Norwegian Mobile Army Surgical Hospital

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
(Omdirigert fra NORMASH)
Gå til: navigasjon, søk
En norsk sykepleier, kaptein Petra Drabløs, pleier en canadisk soldat, visekorporal M.R. Stevens fra North Bay i Ontario
Sjefkirurg ved NORMASH og legesjef i Forsvarets sanitet, oberstløytnant Bernhard Paus, der hvor Koreakrigen startet

Norwegian Mobile Army Surgical Hospital (forkortet NORMASH) var det norske feltsykehuset i Korea som fra 1951 til 1954 var en del av FN-kommandoens engasjement under Koreakrigen. Det norske feltsykehuset lå operasjonsmessig under USAs åttende armé. I alt 623 nordmenn tjenestegjorde i NORMASH.

Historie[rediger | rediger kilde]

Den 29. desember 1950 fikk Norges Røde Kors forespørsel fra det norske Utenriksdepartementet om å sende et hospital for å bistå de stridende styrker i Korea.[1] I løpet av de første dagene på nyåret 1951, skisserte man et opplegg med et feltsykehus etter modell av det amerikanske Mobile Army Surgical Hospital (MASH) med 60 senger og en bemanning på 83. Sykehuset var tenkt administrert av Norges Røde Kors. Stortinget godkjente opplegget for et norsk feltsykehus 2. mars 1951.

Den 16. mai 1951 forlot de første mannskapene Norge. Neste gruppe fulgte 23. mai. Reisen tok tid og gikk fra Stavanger via München, Nice, Napoli, Beirut, Kairo, Karachi, Calcutta, Bangkok, Hongkong til Tokyo. Herfra til Seoul med militærfly.

Ved Uijongbu og Tongduchon

Feltsykehuset ble første gang opprettet ved Uijongbu et par mil nord for Seoul, 8-16 km fra frontlinjen. Det bestod av såkalte «Nissenhytter» på ca. 140 m² samt telt. Operasjonteltet hadde 4 operasjonsbord. I løpet av de første 40 dagene ble 1 048 pasienter mottatt. Av disse var 23 sivile.

Feltsykehuset fikk sin neste lokalisering ved Dongducheon. I perioder med heftige kamper ble sårede fløyet inn døgnet rundt, opptil 3-400 på en natt. Alle nasjoner var representert, også fienden.

Ny oppsetningsplan og militær status

Høsten 1951 ble det utarbeidet en ny oppsetningsplan som forutsatte at personalet ble økt fra 80 til 105.[2] Den 26. oktober 1951 ble det vedtatt å forlenge det norske engasjementet i Korea. Sykehuset fikk nå regulær militær status. De norske mannskapene gikk inn som en ordinær FN-feltenhet og byttet Røde Kors-uniformene med vanlige amerikanske uniformer og distinksjoner. Det norske feltsykehuset ble flyttet siste gang 4-5 km nordover i juni 1952.

Totalt tjenestegjorde 623 norske kvinner og menn ved sykehuset fordelt på i alt sju kontingenter.[3] I tillegg kom en rekke sivilt ansatte sørkoreanere.

Pasienter

NORMASH mottok totalt 90 000 pasienter til undersøkelse og behandling. 4 317 ble utskrevet som friske. 10 268 ble overført til andre sykehus. 150 døde på sykehuset. Enheten gjennomførte i gjennomsnitt åtte operasjoner per dag.

Tap[rediger | rediger kilde]

To nordmenn ble drept i forbindelse med NORMASH-innsatsen under Koreakrigen. En sjåfør, Arne Christiansen, ble drept i en skyteulykke i 1952 og en kvinnelig laborant, Brita Reisæter, døde etter en trafikkulykke i tjeneste i 1954.[4]

Medalje og minnesmerke[rediger | rediger kilde]

Båndstripe for Den norske Koreamedalje

Tjenestegjørende i NORMASH ble tildelt Den norske Koreamedalje, spesielt innstiftet for oppdraget.

Sørkoreanere, som var sivilt ansatt ved feltsykehuset, fikk i 1972 sørget for at det ble reist et minnesmerke for NORMASH. I dag står dette utenfor fredsmuseet i Dongducheon, nord for Seoul.

Kjente personer tilknyttet NORMASH[rediger | rediger kilde]

Se også[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Lorentz Ulrik Pedersen: Norge i Korea. Norsk innsats under Koreakrigen og senere, Oslo: Huitfeldt i samarbeid med Norsk-koreansk forum, 1991, s. 34.
  2. ^ Pedersen: Norge i Korea, s. 71ff.
  3. ^ Ole J. Malm (red.): Forsvarets sanitet. 50 år under felles ledelse, Oslo: Forsvarets overkommando, 1991, s. 78.
  4. ^ Pedersen, Norge i Korea, s. 155. En tredje nordmann, Reidar Georg Tveit, døde også i tjeneste for FN i Korea. Han seilte på handelsskipet «Belocean», som gikk i fart for FN, ble syk og døde 23. august 1951. Se Pedersen Norge i Korea, s. 31.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]