Goguryeo–Tang-krigen

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Goguryeo–Tang-krigen
Dato 645—668
Sted Liaodonghalvøya, Koreahalvøya, Bohaihavet og Gulehavet
Resultat
Baekjes (660) og Goguryeos (668) fall.
Parter
Tang-dynastiet
Silla
Goguryeo
Baekje
Yamato Wa
Moheer
Kommandanter
Tang:

Keiser Taizong
Li Shiji
Zhangsun Wuji
Xue Rengui
Keiser Gaozong
Su Dingfang
Silla:
Kong Muyeol
Kong Munmu

Kim Yu-sin
Goguryeo:

Yeon Gaesomun
Yang Manchun
Kong Bojang
Yeon Namgeon
Yeon Namsaeng

Yeon Namsan
Styrker
ca. 100 000 soldater(1. krig)

ca. 300 000 soldater (2. krig)

ca. 150 000 soldater (3. krig)
ca. 150 000 soldater (1. krig) ca. 200 000 soldater (2. og 3. krig)
Tap
ukjent ukjent

Goguryeo–Tang-krigen (koreansk: hangul: 고구려-당 전쟁, hanja: 高句丽唐战争, revidert romanisering: Goguryeo-Dang Jeonjaeng; kinesisk: moderne hanzi: 唐与高句丽的战争, hanyu pinyin: Táng yǔ Gāojùlì de Zhànzhēng) var en militær konflikt mellom det koreanske kongedømmet Goguryeo og det kinesiske Tang-dynastiet som varte fra 645 til 668. Under krigens gang tok de to stridende nye allierte. Goguryeos alliansepartner Baekje falt først, deretter Goguryeo for en kombinert hær fra Tang og det koreanske kongedømmet Silla.

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

I 627 overtok Li Shimin (keiser Taizong) tangtrona etter et kupp 2. juli 626 der han drepte sine to brødre, Li Jiancheng og Li Yuanji, samt tvang sin far, Li Yuan, keiser Gaozu, til å abdisere. Like etter bestemte han seg for å erobre det koreanske kongedømmet Goguryeo. Kongedømmet Silla hadde henvendt seg flere ganger til tanghoffet for å få militær assistanse mot Goguryeo, som nå tanghoffet igjen begynte å vurdere ettersom en nå hadde overvunnet göktürkene i 628.[1] Men Silla hadde fått en ny fiende etter å ha blitt angrepet av en allianse bestående av sitt nabokongedømmet vest på den sørlige delen av Koreahalvøya, Baekje i allianse med Goguryeo i 642 og 643, sistnevnte angrep kom for å blokkere den diplomatiske ruta mellom Silla og Tang-Kina.[1] Kong Uija hadde blitt baekjekonge like før angrepene i 641,[2] mens Goguryeo i 642 hadde fått en militærdiktator, Yeon Gaesomun som ny leder. Han hadde drept over 180 medlemmer av aristokratiet og på den måten fått tilgang til kongetrona.[2] De to nyetablerte statslederne forberedte seg på krig og hadde etablert en gjensidig allianse med tanke på den kommende krigen mot Tang og Silla.[2]

Krigens gang[rediger | rediger kilde]

Keiser Taizongs felttog (645–648)[rediger | rediger kilde]

Keiser Taizongs felttog.

Keiser Taizongs la ut med en 170 000 soldaters stor hær i 645 mot Goguryeo.[3] Goguryeo sendte på sin side 100 000 soldater for å forsvare festningene i Lyodong og Ansi,[3] som legge lå nær Liaoelva.[4] Tanghæren vant de fleste av slagene mot koreanske styrker i åpent landskap. Utenfor Ansifestningen mobiliserte Go Yeonsu og Go Hyezin 150 000 soldater, men det hjalp ikke. Etter at keiser Taizong sammen med general Li Shiji hadde bestemt seg for å sende 15 000 soldater og Zhangsun Wuji med 11 000 soldater som skulle komme bakfra, ble Goguryeogeneralene forvirret og tapte. Goguryeos tap ble på 20 000 drepte mens 36 000 ble tatt til fange. Lyodong falt til Tangss styrker.[3] Men tanghæren klarte ikke å erobre Ansi, som ble forsvart av styrkene til Yang Manchun.[3][1] I midten av september kom vinteren og forholdene for den kinesiske hæren ble forverret. Slagmarka var også langt unna regjeringen i Chang'an, noe som tvang keiser Taizong til å trekke seg tilbake fra Goguryeo.[3]

Keiser Gaozongs felttog[rediger | rediger kilde]

Etter keiser Taizongs død i 649 ble erobringen av Goguryeo og det personlige fiendskapet mot Yeon Gaesomun en besettelse for keiserens etterfølger, keiser Gaozong. Under Gaozong etablerte Tang en allianse med kongedømmet Silla.[5] Da Goguryeo og Baekje angrep Silla fra nord og vest, sendte dronning Seondeok en diplomat til Tang med en desperat forespørsel om militær assistanse.[5] I 650 mottok keiser Gaozong et dikt, skrevet av dronning Seondeok, personlig overlevert av prins Kim Chunchu (som senere ble kong Muyeol av Silla).[1] I 653 allierte Baekje seg med japanske Yamato (Wa).[6] Selv om Baekje var alliert med Goguryeo, delte Hanelvas elvedal de to statene og var et hinder for å kunne komme hverandre til unnsetning ved en krig.[6] Kong Muyeol ble sillakonge i 654.[7] Mellom 655 og 659 ble Sillas grenser stadig gjenstand for militære treffninger utløst av angrep fra Baekje og Goguryeo. Silla bad derfor om Tangs assistanse.[8] Keiser Gaozong sendte i 658 en arme for å angripe Goguryeo.[9] Han invaderte Goguryeo flere ganger, men Yeon Gaesomun slo tilbake alle angrep. Så lenge Yeon Gaesomun var i live ville ikke Tang-dynastiet lykkes i sine angrep mot Goguryeo.[10]

Baekjes fall[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Slaget ved Hwangsanbeol

I 660 hadde Tang og Silla bestemt seg for en ny strategi, og vendte nå oppmerksomheten mot Goguryeo allierte, Baekje.[11][9] Keiser Gaozong sendte en hær på 130 000 soldater mot Baekje for å assistere Silla.[5] Under dette felttoget ledet admiral Su Dingfang Tangs flåte og den satte kurs mot mot Baekje[1] over Gulehavet,[5] mot Geumelva,[1][11] og gikk i land med hæren langs Baekjes vestlige kyst.[5] Deretter gikk 130 000 soldater mot hovedstaden Sabi.[8]

Kronprins Kim Beopmin, general Kim Yu-sin, general Kim Pumil og general Kim Heumsun ble satt til å kommandere den 50 000 soldater store Sillahæren, og gikk mot vest og til det som skulle bli slaget ved Hwangsanbeol.[8] Sillastyrkene kom fra øst,[5] og gikk gjennom Sobaekfjellene.[1] General Kim ledet hæren gjennom Tanhyonpasset til Hwangsansletta.[11] General Gyebaek kunne bare mobilisere 5 000 soldater mot angriperne.[8] Til å begynne med hadde han suksess mot Silla, men Sillas hær var ti ganger større enn hans. På Hwangsansletta slo ble soldatene fra Baekje under ledelse av Gyebaek utryddet.[1]

I 660 falt Baekjehovedstaden Sabi til soldater fra Tang og Silla.[11][12] Rundt 10 000 soldater ble drept under beleiringen.[12] Baekje ble erobret 18. juli 660,[5] etter at kong Uija av Baekje overgav seg ved Ungjin.[1] Tanghæren tok med seg kongen, kronprinsen, 93 offiserer og 20 000 soldater som fanger.[12] Kongen og kronprinsen ble sendt til sørkina i eksil.[5] Tang annekterte Baekje og etablerte fem militære avdelinger for å kontrollere regionen , noe Silla motvillig aksepterte.[13]

Som en siste mulighet ledet general Gwisil Boksin motstanden mot Tangs okkupasjon av Baekje.[14] Han bad om militær assistanse fra sine japanske allierte.[14] I 661 forbredte keiserinne Kogyoku og prins Naka no Ōe seg til kamp og sendte prins Buyeo Pung av Baekje, som hadde vært utplassert i det japanske hoffet som bekreftelse på alliansen med Baekje de siste 30 åra.[14] I 662 ble soldatene sendt ut for å assistere general Gwisil Boksin.[14] Året senere ble 27 000 soldater sendt i tillegg.[14] Tangflåten, som bestod av 170 skip satte kurs mot Chuyu og omringet byen ved Baekgangelva.[15] Da yamatoflåten ble ødelagt av Tangflåten.[15] I 663 ble restene av Baekjes motstandsbevegelse med sine japanske allierte slått av Tang- og Sillasoldater i slaget ved Baekgang.[16] Under kampene ble general Echi no Takutsu drept.[15] Prins Buyeo Pung og andre flyktet til Goguryeo.[15]

Goguryeos fall[rediger | rediger kilde]

Etter at Baekje ble erobret i 660 vendte Tang og Silla blikket nordover mot Goguryeo.[11] I 661 startet felttoget nordover.[17] Tanghæren bestod nå av 350 000 soldater,[18] Silla ble bedt om forsyninger til soldatene under felttoget, men ikke soldater.[18] I 662 ble general Pang Xiaotai (龐孝泰) og hans sønner drept i kamper ved Sasuelva (蛇水). Tang beleiret Pyongyang, hovedstaden i Goguryeo i flere måneder til en i februar 662 måtte trekke seg tilbake på grunn av den harde vinteren.[17] I 666 døde Goguryeos diktator Yeon Gaesomun og en intern maktkamp fulgte mellom hans sønner.[18] Dette åpnet veien for en ny invasjon fra Tang og Silla. I 668 invaderte tanghæren Goguryeo og beleiret på ny Pyongyang.[17] Like etter fikk de selskap av Sillahæren.[17] Senere samme år erobret styrkene Pyongyang og dette førte til Goguryeos fall.[1][18][11] Det ble tatt over 200 000 fanger, som ble sendt til Chang'an i Kina.[19]

Etterspill[rediger | rediger kilde]

I 669 etablerte Tang generalprotektoratet for å passivisere øst for å kontrollere de erobrede områdene.[18] Et underkontor lå i Baekje.[18] Store deler av Koreahalvøya var okkupert av tanghæren i nesten ti år.[17] Etter krigen forsøkte Tang nå også å få en dominanse over Silla.[20] Resultatet ble Silla–Tang-krigen.[21][20] Tangs okkupasjon av Koreahalvøya viste seg å være en vanskelig operasjon på grunn av manglende forsyninger, noe Silla tidligere hadde bidratt med.[22] Dessuten var keiser Gaozong gammel, og keiserinne Wu hadde em mer pasifistisk holdning. Tang hadde behov for forsyningene sine andre steder.[21] Silla hadde nå fordelen, og måtte bruke den for med makt å hindre kinesisk kontroll over hele halvøya.[21]

Kong Munmu samlet Sillahæren som nå inkluderte soldater fra de tidligere kongedømmene Goguryeo og Baekje.[23] Silla drev tanghæren ut av Baekje i 671.[22] De kjempet også mot Tangstyrker i elvedalen rundt Hanelva og drev dem ut av området sør for Taedongelva i 676.[22] Silla klarte å erobre Baekjes gamle hovedstad og tvang tanghæren videre nordover mot Pyongyang.[24] Tanag flyttet generalprotektoratet til Liaodong i 676,[21] etter at Silla fikk full kontroll over området sør for Pyongyang, som Taedongelva renner gjennom.[24] Selv om Tang tapte kontrollen i det tidligere Baekje, klarte ikke Silla å erobre de tidligere goguryeoområdene nordover.[20] I 676 ble Koreahalvøya forent under «Det forente Silla».[22] Tang kontrollerte Liaodonghalvøya.[23] Kamper mellom SiIlla og Tang fortsatte fram til tidlig på 700-tallet.[23]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b c d e f g h i j Seth 2010, 44.
  2. ^ a b c Farris 1985, 8.
  3. ^ a b c d e Lee 1997, 16.
  4. ^ Lee 1997, 13.
  5. ^ a b c d e f g h Lee 1997, 17
  6. ^ a b Kim 2005, 37.
  7. ^ Kim 2005, 37–38.
  8. ^ a b c d Kim 2005, 38.
  9. ^ a b Ebrey, Walthall & Palais 2006, 106.
  10. ^ Discovered of Goguryeo (고구려의 발견), p. 486, skrevet av den sørkoreanske historiker Kim Yong-man.
  11. ^ a b c d e f Yu 2012, 31.
  12. ^ a b c Kim 2005, 39
  13. ^ Ebrey, Walthall & Palais 2006, 106–107.
  14. ^ a b c d e Farris 1985, 10.
  15. ^ a b c d Farris 1985, 11.
  16. ^ Ota 2012, 302.
  17. ^ a b c d e Lee 1997, 18.
  18. ^ a b c d e f Kim 2005, 40.
  19. ^ Lewis 2009, 154.
  20. ^ a b c Fuqua 2007, 40.
  21. ^ a b c d Kim 2005, 41
  22. ^ a b c d Seth 2010, 45.
  23. ^ a b c Ebrey, Walthall & Palais 2006, 107.
  24. ^ a b West 2009, 415.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Ebrey, Patricia Buckley; Walthall, Anne; Palais, James B. (2006). East Asia: A cultural, social, and political history. Boston: Houghton Mifflin. ISBN 9780618133840. 
  • Farris, William Wayne (1985). Population, disease, and land in early Japan, 645-900. Cambridge: Harvard University Press. ISBN 9780674690059. 
  • Fuqua, Jacques L. (2007). Nuclear endgame: The need for engagement with North Korea. Westport: Praeger Security International. ISBN 9780275990749. 
  • Kim, Djun Kil (2005). The history of Korea (1st utgave). Westport: Greenwood Press. ISBN 9780313038532. 
  • Lee, Kenneth B. (1997). Korea and East Asia: The story of a phoenix. Westport: Praeger. ISBN 9780275958237. 
  • Lewis, Mark Edward (2009). China's cosmopolitan empire: The Tang dynasty. Cambridge: Harvard University Press. ISBN 9780674033061. 
  • Ota, Fumio (2012). «The Japanese way of war». The Oxford handbook on war. Corby: Oxford University Press. ISBN 9780199562930. 
  • Seth, Michael J. (2010). A history of Korea: From antiquity to the present. Lanham: Rowman & Littlefield. ISBN 9780742567177. 
  • West, Barbara A. (2009). Encyclopedia of the peoples of Asia and Oceania. New York: Facts On File. ISBN 9781438119137. 
  • Yu, Chai-Shin (2012). The new history of Korean civilization. Bloomington: iUniverse. ISBN 9781462055593. 

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]