Cyrano de Bergerac

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Cyrano de Bergerac
Cyrano de Bergerac
Hercule-Savinien Cyrano de Bergerac
Født 6. mars 1619
Paris
Død 28. juli 1655 (36 år)
Sannois
Yrke Poet, dramatiker, soldat
Nasjonalitet Frankrike Frankrike
Språk Fransk
Periode Dikt, drama

Cyrano de Bergerac (6. mars 161928. juli 1655) var en fransk adelsmann, duellant, militær, men først og fremst dramatiker og poet. Han skrev vakre kjærlighetsdikt, men er mest kjent for sine kontroversielle, ofte samfunnskritiske og burleske skuespill, deriblant komedien Le Pédant joué (1645) og tragedien La Mort d'Agrippine (1653), samt romanene Histoire comique des états et empires de la lune (utgitt 1657) og Historie comique des États et Empires du Soleil (utgitt 1662) som inneholder fantasifulle reiseskildringer «fra månens og solens riker» som moderne science fiction har framhevet på som en del av sin litteraturhistorie.

Han var kjent som en dyktig soldat, besatt av «tapperhetens demon», og var hele livet en ivrig duellant, både med blanke våpen og skjellsord.[1] Samtidig var han en lærd rasjonalistisk forfatter som dyrket både filosofi og naturvitenskap. I ettertiden ble han idealisert og framstilt som romantisk-sentimental Don Quijote-figur som var uheldig i kjærlighet grunnet sin store nese. Spillefilmen Roxanne (1987) med Steve Martin er en moderne tilpasning av Edmond Rostands romantiske drama Cyrano de Bergerac fra 1897. Portretter av Bergerac antyder en stor nese, men ikke på langt nær så enorm som fiksjonen vil ha det til.

Liv og virke[rediger | rediger kilde]

Hans fulle navn var Hercule-Savinien Cyrano de Bergerac. Han var sønn av Abel de Cyrano, herre av Mauvières og Bergerac, og hans mor var Espérance Bellanger. Han fikk sin første utdannelse fra en landsens prest, og en medelev var hans venn og framtidige biograf Henri Lebret. Han dro deretter til Paris, og til fakultet de Dormans-Beauvais i hjertet av Latinerkvarteret. [2] Her hadde han som lærer Jean Grangier, som han senere latterliggjorde i sin komedie Le Pédant joué fra 1654. Da han var nitten år gikk han i vaktkorpset og tjenestegjorde i krigene i 1639 og 1640.[3]

Bergerac ble en del av løs gruppe av libertins («frisinnede ånder») rundt universalgeniet og filosofen Pierre Gassendi, en katolsk kannik som forsøkte å forsone epikurisk atomteori med kristendommen. Andre medlemmer av sirkelen var Charles Coypeau d'Assoucy, Tristan l'Hermite, Saint-Amant, Paul Scarron, og en ung skuespillerforfatter som gikk under navnet «Molière». Bergerac var også en kjenning av Théophile de Viau, en fransk poet og dramatiker. Saint-Amant og Scarron innførte i Frankrike den burleske travesti eller parodi, en særskilt poetisk sjanger skrevet i rimende verspar i åtte stavelser, fylt med ordspill og vågale hentydninger som behandlet mytologiske eller historiske emner på komisk vis framfor heroisk. Også d'Assoucy og Bergerac anvendte denne sjangeren.

En moderne forfatter, Ishbel Addyman,[4] skiller seg fra andre biografere og hevder at Bergerac ikke var en aristokrat fra Gascogne, men tvert imot en etterkommer fra en sardinisk fiskehandler; at navnet Bergerac kom fra en liten eiendom i nærheten av Paris hvor han ble født; og at han kan ha lidt av syfilis i tredje grad.[5] Hun hevder også at han antagelig var homofil og rundt 1640 kanskje ble elskeren til d'Assoucy, en musiker og poet, fram til rundt 1653 da de ble bitre rivaler.[5] Det fikk Bergerac til å sende d'Assoucy dødstrusler som tvang ham til å forlate Paris. Krangelen utviklet seg til en rekke satiriske tekster fra dem begge.[5] Om Bergerac var homofil eller ikke er vanskelig å bevise fra etterlatt skrifter.[6] Bergerac skrev Contre Soucidas (et anagram på sin fiendes navn) og Contre un ingrat («Mot en utakknemlig»), mens d'Assoucy slo tilbake med Le Combat de Cyrano de Bergerac avec le singe de Brioché, au bout du Pont-Neuf («Slaget til Cyrano de Bergerac med apen Brioché, ved slutten av Pont-Neuf»). Bergerac selv var en ivrig kranglefant og duellant, og han var rundhåndet med skjellsord i alle retninger. Det gikk blant annet ut over Scarron.[1]

Bergerac forlot militæret og vendte tilbake til Paris for å bli forfatter. Der skrev han tragedier framstilt på tradisjonelt vis.[3]

Statue med stor nese i byen Bergerac i Dordogne.

Modellen for figuren Roxane i Rostand komedie var Bergeracs kusine som bodde sammen med hans søster, Catherine de Bergerac, i nonneklosteret Korsets døtre. Som i komedien kjempet Bergerac i beleiringen av Arras (1640), et av slagene i Tredveårskrigen mellom franske og spanske styrker i Frankrike (men dette var ikke det berømt slag på samme sted, slaget ved Arras (1654) som ble utkjempet fjorten år senere). En av hans confrères, motstandere, i det førstnevnte slaget var baron Christian de Neuvillette, som giftet seg med Cyranos kusine. Imidlertid er handlingen i Rostands skuespill, Cyrano de Bergerac, som involverer Roxane og Christian helt og holdent fiktiv.

Cyrano de Bergeracs verker Histoire comique des États et Eempires de la Lune («En munter fortelling om statene og rikene på Månen») (utgitt posthumt, 1657) og Historie comique des États et Empires du Soleil («En munter fortelling om statene og rikene på Solen») (1662) er karakterisert som science fiction fra tidlig moderne tid. I den førstnevnte reiser Cyrano til månen ved hjelp av en rakett drevet av fyrverkeri og møter innbyggerne der. Månemenneskene har fire bein, musikalske stemmer, og skytevåpen. På spøkefullt vis kombinerer de fantasifulle oppfinnelser med fysiske og astronomiske iakttakelser og refleksjoner, og hvor han drøfter ulike emner som dyrenes språk og intelligens, sjelens udødelighet, og menneskenes samfunnsliv. Både Jonathan Swifts Gulliver, Voltaires Micromégas, og Ludvig Holberg Niels Klim har på ulikt vis tatt til seg og videreført Bergeracs framstillingsform.[7]

Hans samlede verker utkom i 1676 i to bind, lenge etter hans død. De består av en flere brev preget av drastisk humør; rekke dikt, blant annet et bitende mot kardinal Mazarin, Statsministeren kaputt; en prosakomedie, Le pédant joué («Pedanten som ble holdt for narr»), 1645, trykt 1654; og en tragedie, La mort d'Agrippine («Agrippinas død»), 1653. Sistnevnte utmerker seg med en meget heftig stil og fritenkerens mangel på fromhet. .[8] Også Corneille og Molière lånte ideer fra ham.[3]

Død og ettermæle[rediger | rediger kilde]

Portrett av den skrivende Bergerac fra 1600-tallet.

I slaget ved Arras fikk Bergerac et kraftig sverdhugg over halsen. Såret ble aldri helt leget, noe som ikke forhindret ham i å være en ivrig duellant. Hans død ble dog uten den storslagne glorie som legenden i ettertid utstyrte ham med; han ble hardt såret i 1654 av et trestykke som falt ned og traff ham i hodet.[1] Ulykken skal ha skjedd mens han var i ferd med å gå inn i huset til sin patron, Duc D'Arpajon.

Imidlertid har akademikeren og redaktøren av Bergeracs verker, Madeleine Alcover,[9] avdekket en samtidig tekst som åpenbart peker på et angrep på hertugens vogn hvor et medlem av hans husholdning ble skadet. Dette er et langt mer sannsynlig scenario for Cyrano de Bergeracs fatale ulykke. Det er dog fortsatt ikke avgjørende om hans død var et resultat av skaden eller av en ikke spesifisert sykdom.[10]

Han døde året etter den 28. juli 1655, 36 år gammel, i huset til sin fetter, Pierre De Cyrano, i Sannois, ikke langt fra Paris. Han ble gravlagt i kirke i denne byen.

Bergerac var en paradoksal figur og i sin levetid både elsket og hatet. Av den grunn er alle beskrivelser av ham og hans liv ikke fullstendig faktiske eller objektive. Den historiske Bergerac har særlig blitt overskygget av den fiktive Cyrano. En hovedkilde her er Theophile Gautiers berømte Les Grotesques (1844) som inneholdt ti pseudo-biografiske skisser over romantiske franske litterære personligheter, en av dem var Cyrano. Denne omtalen er fylt med opplagte feil og ble hovedkilden til Edmund Rostands komedie. Pålitelige bevis om Bergeracs liv er få, og den fremste kilden er en kort, men samtidig en flaterende biografi av hans venn Henri Lebret i hans innledning til Reisen til Månen i 1657, to år etter hans død.[11]

En asteroide, 3582 Cyrano, oppdaget av Paul Wild i 1986, er navngitt etter Cyrano de Bergerac

Den fiktive Cyrano[rediger | rediger kilde]

Den italienske operasangeren Pasquale Amato (1878–1942) som den stornesede og lyriske fektemesteren Cyrano i Edmond Rostands romantiske komedie Cyrano de Bergerac.

I 1897 utga den franske poeten Edmond Rostand et komisk skuespill, Cyrano de Bergerac, med handling fritt etter Bergeracs liv. Dette dramaet, som ble Rostands mest kjente verk, handler om Cyranos liv som storneset, hissig musketer og kavalér, og forelskelsen hans i den vakre Roxane. Hun velger imidlertid den unge, vakre kadetten og langt mindre artikulerte Christian de Neuvillette istedenfor Cyrano. Han forplikter seg likevel til å beile til henne gjennom sine berusende vakre kjærlighetserklæringer som han lar den mindre poetiske Christian formidle som sine egne.

Skuespillet Cyrano de Bergerac ble satt opp ved Det norske teatret i Halldis Moren Vesaas' oversettelse i 1993.

Skuespillet har blitt filmatisert flere ganger, blant annet i 1990 med Gérard Depardieu i tittelrollen. Den franske dialogen i denne versjonen ble oversatt i undertekstene av Anthony Burgessrim, således speilet dialogens form i det opprinnelige stykket. En kjent versjon på engelsk er en film fra 1950 med José Ferrer i tittelrollen, en framføring som han vant Oscar for. Den amerikanske komikeren Steve Martin skrev og spilte selv hovedrollen i en moderne gjenfortelling i filmen Roxanne (1987), noe som skaffet ham en pris fra den amerikanske forfatterforening i 1988.

Basert på Rostands komedie skrev William James Henderson en libretto for operaen Cyrano (1913) med musikk av Walter Damrosch. I 1936 komponerte Franco Alfano sin opera Cyrano de Bergerac til en libretto basert på skuespillet. Eino Tamberg komponerte ytterligere en opera kalt for Cyrano de Bergerac i 1974 og med en libretto av Jaan Kross, også basert på Rostands komedie.[12] David DiChiera skrev om skuespillet til enda en opera kalt Cyrano som har blitt satt opp i Michigan og Philadelphia i 2008.

The Adventures of Cyrano De Bergerac av Louis Gallet ble utgitt i 1900. Det er en storskrytende fortelling med eventyr og romantikk som utmerker seg ved at den har ingen likhet med Rostands komedie, annet enn den framstående likheten med figuren Bergerac. Geraldine McCaughrean, som er kjent for sine mange gjenfortellinger for barn av klassiske historier, omskrev skuespillet til en roman kalt Cyrano. David Bintley, direktør for Birmingham Royal Ballet, skrev en ballett på fortellingen i 2007.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b c Beyer, Edvard et al (1972): Verdens litteraturhistorie, bind 4 Klassisismen (skrevet av Hans Sørensen), Oslo, s.147
  2. ^ Chronologie, Voyage dans la lune, Garnier-Flammarion 1970, s. 7
  3. ^ a b c "Cyrano de Bergerac, Savinien" i: Encyclopædia Britannica.
  4. ^ Ishbel Addyman, Goodread
  5. ^ a b c Addyman, Ishbel (2008): Cyrano: The Life and Legend of Cyrano de Bergerac, Simon & Schuster, ISBN 0743286197
  6. ^ Leander: «Cyrano: Ishbel Addyman». Sitat: «She also seems to be excessively fixated on the question of Cyrano's sexuality, as if his being gay carries extra importance because it makes him even more 'modern'. Based on the sources which she quotes, I can see very little proof either way and I am not sure that it really matters that much in the greater scheme of things.»
  7. ^ Beyer, Edvard et al (1972): Verdens litteraturhistorie, bind 4 "Klassisismen (skrevet av Hans Sørensen), Oslo, s.149
  8. ^ Beyer, Edvard et al (1972): Verdens litteraturhistorie, bind 4 "Klassisismen (skrevet av Hans Sørensen), Oslo, s.148
  9. ^ Madeleine Alcover, Rice
  10. ^ Webb, Don: Afterword to Cyrano de Bergerac's The Other World
  11. ^ History of the Future: Savinien de Cyrano (PDF)
  12. ^ «Tamberg, Eino» i: The New Grove Dictionary of Music and Musicians 25 (2. utg.). London. 2001.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Se også[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Commons Commons: Category:Cyrano de Bergerac – bilder, video eller lyd