Eugenio Scalfari

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Eugenio Scalfari
Eugenio Scalfari, 2011
Født6. april 1924 (100 år)
Civitavecchia
Død14. juli 2022[1]Rediger på Wikidata (98 år)
Roma[2]
BeskjeftigelseJournalist, forfatter, og politiker
Embete
  • Medlem av Deputertkammeret (5th Legislature of Italy, 1968–1972) Rediger på Wikidata
Utdannet vedUniversitetet i Genova
La Sapienza
PartiPartito Socialista Italiano (19681976)
Partito Nazionale Fascista (19421943)
Partito Liberale Italiano (19461956)
Partito Radicale (19561968)
NasjonalitetItalias flagg Italia
MorsmålItaliensk
SpråkItaliensk
UtmerkelserOffiser av Æreslegionen
Premio Ischia Internazionale di Giornalismo (1996)
Storkors av Republikken Italias fortjenstorden
Italiques award (2013)

Eugenio Scalfari (født 6. april 1924 i Civitavecchia nær Roma, død 14. juli 2022 i Roma) var en italiensk forfatter, journalist og politiker. Han var redaktør av nyhetsmagasinet L'espresso (1963–1968), parlamentsmedlem i Italias deputertkammer (1968–1972), og en av grunnleggerne av dagsavisen La Repubblica og dets redaktør fra 1976 til 1996. Fra 1996 var han spaltist i samme avis. Fra 1968 til 1972 representerte han Partito Socialista Italiano i det italienske parlament.

Liv og virke[rediger | rediger kilde]

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Eugenio Scalfari begynte på sine videregående studier ved Liceo Mamiani i Roma, men fortsatte i Sanremo (dit familien, som var av kalabriske røtter, hadde flyttet for en tid) der han fullførte ved skolen G.D. Cassini. Der ble han kjent med den jevnaldrende senere forfatter Italo Calvino.

Til å begynne med var han, som mange italiener på den tid, en engasjert fascist. Han beskrev seg selv senere som «ung, lykkelig og fascist».[3] Senere tok hans politiske utvikling nye retninger; i alt skulle han være medlem av fire politiske partier, det ene etter det andre.

Karriere[rediger | rediger kilde]

Med utdannelse i jus og med en interesse for journalistikk og politikk, arbeidet Scalfari for etterkrigsmagasinene Il Mondo og L'Europeo. I 1955 var han blant stifterne av det politiske partiet Partito Radicale, PR (Det radikale parti).[4]

Sammen med Arrigo Benedetti grunnla han i oktober 1955 en av de fremst nyhetsavisene i Italia, L'Espresso, med finansiering fra den progressive industralisten Adriano Olivetti, fabrikant av Olivetti skrivemaskiner.[5][6] Den erfarne Benedetti, som hadde ledet nyhetsmagasinet L'Europeo (1945–54), var den første sjefredaktør fram til 1963, da Scalfari overtok.[7]

I januar 1976 lanserte Gruppo Editoriale L'Espresso også den liberale avisen La Repubblica i fellesskap med Arnoldo Mondadori Editore. Scalfari ble sjefredaktør og virket i denne posisjonen fram til 1996.[7] Få hadde tro på at foretaket ville bli en suksess i det allerede overfylte italienske avismarkedet, men under Scalfaris dyktige ledelse fikk La Repubblica framgang i en slik grad at det rivaliserte det prestisjetunge Corriere della Sera i både omsetning og status.[4]

Scalfari forble aktiv i både La Repubblica og L'Espresso. Han utga også en rekke bøker, blant annet l’Autunno della Repubblica («Republikkens høst») (1969) og romanen Il Labirinto («Labyrinten») (1998).[4]

Som journalist var han særlig aktiv i undersøkende journalistikk, avdekket illegale høyreekstreme aktiviteter og betydelige dekkhistorier hos myndighetene.[4] Sammen med Lino Jannuzzi avdekket han i mai 1967 et forsøk på statskupp i 1964 ved general Giovanni Di Lorenzo.[8][9]

Politiker: I 1968 ble Scalfari innvalgt til Italias deputertkammer (1968–1972) som uavhengig tilknyttet Italias sosialistparti (Partito Socialista Italiano, PSI) og overga da posisjonen som redaktør til Gianni Corbi.[10]

Etter 1972 vedvarte han som spaltist og nådde en betydelig berømmelse. Ette valget av pave Frans i 2013 ble han, da godt oppe i 80-årene innbudt til lange intervjuer med paven. Han tok ikke notater og publiserte dem etter hukommelsen. Disse intervjuene har på grunn av mange enkeltheter vakt stor oppsikt, både på grunn av innholdet og at han som åpen ateist hadde en slik tilgang til paven.[11] I 2013 fikk han slik en personlig og detaljert utlegning fra pave Frans om ateisme og tilgivelse.[12][13]

Bibliografi[rediger | rediger kilde]

  • Petrolio in gabbia, sammen med Ernesto Rossi og Leopoldo Piccardi, Bari, Casa editrice Giuseppe Laterza & figli, 1955.
  • I padroni della città, sammen med Leone Cattani og Angelo Conigliaro, Bari, Laterza, 1957.
  • Le baronie elettriche, sammen med Josiah Eccles, Ernesto Rossi og Leopoldo Piccardi, Bari, Laterza, 1960.
  • Rapporto sul neocapitalismo in Italia, Bari, Laterza, 1961.
  • Il potere economico in URSS, Bari, Laterza, 1962.
  • Storia segreta dell'industria elettrica, Bari, Laterza, 1963.
  • L'autunno della Repubblica. La mappa del potere in Italia, Milano, Etas Kompass, 1969.
  • Il caso Mattei. Un corsaro al servizio della repubblica, sammen med Francesco Rosi, Bologna, Cappelli, 1972.
  • Razza padrona|Razza padrona. Storia della borghesia di Stato, sammen med Giuseppe Turani, Milano, Feltrinelli, 1974.
  • Interviste ai potenti, Milano, Arnoldo Mondadori Editore, 1979.
  • Come andremo a incominciare?, sammen med Enzo Biagi, Milano, Rizzoli, 1981.
  • L'anno di Craxi ( o di Berlinguer ?), Milano, Mondadori, 1984
  • La sera andavamo in Via Veneto. Storia di un gruppo dal Mondo alla Repubblica, Milano, Arnoldo Mondadori Editore, 1986.
  • Incontro con Io, Milano, Rizzoli, 1994.
  • Alla ricerca della morale perduta, Milano, Rizzoli, 1995.
  • Il labirinto, Milano, Rizzoli, 1998.
  • Attualità dell'Illuminismo, a cura di, Roma-Bari, Laterza, 2001.
  • La ruga sulla fronte, Milano, Rizzoli, 2001.
  • Articoli, 5 voll., Roma, la Repubblica, 2004.
  • Dibattito sul laicismo, a cura di, Roma, La biblioteca di Repubblica, 2005.
  • L'uomo che non credeva in Dio, Torino, Giulio Einaudi Editore, 2008.
  • Per l'alto mare aperto, Torino, Einaudi, 2010.
  • Scuote l'anima mia Eros, Torino, Einaudi, 2011.
  • La passione dell'etica. Scritti 1963-2012, Mondadori, 2012. ISBN 978-88-04-61398-5
  • L'amore, la sfida, il destino, Milano, Einaudi, 2013. ISBN 978-88-06-21850-8
  • Racconto autobigrafico, Milano, Einaudi, 2014. ISBN 978-88-06-21642-9

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ www.corriere.it, besøkt 14. juli 2022[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ tg24.sky.it, besøkt 14. juli 2022[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ Lanna, Luciano (2011). Il fascista libertario. Sperling & Kupfer. 
  4. ^ a b c d Encyclopedia of contemporary Italian culture, CRC Press, 2000, s. 747
  5. ^ Encyclopedia of contemporary Italian culture, CRC Press, 2000, s. 290
  6. ^ Encyclopedia of Italian literary studies, CRC Press, 2007, s. 980
  7. ^ a b Historie Arkivert 24. november 2009 hos Wayback Machine., Gruppo Editoriale L'Espresso
  8. ^ Ikke til å forveksles med tysk journalist med samme navn, født 1959.
  9. ^ Cento, Anna Bull (2008): Italian Neofascism, The Strategy of Tension and the Politics of Nonreconciliation , ISBN 978-1-84545-335, s. 4
  10. ^ «Attivita' svolta nella C legislatura» Arkivert 4. mars 2016 hos Wayback Machine., Camera dei Deputati
  11. ^ La Repubblica, 8 May 2005
  12. ^ Papa Francesco scrive a Repubblica: "Dialogo aperto con i non credenti", La Repubblica, 11 September 2013. Retrieved 12 Sept 2013
  13. ^ Pope Francis tells atheists to abide by their own consciences, The Guardian, 12 Sept 2013. Retrieved 12 Sept 2013

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]