Honoré de Balzac

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Honoré de Balzac
Honoré de Balzac
Honoré de Balzac, 1842
Født 20. mai 1799
Tours, Indre-et-Loire
Død 18. august 1850 (51 år)
Paris
Yrke Forfatter, dramatiker
Nasjonalitet Frankrike Frankrike
Språk Fransk
Periode Realismen
Sjanger Romaner, drama
Signatur
Honoré de Balzacs signatur

Honoré de Balzac (20. mai 1799 - 18. august 1850) var en fransk forfatter av romaner og noveller. Han er den viktigste representanten for den første store generasjonen av franske romanforfattere som blant annet Victor Hugo, Prosper Mérimée, Alexandre Dumas d.e. og George Sand. Balzac var den realistiske samfunnsromanens største pioner, skjønt med åpenbare romantiske trekk. Han er på sitt beste en uovertruffen iakttaker av virkeligheten med en enestående evne til å fange atmosfære og ulike samfunnsmiljøer. Boudelaire kalt ham for en visjonær.[1]

Balzac satte seg alt som tyveåring det mål å bli pennens Napoléon Bonaparte, og sammen med Victor Hugo er de bærende søyler på 1800-tallets litteratur. I kraft av en utrolig arbeidskapasitet, parret med frodig fantasi, skapte han med sine romaner et gigantisk panorama av det franske samfunn.[2]

Balzac led av helseproblemer hele livet, muligens grunnet hans intense skriveprosesser. Hans forhold til familien var ofte anstrengt grunnet finansielle og personlige vanskeligheter, og han avsluttet flere vennskap grunnet kritisk omtale.

I 1850 giftet han seg med Ewelina Hańska, hans kjærlighet gjennom mange år. Han døde fem måneder senere og er gravlagt på kirkegården Père Lachaise i Paris.

Livet som forfatter[rediger | rediger kilde]

Etter noen mislykkede forretningseventyr kastet han seg med stor energi inn i litteraturen, og skrev omlag 80 bøker fra 1830 og fram til sin død i 1850.

Le dernier chouan, hans første roman med tilsatt forfatternavn, kom i 1829 og var en suksess. I 1830 fulge den brutale, skarpt iakttakende framstående Physiologie du mariage og den første samlingen Scénes de la vie privée; i 1831 den av swedenborgsk mystikk påvirkede La peau de chagrin. Med dette var hans rykte som en av Frankrikes mest betydelige romanforfattere etablert.

Under tyve år utviklet nå Balzac en rastløs forfattervirksomhet, på en måte som overanstrengte ham og tæret ned hans krefter i tidlig alder. Hans produktivitet var enorm. Bare noen få timer hver aften unnet han seg hvile, før øvrig arbeidet han dag og natt. Hans fantasi var uuttømmelig og dens kraft så ekstraordinær at han også i det daglige liv kunne overbevise andre personer om visdommen i de vldeste påfunn. Det var en rent visjonær styrke i hans innbildningskraft, han levde med de skikkelser han diktet, slik at personer og hendelser som hans fantasi skapte kom for ham å være virkeligere enn virkeligheten selv.

Fra og med Far Goriot (1835), som ofte betraktes som flaggskipet i hans produksjon[3], begynner hans romanfigurer å bli gjenkommende. Disse litterære skikkelsene skulle under Balzacs forfatterskap komme til å bli flere enn 2 000 stykker.[3][4] var inndelt i underserier som «Scener fra pariserlivet» og «Scener fra livet i provinsen».

Illustrasjon av Balzacs Eugénie Grandet.

Balzac var samtidig med den franske nyromantikken - Gautier og Sandeau var hans venner - og deltok i tidens litterære nydannelse. Men i stedet for å vende seg bort fra nuet og virkeligheten, oppsøkte Balzac disse med med forkjærlighet. Han benyttet en empirisk detaljanalyse, en minutiøs observasjon, som underlag for sine skildringer. Med en romantikers voldsomme og storslagne kreativitet kombinerte og konstruerte Balzac sine verk, men det materialet han håndterte var virkelighetens, var Frankrike under keiserdømmet og etter restaurasjonen.

Balzac hadde vanskelig for å tilegne seg en kunstnerlig stil, han var i blant svulstig, i blant platt, hans språk hadde brister i vellyd og anskuelighet, og han fikk det aldri helt i sin makt. Bevisst om dette gjorde han seg mye møde med selve utarbeidelsen av sine romaner, som han uavlatelig forandret og omformet i de åtte, ti korrekturer på sine arbeider som han pleie å lese. Dettn svært tidsødende arbeidsmåten i forening med hans aldri hvilende skapertrang gjorde hans liv til et uavbrutt overanstrengende slit.

Mot slutten av 1830-taltet bestemte han seg for å forene alle sine verk til et sammenhengende hele, en organisme, som skulle gi hele tidsalderens psykologi, La comédie humaine, som Balzac kalde dette sitt livsverk i bevisst henspilling til Dantes Guddommelige komedie, sammenfatningen av den katolske middelalders oppfatninger og erfaringer. Med enestående fremgang satte han dette ut i livet, men rakk ikke å fullbyrde det voldsomt store verket. Omstendelig og med den mest intime kunnskap skildret han de mest forskjelligartede livsskjebner, karakterer og samfunnsklasser. Ministre og lavere tjenestemenn, offiserer og finansfolk, borgere og prester, litterater og kunstnere, adelsdamer og skuespillerinner, oppofrende hustruer og forfengelige ungjenter, ærbare middelklassekvinner og kurtisaner - alles ytte og inre liv kjenner han til og gjengir med illusorisk påtagelighet.

Han var kjent med provinsene og særegenhetene i livet der, men det var framfor alt Paris som han beskrev. Akkurat det kompliserte, det store, egget hans fantasi; og i skildringen av den moderne storbyen med dens intriger og larm, dens stridbare viljer og lidenskaper, dens villa tummel og kamp for tilværelse og rikdom fant Balzac det ypperste stoffet å arbeide med. Han hadde en naturvitenskapsmanns interesse for selv det minste og ubetydligeste; noen avsky for det dårlige, noen lengsel bort fra det stygge kjente han ikke; han moraliserte ikke i sin framstilling, verken klander eller misbilligelse kunne føre ham bort fra sannferdigheten.

Innflytelse[rediger | rediger kilde]

Ved sine metode kan han derfor betraktes som en av den moderne realiske romans grunnleggere. Fra Balzac utgår Flaubert med sin kalde psykologiske analyse og mer eller mindre middelbart den senere naturalismen (Flauberts disippel Maupassant, Zola m. fl.), som med Balzac og Henri Beyle danner overgangen fra romantikken. Hans skrivestil påvirket også andre, som Marcel Proust, Émile Zola, Charles Dickens, Edgar Allan Poe, Fjodor Dostojevskij, og politiske filosofer som Friedrich Engels og Karl Marx. Mange av Balzacs verker har blitt filmatisert eller inspirert filmer, og de fortsetter å prege og være en kilde for inspirasjon for forfattere og regissører.

Balzac sto på Index librorum prohibitorum, den katolske kirkes liste over forbudte bøker på grunn av hans skildringer av blant annet prester og promiskuitet.

Bibliografi (utvalg)[rediger | rediger kilde]

Balzacs monument ved Cimetière du Père-Lachaise. Han skrev mer enn 80 bøker på 20 år. «Jeg er ikke så dyp, men jeg er veldig bred,» sa han om seg selv.[4]
  • Les Chouans (1829)
  • Le Bal de Sceaux (1830)
  • La peau de chagrin (1831)
  • Eugénie Grandet (1833)
  • Far Goriot (1834/35)
  • Le lys dans la vallée (1835)
  • Skjemtsomme historier (1832–37)
  • La vielle fille (1837)
  • Tapte illusjoner (1839)
  • La femme de trente ans (1833–44)
  • Scener fra kurtisanenes liv (1839–47)

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Breitholtz, Lennart (1979): Epoker og diktere. Vestens litteraturhistorie. Bind 2. Oslo, s. 168-169
  2. ^ Beyer, Edvard (1972): Verdens litteraturhistorie. Realismen (1830-1860). Bind 8. Oslo, s. 80
  3. ^ a b Bernt Olsson, Ingemar Algulin: Litteraturens historia i världen, Norstedts Förlag, Stockholm, 2005, ISBN 91-7227-434-4, s. 349
  4. ^ a b Farsethås, Ane (2005): Essensielt, litteraturens og filmens klassikere. Cappelen. ISBN 978-82-24713-3

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Wikiquote-logo-en.svg
Wikiquote har en samling sitater relatert til: