’ Turns Outward!». Asian Survey 25 (1): 65–79. doi:10.1525/as.1985.25.1.01p0229r. JSTOR 2644057
  170. ^ North Korean Economy Watch, Blog Archive: Scott Snyder on Rason. Nkeconwatch.com. 5. april 2010.
  171. ^ North Korean Economy Watch, Blog Archive, «Bridge on China-North Korea border being renovated». Nkeconwatch.com. 13. april 2010.
  172. ^ «Russia inks deal connecting Rajin to Trans-Siberian Railroad». Nkeconwatch.com. 12. august 2008. Arkivert fra originalen den 12. mars 2010
  173. ^ «Human Development Report 1998». United Nations Development Programme. 1998.
  174. ^ «Welcome to North Korea. Rule No. 1: Obey all rules», Steve Knipp, Contributor to The Christian Science Monitor. 2. desember 2004.
  175. ^ «NK is no Stalinist country». The Korea Times. 9. oktober 2011.
  176. ^ Lankov, Andrei (23. september 2011): «It's not all doom and gloom in Pyongyang». Asia Times. Arkivert fra originalen den 24. september 2011
  177. ^ Ryu, Yi-geun; Rakove, Daniel (30. mai 2007): «[Feature In reclusive North, signs of economic liberalization»]. The Hankyoreh (The Hankyoreh Media Company).
  178. ^ Jangmadang Will Prevent "Second Food Crisis" from Developing, DailyNK, 26. oktober 2007
  179. ^ «2008 Top Items in the Jangmadang», The DailyNK, 1. januar 2009
  180. ^ Kim Jong Eun's Long-lasting Pain in the Neck, TheDailyNK, 30. november 2010
  181. ^ Country Profile 2007.
  182. ^ «DPRK—Only Tax-free Country»
  183. ^ «The Taean Work System». Lcweb2.loc.gov.
  184. ^ Stab (29. mai 2012): «Overview of Needs and Assistance in DPRK 2012» (PDF), Forente nasjoner
  185. ^ Hwan, Park Yung (9. juli 2012): «Gross Domestic Product Estimates for North Korea for 2011» (PDF), The Bank of Korea
  186. ^ «NK's Economy Records 1st Growth in 3 Years». Koreatimes.co.kr. 28. juni 2009.
  187. ^ «In limited N.Korean market, furor for S.Korean products», The Hankyoreh, 6. januar 2011
  188. ^ «UN: North Korea's policies cause the nation's food shortages». Pajamas Media. 23. oktober 2009
  189. ^ a b «Major Food and Agricultural Commodities and Producers – Countries by commodity». UN FAO Statistics Division. 2005.
  190. ^ French, Howard W. (25. september 2002): «North Korea to Let Capitalism Loose in Investment Zone». The New York Times.
  191. ^ Nam, Sung-wook (26. okotber 2006): «China's N.K. policy unlikely to change». The Korea Herald.
  192. ^ Lee, Sunny (14. mars 2007): «US cartoons 'made in North Korea'». Asia Times Online.
  193. ^ «Fourth round of Six-Party Talks». CanKor, on Korean Peace and Security. 27. september 2005. Arkivert fra originalen den 29. september 2007.
  194. ^ Youkyung Lee (27. desember 2011): «NKorea's China trade jumps in 2011». Bigstory.ap.org.
  195. ^ Foster-Carter, Aidan (20. februar 2014): «South Korea has lost the North to China». Financial Times.
  196. ^ «NK Showing Increased Interest in Foreign Trade». The Korea Times. 20. november 2007.
  197. ^ Abt, Felix (September 2009): North Korea – A demanding business environment / Practical advice on investing and doing business, German Asia-Pacific Business Association, Hamburg
  198. ^ Fifield, Anna (18. august 2005): «Graduates prove N Korea is now open for business». Asia-Pacific
  199. ^ «Exclusive: Nosotek website hacked», North Korea Tech. 11. februar 2013.
  200. ^ «Kogas says gas pipe from Russia via N. Korea to cost $2.5 bil», Natural Gas | Platts News Article & Story. 22. februar 1999
  201. ^ «North Korea to get $100 million annually for Russian gas transit». RIA Novosti. 17. november 2011.
  202. ^ «Nord-Korea Turisme - FAQ», KTG, DPRK Tours & Information
  203. ^ Bore, Bjørn K. (3. august 2005): «Pakketur til ondskapens akse», Dagbladet magasin
  204. ^ Anderson, Chris (15 Januar 2010): «Visit anytime! North Korea lifts restrictions on U.S. tourists». CNNGo.com.
  205. ^ «S Korea hopes DPRK to begin dialogue over S Korean tourist shot dead». Chinaview.cn. 10. juli 2009. Arkivert fra originalen den 9. januar 2010
  206. ^ «The Chosun Ilbo (English Edition): Daily News from Korea – N.Korea Seizes S.Korean Property in Mt. Kumgang». English.chosun.com. 9. april 2010
  207. ^ a b Eklo, Nora: «Tortur, voldtekt og henrettelser: ny rapport fra FN angående Nord-Korea», Ungdomspanelet, FN-sambandet.
  208. ^ Mon, Su Thet (17. februar 2014): «FN: – Forbrytelsene i Nord-Korea er slående like nazistenes grusomheter», NRK
  209. ^ Walker, Peter (17. februar 2014): Torture, executions, rapes: the UN's dossier on North Korea's state abuses, The Guardian
  210. ^ «Nord-Korea avviser FN-rapport om menneskerettighetsbrudd», Klassekampen 22 februar 2014
  211. ^ North Korea’s Largest Concentration Camps on Google Earth, One Free Korea
  212. ^ Harden, Blaine (16. oktober 2011): Kim Jong-Ils slaver vitner om Nord-Koreas arbeidsleire, Aftenposten
  213. ^ «North Korea – Education Overview», Library of Congress.
  214. ^ «Political Life Launched by Chosun Children's Union». Daily NK.
  215. ^ «Educational themes and methods». Lcweb2.loc.gov.
  216. ^ «Primary and Secondary education». Lcweb2.loc.gov.
  217. ^ Radio Free Asia: «Korean gulag escapee speaks out», 30. november 2008
  218. ^ «North Korea – Higher education». Lcweb2.loc.gov.
  219. ^ Kim Chaek University of Technology | Facilities. NTI.
  220. ^ «North Korea Public Health», Country Studies
  221. ^ «NKorea launches telemedicine network with WHO help». The Seattle Times. 27. april 2010.
  222. ^ «N Korea healthcare 'near collapse'». BBC News. 20. november 2001.
  223. ^ «Life Inside North Korea». U.S. Department of State. Arkivert fra originalen den 11. juli 2008.
  224. ^ «Country Comparison : Life expectancy at birth». The World Factbook. CIA. 2009.
  225. ^ «Aid agencies row over North Korea health care system». BBC News. 10. juli 2010.
  226. ^ Trøite, Jenny Kanestrøm (15. juli 2010): «Nord-Koreas helsesystem forfaller», NRK
  227. ^ Federal Research Division of the US Library of Congress (2007): «North Korea – Agriculture». Country Studies.
  228. ^ a b Lee, May (19. august 1998): «Famine may have killed 2 million in North Korea». CNN. Arkivert fra originalen den 9. februar 2007.
  229. ^ Manyin, Mark E. & Nikitin, Mary Beth (26. april 2012): «Foreign Assistance to North Korea» (PDF), Congressional Research Service Report for Congress. fas.org
  230. ^ Solomon, Jay (20. mai 2005): «US Has Put Food Aid for North Korea on Hold». Wall Street Journal. Arkivert fra originalen den 16. februar 2007
  231. ^ «Report on U.S. Humanitarian assistance to North Koreans» (PDF). United States House Committee on Foreign Affairs. 15 April 2006. Arkivert fra originalen (PDF) den 9. mars 2007
  232. ^ «Asia-Pacific : North Korea». Amnesty International. 2007. Arkivert fra originalen den 29. mai 2007
  233. ^ a b Williams, Rob (28. januar 2013): «North Korean cannibalism fears amid claims starving people forced to desperate measures – Asia – World». London: The Independent.
  234. ^ «Korea, Democratic People's Republic (DPRK)», United Nations World Food Programme – Fighting Hunger Worldwide. WFP.
  235. ^ Annual Press Freedom Index
  236. ^ «Press Freedom Index 2013». Reporters Without Borders.
  237. ^ «Meagre media for North Korea», BBC, 10. oktober 2006.
  238. ^ Harlan, Chico (4. mai. 2013): «Tusener står bak propagandaen i Nord-Korea», Aftenposten
  239. ^ Pervis, Larinda B. (2007): North Korea Issues: Nuclear Posturing, Saber Rattling, and International Mischief. Nova Science Publishers. ISBN 978-1-60021-655-8. s. 22
  240. ^ Liston-Smith, Ian (10. okotber 2006): «Meagre media for North Koreans». BBC News.
  241. ^ Calderone, Michael (16. januar 2012): «Associated Press North Korea Bureau Opens As First All-Format News Office In Pyongyang». The Huffington Post.
  242. ^ a b Kretchun, Nat; Kim, Jane (10. mai 2012): «A Quiet Opening: North Koreans in a Changing Media Environment» (PDF). InterMedia. Sitat: «The primary focus of the study was on the ability of North Koreans to access outside information from foreign sources through a variety of media, communication technologies and personal sources. The relationship between information exposure on North Koreans’ perceptions of the outside world and their own country was also analyzed.»
  243. ^ «Spread of portable EVD players fueling ‘Korean wave’ in N. Korea». The Korea Observer. 22. oktober 2013.
  244. ^ North Korea: 80 executed for ‘watching illegal television programmes’ The Times, 13. november 2013, tilgang krever abonnement utover ingress.
  245. ^ «Video: North Korea video shows US city under attack». London: Telegraph. 5. februar 2013.
  246. ^ «Nord-Korea», Globalis.no
  247. ^ Chun, Susan (27. februar 2008): «Radio gives hope to North and South Koreans», CNN
  248. ^ Bakken, Laila Ø. (10. januar 2013): Google ber Nord-Korea åpne seg, NRK
  249. ^ Fairbank, John K.; Reischauer, Edwin O. & Craig, Albert M. (1978): East Asia: Tradition & Transformation. Houghton Mifflin Company, Boston. ISBN 0-395-25812-X.
  250. ^ «North Korea – Contemporary Cultural Expression», Country Studies.
  251. ^ «Q&A with Anna Broinowski (Aim High in Creation!)». Melbourne International Film Festival. Juli 2013.
  252. ^ Cumings, Bruce G. (1994): «The Rise of Korean Nationalism and Communism». A Country Study: North Korea. Library of Congress. Call number DS932 .N662 1994.
  253. ^ Leonid Petrov (3. februar 2011): «Pyongyang’s Idealistic Art Impresses the Realist-minded Moscow». NK News
  254. ^ UNESCO (2005): Preservation of the Koguryo Kingdom Tombs (PDF)
  255. ^ «Americans in Pyongyang Perform». CNN. Arkivert fra originalen den 27. februar 2008.
  256. ^ «Musical diplomacy as New York Phil plays Pyongyang». Reuters. 26 februar 2008.
  257. ^ «Casting Crowns Performs in North Korea». CMSpin.
  258. ^ «2010 Men's World Ranking». International Ice Hockey Federation.
  259. ^ «2010 Women's World Ranking». International Ice Hockey Federation.
  260. ^ «Rodman returns to North Korea amid political unrest». Fox News. 19. desember 2013.
  261. ^ Smith, Oliver (22. juli 2013): «North Korea's Arirang Festival begins». The Telegraph (London).
  262. ^ Rutherford, Peter; Ransom, Ian (4. oktober 2013): «North Korea rewards athletes with luxury apartments». Reuters.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]