Eugène Ionesco

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Eugène Ionesco (egentlig Eugen Ionescu; født 26. november 1909, død 29. mars 1994) var en av de fremste dramatikerne innafor absurd teater. Han lagde stor humor av dagligdagse banaliteter og klarte samtidig å si noe om hvor lite mening et menneskeliv kan ha.

Biografi[rediger | rediger kilde]

Ionesco ble født i 1909 i Slatina i Romania, av en rumensk far og en fransk-rumensk[1] mor. Han vokste stort sett opp i Frankrike, men flytta tilbake til Romania med faren i 1925 etter at foreldrene ble skilt. Han studerte fransk litteratur og ble ferdig utdanna fransklærer.

I 1936 gifta Ionesco seg med Rodica Burileanu. Sammen fikk de ei datter som han skrev flere uvanlige barnefortellinger for. Familien flytta til Frankrike i 1938 for at Ionesco skulle avslutte en doktoravhandling. Han ble sittende fast i Marseille på grunn av krigen og flytta så til Paris for godt etter frigjøringa.

Ionesco skrev stykkene sine på fransk. Han ble medlem i Académie française i 1970. I 1983 ble han utnevnt til den tyske ordenen Pour le Mérite für Wissenschaften und Künste. Han fikk også en rekke priser og æresdoktorater.

Verk[rediger | rediger kilde]

Ionesco er best kjent for de tidlige småstykkene sine: Enaktere, som han sjøl kalte for anti-stykker som bruker overraskelser i språket til å vise tomskapen og det overfladiske i det småborgerlige livet. Personene hans, som er langt fra tradisjonelle naturalistiske portretter, snakker til hverandre, men de snakker aldri med hverandre. Det første stykket hans, La Cantatrice Chauve (Den skallede sangerinnen) fra 1948, var inspirert av ei lærebok i engelsk. Her møter vi skikkelser som alvorlig forteller hverandre selvfølgeligheter. En mann og ei dame har en lang samtale om hvem de er og hvor de bor og oppdager plutselig at de er gift med hverandre. Situasjonen oppleves som uvirkelig, men ikke nødvendigvis fordi Ionesco konstruerer en kunstig eller unaturlig tilstand. Ionescos grep ligger i fortettingen. Han utdyper de delene av dialogen som en naturalistisk dramatiker ville klipt vekk, og toner ned eller tar helt bort det som ville gitt en sammenhengende handling. Resultatet blir en forunderliggjøring og utlevering av menneskers merkverdige dagligliv.

Senere gikk Ionesco over til å skrive lengre teaterstykker med mer tradisjonell persontegning. I Rhinocéros (Neshornet, 1960) opplever hovedpersonen Bérenger at alle han møter, en etter en, blir forvandla til svære, brølende neshorn. Handlingen blir vanligvis tolka som et bilde på menneskelig flokkmentalitet og spesielt på framveksten av den fascistiske Jerngarden i Romania på trettitalet. Selv om handlingen her følger en mer normal dramatisk utvikling er Ionesco stadig ikke naturalist. Stykkene likner mer på allegorier eller gammaldagse moraliteter. Hovedpersonen Bérenger går igjen i flere av Ionescos stykker: En litt naiv og pregløs figur som både er forfatterens alter ego og et objekt det er lett for tilskuerne å identifisere seg med.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Ionesco, Marie-France, Portrait de l'écrivain dans le siècle: Eugène Ionesco, 1909-1994, Gallimard, Paris, 2004.